Han var statsminister
i Norge i en svært viktig omstillingstid, og førte en politikk som skulle
tilrettelegge for videre vekst og utvikling. Det internasjonale taktomskiftet
fra 1929 ville det annerledes.
Gunnar Knudsen (1848 – 1928) kom til verden i
revolusjonsåret 1848, som står i kontrast til Salterød ved Tromøysundets
stillferdige liv. Gunnar Knudsens far var skipsreder Christen Knudsen, og hadde
en hustru – Gunnvor Aadnesdotter. På den tiden var det vanlig for unge menn å
søke lykke på sjøen (Nissen 1957:9). Skipsbyggingen nær Arendal florerte på
denne tid, langs kysten (Nissen 1957: 10). Mellom Risør og Arendal lå det 36
verft, og i Salterød lå et av de viktigste. Etter at Christen Knudsen ankret
opp sjømannslivet i 1851, konsentrerte han seg om rederiet og startet samtidig
opp et verft i Munkestøbukten (Nissen 1957:10). Gunnar Knudsen ble døpt og kalt
Gunnerius, helt opp til studenttilværelsen. Den norske sjøflåten økte etter
1849, da England opphevet Navigasjonsakten. Farens verft flyttet omsider til
Frednes, og faren ble straks en av byens aller rikeste menn i denne
oppgangsperioden. Dampbåten gjorde imidlertid sin inntreden, som var både
raskere og sikrere. Christen skal ha vært en meget omgjengelig mann, og hadde
lært seg både engelsk og fransk på sine mange reiser. Han hadde humor, men var
forsiktig i forretninger, ifølge sønnen Gunnar Knudsens eringdringer mange år
etterpå. «Han spekulerte aldri, men formuen vokste på grunn av nøysomhet,» skal
sønnen ha sagt om faren – like før Gunnar Knudsen selv døde (Nissen 1957:12).
Han ville heller ikke erverve seg rikdom på andres ruin (Nissen 1957 12-13) –
han gikk ikke over lik. Faren ble 75 år, og moren 91 – og åndsfrisk helt til
det siste. Hun var rikt utrustet både åndelig og legemlig – og var et energisk
arbeidsmenneske. Hun var snill med de fattige, og ingen gikk fra kjøkkenet
hennes uten å få mat (Nissen 1957:13). Hun var meget Gudfryktig, og leste
daglig i sin Bibel. Omkvedet var: «Ja, Gud er god.» Gunnar hadde en storebror
som var fem år eldre, og som gjennom hele sitt utdanningsløp hadde overtakelse
av firmaet som siktemål, som eldste sønn.
Studentilværelsen
Farens plan var at Gunnerius skulle studere jus (Nissen
1957:13). Flere kamerater fra Skien skole ble venner for livet (Nissen 1957:
14). Hans nærmeste venn ble likevel
kanskje hans eldre bror – som han brevvekslet med to ganger i måneden. Broren
skrev, i Gunnars siste gymnasår: «La meg se at du studerer deg så klok som
Cavour, så god som Luther og trosser verden som Karl 12.» Broren foreslo at han
studerte til prokurator, slik at de kunne styre firmaet sammen. På skolen var
Gunnar blant de flinkeste elever, men ikke så heldig ved artium (Nissen 1957:
15). Særlig i språkfagene gjorde han det sterkt, samt historie og geografi. I
det andre året på gymnaset ble han innlosjert i Oslo hos Richard Nordraaks far,
G. M. Nordraak. Tumleplassen bestod av to rom for den unge Gunnar, og han
trivdes meget godt (Nissen 1957: 15). Og lærere han hørte på, var ruvende skikkelser
i norsk akademisk- og åndshistorie. Han ble ingen mester i filosofi, men han
hørte på Welhaven – og glemte han aldri. Han ønsket noe mer praktisk studie, enn jus.
Han ble derfor innskrevet på Chalmerska Institut i Gøteborg, og ble etter to år
ingeniør. Han studerte flittig, og ble fornøyd med utfallet. Han ble Cand.
Polyt. Med gode resultater. Som ung mann hadde Gunnar Knudsen mange interesser;
han synger og spiller fløyte blant annet. Han går etter hvert over til cello,
og drømmer om å bygge seg «sveitservilla» (Nissen 1957: 17). Og han leste Peer
Gynt i 1867, året da boken utkom. Og han skriver på vers. Etter endt
studieopphold i Gøteborg går turen til Akers mekaniske verksted (Nissen
1957:18). Vinteren 1870 drar han til Sunderland (England) for å studere
skipsbyggeri, og han blir der i ett år. En av kameratene her, som senere fikk
en anerkjent toppstilling, gav han kallenavnet «A model og industri.» Selv om
adjektivet ikke er så vanlig på norsk, kan Gunnar Knudsen vel kalles
«industriøs?» I hvert fall dynamisk.
