Waiting for the morning

Flott låt! 

Are you walking through an empty room                                      
With a picture in your hand?
How could anyone just leave you here
Alone in no-man´s land?

After all the colour of the night
Just to know the shade of blue
And the silence cage can barely hide
A new day shinin' through

And we'll all be waiting for the morning
We'll be one step further from the start
There's a new day waiting in the winds again
And a chance to play a better part

Then we'll all be waiting for the morning
You'd be one step closer to your heart

Would it be so hard to start again
If our love should disappear?
I believe the force that leads you on
Is stronger than your fears

And we'll all be waiting for the morning
We'll be one step further from the start
There's a new day waiting in the winds again
And a chance to play a better part

Then we'll all be waiting for the morning
You'd be one step closer to your heart

And we'll all be waiting for the morning
We'll be one step further from the start
There's a new day waiting in the winds again
And a chance to play a better part

Then we'll all be waiting for the morning
You'd be one step closer to your heart

And we'll all be waiting for the morning
We'll be one step further from the start
There's a new day waiting in the winds again
And a chance to play a better part

Then we'll all be waiting for the morning
You'd be one step closer to your heart

Låtskrivere: Jan Egil Thoreby, Jon Terje Rovedal, Lars Kilevold, Eivind Rolles

Trond Kirkvaag – den absurde satiriker, skarpe parodiker og eventyrlige figurmaker

Trond Kirkvaag revolusjonerte TV-humoren. 

En av mine store idoler, og som en – av sikkert mange, som har forsøkt i imitere Kirkvaags kroppsspråk, intonasjon, rytmikk og eleganse. Det var han som sådde et ønske som barn å bli komiker. Han viste oss barn og unge at humor kan brukes til å se sammenhenger i tilværelsen, utenfor den akademiske løpevei. Det liker barn! Denne gjennomgangen er såkalt ”fritt etter eget hode” – og håper jeg derfor husker riktig. Dette fordi jeg ønsker at min gjengivelse av Trond Kirkvaag skal være så ærlig og personlig som mulig – og blant annet ikke bindes opp i, eller påvirkes av, det andre måtte mene om han. Det er lenge siden jeg har sett på Kirkvaags sketsjer, så dette blir på en måte et slags ”husker du?” for meg også.  Gjennomgangen tar for seg Trond Kirkvaags komikergjerning, der vekten legges på hans innfallsvinkel til komediekunsten – slik jeg forstår den. Ikke kommer jeg til å vektlegge så mye konkrete sketsjer, siden de ligger allerede ute for tolkning og fornøyelse på youtube – og vi som har levd en stund har sett mange sketsjer mange ganger. Utelater også en del biografisk informasjon, siden dette allerede er kjent gjennom Store norske leksikon og andre nettsteder.

Hjertelag

Han var en varm komiker, men han var også fandenivoldsk – særlig mot autoriteter og jåleri. Hans parodier var eksakte, særlig kroppsspråket, men også stemmen. Og – ikke minst – han visste at gode parodier også innebærer å parodiere andres tankegang. Samme hvem man parodierer, så må tankesettet være på plass. Han fikk selvfølgelig god hjelp av NRK sin sminkeavdeling, men man kommer ikke langt med mustasjer alene. Hans pionervirksomhet innenfor TV-humorfaget er ubestridt. Og, hvis det er noe mål: Hadde han snakket engelsk hadde hele verden vært for hans føtter.

Omfattende produksjon

Trond Kirkvaags produksjon er svært omfattende. Det første han gjorde foran kamera var skjult kamera. Dette var sammen med Harald Tusberg. Det var fornøyelig å se at folk måtte sitte på ergometersykkel under intervjuer, for å holde kamera i gang – et kjent klipp, fra TV sin barndom, som han kunne forlede meningmann på gaten til å tro. Det siste han gjorde var ”luftens helter” (sammen med blant andre sin mangeårige komiker-kollega, Knut Lystad) – der han dessverre hadde mistet en del av livskraften. Hele livet var han lojal mot NRK – under den begrunnelse, tror jeg, at der fikk han de arbeidsforholdene han trengte, blant annet tryggheten og troen på sprellene. Han kunne boltre seg med det som for han var viktigst: Humorkunsten.  Penger var altså ingen drivkraft, og han fikk sikkert tilbud fra TV2 vil jeg anta, og også andre reklamebyråer og produksjonsselskaper, men hans virke innenfor andre felt enn NRK er minimalt. Desto mer klarte han kanskje å produsere mer, innenfor de trygge rammene han hadde?

