Han var en svært klok
mann, som kunne utrettet meget mer som statsminister,
hadde det ikke vært for EF-saken, og et siden den gang kvistet forhold mellom
Høyre og Senterpartiet.
I over 10 år har jeg hatt boka om Syse stående
i bokhylla, etter at jeg kjøpte den med noen
oppsparte midler. Vil du ha mer om Jan P. Syse kan
du høre utdrag fra Nyttårstalen hans fra 1990, her!
Først litt «Syse for dummies.» Han (H) var statsminister i
Norge 1989 – 1990, et drøyt år. Syse måtte kaste inn håndkledet fordi Høyre og
Senterpartiet røk i tottene på hverandre, på grunn av EF-saken.
Denne gjennomgangen
tar utgangspunkt i biografien «Ta nå ikke den ironiske tonen der – tanker og
taler av Jan P. Syse.» Den er skrevet av Henrik Syse (sønn) og en kollega. Så
lenge ikke annet er angitt, og det åpenbart ikke er refleksjoner fra min side,
er teksten hentet herifra. Henrik Syse er en av Norges mest fremragende
akademikere, og blir brukt i en rekke noble sammenhenger, også utenfor universitetet.
Biografien synes jeg er veldig god, og skiller seg fra biografier flest ved at
det er tankene som er i førersetet. Det er ikke alltid konteksten er like interessant,
og spesielt ikke i de tilfeller der man ikke alltid har hatt historiske
omstendigheter med seg i ryggen. Trivialiteter og oppvekstkår er også redusert,
for det var vel ingen andre enn Jan P. Syse som kunne fortalt om det, hadde han
fått anledning til det. Denne artikkelen har kokt ned 300 sider til omtrent 8 –
inklusiv bidrag fra andre, i andre bøker. Hvis du vil ha mer om personen jeg
også kaller JPS i fortsettelsen, vil jeg anbefale den glitrende boken for
politisk interesserte og andre samfunnsengasjerte. 8 sider skulle være nokså
passelig format for å gi et viss omriss av personer og saker – som du på annet
vis kan stifte nærmere bekjentskap med.
Barndom og foreldre
Jan P. Syse (1930 – 1997) vokste opp på Nøtterøy, ved
Tønsberg. Nøtterøy var en ganske velstående landsbrukskommune, men øynene
rettet ut i verden på grunn av sjøfart og hvalfangst. Hans far, Peter Syse, var
mangeårig Høyre-ordfører både før og etter krigen, før han ble rådmann fram til
pensjonisttilværelsen i 1958. Av utdannelse var han tannlege. Jan P. Syses mor,
Magnhild Bjønness hadde slekt som i generasjoner hadde bodd på Nøtterøy. På sommeren
underholdt bestefaren den unge Syse med hva man burde ha gjort med dem som
hadde forsømt vårt forsvar, og hva han mente om nazister og andre totalitære.
På Tjøme var det mange personligheter som gjorde inntrykk, blant annet dikteren
Alf Larsen – som den eldre Syse satte høyt. Han ble tidlig begeistret for
musikk, og hans senere smak var vid.
Studietid
JPS flyttet til Oslo i 1949, for å studere juss. Han kom
tidlig med i politikken, gjennom Det norske studentersamfund. Studentpolitikk
var et nasjonalt anliggende, debattene ble blant annet gjengitt i avisene (Syse
2003:14). Han ble formann i Den konservative studentforening i 1952 og i
Studentersamfundet i 1953. Av forbilder stod Ludwig Erhard sterkt, den
vesttyske økonomiminister og senere forbundskansler, og arkitekt bak «den
sosiale markedsøkonomien.» Han regnes gjerne som en vesentlig bakmann for «det
vesttyske økonomiske underverk.» I 1953, som 23-åring gav han ut boken Foreningsledelse og taleteknikk, som kom
i ny utgave 20 år senere.
Tidlig yrkesliv
Etter embetseksamen i 1957 startet han hos rederiet Wilh.