Skipstegner
24. februar 1871 går det første skipet fra kaien hjemme i
Frednes, som Gunnar Knudsen har tegnet. Da er han 23 år. Skipet bærer navnet
«Gambetta,» så det er vel allerede da med visst politisk tilsnitt og holdning? Faren
ville ha han hjem fra Sunderland, for å delta i ledelsen av verftet. Etter
Gunnar Knudsens skjønn var seilskutenes tid snart definitivt forbi – noe hans
eldre bror var uenig med han i (1957 19-20). Han reiste til Glasgow, Belfast og
Liverpool – der han besøkte verft og rederier. Turen går etter hvert til
Frankrike, til Paris og Blois. I Paris ville han besøke teatre, men turen drar
han hastig med til Blois. Han drar til Hamburg og Bremen – alt dette for å
besøke verft og rederier.
«J.C. og G. Knudsen
med formål skipsrederi og skipsbryggeri»
Etter hvert overtok bedriften Christen Knudsens 16 skip. Disse
seilet i «sukkerfart» og «mahognifart,» deriblant i USA og Mexico. Christen
Knudsen ville ikke ha noe med forretningslivet å gjøre, fra og med Gunnar
Knudsen var 24 år gammel. Skipsnæringen var fortsatt god, blant annet grunnet
behovet for trelast (Nissen 1957: 23). I 1881 bygget brødrene Knudsen sitt
første dampskip i Rostock, «Norrøna.» Stadig flere kom til, og «Norrøna 2» kom
i 1885 etter den førstes forlis. Omkring denne tid leverte Gunnar Knudsen fra
seg omtrent 30 skipstegninger, til eget verft og til andre – men han sluttet
etter hvert med bestillinger fra andre, fordi egen virksomhet ble ganske
omfattende (Nissen 1957: 25). Den godt og vel 32 år gamle mannen forlovet seg
med Anna Sofie Cappelen i 1880. 1. juli 1880 står bryllupet i Borgestad. Hun
var angivelig en konservativ dame, oppvokst i et gammeldags miljø, men ble
langt mer åpnere og fordomsfri med årene (Nissen 1957: 28). Han fikk ansvar og
modenhet i Fru. Cappelen – og den samme hjertevarme som han selv, skal vi tro nissen.
Han ble rundt 1880 også kristen, og preget av tidens religiøse brytning. Han
meddeler en venn og sokneprest at troen «gir han kraft.» Den religiøse konflikt
stod også den gang om bokstavtro tolkning av Bibelen, mot en mer rommelig
kristendom – et ikke ukjent skille. De flytter etter ganske kort tid inn i
hennes barndomshjem, etter et dødsfall. Hans virksomhet blomstret og han bodde
nå på en større gård. Helt siden ungdommen hadde han vært en venneglad fyr, og det
fortsatte samværet med dem bidrog til at han ikke stagnerte i hodet – som det
gjerne kan gjøre i et lite, isolert miljø – i et bygdesamfunn.
Gunnar Knudsens
inntreden i det politiske liv
Broren ble nærmest mot sin vilje valgt inn for Porgrunn til
Stortinget, i 1879. Dette året var valgkampen hard, som kunne bringe
splittelser inn i familier (Nissen 1957:34). Gunnar Knudsen ble stadig mer
liberal, og fant det naturlig å holde seg til venstre for krittstreken. Broren
var imidlertid langt ute på høyrefløyen. Brorskapsforholdet fortsatte likevel i
god tone. Gunnar Knudsen ble valgt inn i Gjerpen bondelagsstyre, og klatret
raskt i hierarkiet. Herfra havnet han blant annet i polemikk med Skiensposten
(Nissen 1957: 34-35). Disputten dreide seg om hvilken stilling Stortinget
skulle ha, blant statsmaktene (Nissen 1957: 35). Gunnar Knudsens politiske
kjennetegn, var at han tidlig tok egne avgjørelser, uten å undersøke om
standpunktene var populære (Nissen 1957: 37). Han stolte på sin egen dømmekraft
– selv om han ofte tvilte seg fram til synspunkt (Nissen 1957: 37). Blant annet
sier han selv om politikk, hvorpå jeg har fortettet teksten noe, og omskrevet
den – men gjengir etter eget skjønn samme meningsinnhold som Knudsens:
-
«Jeg finner betingelsen for framskritt større på
venstre, enn høyre side»
-
«Jeg liker ikke noe parti, fordi det kan være en
trussel mot den frie tanke»
-
«Jeg er en frihetsmann og uavhengig, og vil ikke
lenkebindes av noe parti»
Gunnar Knudsens mente at
formynderpartiet var «Høire» framfor noen, fordi de stod for en autoritær orden
– mens «Venstrefolk» er valgt av den vanlige mann. Fra og med 1882 begynte
offentlige verv å øke på (Nissen 1957: 41). Arbeidersamfunnene var ikke
