Fortsetter der jeg slapp, vedrørende Albert Weales syn på demokrati - og refleksjoner rundt dette, i etterdønningene av 17. mai.
Ulike former for demokrati
Ved å ha flertallsvalg i enmannskrets frambringer man
to-partisystemer, slik at løsninger kan være at man heller kan ha forholdstallsvalg
i flermannskretser, for å forhindre at kun én konfliktlinje blir framtredende,
og splittende. Weale sier man kan se på demokrati som ”et sett av
institusjonelle ordninger,” altså (Weale 1999:24). Den grunnleggende
hovedforskjell går da mellom direkte og indirekte demokrati (Weale 1999:24).
Representativ styreform refererer til alle former for indirekte demokrati, dvs.
indirekte demokrati innebærer representasjon. Weale skiller mellom fem former
for demokrati (Weale 1999: 24-35), og det vil gjennomgås under:
1
Demokrati uten korrigerende agenter
(dvs. representanter)
Dette er en type demokrati som ble forfektet av Rousseau.
Sentralt i dette synet er idéen om et legitimt styre vil bare eksistere dersom
borgerne selv definerer hva som er regler og lover, og som som skal følges. Borgerne
samler seg, uten representanter for å vedta lovene. I hvert enkelt sak formulerer de hva som er
det felles gode, eller den generelle vilje.
Jeg er ikke enig i Rousseaus generelle utsagn om forskjellen mellom den generelle vilje og alles vilje. Alles vilje er de aggregerte viljer, altså summen av
de viljer som oppstår dersom alt slenges i en pott. Den generelle vilje er
alles vilje, tatt den offentlige interesse tatt i betraktning. Det første kan
altså gi resultat som følge av den umiddelbare egeninteresse, det andre tas på
bakgrunn av det vi kan kalle den langsiktige egeninteresse. Tror ikke det går
an å skille skarpt mellom egeninteresse og offentlig interesse, da jeg tror at
det oftest er slik at det som er i det offentliges interesse og er ens
egeninteresse – så lenge man ikke er forkrøplet, riktignok. Rousseau trekker
fram eksempelet dødsstraff – det er greit, bare det ikke gjelder meg. Man kan
jo spørre seg om årsaken til at man ikke har dødsstraff er fordi man frykter at
man selv skal være offer for dette, eller mer allmenne humanistiske argumenter.
Jeg velger å tro det sistnevnte, derfor kan man ikke skille skarpt mellom egen -
og offentlig interesse, ei da heller mellom generell og allmenn vilje. Rousseau
hevdet at det engelske folk i hans levetid, bare var frie hvert fjerde år – da
det var valg. Uten at folket selv formulerer den generelle vilje, vil det ikke
være fritt. Det mener jeg ikke er en riktig påstand, av mange grunner. Man
stemmer på partiprogrammer som skal være veiviser når offentlige beslutninger
tas, slik at det er ikke uforutsigbart hva politikere gjør i enkeltsaker – derfor
kan ikke friheten avgrenses til valgdagen. Dessuten finnes det asymmetrisk
informasjon i sakskomplekset, mellom borgere og politikere, som gjør at
politikere ofte kan være mer informert i hva som er sine velgeres beste. Det
finnes flere andre argumenter innenfor prinsipal-agent teori, som kunne blitt
brukt til å argumentere mot Rousseaus syn. Rousseau hevder det utvikles en
moralisering av individene idet de får ta del i et fellesskap. Man kan jo også
innvende at politikere (agenter) moraliseres gjennom det ansvaret de har ved å
stå ansvarlig overfor velgerne, så det er spørs om ikke disse er mest moralsk
skikket til å frambringe den generelle vilje? Flere hevder at Rousseaus teorier
har totalitære implikasjoner, og til det vil jeg si at slik er det med
flertallsviljen uansett – dersom det ikke finnes liberale begrensninger, eller
institusjonelle ordninger som tilsier at ikke det blir samme flertall fra sak
til sak. Men det er grunn til å innvende mot disse totalitære farer (som det
selvsagt kan være hold i) at Rousseau så for seg at (som sagt) at individer
sosialiseres gjennom demokrati til å bli moralske beslutningstakere. Men den
reneste form for direkte demokrati – som Rousseau så for seg – var vel bare
historisk gjeldende i Aten, med unntak av dagens Sveits, som har sterke innslag
av direkte demokrati, foruten de seks folkeavstemningene vi har hatt i blant
annet Norge.
