Konservatismens jordfar er Edmund Burke.
I enhver oversettelse av klassikere vil det være mangler og
misforståelser – men også viktig kunnskap om som nok er ment slik opphavsmannen
ønsket det skulle forstås. Dette eksemplifiseres ved at forfatteren, med flere,
sier at eksempelvis Edmund Burke (1729 – 1797) enkelte ganger kunne vært mer
presis i språket – for å forstå hva han mener (Thyness 1967: 33). Et annet sted
hevder Thyness at Burke i hvert fall tidvis har en strålende orddrakt (Thyness
1967: 98). Skal her ta for meg den konservative tenkeren Edmund Burke, rettere
sagt den (norske) konservative tenkningens far, ut i fra boka av Paul Thynnes; Edmund Burkes politiske filosofi – de
konservative grunnidéer. I tillegg har jeg tatt med bidrag fra andre, men
det er i hovedsak nevnte bok jeg følger kronologisk. I løpet av livet utformet
Edmund Burke mange prinsipp-betraktninger, før han mot slutten av livet
forsøkte å fortelle om sitt tankesett i sin fulle bredde (Thyness 1967:7). Paul Thyness skriver at dersom en politisk
filosofi skal ha betydning må den ha forankret utenfor den tid den er skrevet
i. Dette er selvsagt, i og med at en politisk filosofi skal vise vei utover
samfunnsstrukturen. Like fullt må den ha forankring også i tidsånden, slik at
den kan betraktes som relevant. Det kan være naturlig å starte med samfunnets
minste bestanddel, for å forklare hvordan Burke så for seg
samfunnsinnretningen; Individet.
Enkeltmennesket
Burke ønsket aldri å gi en sammenfattelse av hva som var
menneskets natur. Generelt er Burkes tenkning pragmatisk (Berg Eriksen
1998:384) Kanskje så han på menneskene
som forskjellige, slik at dette ikke kunne gjøres? Han stod med ett bein i
erfaringen, hvilket gjorde at han hadde en induktiv og erfaringsbasert holdning
til de ulike mennesker han møte – og slik at fellesnevnere visstnok vanskelig
kunne utledes. Den andre foten hadde han plantet i kristen tro. Han forente
altså rasjonalistiske og opplysningstidens idealer, med trosoverbevisninger.
Hva gjelder mennesker er det kanskje grunn til å tro at han trodde at mennesker
gjennom livet gjorde en del feilgrep (erfaringsmessig), men at frelse kunne
finnes (tro). Burke støtter seg til både arv og miljø – for å forklare
enkeltmenneskers atferd (Thyness 1967:30).
Han mente menneskenaturen var satt sammen av både godt og ondt, der
mennesket har hver sin egenart (Thyness 1967: 30-31). Læring og pedagogikk kan
således gjøre en hel del i rettledningen av mennesket? Hvordan vi behandler
hverandre, bidrar til utviklingen av mennesket? Ved hans vektlegging av
erfaringen, er det grunn for å tro at historikk i store grad skaper mennesket.
Man trenger ikke være enig i dette, men dette er altså trolig Burkes tanke. Det
er mange paradokser som reiser seg ved Burkes vekt på erfaring. Blant de mest
enkle problemstillinger er; hvilket erfaringer er relevante i hvert
enkelttilfelle, fra sak til sak? Og: hvordan dannes erfaringer hos et menneske
ut i fra situasjonen de er oppi – er det ikke slik at eksempelvis samme
hendelse kan skape ulike erfaringer, fra person til person? Derav uttrykket;
Det er mulig du oppfattet det slik? Men alt i alt er altså Bruke ganske relativ
når det kommer til beskrivelse av mennesket – og så får det da være opp til oss
andre å eventuelt gjøre generaliseringer for å å motbevise Burkes utgangspunkt.