tilknyttet noen politiske organisasjoner på denne tid (Arbeiderpartiet ble
etablert 1887 journ. anm.) – men foreningene ble for det meste ledet av
Venstremenn. Tanken om forsikring mot sykdom og alderdom vokste i 1880-årene
(Nissen 1957: 42). Bismarcks velkjente sitat gav grobunn for å gi folk allmenne
forsikringsordninger, også blant de som stod til høyre i politikken. Gunnar
Knudsen mente at i tilfelle pensjonsordning så måtte den gjelde absolutt alle,
og at det var noe man i forkant hadde betalt inn til (Nissen 1957: 42-43). Han ble satt til å delta i en Arbeidskommisjon,
for å løse disse spørsmålene – regjeringsoppnevnt sådan. Flertallet i
kommisjonen ønsket begrensninger av arbeidsdagen, hva som skulle være
normalarbeidsdag (Nissen 1957: 44). Og Gunnar Knudsen var en del av flertallet:
«Arbeidsdagen skal ikke overskride 10 timer for personer over 14 år,» lød det. For
de som er interessert i politisk teori og gammel-liberalt tankegods, skal
dette, ifølge Nissen, bryte med tradisjonell kontraktsfrihet. Den moderne
sosiallovgivning ville ikke kommet i stand på klassisk liberalt grunnlag
(Nissen 1957: 41). Det skjedde noe tidligere i England – selv om det liberale
tankegods var noe mer inngrodd her (Nissen 1957:41). Det er nok riktig, men jeg
finner det ikke grunn for å gå nærmere inn på dette, fordi Nissen ikke velger å
forklare mer konkret hva som er i strid. Men påstanden er ikke uriktig av
Nissen, det var ikke de klassiske liberalernes tenkning å få i stand
sosiallovgivning av betydelig grad. Gunnar Knudsen tok imidlertid ut en dissens
om normalarbeidsdagen, hvor han blant annet godtok overtidsarbeid (Nissen 1957:
45) – for å gjøre ordningen mer elastisk og tilpasset arbeidslivet.
Sykeforsikring måtte imidlertid vente på seg (Nissen 1987: 46). Interessant nok
blir Gunnar Knudsen dratt lenger inn i politikken.
«En åndskulturell brytningstid»
Starten på 1880-årene blir en
uvanlig virksom tid for Gunnar Knudsen (Nissen 1957: 47). Han engasjerer seg
mer i rederiet, siden hans bror er på Stortinget. Det gikk godt med overgangen
med damp, men noe plunder er det, med nye skip som blir laget i Rostock. På
verdensmarkedet er det en økende proteksjonisme, hvilket blant annet medfører
mindre transport enn tidligere. I perioden videreutviklet han gårdsdriften
(Nissen 1957: 49). Virketrangen når sitt toppunkt i 1886. Han blir ordfører i
Gjerpen (Nissen 1957: 51). Til kammerherre Løwenskiold på Fossum beklager han
seg, og sa at han blant annet på grunn av manglende lokalkunnskap ikke føler
seg egnet for stillingen (Nissen 1957: 51).
Innenfor kirkelivet var det også brytninger; gammeltroende stod imot
liberale og fritenkere (Nissen 1957: 52). Bjørnson engasjerte seg i
kirkedebatten, som fortsatt hadde troen på Gud i behold. Til stadighet kom han
med «nyeste nytt» fra sine religiøse grublerier og glimt fra reiser i sitt eget
indre, offentlig - og kom med innspill blant annet i avisene (Nissen 1957:
52). Han oversatte religiøst-inspirerte
tekster til norsk, og det brøt selvsagt ut Helvetes-strid på dette tidspunkt
(Nissen 1957: 52). Gunnar Knudsen var tolerant i åndespørsmål (Nissen 1957:
55).
Firma-splittelse og
taleferdigheter på Stortinget
7. april 1888 dør hans far,
Christen Knudsen. Han etterlot seg etter datidens standard en stor formue. Det
var mest naturlig for brødrene å gå videre hver for seg, og farens rederi ble
oppløst. Gunnar Knudsen ble første vararepresentant fra Bratsberg Amt i 1888,
mens broren frasa seg Stortingsvervet. Venstre bestod av to partier, og Rene Venstre
hadde vært kritisk til Sverdrup-regjeringen (Nissen 1957: 57). Gunnar Knudsen
hadde funnet sin plass i Rene Venstre. Det er ganske interessant, siden skipsrederen
ikke deltok i den noe mer høyreorienterte fraksjonen Moderate Venstre. Etter
mistillitsvotum faller Sverdup-regjeringen i 1889, og Emil Stang (H) overtar. I
1890 møter Gunnar Knudsen på Stortinget for første gang, som vararepresentant.
Gunnar Knudsen tok ordet allerede fra dag én, på Stortinget (Nissen 1957: 58). Året
er 1890, og Gunnar Knudsen er 42 år.
No comments:
Post a Comment