Wilhelmsen i Oslo. Forvalteransvar var viktig for JPS, hvor rederiet var i
virke i tredje generasjon. Men politikken var kjernen, og han blir medlem av
landsstyret i 1957 og Sentralstyret i 1959. Den gang het partiet fortsatt Høire. Selveierskapstanken stod sentralt
og det som ledd i å gjennomføre «en konservativ demokratisering av kapitalismen,»
hvor han blant annet red tospann med Kåre Willoch. Tanken ble særlig utviklet i
Unge Høire, under JPS ledelse. Kjernen i denne tanken er blant annet at
arbeiderne kan kjøpe aksjer i bedriften de selv jobber i (Kjølås 1999:304). I
1959 gifter han seg med Else Walstad. Fra kommunevalget i 1963 følger åtte år i
kommunestyret i Oslo (Syse 2003: 16). JPS ble underdirektør i
Handelsdepartement under Kåre Willoch, etter han ble statsråd der i 1967, og
var på direkte oppfordring fra Willoch. Fra 1970 til 1971 var han statssekretær
i justisdepartementet. «Lov og orden»-Syse ble raskt et kallenavn.
Stortingsrepresentant
fra 1973
I 1973 ble han valgt som representant fra Oslo til
Stortinget, og det var svært mange sterke navn fra Høyre på 1973-benken (Syse
2004:16). Han var stolt av å være parlamentariker og det var en meningsfylt
tilværelse. Syse satt i årene 1975 – 1979 som medlem av Finanskomiteen. Her
bygget han bro mellom de borgerlige partiene ved å komme med felles merknader,
etter en splittende EF-strid i 1972. Egenskaper som tålmodighet og pragmatikk
gjorde ingen bedre i stand til dette enn JPS (Kjølås 1999:302). Dessuten var
han omgjengelig og svært godt likt (ibid). Han ledet Stortingets justiskomité
1979 – 1980. Bydelspoliti ble på 70-tallet en av hans kjernesaker. JPS overtok
ledelsen av Finanskomiteen i 1981. Like viktig som en statsrådstaburett var de
å lose budsjettet i havn sammen med sentrumspartiene i Stortinget, Willoch
ville ikke tappe Stortinget for dyktige Høyrefolk (Kjølås 1999:302).
Industriminister, og
parlamentarisk leder etter regjeringsutvidelse
Da Regjeringen Willoch innlemmet KrF og Senterpartiet i
1983, og ble en flertallsregjering, overtok JPS Industridepartementet. Det var
statsrådsposten Syse helst ville ha (Kjølås 1999:302). Her gjaldt det å lage et
rammeverk for verdikonservativ politikk, blant annet først og fremst avvikling
av subsidiepolitikk, men også nedsalg i statseierskap. Syse forstod seg på
industripolitikk, han hadde erfaring fra næringslivet (Kjølås 1999:303). Da
1985 kom, og Willoch-regjeringen ikke lenger hadde flertall etter valget, var
det Willochs ønske å ha Jan P. Syse tilbake som parlamentarisk leder (Syse
2003:18). «Han ble ført i lenker tilbake til Stortinget,» som det het seg. Parlamentarisk
leder er en krevende posisjon; Dels politikkansvarlig, dels prinsippfast leder,
dels kompromissmaker, dels personalsjef (Syse 2004: 18). Carl I Hagen og hans
tomannsgruppe hadde sagt de ville bøye seg for et eventuelt kabinettspørsmål
fra en borgerlig regjering, men det gjorde de altså ikke – viste det seg. Da
regjeringen gikk av i 1986, etter at FrP hadde stemt imot bensinavgiftsøkning,
håpet Høyre-folk på rask tilbakekomst i regjeringskontorene – fordi det var
borgerlig flertall på Stortinget.