For Burke mener at mennesker er forskjellige (Thyness 1967:33). Men foruten at
han mente at mennesket er komplisert, mente han at mennesket er et religiøst
vesen – skapt av Gud. Og samfunnet trengs for å seire over synden (Thyness
1967: 41). Det er det vel grunn å håpe at mennesket er grunnleggende godt? Og erfaringer
kan endre menneskets væremåte, men fortsatt i sin natur være grunnleggende
godt? Burke er imidlertid ganske kategorisk på et annet felt, da han
konstaterer at mennesket er grunnleggende fornuftig. Der vil jeg understreke at
Burke mener at mennesket ikke skiller seg på dette området, hvilken er
oppsiktsvekkende tanker. Burke er på den måten lik sine samtidige tenkere
(Thyness 1967: 34) – barn av sin tid. Kanskje er ville jeg snu opp ned på
dette, ved å si at mennesket er grunnleggende godt, men ikke alltid
fornuftstyrt? Riktignok er jeg enig i at mennesket forsøker å ordne tilværelsen
til et fornuftig mønster (Thyness 1967:32) – men dette er ikke bevis for at
mennesket grunnleggende sett er fornuftig, men at dette kan tilta gjennom sosialisering,
læring blant annet – og er flere ganger forsøksvis. Mitt ankepunkt mot Burke er
hvorfor legge så vesentlig vekt på erfaring, hvis det neste tilfellet skiller
seg vesentlig fra det foregående? Omgivelsene skaper mennesket – og det faller
utenfor denne artikkelen en videre drøftelse av hvilke omgivelser som preger et
menneske mest, der det i samme åndedrag kan bemerkes mot Burke og den
foregående statement fra meg, at det selvsagt også vil finnes relativ like
tilfeller - men like fullt opprettholdes den tidligere innsigelse mot Burke.
For å igjen ta Bruke i forsvar har han en ganske vid forståelse av hva som er
fornuft (Thyness 1967:35), og man kan spørre seg om ikke rasjonaliteten er litt
for vid hos Burke? Blant annet hevder Burke at fornuften er blitt tilkommet
gjennom generasjoner, og nedarvet i hvert menneskets natur og fornuft. Han
fjerner seg altså fra – apropos individuelle forskjeller – noe objektivt og
dannet svar på hva som er fornuft. Ganske selvmotsigende til en konservativ
tenker å være. Men kanskje likefullt sant?
Samfunnsinnretning
Burke erkjenner at en forutsetning for den gode
samfunnsinnretning er å forstå mennesket (Thyness 1967:31). Dette må nok ses i
sammenheng med hans syn på lokal tilpassing – enten det være seg nasjonale
fellesskap, regionale enheter eller organisasjoner; Lokal tilpassing er
nødvendig for å hanskes med ulike individer og kulturer. Han legger til at
statsutforming er nødvendig for å temme de negative sider i menneskets natur
(Thyness 1967:32). Han mener samfunnet er det eneste tilblivelsesessted for
mennesket, og som sine samtidige i det 18. århundre hevder han at samfunnet er
blitt til gjennom en overenskomst og samfunnskontrakt (Thyness 1967: 37). Jeg
synes Thyness er noe på villspor på side 38 at sin kritikk av Burke, men det er
grunn til å hevde at den mest grunnleggende samfunnskontrakt er den som er
nedfelt i konstitusjonen. Hvorvidt alskens institusjoner skal inkluderes i
dette, med sine ordninger og kulturer, er derimot usikkert – hvilket jeg på
dette punkt nok er mer kritisk til enn Burke. Institusjonalismen som
skoleretning sier blant annet at institusjoner utgjøres av kulturer og verdier
(i hvert fall mener enkelte innenfor institusjonalismen dette), men fra et
liberalt ståsted skal man være kritisk til de systemer man forvalter – om det
også være seg kulturer og verdier. Bevarelse av konstitusjonen tilsier at Burke
er på kollisjonskurs med revolusjonære. Man kan imidlertid stille spørsmål til
om konstitusjonen alltid er blitt til på legitimt grunnlag, og at omveltning i
enkelte tilfeller kan bli sett på som nødvendig – uten nødvendigvis revolusjon?
Men – selvfølgelig – Bruke forsvarer
denne status quo ved å si at det er umulig å utforme en konstitusjon som er lik
overalt, enhver konstitusjon må tilpasses det avgrensede folk (Thyness 1967:
39) – og er derfor på sin sikre side i forsvar av hver enkeltstats grunnlov. Videre er han en varm forsvarer av nasjonalstaten
(Thyness 1967:41) og er ingen kosmopolitt. Statssamfunnet var Guds vilje
(Thyness 1967:41), og kan ses på hans fullbyrdelse av sin sterke kristentro. Han
så på den franske revolusjonen som vandalisme; nedbrytning av friheter –
sikkert fordi man ved slike omveltninger kastet alt for mye på historiens
skraphaug (De Ruggerio 1967:82; Wolff 2006:182).