2. Partikorrigerende
folkelig styre
I stedet for Rousseaus direkte demokrati, er det mulig å
forestille seg en form for direkte demokrati som innslag i representative
demokratier (Weale 1999:27). Informasjonsteknologien har muliggjort dette. På
hvilken måte skiller denne formen for demokrati seg, fra Rousseaus variant? Man
har jo fortsatt de tradisjonelle partiene, som setter agenda og fatter
beslutninger, men man kan ha et innslag av elektronisk stemmegiving. Men
problemet oppstår jo dersom man skal ha en regjering som administrerer andre
beslutninger enn hva de selv mener, i følge meg. Dessuten er det ikke slik, kan
man hevde, at den generelle vilje alltid har rett (Weale 1999:28). Siden mange
av problemstillingene er drøftet over, går jeg videre til neste demokrati-form.
3. Representativt
styre
Hovedpoenget med representativt styre er at beslutninger
skal tas av politikere som møtes i en lovgivende forsamling, og som består av
ulike syn og erfaringer (Weale 1999:31). Folket styrer ikke direkte, men
partienes syn representerer meninger som er representative for en stor del av
folket. Det er dette systemet vi er best kjent med fra Vestlige demokratier.
4. Ansvarlig
regjering
Til forskjell fra systemer som vektlegger representasjon,
har vi systemer som representerer såkalt ansvarlighet. I systemer med
representativ styre, er det representanter – ikke folket – som tar de store,
viktige beslutninger. I et
representativt styre ser man på representantene som representative for et bredt
spekter av folkelige meninger, mens man innenfor det ansvarlige styret ser på
det som et team som skal fatte beslutninger for en begrenset periode – ofte
fire år. Ved slutten av mandatperioden må de altså stå til ansvar for
beslutninger de har tatt, og kan eventuelt bli gjenvalgt. Det er vanlig å betrakte denne formen for
styre som mest gjeldende innenfor Westminister-systemet (to-partisystemer). Så
kommer Weale med en tåpelig betraktning, for å kalle en spade for en spade. Han
sier det er feil å kalle slike Westminister-systemer for majoritetsdemokratier,
som Lijphart gjør, fordi partiene utgjør aldri folk første preferanse, men de kan
stemme på to alternativer blant uendelig mange tenkelige løsninger (Weale
1999:33). Til det vil jeg si at dette er tøvete, fordi det aldri vil finnes noe
parti som reflekterer velgernes referanser fullt ut. Dessuten henspeiler
modellen på at det alltid vil være et parti som har flertall, og derav navnet
majoritetsdemokrati. Lijpphart har således en prosessuell tilnærming, ikke at
det skal karakterisere hvilke førstehåndspreferanser som er gjeldende i
befolkningen – fordi dette vil selvsagt aldri være majoriteten, folk er rett og
slett ulike. Lijphart, gjengir Weale (1999:33), påpeker at det er manglende
”checks and balances” i et majoritetssystem. For eksempel har ikke
Storbritannia en grunnlov, og andrekammeret er relativt svakt – hvilket for så
vidt ikke er tilfellet for USA. Men jeg vil innvende at det selvsagt ikke er
noe hinder for minoritetsbeskyttelse i et majoritetssystem, dersom man ønsker å
lage lover for dette, men det er som tidligere skrevet problematisk at et stort
mindretall kan være ensartet i sak til sak.
5. Liberal
konstitusjonalisme
Liberal-konstitusjonalisme er kanskje mest forenelig med den
engelske whig-tradisjonen (Weale 1999:34), dvs klassisk liberalisme. Det er et
system som vektlegger det andre demokrati-teoretikere kaller ex-post
stemmegiving, kontra ex-anta stemmegiving: Dette vil si at man stemmer folk ut
av kontorene på bakgrunn av hva dem har gjort, framfor at man skal innsette
noen i kontorene – for man vet ikke nøyaktig hva de står for før enkeltsakene
dukker opp. Synes Weale kunne forklart mer hva som er kjernen i
liberal-konstitusjonalisme, før han viser til den overforenklede teorien i
forkant av denne setningen. Det er selvsagt ikke slik at man ikke vet hva
representanter står for overhodet, slik at det vil alltid foregå ex
ante-stemmegiving. Kjennetegnet ved dette demokrati-perspektivet er at den
folkelige deltakelsen er liten, mens eliten er sentral i beslutningene som
fattes. Typisk for liberal konstitusjonalisme er at det oppstår institusjonelle
ordninger av ”Checks and balances,” for å forhindre at representanter bruker
makten til egen fordel (Weale 1999:35).
