Trond Kirkvaag revolusjonerte
TV-humoren.
En av mine store idoler, og som en – av sikkert mange, som
har forsøkt i imitere Kirkvaags kroppsspråk, intonasjon, rytmikk og eleganse. Det var han som sådde et ønske som barn å bli komiker. Han viste oss barn og unge at humor kan brukes til å se sammenhenger i tilværelsen, utenfor den akademiske løpevei. Det liker barn! Denne
gjennomgangen er såkalt ”fritt etter eget hode” – og håper jeg derfor husker
riktig. Dette fordi jeg ønsker at min gjengivelse av Trond Kirkvaag skal være
så ærlig og personlig som mulig – og blant annet ikke bindes opp i, eller
påvirkes av, det andre måtte mene om han. Det er lenge siden jeg har sett på
Kirkvaags sketsjer, så dette blir på en måte et slags ”husker du?” for meg
også. Gjennomgangen tar for seg Trond
Kirkvaags komikergjerning, der vekten legges på hans innfallsvinkel til
komediekunsten – slik jeg forstår den. Ikke kommer jeg til å vektlegge så mye
konkrete sketsjer, siden de ligger allerede ute for tolkning og fornøyelse på
youtube – og vi som har levd en stund har sett mange sketsjer mange ganger.
Utelater også en del biografisk informasjon, siden dette allerede er kjent
gjennom Store norske leksikon og andre nettsteder.
Hjertelag
Han var en varm komiker, men han var også fandenivoldsk –
særlig mot autoriteter og jåleri. Hans parodier var eksakte, særlig
kroppsspråket, men også stemmen. Og – ikke minst – han visste at gode parodier
også innebærer å parodiere andres tankegang. Samme hvem man parodierer, så må
tankesettet være på plass. Han fikk selvfølgelig god hjelp av NRK sin sminkeavdeling,
men man kommer ikke langt med mustasjer alene. Hans pionervirksomhet innenfor
TV-humorfaget er ubestridt. Og, hvis det er noe mål: Hadde han snakket engelsk
hadde hele verden vært for hans føtter.
Omfattende produksjon
Trond Kirkvaags produksjon er svært omfattende. Det første
han gjorde foran kamera var skjult kamera. Dette var sammen med Harald Tusberg.
Det var fornøyelig å se at folk måtte sitte på ergometersykkel under
intervjuer, for å holde kamera i gang – et kjent klipp, fra TV sin barndom, som
han kunne forlede meningmann på gaten til å tro. Det siste han gjorde var
”luftens helter” (sammen med blant andre sin mangeårige komiker-kollega, Knut
Lystad) – der han dessverre hadde mistet en del av livskraften. Hele livet var
han lojal mot NRK – under den begrunnelse, tror jeg, at der fikk han de
arbeidsforholdene han trengte, blant annet tryggheten og troen på sprellene. Han
kunne boltre seg med det som for han var viktigst: Humorkunsten. Penger var altså ingen drivkraft, og han fikk
sikkert tilbud fra TV2 vil jeg anta, og også andre reklamebyråer og
produksjonsselskaper, men hans virke innenfor andre felt enn NRK er minimalt.
Desto mer klarte han kanskje å produsere mer, innenfor de trygge rammene han
hadde?
Unik
Han satte forbilledlig grenser for sitt privatliv, men levde
ordinært med kone og barn – og det som hører med. Alt det som er en humorkonge
verdig. Han hadde en stor rytmikk i alt han foretok seg, taimingen satt i
kroppen. Hadde han hatt tilbøyelighet mot såkalt finkultur hadde han sikkert
blitt en ganske god danser, men en stor sangstemme hadde han ikke – et
paradoks, med tanke på den musikalitet som lå i kroppen hans. Han ble
selvfølgelig mer idétom med årene, oppi alt det elleville han etter hvert hadde
laget. Noen stor tekstforfatter er han ikke, men han kunne gripe essensen i
både sak og person. Han hadde intonasjon som få – og fikk alt som kunne tenkes
kunne utav poengene. Han visste hvordan ting ble morsomme. Og – han fikk ellers
sikkert god tekstlig bistand fra både KLM-kollegene og Otto Jespersen, to av
flere vellykkede samarbeidspartnere. Kanskje særlig mot slutten av sin karriere
synes jeg ikke alltid han hadde de beste medspillerne, så vel tekstlig og på
skuespillersiden – uvisst av hvilken grunn, selv om det også her finnes unntak.