Fordommenes verdi
Velkjent er Burkes betraktning om viktigheten av fordommer. Hvordan
fordommer dannes kan man lese ved å lese Midgard og Malnes, og Burkes noe
sausete oppfatning om dette (Midgaard og Malnes 2000: 206). Fordommer dengang har
nok en annen betydning enn hva vi forbinder med ordet i dag – det kan betraktes
som en slags før-forståelse av fenomen. Dette kan ses i sammenheng med hans syn
på erfaring, der det er erfaring som skaper fordommer. Men hvorfor ha fordommer
mot mennesker, hvis det er slik Burke skriver at intet menneskelig tilfelle er
likt? Det er kanskje et tankekors? Det er derfor noe tvetydig altså, ved Burkes
syn på fordommer. I sammenheng med dette hevdet han ikke at historien gjentar
seg ikke, enhver situasjon har sin særegne form (Berg Eriksen 1998:384). Hvilke
fordommer skal man da eventuelt bruke, for å hanskes med situasjonen? Men uten
å ha en fornemmelse av fenomener, vet vi heller ikke hvordan vi skal gripe
situasjoner an overhodet – slik at det er vanskelig å ofte skille mellom
kunnskap og fordommer, fordommer kan være av et gode, i hvert fall ifølge Burke.
Her vil jeg skynde meg å legge til at Bruke hevdet ikke at fordommer bare
behøvde å være negative, de kunne likefullt være positive – der tillit på
bakgrunn av før-forståelse er helt nødvendig for at ethvert samfunn skal henge
sammen. Jeg avskyr fordommer slik det forstås i moderne variant.
Samfunn og kristendom
Burke mener at det han kaller for samfunnets sosiale
rangstige er gudsbestemt, det er rett og slett guds vilje. Men det er ikke, i
følge Thyness (1967:43), så statisk som det i første instans kan virke
som. Burke ser på samfunnet som en
organisme, mens det er delte meninger om hva Bruke legger i dette (Thyness
1967:43). I sammenheng med at han ikke
ser på samfunnet som noe statisk, handler dette om at enhver må finne sin
posisjon (Thyness 1967:43). I dette
organisme-begrepet inngår solidaritet mellom
generasjonene. Bruke må imidlertid ikke tas til inntekt for det ekstreme
organisme-begrepet som ble forfektet av blant annet andre romantiske,
konservative tenkere i det 19. århundret (Thyness 1967:43-44). Derfor er trolig organisme-begrepet hos Burke ikke like statisk som hos andre - og godt er i tilfellet det.
”Den
ekstreme organismeteorien grenser opp imot likegyldighet til menneskets
velferd”.
(Thynnes
1967: 44)
Burke framholder kanskje overraskende at samfunn ikke alltid
er et gode. Når et samfunn kan forbedre menneskene, kan det ikke også forverre
dem? (Thyness 1967:44). Det er derfor noe rart at Burke sier at samfunnet er det beste tilblivelsessted for mennesket. Hos Thomas Paine – Burkes ledende kritiker – var denne
tanken høyst levende (ibid). Burke behandler aldri denne problemstilling, og
dette er både unnvikende og mangelfullt av Burke. Til det vil jeg svare –
uavhengig liberalismen – at dette spørsmålet er åpenbart ja. Til det vil jeg
trekke inn Burkes menneskesyn, der samfunn også kan skapes av mennesker som er fordervet, og dermed ikke
godt. Dette motvirkes gjerne av offentlig debatt og transparens på
nasjonalstatlig nivå, hvilket ikke alltid er gjeldende i mindre sammenhenger.
Om staten
Staten vil si det maktapparat som etablerer og håndhever
lover – og ivaretar fellesskapets øvrig interesser (Thyness 1967:45), i følge
Burke. Hva er så statens hensikt? Staten skal blant annet gi folket materielle
goder, hvilket skiller Burke fra mer moderne konservative som kan forfekte minimalstat, og gjerne særdeles lave skatter for å finansiere enkelte nattvektere.