Unik

Han satte forbilledlig grenser for sitt privatliv, men levde ordinært med kone og barn – og det som hører med. Alt det som er en humorkonge verdig. Han hadde en stor rytmikk i alt han foretok seg, taimingen satt i kroppen. Hadde han hatt tilbøyelighet mot såkalt finkultur hadde han sikkert blitt en ganske god danser, men en stor sangstemme hadde han ikke – et paradoks, med tanke på den musikalitet som lå i kroppen hans. Han ble selvfølgelig mer idétom med årene, oppi alt det elleville han etter hvert hadde laget. Noen stor tekstforfatter er han ikke, men han kunne gripe essensen i både sak og person. Han hadde intonasjon som få – og fikk alt som kunne tenkes kunne utav poengene. Han visste hvordan ting ble morsomme. Og – han fikk ellers sikkert god tekstlig bistand fra både KLM-kollegene og Otto Jespersen, to av flere vellykkede samarbeidspartnere. Kanskje særlig mot slutten av sin karriere synes jeg ikke alltid han hadde de beste medspillerne, så vel tekstlig og på skuespillersiden – uvisst av hvilken grunn, selv om det også her finnes unntak. Men da han herjet som verst – på 80- og 90-tallet, er det framragende materiale som ble etterlatt Trond Kirkvaag. Han forsøkte å legge om karrieren noe gjennom bokskriving, blant annet utgivelsene ”Kongen” (en kriminalroman) og ”Kom ikke nærmere” (en slags selvbiografi/ oppvekstskildring). Sammen med at dette kanskje ikke var hans sterkeste side, og presse tanker ned mellom to permer, ville nok flere ha han tilbake på TV-skjermen, hvilket gjorde at bokutgivelsene ble få. Har ikke lest ”Kongen,” men jeg har lest boka ”Kom ikke nærmere,” som er en veldig sår og urovekkende bok om en sønn som ikke kom særlig nært sin far – som var en kjent TV-personlighet han også, berømt gjennom blant annet frasen og programmet ”Kom nærmere.” Selv om hans far – Rolf Kirkvaag – stod støtt i det norske folk, var forholdet til sønnen heller vaklende – et forhold som Trond Kirkvaag selvsagt ønsket skulle være bedre, og som han på slutten av livet var åpen om, gjennom bokutgivelsen.

Satirikeren

Tidligere hadde man gjerne produsert såkalt humor i NRK der de fleste kjennemerker innenfor humorsjangeren uteble, som gjenkjennelse og overraskende (ganske fascinerende å se hvor langt ned i støpeskjeen de første humor-innslagene i NRK var.) Det er ganske pussig at man ikke visste mer om hva folk lo av. Trond Kirkvaag tilhører ikke denne tradisjonen, han tilhørte en humortradisjon som tilhørte mer Monty Python, og kanskje av de fremste engelske og amerikanske generasjonen av komikere før dette – selv om han også selvsagt fornyet seg iløpet av karrieren. I et opptak jeg har fra han var hans mening at humoren framover kom til å bli råere – men jeg er sannelig ikke sikker om Trond Kirkvaags trolig fryktdrevede påstand er riktig. Som satiriker (som betyr i sin enkelthet å latterliggjøre) tok han for seg rikinger (”Heisann Montebello”), prester (uttallige stunts med KLM, men også sin egen programserie ”Showtalk.”) og ellers koketteri som er en del av menneskets dårskap. Han klarte på en fin måte å raljere over menneskets karakterbrister.  

Parodikeren

Parodiobjektene var mange: Sølve Grotmol, Jan P. Syse, Yngve Hågensen, Tor Erling Staff, Toralv Maurstad, Willy Hauglie, Torbjørn Mork, Einar Førde, Kåre Vallbrokk – med flere, mens han generelt styrte unna underholdningsartister fra sitt eget fag – hvilket nok kan tenkes kollegialitet. Hans parodier var snill, der foruten det som tidligere er skrevet, hadde en tendens til å plassere parodiobjektene i uvante og rare situasjoner, som ble morsomme.

Figurmakeren

Etter hvert som samarbeidet med sminkeavdelingen i NRK ble bare mer og mer varmhjertet ble nok øyenbrynene fjongere, mustasjene bredere og parykkerne galnere. Dette tiltok med årene. Men det var jo morsomt. Han laget uttallige figurer, og gikk til yttergrensene i sine persontypetegninger. Mest kjent er kanskje den vellykede ”skremmer’n” fra hans senere år, der han fikk til å lage en gjennomgangsfrase som ble felleseie i Norge. Av mer sjeldne skikkelser kan nevnes Caruso, i Robinson Caruso-episoden i ”Brødrene Dal og spektralsteinene” – den er jeg svak for. Er også svak for ”dansken” i den første Trotto Libre-serien, vanvittig morsomt. Det er i det hele tatt drøssevis av gode figurtegninger.

