Demokratiske innspill fra tilfeldige folk om kommunesammenslåing

I)          Hvorfor organiseres ikke aktuelle sammenslåings-kommuner som én

                   stemmekrets? Er det riktig at stemmer skal telles ulikt?

II)              Ønsker ny storkommune MELLOM Stavanger og Sandnes. Skal hete Grannes            kommune, og ha administrasjonsenter i diagonalen på Hinna.

III)              Nå har jeg stemt nei til ny kommune av Stavanger og Sandnes – elektronisk. Da                  spørsmålet om intensjonsavtalen kom, trykket jeg ”avbryt.”

Magnificent time!

Flott låt! 

It was summer in the city and my heart stood still 

I looked at the past inside my rearview mirror
There was nobody behind me and nothing up ahead
The sky was blue and all I knew
Was I would never feel the same again
I knew I'd never feel the same again

There was symmetry in motion, there was gossip in the class
There was holding hands and making plans, 
I knew it wouldn't last
And of all the time we wasted and all the time it took
And if I had more time then I wish you would
I really-really-really wish you would

But that's the part we never tried to stop
We never tried

Oh, no regret
Don't you forget this magnificent time
Seize the day
Don't throw away this magnificent time

I was somewhere in the city and my heart went boom
I packed all my troubles in a different room
And I thought of all the could have been, the roads we never took
And how the story ends and I understood
I really-really-really understood

But that's the part we never tried to stop

We never tried

Oh, no regret
Don't you forget this magnificent time
Seize the day
Don't throw away this magnificent time

No regret
Don't you forget this magnificent time
Seize the day
Don't throw away this magnificent time

Magnificent time
Magnificent time

Låtskrivere:
FRANCIS HEALY, TIMOTHY JAMES RICE-OXLEY

Bruke Burke?

Konservatismens jordfar er Edmund Burke. 

I enhver oversettelse av klassikere vil det være mangler og misforståelser – men også viktig kunnskap om som nok er ment slik opphavsmannen ønsket det skulle forstås. Dette eksemplifiseres ved at forfatteren, med flere, sier at eksempelvis Edmund Burke (1729 – 1797) enkelte ganger kunne vært mer presis i språket – for å forstå hva han mener (Thyness 1967: 33). Et annet sted hevder Thyness at Burke i hvert fall tidvis har en strålende orddrakt (Thyness 1967: 98). Skal her ta for meg den konservative tenkeren Edmund Burke, rettere sagt den (norske) konservative tenkningens far, ut i fra boka av Paul Thynnes; Edmund Burkes politiske filosofi – de konservative grunnidéer. I tillegg har jeg tatt med bidrag fra andre, men det er i hovedsak nevnte bok jeg følger kronologisk. I løpet av livet utformet Edmund Burke mange prinsipp-betraktninger, før han mot slutten av livet forsøkte å fortelle om sitt tankesett i sin fulle bredde (Thyness 1967:7).  Paul Thyness skriver at dersom en politisk filosofi skal ha betydning må den ha forankret utenfor den tid den er skrevet i. Dette er selvsagt, i og med at en politisk filosofi skal vise vei utover samfunnsstrukturen. Like fullt må den ha forankring også i tidsånden, slik at den kan betraktes som relevant. Det kan være naturlig å starte med samfunnets minste bestanddel, for å forklare hvordan Burke så for seg samfunnsinnretningen; Individet.

Enkeltmennesket

Burke ønsket aldri å gi en sammenfattelse av hva som var menneskets natur. Generelt er Burkes tenkning pragmatisk (Berg Eriksen 1998:384)  Kanskje så han på menneskene som forskjellige, slik at dette ikke kunne gjøres? Han stod med ett bein i erfaringen, hvilket gjorde at han hadde en induktiv og erfaringsbasert holdning til de ulike mennesker han møte – og slik at fellesnevnere visstnok vanskelig kunne utledes. Den andre foten hadde han plantet i kristen tro. Han forente altså rasjonalistiske og opplysningstidens idealer, med trosoverbevisninger. Hva gjelder mennesker er det kanskje grunn til å tro at han trodde at mennesker gjennom livet gjorde en del feilgrep (erfaringsmessig), men at frelse kunne finnes (tro). Burke støtter seg til både arv og miljø – for å forklare enkeltmenneskers atferd (Thyness 1967:30).  Han mente menneskenaturen var satt sammen av både godt og ondt, der mennesket har hver sin egenart (Thyness 1967: 30-31). Læring og pedagogikk kan således gjøre en hel del i rettledningen av mennesket? Hvordan vi behandler hverandre, bidrar til utviklingen av mennesket? Ved hans vektlegging av erfaringen, er det grunn for å tro at historikk i store grad skaper mennesket. Man trenger ikke være enig i dette, men dette er altså trolig Burkes tanke. Det er mange paradokser som reiser seg ved Burkes vekt på erfaring. Blant de mest enkle problemstillinger er; hvilket erfaringer er relevante i hvert enkelttilfelle, fra sak til sak? Og: hvordan dannes erfaringer hos et menneske ut i fra situasjonen de er oppi – er det ikke slik at eksempelvis samme hendelse kan skape ulike erfaringer, fra person til person? Derav uttrykket; Det er mulig du oppfattet det slik? Men alt i alt er altså Bruke ganske relativ når det kommer til beskrivelse av mennesket – og så får det da være opp til oss andre å eventuelt gjøre generaliseringer for å å motbevise Burkes utgangspunkt. For Burke mener at mennesker er forskjellige (Thyness 1967:33). Men foruten at han mente at mennesket er komplisert, mente han at mennesket er et religiøst vesen – skapt av Gud. Og samfunnet trengs for å seire over synden (Thyness 1967: 41). Det er det vel grunn å håpe at mennesket er grunnleggende godt? Og erfaringer kan endre menneskets væremåte, men fortsatt i sin natur være grunnleggende godt? Burke er imidlertid ganske kategorisk på et annet felt, da han konstaterer at mennesket er grunnleggende fornuftig. Der vil jeg understreke at Burke mener at mennesket ikke skiller seg på dette området, hvilken er oppsiktsvekkende tanker. Burke er på den måten lik sine samtidige tenkere (Thyness 1967: 34) – barn av sin tid. Kanskje er ville jeg snu opp ned på dette, ved å si at mennesket er grunnleggende godt, men ikke alltid fornuftstyrt? Riktignok er jeg enig i at mennesket forsøker å ordne tilværelsen til et fornuftig mønster (Thyness 1967:32) – men dette er ikke bevis for at mennesket grunnleggende sett er fornuftig, men at dette kan tilta gjennom sosialisering, læring blant annet – og er flere ganger forsøksvis. Mitt ankepunkt mot Burke er hvorfor legge så vesentlig vekt på erfaring, hvis det neste tilfellet skiller seg vesentlig fra det foregående? Omgivelsene skaper mennesket – og det faller utenfor denne artikkelen en videre drøftelse av hvilke omgivelser som preger et menneske mest, der det i samme åndedrag kan bemerkes mot Burke og den foregående statement fra meg, at det selvsagt også vil finnes relativ like tilfeller - men like fullt opprettholdes den tidligere innsigelse mot Burke. For å igjen ta Bruke i forsvar har han en ganske vid forståelse av hva som er fornuft (Thyness 1967:35), og man kan spørre seg om ikke rasjonaliteten er litt for vid hos Burke? Blant annet hevder Burke at fornuften er blitt tilkommet gjennom generasjoner, og nedarvet i hvert menneskets natur og fornuft. Han fjerner seg altså fra – apropos individuelle forskjeller – noe objektivt og dannet svar på hva som er fornuft. Ganske selvmotsigende til en konservativ tenker å være. Men kanskje likefullt sant?   