Hvilke former for
styre?
Det er her gitt distinkte kjennetegn for hver form av
styringsperspektiver. Det er ikke meningen å skulle si at disse formene for styret
eksisterer i sin rene form. I Norge har vi innslag av alle perspektivene,
ifølge meg. Noen har sagt at deliberativt demokrati burde vært innlemmet som
eget perspketiv (Weale 1999:37), men Weale hevder dette inngår i alle modellene
– men der vil jeg hevde at det er med høyst ulikt innslag.
Rettferdigjørelse av
demokratiet
I kapittel tre har Weale valgt ovennevnte overskrift. Weale
gjennomgår i kapittelet argumenter for hvorfor demokratiet er overlegent all
annen styreform. Mange mener, i følge Weale, at dette er unødvendig – fordi det
er opplest og vedtatt at demokrati er den beste styreformen. Jeg mener det ikke
er opplagt, for hvorfor er ikke demokrati innført i alle sammenhenger i
samfunnslivet – eksempelvis bedriftsdemokrati? Man har berørt mange verdier og
prinsipper for å rettferdiggjøre demokratiet – blant annet peker Pennock (1979
130 – 160) på menneskeverd, autonomi, frihet, distributiv retterdiggjørelse,
likhet, forkastingen av tyranni, som noen grunner innenfor demokratisk teori
(Weale 1999:41).
Demokrati som
beskyttende element
Det som er felles for de fem demokrati-teoriene som
tidligere er utledet, er at beslutninger i en eller annen forstand må hvile på
folkemeningen. Noen mener det begrenser seg til å kaste politikere, mens andre
peker på demokratiets moraliserende effekt på borgerne (Weale 1999:43).
Teoretikere som forfekter den beskyttende effekt som demokratiet har, støtter
seg gjerne til Hobbes som mener at styre er nødvendig for å forhindre
borgerkrig eller totalt kaos (Weale 1999:44). Demokrati er ikke noe selvsagt
alternativ likevel, man kan tenke seg ulike former for totalitære regimer for
opprettholdelse av borgerfred. Men hvis styre er såpass sterkt at det klarer å
forhindre borgerkrig eller sosial oppstandelse, er styret også sterkt nok til å
utnytte sine borgere (Weale 1999:44). Det som ofte kan innvendes mot teorien om
demokrati som beskyttende element, er at mennesket ikke grunnleggende sett er
godt (Weale 1999:45), men at demokratiet godt kan fungere selv-utviklende
(Weale 1999:46).
Demokrati og politisk
likhet
I et demokrati gis folk like politiske rettigheter, én mann
én stemme (selv om noen framholder at det samme vil være tilfellet hvis ingen
har stemmerett). Enkeltmennesket anses for å være den beste aktør til å treffe
beslutninger som angår ens eget liv, der er det ikke noen forskjell på folk –
ifølge dette syn (Weale 1999:55). Man kan selvsagt innvende at det ikke er
sikkert man er tilstrekkelig opplyst til at man treffer riktige valg. Så kan
man innvende mot dette, som Weale sier, at ingen andre er mer opplyst enn en
selv, om egne valg (Weale 1999:55). Det kan være riktig, men ikke nødvendigvis:
Kanskje man ikke ser muligheter som valg kan gi en. Weale framsetter et poeng: Hvorfor skal
politisk likhet være gjeldende, når man i alle andre livets sfærer godtar at
det ikke er likhet mellom personer? Man kan støtte seg til Platons allusjon om
at alle ikke kan styre et skip. Til det, svarer Weale, at det ikke handler om å
styre skipet (ikke alle er skikket til det), men det handler om medbestemmelse
til hvilken retning skipet skal ta (Weale 1999:56). Så kan man innvende om ikke
dette innebefatter noen aspekter ved styring? Tanken om politisk likhet bygger
også på antakelsen om at ingen er bedre kvalifisert til å ta avgørelser for en
selv, enn hva en selv er – men da kan man jo spørre hvorfor man har en styrende
elite overhodet (selv om dette ikke er en del av modellen, er det vel det
eneste praktiske gjennomførbare?)