Årene 1986 -1989 i
opposisjonsrollen
I 1986 ble Rolf
Presthus utnevnt til partiformann og den regelrette etterfølger av Kåre
Willoch. Han hadde vært en populær finansminister. I 1987 kom det blant annet
et mistillitsforslag fra de borgerlige til Brundtland-regjeringen, men SP
støttet ikke forslaget. Kommunevalget var for Høyre en liten nedtur (1987), og
Rolf Presthus sa han ikke ville la seg gjenvelge i 1988. 1 Nyttårsdag 1988 dør
Rolf Presthus, etter langvarig politisk motgang – hvor stress regnes som
dødsårsaken. Bare noen uker etter ble det avholdt landsmøte, og JPS ble valgt
til formann. JPS satt som formann i årene 1988 – 1991 – og Kaci Kullmann Five
overtar. Nedturen fortsatt tross en begeistrende tiltredelsestale fra JPS, men
kursen var likevel klar: Samarbeid med KrF og Senterpartiet, der Høyre skulle
være moderat og verdikonservativt, i møtet med sentrum. JPS motstod press fra
flere Høyrefolks krav om tettere samarbeid med Fremskrittspartiet (Kjølås
1999:305).
Valget 1989
De tre borgerlige partiene utformet en 22 punkts-erklæring
foran valget i 1989, selv om flere Høyrefolk var usikre på om man kunne stole
på SP. Initiativet til 22-punktserklæringen kom fra KrFs leder Kjell Magne
Bondevik, og første reaksjon i Høyre-kretser var at forlaget kom ubeleilig
(Bondevik 2006:234) Velgerne ble med dette gitt lovnader om borgerlig
treparti-regjering - hvis ikke-sosialistisk side fikk flertall. Syse gikk med
på en slik erklæring, under forutsetning at den i tilstrekkelig grad avvek fra
Arbeiderpartiets politikk, slik at de kunne framstå som et alternativ (Bondevik
2006:234) Valgresultatet gav 22,2 prosent for Høyre, åtte prosentpoeng lavere
enn fire år tidligere. Arbeiderpartiet gikk også markert tilbake. Vinnerne var
fløypartiene, SV og FrP, med henholdsvis 10 og 13 prosentpoeng. Venstre klarte
ikke å kravle seg over sperregrensen. Det ble ikke-sosialistisk flertall, og de
tre gamle borgerlige partiene hadde 62 av 165 mandater – ett ikke for sterkt
parlamentarisk grunnlag. Men med FrPs støtte hadde de 84 mandater, mot de
resterende 81. Høyre ville snu politikken i vekst-stimulerende retning, etter
tre år med AP-styre, og satset på utdanning og velferd (Syse 2003: 20). KrF
ville fremme familie- og sosialpolitikk, som det lå vel til rette for under JPS
ledelse. Da ble det forhandlinger, og de framforhandlet Lysebu-erklæringen.
Lysebu-erklæringen
Forhandlingene var ingen lett match, for noen av partene
(Syse 2003: 21). Alle parter kom med gjentatte trusler om å bryte samtalene.
Kjell Magne Bondevik satte først veto om at kontantstøtte skulle innføres, men
JPS mente det ble for kostbart. Johan J. Jakobsen skriver at det som heller ble
vedtatt var at Kontantstøtten skulle innføres 1.1. 1991 – med 10.000 kroner
årlig til barn opp til tre år, som ikke gikk i barnehage (Jakobsen 2000: 217).
Da var som kjent regjeringen falt, og Arbeiderpartiet gjennomførte ikke dette
etter deres overtakelse. Distriktspolitikk, skattepolitikk og EF-spørsmålet var
den store bøygen (Syse 2003:21). Johan J. Jakobsen skriver at ønske om
regjeringssamarbeidet var størst hos Høyre, som ønsket seg tilbake til Willochs
glansdager (Jakobsen 2000:213). Kjell Magne Bondevik skriver på sin side at det
var KrFs klare ønske om å inngå i regjeringsforhandlinger, som alternativ til
Arbeiderparti-styre (2006:238). Senterpartiet vegret seg altså mest.