Samfunnsinnretning

Burke erkjenner at en forutsetning for den gode samfunnsinnretning er å forstå mennesket (Thyness 1967:31). Dette må nok ses i sammenheng med hans syn på lokal tilpassing – enten det være seg nasjonale fellesskap, regionale enheter eller organisasjoner; Lokal tilpassing er nødvendig for å hanskes med ulike individer og kulturer. Han legger til at statsutforming er nødvendig for å temme de negative sider i menneskets natur (Thyness 1967:32). Han mener samfunnet er det eneste tilblivelsesessted for mennesket, og som sine samtidige i det 18. århundre hevder han at samfunnet er blitt til gjennom en overenskomst og samfunnskontrakt (Thyness 1967: 37). Jeg synes Thyness er noe på villspor på side 38 at sin kritikk av Burke, men det er grunn til å hevde at den mest grunnleggende samfunnskontrakt er den som er nedfelt i konstitusjonen. Hvorvidt alskens institusjoner skal inkluderes i dette, med sine ordninger og kulturer, er derimot usikkert – hvilket jeg på dette punkt nok er mer kritisk til enn Burke. Institusjonalismen som skoleretning sier blant annet at institusjoner utgjøres av kulturer og verdier (i hvert fall mener enkelte innenfor institusjonalismen dette), men fra et liberalt ståsted skal man være kritisk til de systemer man forvalter – om det også være seg kulturer og verdier. Bevarelse av konstitusjonen tilsier at Burke er på kollisjonskurs med revolusjonære. Man kan imidlertid stille spørsmål til om konstitusjonen alltid er blitt til på legitimt grunnlag, og at omveltning i enkelte tilfeller kan bli sett på som nødvendig – uten nødvendigvis revolusjon?  Men – selvfølgelig – Bruke forsvarer denne status quo ved å si at det er umulig å utforme en konstitusjon som er lik overalt, enhver konstitusjon må tilpasses det avgrensede folk (Thyness 1967: 39) – og er derfor på sin sikre side i forsvar av hver enkeltstats grunnlov.  Videre er han en varm forsvarer av nasjonalstaten (Thyness 1967:41) og er ingen kosmopolitt. Statssamfunnet var Guds vilje (Thyness 1967:41), og kan ses på hans fullbyrdelse av sin sterke kristentro. Han så på den franske revolusjonen som vandalisme; nedbrytning av friheter – sikkert fordi man ved slike omveltninger kastet alt for mye på historiens skraphaug (De Ruggerio 1967:82; Wolff 2006:182).

Fordommenes verdi

Velkjent er Burkes betraktning om viktigheten av fordommer. Hvordan fordommer dannes kan man lese ved å lese Midgard og Malnes, og Burkes noe sausete oppfatning om dette (Midgaard og Malnes 2000: 206). Fordommer dengang har nok en annen betydning enn hva vi forbinder med ordet i dag – det kan betraktes som en slags før-forståelse av fenomen. Dette kan ses i sammenheng med hans syn på erfaring, der det er erfaring som skaper fordommer. Men hvorfor ha fordommer mot mennesker, hvis det er slik Burke skriver at intet menneskelig tilfelle er likt? Det er kanskje et tankekors? Det er derfor noe tvetydig altså, ved Burkes syn på fordommer. I sammenheng med dette hevdet han ikke at historien gjentar seg ikke, enhver situasjon har sin særegne form (Berg Eriksen 1998:384). Hvilke fordommer skal man da eventuelt bruke, for å hanskes med situasjonen? Men uten å ha en fornemmelse av fenomener, vet vi heller ikke hvordan vi skal gripe situasjoner an overhodet – slik at det er vanskelig å ofte skille mellom kunnskap og fordommer, fordommer kan være av et gode, i hvert fall ifølge Burke. Her vil jeg skynde meg å legge til at Bruke hevdet ikke at fordommer bare behøvde å være negative, de kunne likefullt være positive – der tillit på bakgrunn av før-forståelse er helt nødvendig for at ethvert samfunn skal henge sammen. Jeg avskyr fordommer slik det forstås i moderne variant.

Samfunn og kristendom

Burke mener at det han kaller for samfunnets sosiale rangstige er gudsbestemt, det er rett og slett guds vilje. Men det er ikke, i følge Thyness (1967:43), så statisk som det i første instans kan virke som.  Burke ser på samfunnet som en organisme, mens det er delte meninger om hva Bruke legger i dette (Thyness 1967:43).  I sammenheng med at han ikke ser på samfunnet som noe statisk, handler dette om at enhver må finne sin posisjon (Thyness 1967:43).  I dette organisme-begrepet inngår solidaritet mellom  generasjonene. Bruke må imidlertid ikke tas til inntekt for det ekstreme organisme-begrepet som ble forfektet av blant annet andre romantiske, konservative tenkere i det 19. århundret (Thyness 1967:43-44). Derfor er trolig organisme-begrepet hos Burke ikke like statisk som hos andre - og godt er i tilfellet det. 

              

  ”Den ekstreme organismeteorien grenser opp imot likegyldighet til menneskets velferd”.

                                                                                                             (Thynnes 1967: 44)

Burke framholder kanskje overraskende at samfunn ikke alltid er et gode. Når et samfunn kan forbedre menneskene, kan det ikke også forverre dem? (Thyness 1967:44). Det er derfor noe rart at Burke sier at samfunnet er det beste tilblivelsessted for mennesket. Hos Thomas Paine – Burkes ledende kritiker – var denne tanken høyst levende (ibid). Burke behandler aldri denne problemstilling, og dette er både unnvikende og mangelfullt av Burke. Til det vil jeg svare – uavhengig liberalismen – at dette spørsmålet er åpenbart ja. Til det vil jeg trekke inn Burkes menneskesyn, der samfunn også kan skapes av  mennesker som er fordervet, og dermed ikke godt. Dette motvirkes gjerne av offentlig debatt og transparens på nasjonalstatlig nivå, hvilket ikke alltid er gjeldende i mindre sammenhenger.

Om staten

Staten vil si det maktapparat som etablerer og håndhever lover – og ivaretar fellesskapets øvrig interesser (Thyness 1967:45), i følge Burke. Hva er så statens hensikt? Staten skal blant annet gi folket materielle goder, hvilket skiller Burke fra mer moderne konservative som kan forfekte minimalstat, og gjerne særdeles lave skatter for å finansiere enkelte nattvektere. Striden mellom disse fløyer er åpenbar i vestlige konservative partier, men eksemplifiseres gjerne godt ved å henvise til etterkrigstidens Storbritannia, der kampen har stått mellom nasjonalstats-konservative (Edward Heath-fløyen) og økonomisk liberale (Margareth Thatcher-fløyen). Størrelsen på offentlig sektor vil være en konfliktlinje i vestlige konservative partier. Burke framholder at staten ikke er et godt verktøy for å bygge et menneske moralsk (Thyness 1967:47). Til det vil jeg hevde at staten i hvert fall er utilstrekkelig - det trengs noe mer.

Eiendom

Burke er kanskje det framste forsvarer av eiendomsretten, og at dette  - er forhold som staten ikke skal legge seg opp i (Thyness 1967:47). Burke brukes derfor til et forsvar for begrenset intervensjon og omfordeling i økonomien.  Videre sier Burke at det er statens oppgave å sørge for borgernes behov, hvilket kanskje peker fram mot både MPM-reformer, så vel som velferdsstat. Problemet for Burke oppstår likevel i forbindelse med omfordeling av eiendom – hvilket går som en konfliktlinje innad i den konservative bevegelse, og dermed ulik grad av begrenset velferdsstat. Burke mener menneskets viktigste behov, som staten skal tilrettelegge for, er frihetsutfoldelse (Thyness 1967:49) – så lenge det ikke truer individet som moralske vesener. Dette står i kontrast til noe Thyness senere skriver, at staten først å fremst skal verne om folks eiendom (Thyness 1967:89). Velger å tro det siste, siden vi senere skal se på den uenighet som eksisterer mellom Bruke og Locke på dette felt.  Burke er ikke en utpreget frihetsvenn. Men, hvorvidt noe skader en selv, er nok mer framtredende hos Bruke enn liberale. Men mange liberale er like tydelig på at det ikke skal skade andre, kanskje vel så tydelig? Så kan man selvsagt innvende at det ofte er slik at det som skader en selv, også skader andre – uten at jeg trenger å nevne eksempler.