Deltakelse og
representasjon
Ifølge Rousseau er folkelig deltakelse sentralt i enhver
avgrensning av demokratiet, siden deltakelse moraliserer individet (Weale
1999:84). Det bidrar til å utforme en felles interesse (Weale 1999:84). Dette i
motsetning til liberal konstitsujonalisme der borgerne ikke er med i
utformingen av politikk, men bidrar ved at man kaster et eventuelt styre man
misliker (Weale 1999:84). Det kan innvendes at dette selvsagt også er en form
for deltakelse, der man ikke kommer unna demokratiets synonym i alle tilfeller:
Folkestyre. Men debatten om deltakelses-komponenten er viktig, når man snakker
om demokrati. Parry, Moyser og Day (1992:16) definerer deltakelse på følgende
vis: ”Delta i prosessen med formulering og implementering av offentlig
politikk.” Spørsmålet som blant annet reiser seg, er hvilken rolle borgerne
skal ha i implementeringsfasen.”
Deltakelse
I de gjengitte fem demokrati-perspektivene, er et avgjørende
skillet mellom indirekte og direkte form for deltakelse (Weale 1999:85). I alle
indirekte former for demokrati er det agenter/ beslutningstakere som tar de
endelige beslutningene (Weale 1999:85). I John Stuart Mills definisjon av
demokrati mente han at deltakelse hvilte på noe noen nødvendige politiske
kvalifikasjoner (Weale 1999:85). Hva gjelder institusjonelle ordninger er det
ikke gitt hvordan deltakelse skal finne sted, det finnes mange løsninger (Weale
1999:87): Stemmegivning, kampanjedeltakelse, medlemsskap, delta i protesttog,
osv. De institusjonelle mulighetene for deltakelse varierer mellom demokratier
(Weale 1999:88).
Deltakelse versus
representasjon
Et argument som framholder deltakelse som en viktig
komponent, er Rousseaus teorier: Hvis mennesket er fritt fra naturens side, og
det ikke finnes noen legitim måte å begrense deres frihet, så bør retten til
selvstyre være gjeldende (Weale 1999:90). Med dette som utgangspunkt kan man jo
argumentere for at det ikke skal finnes noe demokrati i allmenn betydning, men
at hver og en skal være overlatt til seg selv
- uten noe felles beslutningsorgan? Men det mest nærliggende er kanskje
å tenke seg et liberal-demokrati, et begrenset demokrati? Representasjon har et fortrinn overfor
direkte demokrati, ved at demokratisk autoritet kan best opprettholdes i
komplekse spørsmål av representanter som kan utfordre de ikke-valgte
tjenestemennene (Weale 1999:95). Dette er et særdeles godt poeng, for å
forhindre eksempelvis det som kan betegnes som rådmannsvelde. Hvis vi tar
poenget om politisk likhet, vil ikke det bety at man skal ha vidtfavnende
demokratisk deltakelse? Og siden ingen er bedre enn andre til å styre, skal
noen tillate seg å styre over andre? (Weale 1999:95). Adam Smith ville
framholdt at det ikke er noen forskjell fra naturens side, men noen er
eksempelvis bedre utdannet (Smith 1776: 28-29). Men dette er uansett ikke
forenelig med den rendyrkede tanken om politisk likhet?
Fra representasjon
til konstitusjonelt demokrati?
Joseph Schumpeter (begreps-far til uttrykket
konkurransedemokrati) mener at demokrati først og fremst er en metode, framfor
en politisk kultur, som skal sikre at enkelte individer – framfor andre – tar
på seg ansvaret med å fatte politiske avgjørelser (Weale 1999:98). Hans
klassiske teorier har av enkelte blitt kritisert som ”ignorant.” Det er særlig tre argumenter som Schumpeter framholder,
mot folkelig deltakelse: Tendensen til irrasjonalitet blant vanlige borgere,
inkompetansen til vanlige borgere, samt tilbøyeligheten til å la særinteressene
råde (Weale 1999:99). Schumpeter har åpenbart gode poenger, men jeg vil
framholde at det er svært usikkert om ikke disse tendensene hadde vært større
uten demokrati? Schumpeter mener at man
faller ned til et lavere nivå når man deltar i demokratiske diskusjoner, enn
det man gjør i den alminnelige private sfære – og utgjør således en motvekt til
John Stuart Mill som mener demokratisk deltakelse virker moraliserende. I
utgangspunktet er jeg helt klart mest enig med Mill, men at Schumpeter også har
riktige perspektiver hvis det politiske diskusjonsklimaet er platt og drevet
fram av kunnskapsløshet. Dette henger selvsagt sammen med at politiske debatter
i tilfeller kan være overforenklede. Men selv om deltakerne kan falle ned på et
lavere nivå enn de fortjener, kan det på sin side være stimulerende og
folkeopplysende for tilhørere – som ikke er så politisk engasjert. Frykten for
at særinteressene skal ta overhånd i den demokratiske prosessen, er imidlertid
noe som har en lang historie (Weale 1999:101). Downs (1957:254) har her en
spissformulert innsikt, som kan være tankevekkende: Man tjener pengene sine i
bare én sektor, men forbruker dem i mange. Med dette som utgangspunkt kan det
være at borgere verner om sin sektor, til fordel for andre sektorer.