Striden mellom disse fløyer er åpenbar i vestlige konservative partier, men
eksemplifiseres gjerne godt ved å henvise til etterkrigstidens Storbritannia,
der kampen har stått mellom nasjonalstats-konservative (Edward Heath-fløyen) og
økonomisk liberale (Margareth Thatcher-fløyen). Størrelsen på offentlig sektor
vil være en konfliktlinje i vestlige konservative partier. Burke framholder at
staten ikke er et godt verktøy for å bygge et menneske moralsk (Thyness
1967:47). Til det vil jeg hevde at staten i hvert fall er utilstrekkelig - det trengs noe mer.
Eiendom
Burke er kanskje det framste forsvarer av eiendomsretten, og
at dette - er forhold som staten ikke skal legge seg opp i (Thyness 1967:47).
Burke brukes derfor til et forsvar for begrenset intervensjon og omfordeling i
økonomien. Videre sier Burke at det er
statens oppgave å sørge for borgernes behov, hvilket kanskje peker fram mot
både MPM-reformer, så vel som velferdsstat. Problemet for Burke oppstår likevel
i forbindelse med omfordeling av eiendom – hvilket går som en konfliktlinje
innad i den konservative bevegelse, og dermed ulik grad av begrenset
velferdsstat. Burke mener menneskets viktigste behov, som staten skal
tilrettelegge for, er frihetsutfoldelse (Thyness 1967:49) – så lenge det ikke
truer individet som moralske vesener. Dette står i kontrast til noe Thyness
senere skriver, at staten først å fremst skal verne om folks eiendom (Thyness
1967:89). Velger å tro det siste, siden vi senere skal se på den uenighet som
eksisterer mellom Bruke og Locke på dette felt. Burke er ikke en utpreget frihetsvenn. Men, hvorvidt noe skader en
selv, er nok mer framtredende hos Bruke enn liberale. Men mange liberale er
like tydelig på at det ikke skal skade andre, kanskje vel så tydelig? Så kan
man selvsagt innvende at det ofte er slik at det som skader en selv, også
skader andre – uten at jeg trenger å nevne eksempler.
”Hva
er frihet uten visdom og dyd?”
Edmund Burke
Burke skisserer lite om statens størrelse; En viktig
avveining er å forene fred og frihet. Og – som hans filosofi ellers: De høyeste
dyder er måtehold og moderasjon (Malnes og Midgaard 2000:202).
Om loven
”Naturens lov” var utformet i Burkes samtid av John Locke;
Det var fornuften – og den var ikke utformet av noen statsmakt. Det er viktig å
bemerke at denne ”naturens lov” ble til i en tid, da lovverket var langt mer i
utakt med folkemeningen, enn det den er i dag. Burke gav aldri noen uttalelser
om naturens lov, bare ett sted - og sa aldri hvorvidt hans tanker bygget på
dette eller ikke (Thyness 1967: 54), men sannsynligvis ikke. Burke bruker ordet
lov flittig (Thyness 1967:55), men hvorvidt det er naturens lov, statlig lovgiving
eller andre prinsipper er gjerne flertydig og ullent. Burke hadde godtok ikke
uten videre at det fantes menneskerettigheter (Berg Eriksen 1998:384). Videre
har Bruke noen antikvariske oppfatninger om at representasjon krever
eiendomskriterier, så vel å være representert, som å stemme (Thyness 1967:64),
hvilket er en lite fruktbar tankebane og her utlede - der dette neppe er frihet for dem uten eiendom, eksempelvis.
Statsforfatningen
Er det, slik Burke hevder, overenskomst mellom medlemmer i
ethvert statssamfunn (Thyness 1967:97)? For han hevder dette, men forkaster
samtidig en kontraktteoretisk innfallsvinkel (Thyness 1967:132) – hvilket kan
være tøvete hvis det er snakk om en overenskomst, og en rent teoretisk debatt. Burke
mente mennesket hadde behov for tradisjon og institusjon (Thyness 1967:66). Burke kunne ikke peke på noen gode
konstitusjoner i sin samtid, fordi han visste ikke hvilke forhold til hva de
var tilpasset til (Thyness 1967:66) – foruten den engelske, som han kjente vel. Han forfekter derfor sterk forening mellom
konstitusjon og det vi kan kalle den altomfattende betegnelsen kultur, hvilket
kan være særdeles lite nybrottsarbeid dersom kulturen er undertrykkende. Å ta
for mye hensyn til lokale forhold kan tilsidesette viktige prinsipper og
universelle rettigheter et menneske har, noe som ikke er forenelig med mer
liberale perspektiver. Man trenger ikke etterlyse revolusjon for å reformere de
systemer og tradisjoner man ønsker å forandre på, for ikke all nedarvet skikk
og bruk er av et gode. På dette punkt skiller altså Burke seg fra liberal
tradisjon, og på dette området synes jeg ikke Burke er særlig lysende. Locke eksempelvis
forsvarer den frihetsutfoldelse der staten er en tilrettelegger (Thyness
1967:92). Det var den gyldne middelvei
som tiltrakk Bruke; han etterlyste blanding mellom frihet og tvang (Thyness
1967:67) Han pekte likevel på den engelske forfatning som den beste (ibid),
kanskje fordi han kjente denne best, og var mest forenelig med de
samfunnsforhold han mente en forfatning måtte utmeisles fra? Frihet i staten er lett å gi, sa Burke – det
er bare å slippe opp tøylene (Thyness 1967:67) . Å etablere en stat som er fri
er langt vanskeligere, dette er avveininger mellom frihet og ansvar, frihet og
tvang. (Thyness 1967:67). For de av dere
so har fulgt meg vet at jeg her er helt enig med Bruke.