                                                                                                                    

                                                                                              ”Hva er frihet uten visdom og dyd?”

                                                                                                                             Edmund Burke 

Burke skisserer lite om statens størrelse; En viktig avveining er å forene fred og frihet. Og – som hans filosofi ellers: De høyeste dyder er måtehold og moderasjon (Malnes og Midgaard 2000:202).

Om loven

”Naturens lov” var utformet i Burkes samtid av John Locke; Det var fornuften – og den var ikke utformet av noen statsmakt. Det er viktig å bemerke at denne ”naturens lov” ble til i en tid, da lovverket var langt mer i utakt med folkemeningen, enn det den er i dag. Burke gav aldri noen uttalelser om naturens lov, bare ett sted - og sa aldri hvorvidt hans tanker bygget på dette eller ikke (Thyness 1967: 54), men sannsynligvis ikke. Burke bruker ordet lov flittig (Thyness 1967:55), men hvorvidt det er naturens lov, statlig lovgiving eller andre prinsipper er gjerne flertydig og ullent. Burke hadde godtok ikke uten videre at det fantes menneskerettigheter (Berg Eriksen 1998:384). Videre har Bruke noen antikvariske oppfatninger om at representasjon krever eiendomskriterier, så vel å være representert, som å stemme (Thyness 1967:64), hvilket er en lite fruktbar tankebane og her utlede - der dette neppe er frihet for dem uten eiendom, eksempelvis.

Statsforfatningen

Er det, slik Burke hevder, overenskomst mellom medlemmer i ethvert statssamfunn (Thyness 1967:97)? For han hevder dette, men forkaster samtidig en kontraktteoretisk innfallsvinkel (Thyness 1967:132) – hvilket kan være tøvete hvis det er snakk om en overenskomst, og en rent teoretisk debatt. Burke mente mennesket hadde behov for tradisjon og institusjon (Thyness 1967:66).  Burke kunne ikke peke på noen gode konstitusjoner i sin samtid, fordi han visste ikke hvilke forhold til hva de var tilpasset til (Thyness 1967:66) – foruten den engelske, som han kjente vel.  Han forfekter derfor sterk forening mellom konstitusjon og det vi kan kalle den altomfattende betegnelsen kultur, hvilket kan være særdeles lite nybrottsarbeid dersom kulturen er undertrykkende. Å ta for mye hensyn til lokale forhold kan tilsidesette viktige prinsipper og universelle rettigheter et menneske har, noe som ikke er forenelig med mer liberale perspektiver. Man trenger ikke etterlyse revolusjon for å reformere de systemer og tradisjoner man ønsker å forandre på, for ikke all nedarvet skikk og bruk er av et gode. På dette punkt skiller altså Burke seg fra liberal tradisjon, og på dette området synes jeg ikke Burke er særlig lysende. Locke eksempelvis forsvarer den frihetsutfoldelse der staten er en tilrettelegger (Thyness 1967:92). Det var den gyldne middelvei som tiltrakk Bruke; han etterlyste blanding mellom frihet og tvang (Thyness 1967:67) Han pekte likevel på den engelske forfatning som den beste (ibid), kanskje fordi han kjente denne best, og var mest forenelig med de samfunnsforhold han mente en forfatning måtte utmeisles fra?  Frihet i staten er lett å gi, sa Burke – det er bare å slippe opp tøylene (Thyness 1967:67) . Å etablere en stat som er fri er langt vanskeligere, dette er avveininger mellom frihet og ansvar, frihet og tvang. (Thyness 1967:67).  For de av dere so har fulgt meg vet at jeg her er helt enig med Bruke.

                                                                          

                                                                  ”Staten er et resultat av mange sinn, i mange tidsaldre”

                                                                                                                                Edmund Burke. 

”Et monarki styrt ved lov, balansert og kontrollert av nasjonens store, arvelige rikdommer og arvelige verdigheter, og begge igjen kontrollert av en vel avveiet bremse, av det alminnelige folks fornuft og følelser, utøvet gjennom et passende og permanent organ.” Dette er Burkes oppfattelse av styret og konstitusjon i Storbritannia – som han betraktet som samtidens beste styre. Han advarte mot valgbare statsoverhoder (jf. dagens spredte monarki-debatt), fordi valg av dette ville føre til uro, ufred og splid (Thyness 1967:70).  Vektleggingen av sosial harmoni er altså en bærebjelke hos Burke. I for stor grad, ifølge meg, til hinder for utvikling, dynamikk og frihet fra undertrykkelse. Edmund Burke er ikke overraskende forsvarer av status quo.

Ikke-demokrat

Burke var ikke en demokrat, da han ikke godtok den selvfølge det i dag er at vanlige mennesker deltar i statstyret – gjennom blant annet stemmeseddelen. Å hevde at demokrati var den ene lovlige statsform, var for Burke den rene meningsløshet (Thyness 1967:71). Han åpnet opp for at demokrati kunne være både passende, men han hadde ennå ikke sett stater hvor dette var tilfellet (Thyness 1967:71). Hans ankepunkt var flertallets undertrykkelse av mindretallet, hvilket gjør at Burke nok etterspurte sterke konstitusjonelle begrensninger ve eventuelt demokrati, proporsjonale valg og andre tilpasninger – selv om dette nok ikke kunne bøte på demokratiets mange skadeverk, ifølge Burke. Minoritetsvern er altså noe Bruke deler med liberale – og påkeker at flertallet kan ta meget feil (Thyness 1967:143).  Mer om Burkes antidemokratiske holdning kan du lese om i Malnes og Midgaard Politisk tenkning fra antikken til vår tid (2000:204-206).

Makt og illusjoner

Fantasi og følelser var for Bruke viktig (Thyness 1967:72-73).  Han mente at samfunnet ville gjennomgå ulykkelige hendelser, uten illusjoner (Thyness 1967:73).  Dette kan være riktig. Men det er grunn til å peke på de like mange skadeverk som gjøres ved at vi har illusjoner, forestillinger om hvordan ting er. Dette er en unnfallenhet som neppe er godt i et rettferdighetsperspektiv.

Reform og forandring

Thyness (1967: 74) skriver at det er flere ting ved Burkes tenkning som peker mot et statisk samfunn. Han peker blant annet på at samfunnet var skapt av Gud, og derfor vanskelig for endring (ibid) – hvilket ilegger Burke å mene at Gud er virkelig allmektig. Det menneskelige spillerom er lite innenfor rammen av guddommelig taktikk (Thyness 1967:74). Det mener jeg ikke er riktig. Hvis vi først skal snakke om en eventuell gudseksistens, kan det være Gud berømmer de som gir en hederlig innsats, slik at alt eksempelvis innsats og etikk blir belønnet av han der oppe. Og – det er grunn til å betvile at Burke mente at Gud var så allmektig som Thyness vil ha det til; For mye skjevheter eksisterer til at Gud inntar en slik allmektig rolle. Burke framholdt at samfunn som ikke kunne endres, var et samfunn som ikke var bærekraftig (Thyness 1967:75), derfor er det noe underlig at Thyness peker på betegnelsen ”statisk samfunn” hos Burke. Om reform gjengir Thyness noe klokt av Burke, et annet sted i boken (1967:159) – som betyr at man skal være kritisk til overlevninger:

                                                              

                                                              ”Man forsvarer ikke fedrenes arv ved å forsvare deres feil.”