Former for
representasjon
Hvis vi aksepterer at det er arbeidsdeling i politikken, og
begrensninger på offentlig deltakelse, så trenger vi en teori om politisk
representasjon (Weale 1999:106). Hvilket design skal det ha? Innenfor
Westminister-modellen har det vært vektlagt de folkevalgtes ansvarlighet
overfor elektoratet. Dette innebærer fåtalls partier – og vi kan kalle dette
”ansvarlig styre” med tanke på representasjon (Weale 1999:106). Men
representative systemer har relativt mange partier som er representert, der man
vektlegger kompromiss som en dyd (Weale 1999:106). Hvis vi har enmannskretser,
er det overveiende sannsynlig at man får en underrepresentasjon av små partier
(Weale 1999:107) – med mindre disse for eksempel er geografiske folkepartier, i
følge meg. Den konstitusjonelle demokratimodellen har det til felles med
Westminister-systemet, at man skal holdes ansvarlig overfor elektoratet. Men
til forskjelle fra Westminister-modellen, er det konstitusjonelle system
begrenset til ex ante-stemmegiving.
Representere
interesser, meninger og karakteristika
Det vil være nyttig å se på begrepet representasjon. Det
sentrale i representasjon er et prinsipal-agentforhold, der prinsipalen
(folket) avstår myndighet til agenten (folkevalgte). Men spørsmålet er hva man
egentlig representerer, og til det kan jeg komme med et innspill om det
klassiske delingen ved ansvarlig eller representativt styre. Lettfattelig kan
man si at ansvarlig styre innebærer meningslikhet, mens representativt styre
innebærer felles sosiale karakteristika. Weale bruker begrepene ”standing for,”
”standing out for” og ”standing in for” om de omtrentlig samme fenomenene
(Weale 1999:109). Det er grunn for å anta, mener jeg, at makt delegeres mer til
representantene i et proporsjonalt system (som for øvrig John Stuart Mill
forfektet), enn et Westminister-system. Dette fordi man i et
Westminister-system har makt hvis man tilhører flertallspartiet, og at man står
fritt til å gjennomføre politikk – men må da stå til ansvar overfor velgerne i
hva man har lovet. I et proporsjonalt system, der representantene i større grad
kompromisser seg fram til enighet med andre partier, så trenger de folkevalgte
(agenten) større spillerom og tillitt til å forvalte folkemeningen.
Enstemmighet,
konsensus og majoritetsstyre
Demokratisk politisk handling er en kollektiv handling
(Weale 1999:124). Forskjeller i interesser og verdisett vil føre til ulike
meninger om hvordan demokratiet skal utøves (Weale 1999:124). Hvilke felles
interesser skal skjermes eller fremmes? I standardanalyser om dette fenomen
brukes ofte begrepet ”preferanser.” Problemet med aggregering oppstår ved ulike
syn. Den vanligste regelen på aggregering er flertallsviljen, der man støtter
seg til det majoriteten ønsker. Noen teorier om det konstitusjonelle styret har
veldig sterke begrensninger på majoritetsprinsippet. Frykten er at majoriteten
representerer egeninteresser som ikke nødvendigvis er gagnlig for samfunnet som
helhet (Weale 126-127). Overtalling flertall er et alternativ som skal forsøke
å begrense dette, men det er langt i fra opplagt hvis viktig minoritetsvern
står på spill. Man kan tenke seg en løsning er å etterstrebe enstemmighet.
Innsigelsen er at dette fremmer politikk for status quo, som kanskje ingen vil
ha – i tillegg til at det vil være svært ressurskrevende å finne et utfall som
alle er enige i (Weale 1999:127).
Inkludering
Hvordan skal vi definere hvem som er relevante deltakere i
demokratiet. På statlig nivå er dette løst gjennom en aldersgrense, på 18 år.