Senterpartiet ville ha en hånd på rattet i tilpasningspolitikken overfor EF, og
gikk slett ikke av banen for å bryte samarbeidet dersom samarbeidet med EF ble
for nært (Jakobsen 2000: 213). Norge hadde nemlig allerede en frihandelsavtale
med EF, forhandlet fram av regjeringen Korvald. Men ifølge Bondevik gjorde
Senterpartiet det klart at de ikke kunne godta de fire friheter eller tanken om
overnasjonalitet (Bondevik 2006:239) Da
forhandlingene startet stod de vanskeligste sakene øverst på lista: EF, dernest
skatte- og avgiftspolitikken (Jakobsen 2000: 213). Sp ønsket finansminister
eller handelsminister, men fikk ikke noe av dette. Av statsrådposter fikk Høyre
åtte, KrF og Senterpartiet fem hver (Syse 2003:22). JPS og medier mente det var
en sterk regjering som ble stablet på beina. Det ideologiske prosjektet var
vekst, som skulle gi flere arbeidsplasser - skattereform, strukturpolitikk,
opphevelse av reguleringer og monopoler, og reduksjon av statens rolle i
økonomien (Syse 2003:22). I EF-saken het det seg: «Det er regjeringens mål å
bidra til et utvidet samarbeid i Europa, både når det gjelder samarbeid mellom
øst og vest og i forbindelse med EFTA/ EF-prosessen og tilpasningen til EFs
indre marked.» Ifølge Johan J. Jakobsen var Syses humoristiske sans gull verdt,
når forhandlingene holdt på å låse seg fast (Jakobsen 2000: 215).
Syse-regjeringens dagligliv
Tross regjeringens kortvarige liv, fikk den gjort mye. Finansminister
Arne Skauges budsjettpolitikk var stram. En ny energilov ble fremmet.
Modernisering av offentlig sektor og arbeidsmarkedspolitikken opplevde
reformer, drevet fram av den da unge Kristin Clemet. Hun ledet et nyopprettet
Arbeids- og administrasjonsdepartement. Arbeidet med ny konkurranselov og det
senere Konkurransetilsynet var politikkområdet fra Syses regjeringstid. Videre
solgte regjeringen ut statlig eierskap i flere industribedrifter (Syse
2003:22). Høsten 1990 ble ventelistegarantien innført – ingen skulle vente mere
enn seks måneder, ved alvorlig sykdom. Private sykehus ble godkjent som
supplement til offentlig sektor. Det ble foreslått to uker fødselspermisjon før
fødselstermin. Finnmark og Nord-Troms fikk en særegen skattelovgivning, de fikk
lavere skatter og avgifter (Syse 2003: 22). (Det står for øvrig et annet sted i
boken at Finnmark var et fylke som lå Syse hjerte nært.) TV2 ble foreslått
opprettet. Henrik Syse skriver i boken at det er lett å glemme hvor mage
statlige reguleringer det på denne tiden var, noe som gjør det lett å glemme
partiet Høyre som garanti for det motsatte (Syse 2003:23). I budsjettforslaget
1991 reduserte man den offentliges andel av BNP, der ambisjonen var langsiktig
vekst og dermed velferd (Syse 2003:23).
«La oss dele
hverandres saker»
Regjeringen eksiterte på samme tidspunkt som Berlinmurens
fall i 1989 – og de var altså vitne til en enorm omkalfatring i Europa.
Russernes dystre ivaretakelse av Kola-halvøya nært norskegrensen ble avdekket –
og norske tiltak ble iverksatt for å bedre skadene. JPS likte seg best i
regjeringskollegiet når sakene også ble belyst ut i fra ideologiske ståsteder.
Samarbeidspolitikeren Syses uovertruffelighet kan nok øynes i en tale som ble
holdt til sine tre regjeringspartier:
«Vi bør unngå å
bli stengt inne i hver bås når man snakker om budsjettet. La oss stjele
hverandres saker! Småbarnsforeldre som stemmer Høyre eller Senterpartiet, har
ikke noe mindre grunn til å glede seg over kontantstøtten enn KrF.