                                                                                                                                 Edmund Burke

Samfunnet måtte innskrenkes til de deler som hadde reformbehov, siden alt ikke kan forandres – og forandringer må dypest sett ha til hensikt å bevare. Jeg synes Bruke i denne sammenheng har blitt tolket altfor reaksjonært. Velger man dype, grunnleggende verdier som skal bevares – la oss si ”rettferdighet” – så kan nok alle politiske fløyer si seg enig i et slikt utsagn, at dette må eventuelt ”bevares”. Men bevare meg vel, dette kan like godt ligge der fremme et sted, selv om kimen til rettferdighets-tankegangen er historisk. Dersom det dreier seg om å bevare alskens konservative sedvaner, kan han gjerne avgrenses til en politisk, reaksjonær konservatisme. Poenget i denne sammenheng er at Burkes syn på dette felt, ikke trenger å tolkes så statisk som det for enkelte fortoner seg som. Det er ikke overraskende når Thyness skriver at Burke ikke så for seg noen storstilt utskifting av samfunnsinstitusjoner (Thyness 1967:75) – men til gjengjeld synes jeg at Thyness blir vel enkel når han skriver at ”jo mer vidtfavnende utskiftningene ble, jo mindre likte han dem.” Det kommer helt an på hva man reformerer, det kan gjøres en hel del i å forandre rutiner og systemer, hvis konfliktnivået rundt disse felt er lave, ifølge meg. Dette finner jeg også støtte i ved å lese Thyness gjengivelse; ”Der det finnes store klagemål,” er det lett å forandre. Burke ønsket i hvert fall å forhindre rasering og vandalisme, hvilket er de aller flestes ønskemål – ikke bare konservatives – eller så er de fleste av oss også konservative av et visst slag.

”Menneskene blir ulykkelige ved brå forandring,

 fordi de ikke klarer å tilpasse seg den nye situasjonen.”

                                                     Edmund Burke.

Jeg synes overstående sitat er for dystert formulert, omstilling er alltid fullt mulig. Men Burke har også utsagn som Thyness overser virkningene av. For eksempel hevder Burke at ethvert inngrep vil redusere harmoni, ifølge Thyness (1967:77). Dette er et ganske utrolig utsagn, da det neppe er i reformens vesen å så splid. Mang en reform er blitt til for å rett opp i skjevheter, hvilket skaper harmoni. Her er Bruke reaksjonær i sitt utsagn.  

Menneskerettigheter

Hva bestod menneskets ukrenkelige rettigheter eventuelt i? Dette stod sentralt i samfunnsdebatten i det 18. århundre (Thyness 1967:78).  Overfor menneskerettigheter er også Burke reaksjonær; mennesket kan ikke nyte de samme rettigheter i naturtilstanden, som i samfunnet (1967:78). Dette er et argument jeg mener er tilblitt på feil premisser, men det er kanskje lett å være etterpåklok: Naturtilstanden frambringer ikke alle menneskerettigheter overfor alle, det er nettopp dette frihetsvern som staten er ment å forsvare. Og – hvorfor ikke imøtegå at menneskets ukrenkelighet finnes, når Burke tidligere har ment at samfunnet er til for å tilfredsstille menneskets behov. Ordet behov er Burke/ Thyness sitt ordvalg, men hva er vel mer viktig enn menneskets grunnvilkår? Burke mener man må oppgi noen goder som følge av å bli samfunnsmedlem (Thyness 1967: 79). Det mener jeg er riktig, at mennesket oppgir noe ved å bli samfunnsmedlem – men det kan ikke være av grunnleggende menneskerettigheter – her skiller den konservative tenker seg fra liberale. Det er vel kanskje nettopp menneskerettigheter staten er satt til å virkeliggjøre? Det kan sies at de goder som Burke nevner samfunnet frambringer for individet, er nettopp av menneskerettighetskarakter, som frukter av sitt arbeide (vern om eiendom, som det tidligere er redegjort Burke satte høyt). Vi får unnskylde Burke noe ved å si at hva menneskerettigheter innebar ikke var utmeislet i det 18. århundret. Derfor er kanskje Bruke heller ikke her så reaksjonær som det kan virke sånn – for ingen har vel ei heller hevdet at vi har fullstendig ytringsfrihet heller, for å ta ett eksempel?

Burke og samtiden

Thyness kommer med en fullstendig tøvete uttalelse om Locke, ved å si at han egentlig ikke var en nyskapende filosof (1967:89) – men antyder at han kun samlet andres tanker. Det er for meg nytt, og en slik påstand krever begrunnelse ved å i hvert fall vise til én tenker Locke hentet inspirasjon fra, fordi denne uttalelsen tror jeg Thyness er ganske alene om.  Dette er ufint om Locke, som jeg vil påstå var en av verdenshistorienes banebrytende filosofer, ved hans lansering av den sosiale kontrakt. Men at Lockes tanker selvsagt kan romme paradokser er nok riktig, men det gjelder også andre tankekanoner. Tilbake til Burke. Burke tok ofte stilling til fordel for de undertrykte, skriver Thyness (1967:86), men det er her viktig å bemerke den undertrykkende kraft som ligger i for mye normer, mellom enkeltmennesker eksempelvis (både horisontalt og vertikalt), samtidig som man selvsagt i de aller fleste tilfeller skal opprettholde respekt. Vernet om enkeltmennesket er eksemplifiseres sterkere hos Locke, enn Bruke. Her er jeg nok mer liberal enn Burke, nok mer på linje med Locke som forsvarte i tilfeller større omveltninger – også i tilfeller av veern om individet. Men det betviles ikke at Burke hadde de beste intensjoner, man skal som kjent ikke ilegge andre uhildede motiver. Likefullt synes ikke den konservative tenkningens far nødvendigvis har svar på disse problemstillinger.

Impulser fra Hume

Både Hume og Burke forenes i deres vekt på erfaringen (ellers hadde de sikkert svært lite godt å si om hverandre red. anm.) Men med den notoriske erfaringsorienteringen til Hume er det kanskje ikke overraskende at han ikke var religiøs, siden Hume aldri påviste, erfarte eller sanset gudseksistensen. (Hume sier for øvrig at 3000 års erfaring ikke er nok til å slå fast at noe er sant, hvilket blåser liv i uttrykket verifisere red anm). Jf. foregående parentes kan man derfor stille Hume til veggs med hvorfor da erfaring er så viktig, hvis erfaringen aldri klarer å påvise at noe er fakta? Hume skiller seg fra Burke ved at han ikke tror på menneskets medfødte idéer, som er nedarvet gjennom generasjoner (Berg Eriksen 1998:382).

Impulser fra Montesquieu  

Noen hevder at Bruke hadde fordypet seg i Montesquieu (Thyness 1967:100). Montesquieu hevder den bestående institusjon ikke kan fjernes uten videre (Thyness 1967:103), og deler med Burke et sterkt institusjonelt og tradisjonsbundet perspektiv. Staten må gi spillerom til menneskets instinkter (og derfor er heller ikke staten fullgod), hvilket forener både Burke og Montesquieu, ifølge Thyness (1967:103). Synes ellers at Thyness ikke er så god på side 104, der jeg eksempelvis ikke klarer å skille mellom begrepene representanter og delegater, i hans sammenlikning mellom Burke og Montesqiueu. Ei heller menneskerettighetsdistinksjonen på side 105, der Thyness følger Burkes ulne og merkelige oppdelinger. Og – generelt synes jeg ikke Thyness helt klarer å forklare hva som skulle være så likt mellom Montesqiuu og Burke.

Impulser fra Rousseau

Viser til at jeg tidligere har kortfattet og fragmentarisk har blogget om Rousseau. Thyness hevder at det var ingen som lå nærmere Bruke enn Rousseau, men det var likevel mang en ordkrig (Thyness 1967: 106) – der gjengivelsen fra Thynes, Burkes angrep på Rousseaus tanker, er svært krasse. Morsomt er det at Burke kritiserer Rousseau for å være moralist, som om ikke Burke er det? Samtidig raljerer Bruke over den dekadanse som råder i Frankrike, samtidig som han tilskriver (moralisten) Rousseau ansvar for dette (?). Hvis slektskapet er nært, gir vel dette liv til uttrykket ”det er av sine egne man skal ha det?” Thyness skriver at Rousseau tilskrives revolusjonen som kom i Frankrike med sine skriveriet, men viser samtidig til at dette var slagord, løsrevet fra sin sammenheng. Revolusjonære farer var i hvert fall ikke det som forente Rousseau og Burke – der Burke er talsmann for status quo (Thyness 1967: 108). Rousseau kan imidlertid ses på som nærmere Burke enn Locke, som Rousseau hentet inspirasjon fra, gjennom hans sosiale kontrakt. Dette eksemplifiseres ved Rousseaus tanker om det såkalte ”ordnede kosmos” som han så på samfunnet som – hvilket er mer nærliggende med Burkes sosiale harmoni, enn Lockes individualistiske innfallsvinkel. Rousseau er i likhet med Burke en organisme-teoretiker.