Konklusjon

Trond Kirkvaag produksjon er rett og slett mesterlig. Selv om han hadde én svakhet – å spille og lage for mange humorsketsjer der fort-film var det bærende humorelement, går han inn i historien som en som omkalfatret norsk TV-humor. Det får bli ved en annen anledning jeg skriver om KLM, der Trond Kirkvaags innsats – sammen med de glitrende medspillerne – nesten ikke kan overvurderes. Var så heldig å ”treffe” Trond Kirkvaag ved to anledninger, den ene som barn i Siddishallen (Stavanger), der Kirkvaag var en ihuga hockey-enusiast på bortebane-besøk. Han skar noen morsomme og vennligsinnede grimaser til meg, som da var en ungfole, og satte selvfølgelig pris på at ”Brummund Dal” gjorde dette. Den andre gangen var mellom Marienlyst og Blindern i 2005, da han hilste pent på en forbipasserende i solskinnet. Trond Kirkvaag var alt i alt et hederlig menneske. 

Svenskenes største filosof - Anders Chydenius

Den ledende liberale tenker i nordisk historie. Synes ikke han er særlig brukanes innenfor statsutforming, men han sier noe svært viktig om grunnvilkårene som må være på plass for enkeltmenneskets skaperkraft – som kommer stat og samfunn til gode.

Anders Chydenius (1729 - 1803) levde i en tid der han tenkte tanker som var innenfor den klassisk liberale idéarv, og var ellers en finsk prest - og medlem av Riksdagen. Tiden formet hans tanker, men ble på en måte selv tidsånden.
For å begynne med det mest interessante: 
tankesettet.

Liberalisme, markedsøkonomi og demokrati

Hans tanker lå nært Adams Smiths lære, der han i boka "Den nationala winsten" snakket om relasjonen mellom økonomi og samfunn - 11 år før Smiths mesterverk "The wealth of Nations." Hans tanker lå nært Adam Smiths "den usynlige hånd," i sin omtale av frihandel og industri. Han må ha vært en stor inspirasjonskilde for "Svenska Folkpartiet" (De har nylig sløyfet alle folkene i partiet sitt, og heter nå bare liberalerna, noe som er beklagelig). Han hadde oppsiktsvekkende idéer, der han ville omgjøre Lappland til en nattvekterstat, for å la regionen blomstre økonomisk. Han var ellers svært moderne, tross at den liberalistiske tankegangen han forfektet idag er marginal. Men han var en foregangsmann hva gjaldt perspektiver som er noe av kjernen i liberal-demokratiet: Privat eierskap og individuell frihet, der privilegier ikke eksisterer, begrensede regulering og ikke for tyngende skatter. Hans tanker ligger ikke langt i fra dagens liberalister. Synes ikke hans tanker om samfunnsutforming er særlig aktuelt, men ansvar og forpliktelser mennesker i mellom – er evigaktuelt. Da tror jeg vi må få større fokus på individets ansvar – bygge samfunn i det små, nedenfra  (med drahjelp ovenfra).  

Informasjonstilgang og naturlig likhet

Han ble en stor forkjemper for pressefriheten. Han etterlyste universelle rettigheter, og fjerning av privilegier. Han ønsket seg like stor frihet for fattige som folk ellers, og noe som var uhørt blant mange i datidens meningselite. Han fremmet demokrati, og slo et slag for vern av religions- og ytringsfrihet, frihet for handel og industri – samt arbeiderrettigheter. Han ønsket seg kontrollinstans over hvordan statsfinansene ble brukt. I moderne språkdrakt kan man gjerne si at han stod for åpenhet og ”good governance?” Chydenius kan ses på som hovedkilden blant de nordiske tenkerne, særlig innenfor politikk. Han fremmet klassisk liberalt tankegods, og ses selvfølgelig på som den svenske liberalismens far. Både svenskene og finnene har trukket han til sitt bryst, og gjort krav om at det er sin tenker (Ja, i likhet med Holberg og Sandemose, som går for å være både norsk og dansk red. anm.). Anders Chydenius regnes for å ha vært svært forut for sin tid, der han uttrykte idéer som nå er en hjørnestein i såvel nordisk, som vestlig, politikk. Han kan også ses på som en opplysningstenker – han forfektet fri forskning, kunst, rasjonalitet og frihet. Han var en framragende øyenlege, og har til og med grunnlagt et orkester (Selv om det ikke går an å verdifastsette Anders Chydenius arbeider, var han avbildet på den siste finske 1000-lappen red. anm.) Han har av Niklas Ekdal og Petter Karlsson blitt ranket som det 7. betydeligste svenske, i deres bok: ”100 Most Important Swedes in History." Han har blitt ranket som den 40 mest betydningsfulle finne, i en konkurranse i finsk fjernsyn. (Det finnes altså langt flere betydningsfulle finner, enn svensker red. anm.)