Privatøkonomien blir også bedre i KRF- og Senterparti-hjem når skattene blir
senket, ikke bare hos Høyre-folk. Familiebudsjettene blir romsligere også hos Høyre og KrF, når
matmomsen blir lavere. Lov og orden er like viktig for SP-velgere,
distriktsutbygging like viktig for Høyre-folk, økonomisk vekst og sysselsetting
like viktig for KrF-sympatisører. De er alle sammen mennesker som trenger at
hele Norge fungerer.
Jan P. Syse.
Johan J. Jakobsen beskriver Syse som en smidig møteleder,
hvor sentrumspartiene ikke opplevde han favoriserte statsråder fra eget parti
(Jakobsen 2000: 228).
Regjeringen faller
Det var ikke bare EF-saken som skapte hodebry i regjeringen.
Etter budsjettforhandlinger om 1991-budsjettet truet Finansminister Arne Sauge
med å gå, fordi flere i Sp og KrF motsatte seg å kutte i budsjettet med 400
millioner kroner (Bondevik 2006:276). Konsesjonslovene krevde den gang at
utlendinger måtte søke om oppkjøp, hvis de skulle eie mer enn 1/3 av selskapets
aksjer. Dette ble sett på som diskriminering, av EF. For SP var dette en stor
symbolsak, og de sa nei til endring av loven. Senterpartiet ville ikke gjøre
loven ikke-diskriminerende av hensyn til nasjonalitet (Kjølås 1999:307). Dette
var den umiddelbare foranledning til regjeringens avgang 3. november 1990. Men
når det gjaldt samarbeidsavtale med EF var det flere saker hvor Sp og Høyre
stod fjernt fra Hverandre (Syse 2003: 24), og «Nei til EF»-bevegelsen hadde
sommeren i forkant av Syse-regjeringens kollaps bruset med fjørene (Kjølås
1999:307). Johan J. Jakobsen, daværende Senterparti-formann, sa i ettertid at
Konsesjonslovene var en gunstig sak for Sp å gå på (2004: 24). Da regjeringen
fratrådte november 1990 var arbeidsledigheten på vei ned og prisstigningen var
på 4 prosent – laveste på 20 år. Konkurranseevnen var forbedret, rentenivået
var på gått ned gjennom året og investeringer i landbasert industri var på vei
opp. «Alt» pekte i riktig retning. Høyre og Sp har siden den gang ikke sittet i
regjering sammen, og det er nå gått over 25 år for disse såkalte borgerlige
partiene. For øvrig kan det nevnes at Jan P. Syse, norsk politikks gentleman,
fikk vite om sin egen regjerings fall og Senterpartiets utnevnelse av Gro
Harlem Brundtland som statsminister, via Dagsrevyen. Det var for de fleste en
litt uvant kanal.
JPS som ideologisk
politiker
Mer enn andre politikere i samtiden var han en ideologisk
politiker (Kjølås 1999: 304). JPS ble kjent som samarbeidsmannen i norsk
politikk. Han var særlig begeistret for aksen Høyre – Kristelig Folkeparti. Han
så på seg selv som en viderefører av John Lyngs visjon om borgerlig samling,
der man snakker pent om sine venner, og respekterer hverandres egenart (Syse
2004:30). Ideologisk forstod han Høyre og KrF som en kristeligdemokratisk
fraksjon, etter mønster fra kontinentet.
«Når de
samarbeider husker Høyre at politikken består av mer enn kroner og ører, og KrF
blir minnet om at politikken er avhengig av kroner og ører»
Jan P. Syse.