Burke i idéhistorien

Den dominerende tidsånden i det 18. århundret var Opplysningstiden. Locke stod for filosofien, Newton for vitenskapen (Thyness 1967:113) – med hans naturvitenskapelige tilnærming. Alt gåtefullt kunne løses av fornuft (Burke 1967:114).  Han skiller seg fra Thomas Paine. Paine var en kosmopolitt (Thyness 1967:115). Det var langt i fra Burke, Burke var den ivrigste forkjemper for nasjonalstaten. Burke var en opplysningsfilosof og og forsvarer av den pragmatiske fornuft, hvilket kan tolkes dit hen fordi han ikke ville tilbake til naturtilstandens villskap – det var altså grenser for hvor langt tilbake Burke ville stille klokkene. Thyness hevder at Burke tilhører enda mer den romantiske retning, kontra opplysningstiden – hvilket ligger utenfor oppgaven å her diskutere, på grunn av min begrensede kjennskaper til romantikken. Men Burke har åpenbart romantiske trekk - nettopp ved organismeorienteringen. Han forsøkte å løse forholdet mellom individ og stat, hvilket selvsagt er et kjerneanliggende innenfor politisk tenkning. Bruke er best dersom konfliktnivået er lavt og man har på plass sosial harmoni, ifølge meg – men jeg synes det er lite å hente hos Burke for de som vil røske tak i styret, gjøre noe med urettferdighet – som kan være undertrykkende. Der synes jeg liberale er mer enn et hestehode foran. Konservative henter nok sin støtte fra Bruke da de ofte ikke vil foreta lovendringer, siden nye lover kan stride mot ”vanlige folks rettsoppfattelse,” i følge Burke.

Avsluttende refleksjoner rundt Thyness bidrag

Enig med med Bruke at det er to perspektiver som bør sette grenser for friheten, og det er ”orden” og ”dyd.” (Thyness 1967:137), hvilket gjør at man i begrepet ”fri” legger inn ansvarsbegrepet. Samtidig synes jeg, med disse begrensninger, at det er merkelig at Thyness konkluderer med at Bruke er en varm frihetsvenn (1967: 138) – fordi den er ikke absolutt og uinnskrenket.         

                                          

                        ”Nasjoner styres med innsikt i deres mentalitet, og dyktig behandling av den”

                                                                                                                 Edmund Burke

Det overstående utsagn må selvsagt gjøres i tråd med lover, regler og anstendighet. Har Burke menneskerettighets-persepktivet i tankene når han formulerer dette?  

Kilder:

-        Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter . 

        Oslo: Universitetsforlaget

-        De Ruggerio, Guido (1967): The History of European Liberalism. 

       Oxford: Oxford University  Press.

-        Malnes, Raino og Midgaard, Knut (2000): Politisk tenkning fra antikken til vår tid.

       Oslo:  Universitetsforlaget.

-        Thyness, Paul (1967): Edmund Burkes politiske filosofi; De konservative grunnidéer. 

       Oslo: Tanum.

-        Wolff, Jonathan (2006); An introduction to Political philosophy. 

        Oxford: Oxford Univerity Press. 

Les trois cloches

Flott! Mireille Mathieu har en inderlig versjon av
 de tre kirkeklokker, som skal kime iløpet av livet. 

Village au fond de la vallée,                     
comme égaré, presqu'ignoré.
Voici qu'en la nuit étoilée
Un nouveau-né nous est donné.
Jean-Franois Nicot il se nomme.
Il est joufflu, tendre et rosé.
A l'glise, beau petit homme,
demain tu seras baptisé.

Une cloche sonne, sonne.
Sa voix, d'echo en echo,
dit au monde qui s'tonne:
"C'est pour Jean-Franois Nicot.
C'est pour accueillir une me,
une fleur qui s'ouvre au jour,
peine, peine une flamme
encore faible qui reclame
protection, tendresse, amour."

Village au fond de la vallée,
loin des chemins, loin des humains.
Voici qu'aprs dix-neuf annes,
cur en moi, le Jean-Franois
prend pour femme la douce Elise,
blanche comme fleur de pommier.
Devant Dieu, dans la vieille église,
ce jour, ils se sont mariés.

Toutes les cloches sonnent, sonnent,

Leurs voix, d'echo en echo,
merveilleusement couronnent
la noce Franois Nicot.
"Un seul cœur, une seule âme",
dit le pretre, "et, pour toujours,
soyez une pure flamme
qui s'eleve et qui proclame
la grandeur de votre amour."

Village au fond de la vallée.

Des jours, des nuits, le temps a fui.
Voici qu'en la nuit etoilé,
un cœur s'endort, Franois est mort,
car toute chair est comme l'herbe,
elle est comme la fleur des champs.
Epuis, fruits mrs, bouquets et gerbes,
hlas! vont en se deschessants...

Une cloche sonne, sonne,
elle chante dans le vent.

Obsdante et monotone,
elle redit aux vivants:

"Ne tremblez pas, cœurs fideles,
Dieu vous fera signe un jour.
Vous trouverez sous son aile
avec la vie eternelle
l'eternité de l'amour."

Låtskrivere:

BESS, / MERID, / VILLARD

Democracy - issues in political theory II

Fortsetter der jeg slapp, vedrørende Albert Weales syn på demokrati - og refleksjoner rundt dette, i etterdønningene av 17. mai. 

Ulike former for demokrati

Ved å ha flertallsvalg i enmannskrets frambringer man to-partisystemer, slik at løsninger kan være at man heller kan ha forholdstallsvalg i flermannskretser, for å forhindre at kun én konfliktlinje blir framtredende, og splittende. Weale sier man kan se på demokrati som ”et sett av institusjonelle ordninger,” altså (Weale 1999:24). Den grunnleggende hovedforskjell går da mellom direkte og indirekte demokrati (Weale 1999:24). Representativ styreform refererer til alle former for indirekte demokrati, dvs. indirekte demokrati innebærer representasjon. Weale skiller mellom fem former for demokrati (Weale 1999: 24-35), og det vil gjennomgås under:

1     

        Demokrati uten korrigerende agenter (dvs. representanter)  

Dette er en type demokrati som ble forfektet av Rousseau. Sentralt i dette synet er idéen om et legitimt styre vil bare eksistere dersom borgerne selv definerer hva som er regler og lover, og som som skal følges. Borgerne samler seg, uten representanter for å vedta lovene.  I hvert enkelt sak formulerer de hva som er det felles gode, eller den generelle vilje.  Jeg er ikke enig i Rousseaus generelle utsagn om forskjellen mellom den generelle vilje og alles vilje. Alles vilje er de aggregerte viljer, altså summen av de viljer som oppstår dersom alt slenges i en pott. Den generelle vilje er alles vilje, tatt den offentlige interesse tatt i betraktning. Det første kan altså gi resultat som følge av den umiddelbare egeninteresse, det andre tas på bakgrunn av det vi kan kalle den langsiktige egeninteresse. Tror ikke det går an å skille skarpt mellom egeninteresse og offentlig interesse, da jeg tror at det oftest er slik at det som er i det offentliges interesse og er ens egeninteresse – så lenge man ikke er forkrøplet, riktignok. Rousseau trekker fram eksempelet dødsstraff – det er greit, bare det ikke gjelder meg. Man kan jo spørre seg om årsaken til at man ikke har dødsstraff er fordi man frykter at man selv skal være offer for dette, eller mer allmenne humanistiske argumenter. Jeg velger å tro det sistnevnte, derfor kan man ikke skille skarpt mellom egen - og offentlig interesse, ei da heller mellom generell og allmenn vilje. Rousseau hevdet at det engelske folk i hans levetid, bare var frie hvert fjerde år – da det var valg. Uten at folket selv formulerer den generelle vilje, vil det ikke være fritt. Det mener jeg ikke er en riktig påstand, av mange grunner. Man stemmer på partiprogrammer som skal være veiviser når offentlige beslutninger tas, slik at det er ikke uforutsigbart hva politikere gjør i enkeltsaker – derfor kan ikke friheten avgrenses til valgdagen. Dessuten finnes det asymmetrisk informasjon i sakskomplekset, mellom borgere og politikere, som gjør at politikere ofte kan være mer informert i hva som er sine velgeres beste. Det finnes flere andre argumenter innenfor prinsipal-agent teori, som kunne blitt brukt til å argumentere mot Rousseaus syn. Rousseau hevder det utvikles en moralisering av individene idet de får ta del i et fellesskap. Man kan jo også innvende at politikere (agenter) moraliseres gjennom det ansvaret de har ved å stå ansvarlig overfor velgerne, så det er spørs om ikke disse er mest moralsk skikket til å frambringe den generelle vilje? Flere hevder at Rousseaus teorier har totalitære implikasjoner, og til det vil jeg si at slik er det med flertallsviljen uansett – dersom det ikke finnes liberale begrensninger, eller institusjonelle ordninger som tilsier at ikke det blir samme flertall fra sak til sak. Men det er grunn til å innvende mot disse totalitære farer (som det selvsagt kan være hold i) at Rousseau så for seg at (som sagt) at individer sosialiseres gjennom demokrati til å bli moralske beslutningstakere. Men den reneste form for direkte demokrati – som Rousseau så for seg – var vel bare historisk gjeldende i Aten, med unntak av dagens Sveits, som har sterke innslag av direkte demokrati, foruten de seks folkeavstemningene vi har hatt i blant annet Norge.