”Staten
er et resultat av mange sinn, i mange tidsaldre”
Edmund
Burke.
”Et monarki styrt ved lov, balansert og kontrollert av
nasjonens store, arvelige rikdommer og arvelige verdigheter, og begge igjen kontrollert
av en vel avveiet bremse, av det alminnelige folks fornuft og følelser, utøvet
gjennom et passende og permanent organ.” Dette er Burkes oppfattelse av styret
og konstitusjon i Storbritannia – som han betraktet som samtidens beste styre. Han
advarte mot valgbare statsoverhoder (jf. dagens spredte monarki-debatt), fordi
valg av dette ville føre til uro, ufred og splid (Thyness 1967:70). Vektleggingen av sosial harmoni er altså en
bærebjelke hos Burke. I for stor grad, ifølge meg, til hinder for utvikling,
dynamikk og frihet fra undertrykkelse. Edmund Burke er ikke overraskende
forsvarer av status quo.
Ikke-demokrat
Burke var ikke en demokrat, da han ikke godtok den selvfølge
det i dag er at vanlige mennesker deltar i statstyret – gjennom blant annet
stemmeseddelen. Å hevde at demokrati var den ene lovlige statsform, var for
Burke den rene meningsløshet (Thyness 1967:71). Han åpnet opp for at demokrati
kunne være både passende, men han hadde ennå ikke sett stater hvor dette var
tilfellet (Thyness 1967:71). Hans ankepunkt var flertallets undertrykkelse av
mindretallet, hvilket gjør at Burke nok etterspurte sterke konstitusjonelle
begrensninger ve eventuelt demokrati, proporsjonale valg og andre tilpasninger
– selv om dette nok ikke kunne bøte på demokratiets mange skadeverk, ifølge Burke. Minoritetsvern er altså noe Bruke deler med liberale – og påkeker at flertallet
kan ta meget feil (Thyness 1967:143). Mer om Burkes antidemokratiske holdning kan du
lese om i Malnes og Midgaard Politisk
tenkning fra antikken til vår tid (2000:204-206).
Makt og illusjoner
Fantasi og følelser var for Bruke viktig (Thyness
1967:72-73). Han mente at samfunnet
ville gjennomgå ulykkelige hendelser, uten illusjoner (Thyness 1967:73). Dette kan være riktig. Men det er grunn til å
peke på de like mange skadeverk som gjøres ved at vi har illusjoner,
forestillinger om hvordan ting er. Dette er en unnfallenhet som neppe er godt i
et rettferdighetsperspektiv.
Reform og forandring
Thyness (1967: 74) skriver at det er flere ting ved Burkes
tenkning som peker mot et statisk samfunn. Han peker blant annet på at
samfunnet var skapt av Gud, og derfor vanskelig for endring (ibid) – hvilket
ilegger Burke å mene at Gud er virkelig allmektig. Det menneskelige spillerom
er lite innenfor rammen av guddommelig taktikk (Thyness 1967:74). Det mener jeg
ikke er riktig. Hvis vi først skal snakke om en eventuell gudseksistens, kan
det være Gud berømmer de som gir en hederlig innsats, slik at alt eksempelvis
innsats og etikk blir belønnet av han der oppe. Og – det er grunn til å betvile
at Burke mente at Gud var så allmektig som Thyness vil ha det til; For mye
skjevheter eksisterer til at Gud inntar en slik allmektig rolle. Burke framholdt
at samfunn som ikke kunne endres, var et samfunn som ikke var bærekraftig
(Thyness 1967:75), derfor er det noe underlig at Thyness peker på betegnelsen ”statisk
samfunn” hos Burke. Om reform gjengir Thyness noe klokt av Burke, et annet sted
i boken (1967:159) – som betyr at man skal være kritisk til overlevninger:
”Man
forsvarer ikke fedrenes arv ved å forsvare deres feil.”