Livsgjerning

Han var født i Sotkamo, Finland – som dengang var en del av Sverige. Han hadde studert under Pehr Kalm ved Det kongelige akademi i Åbo. Chydenius ble en prest og opplysningsfilosof – og klarte derfor å forene tro og rasjonalitet. Vedtaket om pressefrihet – som ble vedtatt med Chydenius i den svenske Riksdagen – var den mest moderne i verdenshistorien. Han var en ivrig kritiker av proteksjonisme (det å ivareta sin kortsiktige egeninteresse støtt og stadig, har mang en gang vist ikke er ens egeninteresse i det lange løp  - hvilket gjelder ut over det økonomiske området journ. anm.) Han arbeidet for fremmelse av sivil og økonomisk frihet – og mot en despotisk kongemakt. På slutten av sitt liv trakk han seg tilbake fra både verv og arbeid, og døde i en alder av 73. Gjennom sitt liv studerte han matematikk, naturvitenskap, latin og filosofi. Han giftet seg i 1755 med Beata Magdalena Mellberg, datter av en kjøpmann i Jakobstad. Han ble en aktiv bidragsyter i en rekke prosjekter, særlig innenfor jordbruket. Han trodde på eksempelets makt, og hadde derfor en empirisk innfallsvinkel overfor bøndene. Han gjorde også nyvinninger innenfor det medisinske området.  Noen av hans første skriverier var innenfor rent praktiske felt, for eksempel forbedring av hestevogner. Så gikk han mer over til sosiale spørsmål, og ble viden kjent for å være en god skribent og taler. Han ønsket seg strammere folkelig kontroll – gjennom parlamentet – overfor regjeringens bruk av penger. Hans største oppnåelse er nok pressefriheten. Han ønsket ikke noen byråkratisk stat. I hans samtid snakket han om intet byråkrati, hvilket er ren utopi idag. Men jeg tror han kan være en tankevekker overfor å utvise sunn fornuft, i stedet for å la seg drukne utredninger og handlingslammende språkbruk som innskrenker menneskets skaperkraft. Det ligger enrome, uoppdagede krefter, i ethvert menneske – også i tilfellet Anders Chydenius. Men ta til fornuft.  

Baldrian og kreppgruret

Her kommer utdrag fra familiemusikalen med samme navn. Familiemusicals er en helt egen sjanger - det favner rett og slett alle!  

Tekst og tonesetting: André Hageseter

Vers 1

Hatten på! så kommer det nok no’godt

Men den som ikke venter på no’ flott

Kan gubben i henger’n framover ta del i

Så skal du nok se – dett’an ska bli en fin feri’!

Refreng:

Tjo – vi vandrer i landskapet opp

Men ikke si stopp!

Kun ham kan være av den seriøse

Så skal du nok se, du skal nok av gleden få øse.

Vers 2

Nei, nå! kiler vi inn på den brede karusellen

En og annen – i den tredje duellen

Kan påse at skurken er utav gjenge

Her tar vi en sang, der refrenget vil fenge

Refreng

Tjo – vi vandrer i landskapet opp

Men ikke si stopp!

Kun ham kan være av den seriøse

Så skal du nok se, du skal av gleden øse!

Jente 1:

Blir det nå eller seinere?

Gutt 2:

De venter på oss i hvert fall!

Kor:

Rum, tum, tum

Skiddle – hi –hi

Pom, pom, pom

Truppa, truppa, tji

Refreng x 2

Tjo – vi vandrer i landskapet opp

Men ikke si stopp!

Kun ham kan være av den seriøse

Så skal du nok se, du skal av gleden øse!

Hold fast

En som bruker et enkelt, godt begreps-
apparat er Åge Aleksandersen. Flott låt! 
Den handler blant annet om å hvile. (Foto: arkiv)

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,        
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

Når dein du e gla i vende dæ ryggen,
og den ryggen e det finast du veit
Når det koke å syde og du itj grei å behærsk dæ,
du sei nåkkå frøktele teit
Når aill ainneran virke perfekt
og du itj skjønne koss dæm får e te
Når du ikke sjer mos'n ferr berre ugla,
e det på tide å sætt sæ ned.

