Democracy and human rights.

Dette er en av David Beethams bøker.  

Han stiller i boken med samme tittel spørsmål til "Hva er demokrati?" Boken har ulike perspektiver på folkestyret. David Beetham setter raskt opp perspektiver som kommer i konflikt med hverandre: Direkte versus representativt demokrati; Elite vs. deltakende demokrati; Liberalt versus ikke-liberalt (marxistisk, radikalt eller populistisk) demokrati; Deliberativt vs. massedemokrati; politisk versus sosialt demokrati; majoritets- versus konsensuelt demokrati; Demokrati som individuelle rettigheter eller kollektivt gode - for å nevne noe. Alt i alt er begrepet demokrati utfordrende og kanskje uoversiktelig?

Folkestyre

Siden 1945 har demokrati vært noe av det mest positive ladede ordet, innenfor politikk. Hvor mye demokrati som er praktisk - og ikke minst ønskelig, kaster nytt lys over definisjonen. Den kanskje fremste demokratiforsker i det 20. århundret, Joseph Schumpeter, definerte demokratiet på følgende vis: Det er en institusjonell ordning som skal fatte beslutninger, hvor individer skal ta beslutninger, og kjempe om velgernes stemmer for å fatte disse beslutninger (Beetham 2003:2). Schumpeter mente at den enkelte borger ikke var i stand til å ta rasjonelle valg når det gjaldt beslutninger i det offentlige styret, og man kan da spørre hvorvidt de er kapable til å velge beslutningstakere? Schumpeter konsentrerer seg i stor grad omkring institusjonelle ordninger, og en kritikk av han kan være at han ikke argumenterer godt nok for hvorfor elitens konkurranser om stemmene er den beste form for folkestyret? Dessuten kan det være vanskelig å lage institusjonelle ordninger som universelt sett er best - kanskje bør det finnes ulike løsninger som er best tilpasset lokale forhold. Til dette kan man innvende at for mye individuell tilpassning, kan føre til opprettholdelse av maktstrukturer som ikke er gagnlig i et rettferdighetsperspektiv. Kanskje skal man derfor være påpasselig med å ikke utforme vesentlig ulike demokrati-modeller? Beetham stiller spørsmålet: Et samfunn hvor det er maksimalt rom for individuelle valg kan beskrives som et fritt samfunn, men er det nødvendigvis demokratisk? Nei, selvsagt ikke - ved ensidig vektlegging av første ord i begrepet "liberal-demokrati" er farene sterke for utøylet personlig spillerom, der frihet fortrenger fellesskapsløsninger.

Rettferdiggjørelse av demokratiets to prinsipper

Beetham foreslår så en demokratisk definisjon: Demokrati innebærer like rettigheter til å delta i kollektive beslutninger, der man må forholde seg til to distributivt ulike prinsipper: Likhet, og hvordan stemmene faktisk blir fordelt (folkelig kontroll). Selv om altså demokrati innebærer formallikhet, er det ikke gitt at alle stemmer blir likt vektlagt (resultatlikhet) - da man fint kan tenke på det enkleste eksempelet, et to-partisystem, der det partiet som får flest stemmer sikrer seg nøklene til departementskorridorene.  Det som ligger bak tanken om likhet, er at ethvert menneske har egenverdi, og man er ikke subjekt for noen andre. På denne måten deler demokratiet og liberalismen samme grunnprinsipp, skriver Beetham, men det gjør det jo vitterlig ikke: Det har aldri vært folkestyrets grunnpremiss at alle enkeltmennesker skal få like stort gjennomslag? Ultra individualister på ulike fløyer argumenterer gjerne for at utfallet av de kollektive beslutninger gjerne ikke er vedtak som noen enkeltperson vil ha? Da synes jeg man blir lite smidig, og det er gjerne en teoretisk debatt – siden det ofte er ja eller nei til et sakskompleks. Hvis man er så pedant at til og med ordlyden i spørsmålsstillingen er feil, kan man jo da eventuelt stemme nei? Et annet perspektiv er at man ofte ikke gjerne vet hva som er ens standpunkt, før man har gjennomgått en meningsbrytning med andre? Det som eksempelvis kan fortone seg som tvil, trenger ikke være usikkerhet når man kommer til stemmegivning.

Kapasitet og tid

De klassiske elite-teoretikere framholdt at det var et problem med kapasitet: Sammenliknet med den politiske elite var massene ikke i stand til reflekterte avveininger i spørsmål vedrørende offentlige anliggender (Beetham 2003:8). Dette er et udemokratisk synspunkt og ikke selvsagt, ifølge Beetham. Dessuten, hevdet Schumpeter, at folk har manglende informasjon til å fatte viktige beslutninger, hvilket ofte er gjeldende i de tilfeller man ikke har ansvaret for beslutninger som fattes. Et tredje synspunkt fra Schumpeter er spørsmålet om tid. Det tar tid å forstå og diskutere komplekse saker som involverer offentlige beslutninger. Løsningen på dette er representanter, som har tid til å sette seg inn i et begrenset antall saker (Beetham 2003: 8-9). Beetham sier at framtredende i den demokratiske litteraturen ikke bare er at folk best er skikket til å treffe egne valg som angår dem selv, men at de er de eneste til å treffe slike valg (Beetham 2003:11). Det finnes ingen korrekte svar på hvordan et begrenset sett av ressurser skal fordeles i folket, sier Beetham (2003:11). Og politikk handler alltid om hvordan man skal fordele et begrenset sett av ressurser. Men et av Beethams poenger er følgende: Hvordan kan politikere vite hva som er det gode liv for folket, når det finnes forskjellige oppfatninger om hva som er det gode liv? I de klassiske utilitaristers skriverier – Bentham, James og John Stuart Mill – insisterte på at den offentlige interesse var ingen ting annet enn summen av individuelle interesser, og at hver og en kunne finne ut hva som en selv var best tjent med (2003:12). Et spørsmål som reiser seg er hva som er relevante perspektiv, når man skal avgjøre hva som er ens egeninteresse (Beetham 2003:12). Og hvem andre en en selv kan vite om personlige forhold, som vil være avgjørende avveininger når man skal avgjøre ens egeninteresse? I dette perspektivet er det inneforstått at folk selv er beste dommere over ens egeninteresse (Beetham 2003:12). Betnham skrev i sitt berømte verk Constitutional Code: Størst mulig lykke for flest mulig.  Den klassiske demokratilitteraturen skiller mellom to forhold: Autonomi og selv-determinering på den ene siden, og det som baserer seg på offentlig gode og nytte-maksimering på den andre siden (Beetham 2003:13). Hvis vi imidlertid forutser at folket er den beste dommer over egne avgjørelser, så vil distinksjonen mellom de to perspektiver utviskes (Beetham 2013:13).  Dette sannsynligvis fordi hvis man har selvråderett og vet hva ens egne ønsker er, så vil man oppnå det som er best for seg selv i beslutninger som tas – og dersom alle følger sin egeninteresse vil alle oppnå størst mulig lykke. Dette er et syn som jeg imidlertid mener er en sannhet med modifikasjoner.