Edmund Burke
Samfunnet måtte innskrenkes til de deler som hadde
reformbehov, siden alt ikke kan forandres – og forandringer må dypest sett ha
til hensikt å bevare. Jeg synes Bruke i denne sammenheng har blitt tolket
altfor reaksjonært. Velger man dype, grunnleggende verdier som skal bevares –
la oss si ”rettferdighet” – så kan nok alle politiske fløyer si seg enig i et
slikt utsagn, at dette må eventuelt ”bevares”. Men bevare meg vel, dette kan
like godt ligge der fremme et sted, selv om kimen til
rettferdighets-tankegangen er historisk. Dersom det dreier seg om å bevare
alskens konservative sedvaner, kan han gjerne avgrenses til en politisk,
reaksjonær konservatisme. Poenget i denne sammenheng er at Burkes syn på dette
felt, ikke trenger å tolkes så statisk som det for enkelte fortoner seg som. Det
er ikke overraskende når Thyness skriver at Burke ikke så for seg noen
storstilt utskifting av samfunnsinstitusjoner (Thyness 1967:75) – men til
gjengjeld synes jeg at Thyness blir vel enkel når han skriver at ”jo mer
vidtfavnende utskiftningene ble, jo mindre likte han dem.” Det kommer helt an
på hva man reformerer, det kan gjøres en hel del i å forandre rutiner og
systemer, hvis konfliktnivået rundt disse felt er lave, ifølge meg. Dette
finner jeg også støtte i ved å lese Thyness gjengivelse; ”Der det finnes store
klagemål,” er det lett å forandre. Burke ønsket i hvert fall å forhindre
rasering og vandalisme, hvilket er de aller flestes ønskemål – ikke bare
konservatives – eller så er de fleste av oss også konservative av et visst slag.
”Menneskene blir ulykkelige ved
brå forandring,
fordi de ikke klarer å tilpasse seg den nye situasjonen.”
Edmund
Burke.
Jeg synes overstående sitat er for dystert formulert,
omstilling er alltid fullt mulig. Men Burke har også utsagn som Thyness overser
virkningene av. For eksempel hevder Burke at ethvert inngrep vil redusere
harmoni, ifølge Thyness (1967:77). Dette er et ganske utrolig utsagn, da det
neppe er i reformens vesen å så splid. Mang en reform er blitt til for å rett
opp i skjevheter, hvilket skaper harmoni. Her er Bruke reaksjonær i sitt utsagn.
Menneskerettigheter
Hva bestod menneskets ukrenkelige rettigheter eventuelt i?
Dette stod sentralt i samfunnsdebatten i det 18. århundre (Thyness 1967:78). Overfor menneskerettigheter er også Burke reaksjonær;
mennesket kan ikke nyte de samme rettigheter i naturtilstanden, som i samfunnet
(1967:78). Dette er et argument jeg mener er tilblitt på feil premisser, men
det er kanskje lett å være etterpåklok: Naturtilstanden frambringer ikke alle
menneskerettigheter overfor alle, det er nettopp dette frihetsvern som staten
er ment å forsvare. Og – hvorfor ikke imøtegå at menneskets ukrenkelighet
finnes, når Burke tidligere har ment at samfunnet er til for å tilfredsstille
menneskets behov. Ordet behov er Burke/
Thyness sitt ordvalg, men hva er vel mer viktig enn menneskets grunnvilkår? Burke
mener man må oppgi noen goder som følge av å bli samfunnsmedlem (Thyness 1967:
79). Det mener jeg er riktig, at mennesket oppgir noe ved å bli samfunnsmedlem –
men det kan ikke være av grunnleggende menneskerettigheter – her skiller den
konservative tenker seg fra liberale. Det er vel kanskje nettopp menneskerettigheter
staten er satt til å virkeliggjøre? Det kan sies at de goder som Burke nevner
samfunnet frambringer for individet, er nettopp av menneskerettighetskarakter,
som frukter av sitt arbeide (vern om eiendom, som det tidligere er redegjort Burke
satte høyt). Vi får unnskylde Burke noe ved å si at hva menneskerettigheter
innebar ikke var utmeislet i det 18. århundret. Derfor er kanskje Bruke heller
ikke her så reaksjonær som det kan virke sånn – for ingen har vel ei heller
hevdet at vi har fullstendig ytringsfrihet heller, for å ta ett eksempel?