Verre er det dersom det skal tas demokratiske avgjørelser i andre fora, der
spørsmålet melder seg om ”hvem som er berørte parter?” Inkludering er derfor et
svært viktig spørsmål i tilknytning til begrepet demokrati. John Stuart Mill
har et elitistisk syn på dette, der han mener at borgerne burde gjennomgå
tester for å bli sertifisert som demokratisk skikket. To komponenter skulle
disse testene test: Interesser og kompetanse. Dessuten mente han at
stemmegivingen skulle ilegges større vekt jo mer utdannelse man hadde. Det er
et syn som jeg mener er på villspor, og det er ikke kontroversielt å hevde
dette i et moderne demokrati. Men tanken er likevel ikke så fjern; I Sørstatene
i USA hadde man tester for å få lov til å stemme, i etterkrigstiden. Og i Norge holder det ikke at man bor i
landet for å kunne stemme, men at man har norsk statsborgerskap – der unntaket
er lokalvalg. Dette er vel noe som har med rettigheter som statsborger
generelt, og at man tenker at statsborgerskapet bidrar til å moralisere
individet ved stemmegiving: Hva er nasjonens beste. Og til foregående poeng fra
Mill er det grunn til å tro at dette også henger sammen med interesser og
kvalifikasjoner. Jeg synes det er mer interessant å drøfte videre det
foregående: Tenk deg at det skal bygges en fire-felts vei gjennom en bydel, for
å bedre trafikkflyten. Hvem skal eventuelt innkalles til det som bokstavelig
talt er demokratiske veivalg? Skal naboene eller tilstøtende hus si sin mening?
Skal bydelen som helhet si sin mening? Eller er det bygrensen som avgrenser
hvem som er berørt?
Demokrati og
konstitusjonalisme
”Demokratiet sier at folket er
suverent. Konstitusjonalisme sikrer at suvereniteten ikke er absolutt og fri
for begrensninger. ”
Neil
MacCormick
Demokratiet, slik vi kjenner det, innbefatter aller oftest
at konstitusjonelle begrensninger; Maktfordeling, ”checks and balances” og
generelle begrensninger på majoritetsstyret. I dag er USA det beste eksemplet
på et demokrati som ligger nært det konstitusjonelle styret, med vekt på
maktfordelingsprinsippet og grunnlov. I Norge og Norden er ikke maktfodelingsprinsippet
like strengt, der har man i større grad vektlagt makt til parlamentarikerne.
Opplagt er det motstridende hensyn mellom konstitusjonalisme på den ene siden,
og folkelig styre på den andre siden. Noe av årsaken til å støtte seg til
konstitusjon, er at den skal sikre individer rettigheter der demokratiske
stemninger kan være oppskjørtede. Konstitusjonelle prinsipper begrenser
styresmaktenes handlingsrom.
”Det står i grunnloven”
Fleksnes,
i en opphetet rygge-tvist.
Konklusjon
Dette er det grøvste av det som står i Albert Weales bok
”Democracy – issues in political theory. Vi har sett at Weale tar for seg fem
ulike demokrati-perspektiver, der alle er gjeldende i Norge – med ulik grad av
implementering. De fem demokrati-perspektivene er: Demokrati uten korrigerende
agenter; Partikorrigerende folkelig styre; Representativt styre; Ansvarlig
styre; Liberal-konstitusjonalisme. Jeg er utpreget demokrat under forutsetning
av at alle perspektivene tas hensyn til, men jeg er ikke utpreget demokrat i
betydningen flertallsviljen eller majoritetstyranni, som demokrati kan tolkes
som i sin mest forenklede versjon. Denne artikkelen har begrenset seg til det
som Weale tar opp som problemstillinger i sin bok, i spedd noen betraktninger
fra andre kilder. Årsaken til at ikke flere perspektiver er brakt inn, skyldes
at da hadde blogginnlegget vært i overmåte langt, og mer et hefte. Av sentrale
temaer som Weale tar opp, kan nevnes: Legitimiteten til demokratiet (hvorfor
har vi demokrati?), Tanken om politisk likhet (skal alle alltid være med i alle
beslutninger?), problemstillinger knyttet til representasjon og inkludering
(Hva skal representantene representere, og hvem skal få lov å si sin mening om
sak eller representantskap?) og generelle betraktninger om konstitusjonelle
begrensninger. Norge har avveininger innenfor alt som er blitt skrevet, men det
får bli ved en annen anledning det henvises mer til konkrete utslag av dette.
No comments:
Post a Comment