2. Partikorrigerende folkelig styre

I stedet for Rousseaus direkte demokrati, er det mulig å forestille seg en form for direkte demokrati som innslag i representative demokratier (Weale 1999:27). Informasjonsteknologien har muliggjort dette. På hvilken måte skiller denne formen for demokrati seg, fra Rousseaus variant? Man har jo fortsatt de tradisjonelle partiene, som setter agenda og fatter beslutninger, men man kan ha et innslag av elektronisk stemmegiving. Men problemet oppstår jo dersom man skal ha en regjering som administrerer andre beslutninger enn hva de selv mener, i følge meg. Dessuten er det ikke slik, kan man hevde, at den generelle vilje alltid har rett (Weale 1999:28). Siden mange av problemstillingene er drøftet over, går jeg videre til neste demokrati-form.

3. Representativt styre

Hovedpoenget med representativt styre er at beslutninger skal tas av politikere som møtes i en lovgivende forsamling, og som består av ulike syn og erfaringer (Weale 1999:31). Folket styrer ikke direkte, men partienes syn representerer meninger som er representative for en stor del av folket. Det er dette systemet vi er best kjent med fra Vestlige demokratier.

4. Ansvarlig regjering

Til forskjell fra systemer som vektlegger representasjon, har vi systemer som representerer såkalt ansvarlighet. I systemer med representativ styre, er det representanter – ikke folket – som tar de store, viktige beslutninger.  I et representativt styre ser man på representantene som representative for et bredt spekter av folkelige meninger, mens man innenfor det ansvarlige styret ser på det som et team som skal fatte beslutninger for en begrenset periode – ofte fire år. Ved slutten av mandatperioden må de altså stå til ansvar for beslutninger de har tatt, og kan eventuelt bli gjenvalgt.  Det er vanlig å betrakte denne formen for styre som mest gjeldende innenfor Westminister-systemet (to-partisystemer). Så kommer Weale med en tåpelig betraktning, for å kalle en spade for en spade. Han sier det er feil å kalle slike Westminister-systemer for majoritetsdemokratier, som Lijphart gjør, fordi partiene utgjør aldri folk første preferanse, men de kan stemme på to alternativer blant uendelig mange tenkelige løsninger (Weale 1999:33). Til det vil jeg si at dette er tøvete, fordi det aldri vil finnes noe parti som reflekterer velgernes referanser fullt ut. Dessuten henspeiler modellen på at det alltid vil være et parti som har flertall, og derav navnet majoritetsdemokrati. Lijpphart har således en prosessuell tilnærming, ikke at det skal karakterisere hvilke førstehåndspreferanser som er gjeldende i befolkningen – fordi dette vil selvsagt aldri være majoriteten, folk er rett og slett ulike. Lijphart, gjengir Weale (1999:33), påpeker at det er manglende ”checks and balances” i et majoritetssystem. For eksempel har ikke Storbritannia en grunnlov, og andrekammeret er relativt svakt – hvilket for så vidt ikke er tilfellet for USA. Men jeg vil innvende at det selvsagt ikke er noe hinder for minoritetsbeskyttelse i et majoritetssystem, dersom man ønsker å lage lover for dette, men det er som tidligere skrevet problematisk at et stort mindretall kan være ensartet i sak til sak. 

   

5. Liberal konstitusjonalisme

Liberal-konstitusjonalisme er kanskje mest forenelig med den engelske whig-tradisjonen (Weale 1999:34), dvs klassisk liberalisme. Det er et system som vektlegger det andre demokrati-teoretikere kaller ex-post stemmegiving, kontra ex-anta stemmegiving: Dette vil si at man stemmer folk ut av kontorene på bakgrunn av hva dem har gjort, framfor at man skal innsette noen i kontorene – for man vet ikke nøyaktig hva de står for før enkeltsakene dukker opp. Synes Weale kunne forklart mer hva som er kjernen i liberal-konstitusjonalisme, før han viser til den overforenklede teorien i forkant av denne setningen. Det er selvsagt ikke slik at man ikke vet hva representanter står for overhodet, slik at det vil alltid foregå ex ante-stemmegiving. Kjennetegnet ved dette demokrati-perspektivet er at den folkelige deltakelsen er liten, mens eliten er sentral i beslutningene som fattes. Typisk for liberal konstitusjonalisme er at det oppstår institusjonelle ordninger av ”Checks and balances,” for å forhindre at representanter bruker makten til egen fordel (Weale 1999:35).

Hvilke former for styre?

Det er her gitt distinkte kjennetegn for hver form av styringsperspektiver. Det er ikke meningen å skulle si at disse formene for styret eksisterer i sin rene form. I Norge har vi innslag av alle perspektivene, ifølge meg. Noen har sagt at deliberativt demokrati burde vært innlemmet som eget perspketiv (Weale 1999:37), men Weale hevder dette inngår i alle modellene – men der vil jeg hevde at det er med høyst ulikt innslag.

Rettferdigjørelse av demokratiet

I kapittel tre har Weale valgt ovennevnte overskrift. Weale gjennomgår i kapittelet argumenter for hvorfor demokratiet er overlegent all annen styreform. Mange mener, i følge Weale, at dette er unødvendig – fordi det er opplest og vedtatt at demokrati er den beste styreformen. Jeg mener det ikke er opplagt, for hvorfor er ikke demokrati innført i alle sammenhenger i samfunnslivet – eksempelvis bedriftsdemokrati? Man har berørt mange verdier og prinsipper for å rettferdiggjøre demokratiet – blant annet peker Pennock (1979 130 – 160) på menneskeverd, autonomi, frihet, distributiv retterdiggjørelse, likhet, forkastingen av tyranni, som noen grunner innenfor demokratisk teori (Weale 1999:41).

Demokrati som beskyttende element

Det som er felles for de fem demokrati-teoriene som tidligere er utledet, er at beslutninger i en eller annen forstand må hvile på folkemeningen. Noen mener det begrenser seg til å kaste politikere, mens andre peker på demokratiets moraliserende effekt på borgerne (Weale 1999:43). Teoretikere som forfekter den beskyttende effekt som demokratiet har, støtter seg gjerne til Hobbes som mener at styre er nødvendig for å forhindre borgerkrig eller totalt kaos (Weale 1999:44). Demokrati er ikke noe selvsagt alternativ likevel, man kan tenke seg ulike former for totalitære regimer for opprettholdelse av borgerfred. Men hvis styre er såpass sterkt at det klarer å forhindre borgerkrig eller sosial oppstandelse, er styret også sterkt nok til å utnytte sine borgere (Weale 1999:44). Det som ofte kan innvendes mot teorien om demokrati som beskyttende element, er at mennesket ikke grunnleggende sett er godt (Weale 1999:45), men at demokratiet godt kan fungere selv-utviklende (Weale 1999:46).