Burke og samtiden
Thyness kommer med en fullstendig tøvete uttalelse om Locke,
ved å si at han egentlig ikke var en nyskapende filosof (1967:89) – men antyder
at han kun samlet andres tanker. Det er for meg nytt, og en slik påstand krever
begrunnelse ved å i hvert fall vise til én tenker Locke hentet inspirasjon fra,
fordi denne uttalelsen tror jeg Thyness er ganske alene om. Dette er ufint om Locke, som jeg vil påstå var
en av verdenshistorienes banebrytende filosofer, ved hans lansering av den sosiale kontrakt. Men at Lockes
tanker selvsagt kan romme paradokser er nok riktig, men det gjelder også andre
tankekanoner. Tilbake til Burke. Burke
tok ofte stilling til fordel for de undertrykte, skriver Thyness (1967:86), men
det er her viktig å bemerke den undertrykkende kraft som ligger i for mye
normer, mellom enkeltmennesker eksempelvis (både horisontalt og vertikalt),
samtidig som man selvsagt i de aller fleste tilfeller skal opprettholde respekt.
Vernet om enkeltmennesket er eksemplifiseres sterkere hos Locke, enn Bruke. Her er
jeg nok mer liberal enn Burke, nok mer på linje med Locke som forsvarte i
tilfeller større omveltninger – også i tilfeller av veern om individet. Men det
betviles ikke at Burke hadde de beste intensjoner, man skal som kjent ikke
ilegge andre uhildede motiver. Likefullt synes ikke den konservative
tenkningens far nødvendigvis har svar på disse problemstillinger.
Impulser fra Hume
Både Hume og Burke forenes i deres vekt på erfaringen (ellers hadde de sikkert
svært lite godt å si om hverandre red. anm.) Men med den notoriske
erfaringsorienteringen til Hume er det kanskje ikke overraskende at han ikke
var religiøs, siden Hume aldri påviste, erfarte eller sanset gudseksistensen. (Hume
sier for øvrig at 3000 års erfaring ikke er nok til å slå fast at noe er sant,
hvilket blåser liv i uttrykket verifisere red anm). Jf. foregående parentes kan
man derfor stille Hume til veggs med hvorfor da erfaring er så viktig, hvis
erfaringen aldri klarer å påvise at noe er fakta? Hume skiller seg fra Burke ved
at han ikke tror på menneskets medfødte idéer, som er nedarvet gjennom
generasjoner (Berg Eriksen 1998:382).
Impulser fra Montesquieu
Noen hevder at Bruke hadde fordypet seg i Montesquieu
(Thyness 1967:100). Montesquieu hevder den bestående institusjon ikke kan fjernes
uten videre (Thyness 1967:103), og deler med Burke et sterkt institusjonelt og
tradisjonsbundet perspektiv. Staten må gi spillerom til menneskets instinkter (og
derfor er heller ikke staten fullgod), hvilket forener både Burke og Montesquieu,
ifølge Thyness (1967:103). Synes ellers at Thyness ikke er så god på side 104,
der jeg eksempelvis ikke klarer å skille mellom begrepene representanter og
delegater, i hans sammenlikning mellom Burke og Montesqiueu. Ei heller
menneskerettighetsdistinksjonen på side 105, der Thyness følger Burkes ulne og
merkelige oppdelinger. Og – generelt synes jeg ikke Thyness helt klarer å
forklare hva som skulle være så likt mellom Montesqiuu og Burke.