Men da han herjet som verst – på 80- og 90-tallet, er det framragende materiale
som ble etterlatt Trond Kirkvaag. Han forsøkte å legge om karrieren noe gjennom
bokskriving, blant annet utgivelsene ”Kongen” (en kriminalroman) og ”Kom ikke
nærmere” (en slags selvbiografi/ oppvekstskildring). Sammen med at dette
kanskje ikke var hans sterkeste side, og presse tanker ned mellom to permer,
ville nok flere ha han tilbake på TV-skjermen, hvilket gjorde at bokutgivelsene
ble få. Har ikke lest ”Kongen,” men jeg har lest boka ”Kom ikke nærmere,” som
er en veldig sår og urovekkende bok om en sønn som ikke kom særlig nært sin far
– som var en kjent TV-personlighet han også, berømt gjennom blant annet frasen og
programmet ”Kom nærmere.” Selv om hans far – Rolf Kirkvaag – stod støtt i det
norske folk, var forholdet til sønnen heller vaklende – et forhold som Trond
Kirkvaag selvsagt ønsket skulle være bedre, og som han på slutten av livet var
åpen om, gjennom bokutgivelsen.
Satirikeren
Tidligere hadde man gjerne produsert såkalt humor i NRK der
de fleste kjennemerker innenfor humorsjangeren uteble, som gjenkjennelse og
overraskende (ganske fascinerende å se hvor langt ned i støpeskjeen de første
humor-innslagene i NRK var.) Det er ganske pussig at man ikke visste mer om hva
folk lo av. Trond Kirkvaag tilhører ikke denne tradisjonen, han tilhørte en
humortradisjon som tilhørte mer Monty Python, og kanskje av de fremste engelske
og amerikanske generasjonen av komikere før dette – selv om han også selvsagt
fornyet seg iløpet av karrieren. I et opptak jeg har fra han var hans mening at
humoren framover kom til å bli råere – men jeg er sannelig ikke sikker om Trond
Kirkvaags trolig fryktdrevede påstand er riktig. Som satiriker (som betyr i sin
enkelthet å latterliggjøre) tok han for seg rikinger (”Heisann Montebello”),
prester (uttallige stunts med KLM, men også sin egen programserie ”Showtalk.”)
og ellers koketteri som er en del av menneskets dårskap. Han klarte på en fin
måte å raljere over menneskets karakterbrister.
Parodikeren
Parodiobjektene var mange: Sølve Grotmol, Jan P. Syse, Yngve
Hågensen, Tor Erling Staff, Toralv Maurstad, Willy Hauglie, Torbjørn Mork,
Einar Førde, Kåre Vallbrokk – med flere, mens han generelt styrte unna
underholdningsartister fra sitt eget fag – hvilket nok kan tenkes
kollegialitet. Hans parodier var snill, der foruten det som tidligere er
skrevet, hadde en tendens til å plassere parodiobjektene i uvante og rare
situasjoner, som ble morsomme.
Figurmakeren
Etter hvert som samarbeidet med sminkeavdelingen i NRK ble
bare mer og mer varmhjertet ble nok øyenbrynene fjongere, mustasjene bredere og
parykkerne galnere. Dette tiltok med årene. Men det var jo morsomt. Han laget
uttallige figurer, og gikk til yttergrensene i sine persontypetegninger. Mest
kjent er kanskje den vellykede ”skremmer’n” fra hans senere år, der han fikk
til å lage en gjennomgangsfrase som ble felleseie i Norge. Av mer sjeldne
skikkelser kan nevnes Caruso, i Robinson Caruso-episoden i ”Brødrene Dal og
spektralsteinene” – den er jeg svak for. Er også svak for ”dansken” i den
første Trotto Libre-serien, vanvittig morsomt. Det er i det hele tatt drøssevis
av gode figurtegninger.
Konklusjon
Trond Kirkvaag produksjon er rett og slett mesterlig. Selv om
han hadde én svakhet – å spille og lage for mange humorsketsjer der fort-film
var det bærende humorelement, går han inn i historien som en som omkalfatret
norsk TV-humor. Det får bli ved en annen anledning jeg skriver om KLM, der
Trond Kirkvaags innsats – sammen med de glitrende medspillerne – nesten ikke
kan overvurderes. Var så heldig å ”treffe” Trond Kirkvaag ved to anledninger,
den ene som barn i Siddishallen (Stavanger), der Kirkvaag var en ihuga
hockey-enusiast på bortebane-besøk. Han skar noen morsomme og vennligsinnede
grimaser til meg, som da var en ungfole, og satte selvfølgelig pris på at
”Brummund Dal” gjorde dette. Den andre gangen var mellom Marienlyst og Blindern
i 2005, da han hilste pent på en forbipasserende i solskinnet. Trond Kirkvaag
var alt i alt et hederlig menneske.
No comments:
Post a Comment