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

Når mase å kavet, næst'n vil kvæl dæ,
og livet dett vakle av sted
Å aill du e gla i, flimre forbi
som statista i bakgruinn et sted
Når tunga di hæng som eit slips,
og man sei de e mote i år
Gress e grønnar å finar
aill ainner plassan einn der kor du går

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

La i - mårrå vær mårrå, i går - gammel å glømt,
de e i dag du skal levva, me drømman - du har drømt

Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to
Hold fast eitt sekund, ta ein kvil ei lita stund,
det viktige her og no, oss to

Democracy – issues in political theory

Albert Weale bidrar med viktige perspektiver og problemstillinger knyttet til demokrati. 

Vil ikke gjengi hele boken til Weale, men jeg gjennomgår likevel hovedtrekk. Demokratiet kan innta mange former; pluralistisk demokrati, radikalt demokrati, liberal-demokrati, sosialistisk demokrati, et parti-demokrati, deliberaltivt demokrati, polyarkisk, elitistisk demokrati og så videre – sier Weale. Forstår ikke helt sammenblandingen av sosialdemokrati (ideologi) og liberal-demokrati (konstitusjonalisme), men dette er sikkert et forsøk på å skape et imaginært tankekart hos leseren, men som jeg synes ikke virker noe annet enn rotete. Demokrati er i alle tilfeller et komplekst begrep, og kan innta mange former (Weale 1999:19). For å hanskes med alle denne variasjonen, mener Weale vi trenger typologier som reduserer kompleksiteten og klargjør våres tanker omkring demokrati (Weale 1999:19). Weale bygger på fem hovedskiller, som han selv har utarbeidet – med bakgrunn i demokratilitteratur.  Weale er opptatt av at man ser på demokrati ut i fra et institusjonelt perspektiv, og med det mener han at demokrati må ses på som institusjonelle forordninger, og ikke eventuell atferd innenfor de eksisterende institusjonene (Weale 1999:20). Deler ikke helt Weales syn her, fordi det er mange demokratiske spørsmål innenfor eksisterende institusjonelle ordninger. Rekken av spørsmål er nær sagt uendelige:  Hvor mye frihet skal gis til representanter i en folkevalgt forsamling, kontra eksempelvis landsmøte? Hvor stort spillerom har representantene overfor partiprogrammet? Hvor mye skal avgjøres av den enkelte representant, kontra gruppemøter? Hvor mye skal man vektlegge ulike demokrati-aspekter, som konkurransedemokrati kontra deliberativt og/ eller diskursdemokrati, osv. Dette er vel så interessante spørsmål som vanskelig lar seg regulere med institusjonelle forordninger. Som Weale senere sier: Når vi lager institusjonelle strukturer, så håper vi at vi frambringer noen retningslinjer for atferd (Weale 1999:22). Det er jeg enig i, men langt derifra tilstrekkelig. Arend Lijphart argumenterer for det konsosierte demokrati, der det skal kreves 2/3 eller ¾ flertall for å få gjennomført et vedtak. Han ser for seg dette spesielt i to-delte samfunn, der skillet gjør seg eksempelvis gjeldende innefor språk eller religion (Weale 1999:20) (Det er ikke Norge! red.anm.) Er språk eller religion todelt i et samfunn (ibid, red. anm.), er det hensiktsmessig med kvalifisert flertall. Det er derimot svært elitistisk å skulle la angivelig et fåtalls konfliktlinjer determinere institusjonelle ordninger – da det kan være store menneskemengder som avviker fra de såkalte hovedkonfliktene i sin stemmegiving. Selv om man kan tenke seg et ”fransk” og et ”tysk” parti innenfor en nasjonalstat, kan det være noe helt annet som determinerer stemmegiving, enn det franske eller det tyske. Konsosierte demokratier er jeg derfor imot, siden dette skulle gi fortrinnsrett også til status quo eller et mindretalls-regjeri, som begrenser handlekraft eller tiltak. Ikke det at jeg uten videre er uenig i tenkte tilfeller, jeg bare peker på hvor problematisk det kan være – og at en eventuell løsning kan være at man ser på konstitusjonelle forordninger, som lager retningslinjer på hvilke saker man kan vedta noe om, og særlig hvilke saker man ikke har lov til å fatte vedtak i. De har jo misforstått disse som mener at ”grenser for politikk” skal gjelde store områder, for å ikke gjøre vedtak på områder er også en villet politikk, derfor er uttrykket i så måte selvmotsigende. Grenser for politikk har man i et liberal-demokrati, men det er ikke alltid selvsagt hva disse begrensningene skal omhandle – men å la dette gjelde vern av sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter er for meg åpenbart.