Impulser fra Rousseau
Viser til at jeg tidligere har kortfattet og fragmentarisk
har blogget om Rousseau. Thyness hevder at det var ingen som lå nærmere Bruke enn
Rousseau, men det var likevel mang en ordkrig (Thyness 1967: 106) – der gjengivelsen
fra Thynes, Burkes angrep på Rousseaus tanker, er svært krasse. Morsomt er det
at Burke kritiserer Rousseau for å være moralist, som om ikke Burke er det? Samtidig
raljerer Bruke over den dekadanse som råder i Frankrike, samtidig som han
tilskriver (moralisten) Rousseau ansvar for dette (?). Hvis slektskapet er
nært, gir vel dette liv til uttrykket ”det er av sine egne man skal ha det?” Thyness
skriver at Rousseau tilskrives revolusjonen som kom i Frankrike med sine
skriveriet, men viser samtidig til at dette var slagord, løsrevet fra sin
sammenheng. Revolusjonære farer var i hvert fall ikke det som forente Rousseau
og Burke – der Burke er talsmann for status quo (Thyness 1967: 108). Rousseau
kan imidlertid ses på som nærmere Burke enn Locke, som Rousseau hentet
inspirasjon fra, gjennom hans sosiale kontrakt. Dette eksemplifiseres ved
Rousseaus tanker om det såkalte ”ordnede kosmos” som han så på samfunnet som –
hvilket er mer nærliggende med Burkes sosiale harmoni, enn Lockes
individualistiske innfallsvinkel. Rousseau er i likhet med Burke en
organisme-teoretiker.
Burke i idéhistorien
Den dominerende tidsånden i det 18. århundret var
Opplysningstiden. Locke stod for filosofien, Newton for vitenskapen (Thyness
1967:113) – med hans naturvitenskapelige tilnærming. Alt gåtefullt kunne løses
av fornuft (Burke 1967:114). Han skiller
seg fra Thomas Paine. Paine var en kosmopolitt (Thyness 1967:115). Det var
langt i fra Burke, Burke var den ivrigste forkjemper for nasjonalstaten. Burke var en opplysningsfilosof og og forsvarer av den pragmatiske fornuft, hvilket
kan tolkes dit hen fordi han ikke ville tilbake til naturtilstandens villskap –
det var altså grenser for hvor langt tilbake Burke ville stille klokkene. Thyness
hevder at Burke tilhører enda mer den romantiske retning, kontra
opplysningstiden – hvilket ligger utenfor oppgaven å her diskutere, på grunn av
min begrensede kjennskaper til romantikken. Men Burke har åpenbart romantiske
trekk - nettopp ved organismeorienteringen. Han forsøkte å løse forholdet mellom individ og stat, hvilket selvsagt er
et kjerneanliggende innenfor politisk tenkning. Bruke er best dersom
konfliktnivået er lavt og man har på plass sosial harmoni, ifølge meg – men jeg synes
det er lite å hente hos Burke for de som vil røske tak i styret, gjøre noe med
urettferdighet – som kan være undertrykkende. Der synes jeg liberale er mer enn
et hestehode foran. Konservative henter nok sin støtte fra Bruke da de ofte
ikke vil foreta lovendringer, siden nye lover kan stride mot ”vanlige folks
rettsoppfattelse,” i følge Burke.
Avsluttende
refleksjoner rundt Thyness bidrag
Enig med med Bruke at det er to perspektiver som bør sette grenser
for friheten, og det er ”orden” og ”dyd.” (Thyness 1967:137), hvilket gjør at
man i begrepet ”fri” legger inn ansvarsbegrepet. Samtidig synes jeg, med disse
begrensninger, at det er merkelig at Thyness konkluderer med at Bruke er en
varm frihetsvenn (1967: 138) – fordi den er ikke absolutt og uinnskrenket.
”Nasjoner
styres med innsikt i deres mentalitet, og dyktig behandling av den”
Edmund Burke
Det overstående utsagn må selvsagt gjøres i tråd med lover,
regler og anstendighet. Har Burke menneskerettighets-persepktivet i tankene når
han formulerer dette?
Kilder:
-
Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter .
Oslo: Universitetsforlaget
-
De
Ruggerio, Guido (1967): The History of European Liberalism.
Oxford: Oxford
University Press.
-
Malnes, Raino og Midgaard, Knut (2000): Politisk
tenkning fra antikken til vår tid.
Oslo: Universitetsforlaget.
-
Thyness, Paul (1967): Edmund Burkes politiske filosofi;
De konservative grunnidéer.
Oslo: Tanum.
-
Wolff,
Jonathan (2006); An introduction to Political philosophy.
Oxford: Oxford
Univerity Press.
No comments:
Post a Comment