Demokrati og politisk likhet

I et demokrati gis folk like politiske rettigheter, én mann én stemme (selv om noen framholder at det samme vil være tilfellet hvis ingen har stemmerett). Enkeltmennesket anses for å være den beste aktør til å treffe beslutninger som angår ens eget liv, der er det ikke noen forskjell på folk – ifølge dette syn (Weale 1999:55). Man kan selvsagt innvende at det ikke er sikkert man er tilstrekkelig opplyst til at man treffer riktige valg. Så kan man innvende mot dette, som Weale sier, at ingen andre er mer opplyst enn en selv, om egne valg (Weale 1999:55). Det kan være riktig, men ikke nødvendigvis: Kanskje man ikke ser muligheter som valg kan gi en.  Weale framsetter et poeng: Hvorfor skal politisk likhet være gjeldende, når man i alle andre livets sfærer godtar at det ikke er likhet mellom personer? Man kan støtte seg til Platons allusjon om at alle ikke kan styre et skip. Til det, svarer Weale, at det ikke handler om å styre skipet (ikke alle er skikket til det), men det handler om medbestemmelse til hvilken retning skipet skal ta (Weale 1999:56). Så kan man innvende om ikke dette innebefatter noen aspekter ved styring? Tanken om politisk likhet bygger også på antakelsen om at ingen er bedre kvalifisert til å ta avgørelser for en selv, enn hva en selv er – men da kan man jo spørre hvorfor man har en styrende elite overhodet (selv om dette ikke er en del av modellen, er det vel det eneste praktiske gjennomførbare?)

Deltakelse og representasjon

Ifølge Rousseau er folkelig deltakelse sentralt i enhver avgrensning av demokratiet, siden deltakelse moraliserer individet (Weale 1999:84). Det bidrar til å utforme en felles interesse (Weale 1999:84). Dette i motsetning til liberal konstitsujonalisme der borgerne ikke er med i utformingen av politikk, men bidrar ved at man kaster et eventuelt styre man misliker (Weale 1999:84). Det kan innvendes at dette selvsagt også er en form for deltakelse, der man ikke kommer unna demokratiets synonym i alle tilfeller: Folkestyre. Men debatten om deltakelses-komponenten er viktig, når man snakker om demokrati. Parry, Moyser og Day (1992:16) definerer deltakelse på følgende vis: ”Delta i prosessen med formulering og implementering av offentlig politikk.” Spørsmålet som blant annet reiser seg, er hvilken rolle borgerne skal ha i implementeringsfasen.”

Deltakelse

I de gjengitte fem demokrati-perspektivene, er et avgjørende skillet mellom indirekte og direkte form for deltakelse (Weale 1999:85). I alle indirekte former for demokrati er det agenter/ beslutningstakere som tar de endelige beslutningene (Weale 1999:85). I John Stuart Mills definisjon av demokrati mente han at deltakelse hvilte på noe noen nødvendige politiske kvalifikasjoner (Weale 1999:85). Hva gjelder institusjonelle ordninger er det ikke gitt hvordan deltakelse skal finne sted, det finnes mange løsninger (Weale 1999:87): Stemmegivning, kampanjedeltakelse, medlemsskap, delta i protesttog, osv. De institusjonelle mulighetene for deltakelse varierer mellom demokratier (Weale 1999:88).

Deltakelse versus representasjon

Et argument som framholder deltakelse som en viktig komponent, er Rousseaus teorier: Hvis mennesket er fritt fra naturens side, og det ikke finnes noen legitim måte å begrense deres frihet, så bør retten til selvstyre være gjeldende (Weale 1999:90). Med dette som utgangspunkt kan man jo argumentere for at det ikke skal finnes noe demokrati i allmenn betydning, men at hver og en skal være overlatt til seg selv  - uten noe felles beslutningsorgan? Men det mest nærliggende er kanskje å tenke seg et liberal-demokrati, et begrenset demokrati?  Representasjon har et fortrinn overfor direkte demokrati, ved at demokratisk autoritet kan best opprettholdes i komplekse spørsmål av representanter som kan utfordre de ikke-valgte tjenestemennene (Weale 1999:95). Dette er et særdeles godt poeng, for å forhindre eksempelvis det som kan betegnes som rådmannsvelde. Hvis vi tar poenget om politisk likhet, vil ikke det bety at man skal ha vidtfavnende demokratisk deltakelse? Og siden ingen er bedre enn andre til å styre, skal noen tillate seg å styre over andre? (Weale 1999:95). Adam Smith ville framholdt at det ikke er noen forskjell fra naturens side, men noen er eksempelvis bedre utdannet (Smith 1776: 28-29). Men dette er uansett ikke forenelig med den rendyrkede tanken om politisk likhet?

Fra representasjon til konstitusjonelt demokrati?

Joseph Schumpeter (begreps-far til uttrykket konkurransedemokrati) mener at demokrati først og fremst er en metode, framfor en politisk kultur, som skal sikre at enkelte individer – framfor andre – tar på seg ansvaret med å fatte politiske avgjørelser (Weale 1999:98). Hans klassiske teorier har av enkelte blitt kritisert som ”ignorant.”  Det er særlig tre argumenter som Schumpeter framholder, mot folkelig deltakelse: Tendensen til irrasjonalitet blant vanlige borgere, inkompetansen til vanlige borgere, samt tilbøyeligheten til å la særinteressene råde (Weale 1999:99). Schumpeter har åpenbart gode poenger, men jeg vil framholde at det er svært usikkert om ikke disse tendensene hadde vært større uten demokrati?  Schumpeter mener at man faller ned til et lavere nivå når man deltar i demokratiske diskusjoner, enn det man gjør i den alminnelige private sfære – og utgjør således en motvekt til John Stuart Mill som mener demokratisk deltakelse virker moraliserende. I utgangspunktet er jeg helt klart mest enig med Mill, men at Schumpeter også har riktige perspektiver hvis det politiske diskusjonsklimaet er platt og drevet fram av kunnskapsløshet. Dette henger selvsagt sammen med at politiske debatter i tilfeller kan være overforenklede. Men selv om deltakerne kan falle ned på et lavere nivå enn de fortjener, kan det på sin side være stimulerende og folkeopplysende for tilhørere – som ikke er så politisk engasjert. Frykten for at særinteressene skal ta overhånd i den demokratiske prosessen, er imidlertid noe som har en lang historie (Weale 1999:101). Downs (1957:254) har her en spissformulert innsikt, som kan være tankevekkende: Man tjener pengene sine i bare én sektor, men forbruker dem i mange. Med dette som utgangspunkt kan det være at borgere verner om sin sektor, til fordel for andre sektorer.

Former for representasjon

Hvis vi aksepterer at det er arbeidsdeling i politikken, og begrensninger på offentlig deltakelse, så trenger vi en teori om politisk representasjon (Weale 1999:106). Hvilket design skal det ha? Innenfor Westminister-modellen har det vært vektlagt de folkevalgtes ansvarlighet overfor elektoratet. Dette innebærer fåtalls partier – og vi kan kalle dette ”ansvarlig styre” med tanke på representasjon (Weale 1999:106). Men representative systemer har relativt mange partier som er representert, der man vektlegger kompromiss som en dyd (Weale 1999:106). Hvis vi har enmannskretser, er det overveiende sannsynlig at man får en underrepresentasjon av små partier (Weale 1999:107) – med mindre disse for eksempel er geografiske folkepartier, i følge meg. Den konstitusjonelle demokratimodellen har det til felles med Westminister-systemet, at man skal holdes ansvarlig overfor elektoratet. Men til forskjelle fra Westminister-modellen, er det konstitusjonelle system begrenset til ex ante-stemmegiving.

