Democracy – issues in political theory

Albert Weale bidrar med viktige perspektiver og problemstillinger knyttet til demokrati. 

Vil ikke gjengi hele boken til Weale, men jeg gjennomgår likevel hovedtrekk. Demokratiet kan innta mange former; pluralistisk demokrati, radikalt demokrati, liberal-demokrati, sosialistisk demokrati, et parti-demokrati, deliberaltivt demokrati, polyarkisk, elitistisk demokrati og så videre – sier Weale. Forstår ikke helt sammenblandingen av sosialdemokrati (ideologi) og liberal-demokrati (konstitusjonalisme), men dette er sikkert et forsøk på å skape et imaginært tankekart hos leseren, men som jeg synes ikke virker noe annet enn rotete. Demokrati er i alle tilfeller et komplekst begrep, og kan innta mange former (Weale 1999:19). For å hanskes med alle denne variasjonen, mener Weale vi trenger typologier som reduserer kompleksiteten og klargjør våres tanker omkring demokrati (Weale 1999:19). Weale bygger på fem hovedskiller, som han selv har utarbeidet – med bakgrunn i demokratilitteratur.  Weale er opptatt av at man ser på demokrati ut i fra et institusjonelt perspektiv, og med det mener han at demokrati må ses på som institusjonelle forordninger, og ikke eventuell atferd innenfor de eksisterende institusjonene (Weale 1999:20). Deler ikke helt Weales syn her, fordi det er mange demokratiske spørsmål innenfor eksisterende institusjonelle ordninger. Rekken av spørsmål er nær sagt uendelige:  Hvor mye frihet skal gis til representanter i en folkevalgt forsamling, kontra eksempelvis landsmøte? Hvor stort spillerom har representantene overfor partiprogrammet? Hvor mye skal avgjøres av den enkelte representant, kontra gruppemøter? Hvor mye skal man vektlegge ulike demokrati-aspekter, som konkurransedemokrati kontra deliberativt og/ eller diskursdemokrati, osv. Dette er vel så interessante spørsmål som vanskelig lar seg regulere med institusjonelle forordninger. Som Weale senere sier: Når vi lager institusjonelle strukturer, så håper vi at vi frambringer noen retningslinjer for atferd (Weale 1999:22). Det er jeg enig i, men langt derifra tilstrekkelig. Arend Lijphart argumenterer for det konsosierte demokrati, der det skal kreves 2/3 eller ¾ flertall for å få gjennomført et vedtak. Han ser for seg dette spesielt i to-delte samfunn, der skillet gjør seg eksempelvis gjeldende innefor språk eller religion (Weale 1999:20) (Det er ikke Norge! red.anm.) Er språk eller religion todelt i et samfunn (ibid, red. anm.), er det hensiktsmessig med kvalifisert flertall. Det er derimot svært elitistisk å skulle la angivelig et fåtalls konfliktlinjer determinere institusjonelle ordninger – da det kan være store menneskemengder som avviker fra de såkalte hovedkonfliktene i sin stemmegiving. Selv om man kan tenke seg et ”fransk” og et ”tysk” parti innenfor en nasjonalstat, kan det være noe helt annet som determinerer stemmegiving, enn det franske eller det tyske. Konsosierte demokratier er jeg derfor imot, siden dette skulle gi fortrinnsrett også til status quo eller et mindretalls-regjeri, som begrenser handlekraft eller tiltak. Ikke det at jeg uten videre er uenig i tenkte tilfeller, jeg bare peker på hvor problematisk det kan være – og at en eventuell løsning kan være at man ser på konstitusjonelle forordninger, som lager retningslinjer på hvilke saker man kan vedta noe om, og særlig hvilke saker man ikke har lov til å fatte vedtak i. De har jo misforstått disse som mener at ”grenser for politikk” skal gjelde store områder, for å ikke gjøre vedtak på områder er også en villet politikk, derfor er uttrykket i så måte selvmotsigende. Grenser for politikk har man i et liberal-demokrati, men det er ikke alltid selvsagt hva disse begrensningene skal omhandle – men å la dette gjelde vern av sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter er for meg åpenbart.