Representere interesser, meninger og karakteristika

Det vil være nyttig å se på begrepet representasjon. Det sentrale i representasjon er et prinsipal-agentforhold, der prinsipalen (folket) avstår myndighet til agenten (folkevalgte). Men spørsmålet er hva man egentlig representerer, og til det kan jeg komme med et innspill om det klassiske delingen ved ansvarlig eller representativt styre. Lettfattelig kan man si at ansvarlig styre innebærer meningslikhet, mens representativt styre innebærer felles sosiale karakteristika. Weale bruker begrepene ”standing for,” ”standing out for” og ”standing in for” om de omtrentlig samme fenomenene (Weale 1999:109). Det er grunn for å anta, mener jeg, at makt delegeres mer til representantene i et proporsjonalt system (som for øvrig John Stuart Mill forfektet), enn et Westminister-system. Dette fordi man i et Westminister-system har makt hvis man tilhører flertallspartiet, og at man står fritt til å gjennomføre politikk – men må da stå til ansvar overfor velgerne i hva man har lovet. I et proporsjonalt system, der representantene i større grad kompromisser seg fram til enighet med andre partier, så trenger de folkevalgte (agenten) større spillerom og tillitt til å forvalte folkemeningen.

Enstemmighet, konsensus og majoritetsstyre

Demokratisk politisk handling er en kollektiv handling (Weale 1999:124). Forskjeller i interesser og verdisett vil føre til ulike meninger om hvordan demokratiet skal utøves (Weale 1999:124). Hvilke felles interesser skal skjermes eller fremmes? I standardanalyser om dette fenomen brukes ofte begrepet ”preferanser.” Problemet med aggregering oppstår ved ulike syn. Den vanligste regelen på aggregering er flertallsviljen, der man støtter seg til det majoriteten ønsker. Noen teorier om det konstitusjonelle styret har veldig sterke begrensninger på majoritetsprinsippet. Frykten er at majoriteten representerer egeninteresser som ikke nødvendigvis er gagnlig for samfunnet som helhet (Weale 126-127). Overtalling flertall er et alternativ som skal forsøke å begrense dette, men det er langt i fra opplagt hvis viktig minoritetsvern står på spill. Man kan tenke seg en løsning er å etterstrebe enstemmighet. Innsigelsen er at dette fremmer politikk for status quo, som kanskje ingen vil ha – i tillegg til at det vil være svært ressurskrevende å finne et utfall som alle er enige i (Weale 1999:127).

Inkludering

Hvordan skal vi definere hvem som er relevante deltakere i demokratiet. På statlig nivå er dette løst gjennom en aldersgrense, på 18 år. Verre er det dersom det skal tas demokratiske avgjørelser i andre fora, der spørsmålet melder seg om ”hvem som er berørte parter?” Inkludering er derfor et svært viktig spørsmål i tilknytning til begrepet demokrati. John Stuart Mill har et elitistisk syn på dette, der han mener at borgerne burde gjennomgå tester for å bli sertifisert som demokratisk skikket. To komponenter skulle disse testene test: Interesser og kompetanse. Dessuten mente han at stemmegivingen skulle ilegges større vekt jo mer utdannelse man hadde. Det er et syn som jeg mener er på villspor, og det er ikke kontroversielt å hevde dette i et moderne demokrati. Men tanken er likevel ikke så fjern; I Sørstatene i USA hadde man tester for å få lov til å stemme, i etterkrigstiden.  Og i Norge holder det ikke at man bor i landet for å kunne stemme, men at man har norsk statsborgerskap – der unntaket er lokalvalg. Dette er vel noe som har med rettigheter som statsborger generelt, og at man tenker at statsborgerskapet bidrar til å moralisere individet ved stemmegiving: Hva er nasjonens beste. Og til foregående poeng fra Mill er det grunn til å tro at dette også henger sammen med interesser og kvalifikasjoner. Jeg synes det er mer interessant å drøfte videre det foregående: Tenk deg at det skal bygges en fire-felts vei gjennom en bydel, for å bedre trafikkflyten. Hvem skal eventuelt innkalles til det som bokstavelig talt er demokratiske veivalg? Skal naboene eller tilstøtende hus si sin mening? Skal bydelen som helhet si sin mening? Eller er det bygrensen som avgrenser hvem som er berørt?

Demokrati og konstitusjonalisme

”Demokratiet sier at folket er suverent. Konstitusjonalisme sikrer at suvereniteten ikke er absolutt og fri for begrensninger. ”

                                                                       Neil MacCormick

Demokratiet, slik vi kjenner det, innbefatter aller oftest at konstitusjonelle begrensninger; Maktfordeling, ”checks and balances” og generelle begrensninger på majoritetsstyret. I dag er USA det beste eksemplet på et demokrati som ligger nært det konstitusjonelle styret, med vekt på maktfordelingsprinsippet og grunnlov. I Norge og Norden er ikke maktfodelingsprinsippet like strengt, der har man i større grad vektlagt makt til parlamentarikerne. Opplagt er det motstridende hensyn mellom konstitusjonalisme på den ene siden, og folkelig styre på den andre siden. Noe av årsaken til å støtte seg til konstitusjon, er at den skal sikre individer rettigheter der demokratiske stemninger kan være oppskjørtede. Konstitusjonelle prinsipper begrenser styresmaktenes handlingsrom.

                                                                   
                                                                         ”Det står i grunnloven”

                                                                          Fleksnes, i en opphetet rygge-tvist.

Konklusjon

Dette er det grøvste av det som står i Albert Weales bok ”Democracy – issues in political theory. Vi har sett at Weale tar for seg fem ulike demokrati-perspektiver, der alle er gjeldende i Norge – med ulik grad av implementering. De fem demokrati-perspektivene er: Demokrati uten korrigerende agenter; Partikorrigerende folkelig styre; Representativt styre; Ansvarlig styre; Liberal-konstitusjonalisme. Jeg er utpreget demokrat under forutsetning av at alle perspektivene tas hensyn til, men jeg er ikke utpreget demokrat i betydningen flertallsviljen eller majoritetstyranni, som demokrati kan tolkes som i sin mest forenklede versjon. Denne artikkelen har begrenset seg til det som Weale tar opp som problemstillinger i sin bok, i spedd noen betraktninger fra andre kilder. Årsaken til at ikke flere perspektiver er brakt inn, skyldes at da hadde blogginnlegget vært i overmåte langt, og mer et hefte. Av sentrale temaer som Weale tar opp, kan nevnes: Legitimiteten til demokratiet (hvorfor har vi demokrati?), Tanken om politisk likhet (skal alle alltid være med i alle beslutninger?), problemstillinger knyttet til representasjon og inkludering (Hva skal representantene representere, og hvem skal få lov å si sin mening om sak eller representantskap?) og generelle betraktninger om konstitusjonelle begrensninger. Norge har avveininger innenfor alt som er blitt skrevet, men det får bli ved en annen anledning det henvises mer til konkrete utslag av dette. 

Årets sommerschlager 2016

Flott låt! Av og med Albert Hammond. 

Her kommer min personlige sommerhit for året. Om ikke teksten er sorgenfri, oppveies melodien, som bringer en i godstemning! 

City life was gettin' us down
So we spent the weekend out of town
Pitched the tent on the patch of ground
Down by the river

Lit a fire and drank some wine
You put your jeans on the top of mine
Said, come in the water's fine
Down by the river

Down by the river
Down by the river
Said, come in the water's fine
Down by the river

Didn't feel too good all night
So we took a walk in the morning light
Came across the strangest sight
Down by the river

Silver fish lay on its side
It was washed up by the early tide
I wonder how it died
Down by the river

Down by the river
Down by the river
Silver fish lay on its side
Down by the river

Doctor put us both to bed
He dosed us up and he shook his head
Only foolish people go, he said
Down by the river

Why do willows weep, said he
Because they're dying gradually
From the waste, from the factories
Down by the river

Down by the river
Down by the river
Why do willows weep, said he
Down by the river

In time, the river banks will die
The reeds will wilt and the ducks won't fly
There'll be a tear in the otter's eye
Down by the river

The banks will soon be black and dead
And where the otter raised his head
Will be a clean white stone instead
Down by the river

Down by the river
Down by the river
Will be a clean white stone instead
Down by the river