Han likte blandingen mellom en næringsorientert liberalisme
og en religiøst forankret konservatisme. Kristne budskap som ansvarlig individ,
gleden over ærlig arbeid og rettferdig fordeling av eiendom
(selveierdemokratietI). Selv om han ikke ville være bitter på Senterpartiet og
deres personer (ifølge Henrik Syse), så han med frustrasjon mot deres
venstredreining mot kollektivisme, anti-urbanisme og motstanden mot et mer
samarbeidende Europa (Syse 2004: 31). Hva gjelder klassisk liberalisme var ikke
JPS noen tilhenger av dette, i den forstand at staten bare skulle sikre helt
grunnleggende samfunnsfunksjoner: Forsvar, politi og markedsfrihet – ikke noe
mer enn grunnleggende beskyttelse. JPS mente at staten også hadde ansvar for å
fylle samfunnet med verdier og kultur (Syse 2004: 31) – som ville virke som et
kompass for samfunn i forandring. Dette kan eksempelvis skille liberale og
konservative, men noen ganger er det også motsatt JPS standpunkt. JPS
engasjerte seg derfor som en følge av dette sterkt i skole- og kulturpolitikk. Viktige
stikkord var dannelse, tradisjon og kunnskap. I den økonomiske politikken var
JPS tilhenger av Adam Smiths liberalisme. Han så farene ved Høyre som ensidig
næringsparti, uten annen bredere, folkelig appell (Syse 2004: 33). Han likte
ikke vedtaket om åpne høringer i Stortinget fra 1995, fordi han mente det
innbød til mer underholdning i politikken – som ville skjemme ærligheten og
fortroligheten han mente man heller ville oppnå i lukkede fora (Syse 2004:33).
I de senere årene ble han opptatt av begrepet «Den tilfredse majoritet» som
enkelt fortalt går ut på at flertallet har det godt, hvilket forhindrer
nødvendig omstillinger for å møte framtiden.
JPS som retoriker
Han gikk inn for å krydre et politisk poeng med gode
formuleringer (Syse 2004:34). Hvis språket kunne løfte et standpunkt var det
flott. Han var kanskje derfor den fødte parlamentariker? Hans tanke var at
umotiverte vitser måtte unngås, humoren skulle brukes til å få fram et poeng.
Enig i at vitser bør stå i stil til egne meninger og personlighet. Under følger noen sitater som er hentet fra
spredte steder i boken og andre bker, i håp om å understreke JPS uomtvistelige
retoriske egenskaper:
«Vi må
henge sammen, hvis ikke blir vi hengt hver for oss.» (Jakobsen 2000: 229)
«De stjal våre klær mens vi
badet» (Syse 2004:93)
Om Arbeiderpartiets stjeling av Høyresaker og Høyres ideologiske
hvileskjær.
«Vi må kunne snakke med Carl I.
Hagen» (Bondevik 2006:239).
«Vi har ikke dans på våre møter.
Til gjengjeld har vi hyppige foredrag av Sjur Lindebrække» (Syse 2004:102-103)
Under følger et par utdrag fra taler og artikler som JPS har
skrevet. Har tatt tak i noen utdrag i boken, den inneholder langt flere på de
snaut 300 sidene som jeg ikke kan berøre her. Kriteriet for at det blir med er relevans. Det kan bety så mye. Det er
vel en salig blanding av å kaste lys på Syses personlighet, hvorvidt det angår
oss i dag og til dagens samfunnsutfordring, og at jeg selv synes det har noe
for seg.
En arv fra hjem og
jord: «All kultur er fellesskap,» sier JPS. «All samfunnsutvikling må bygge
på den enkeltes menneskeverd.»
Ingen
industripolitikk? Vi har ikke den forrige regjeringens industripolitikk: Vi
har satset på å få staten ut av private bedrifter, og private inn i
statsbedrifter. Vi ser mer trygghet
i lønnsomhet, enn i subsidier. Vi tror ikke at staten kjenner industriens
fremtid, mer enn industrien gjør. Det betyr ikke at man skal utnytte mennesker
grovt, men å utnytte ressurser effektivt.
De stjeler våre klær mens
vi bader: I Høyre er vi mer opptatt av frihet som mulighet, enn frihet som
fare. Vi ser personlig frihet og sosialt ansvar i sammenheng. Den enkelte har
en moralsk forpliktelse overfor samfunnet, overfor sine nærmeste og overfor
egen livsførsel. Vi tror på individets frihet til å være seg seg selv, men ikke
seg selv nok. Det er vanskelig å få Arbeiderpartiets interesse for
frihetsbegrepet til å virke like troverdig. Intet parti har etablert flere
monopoler, innført flere reguleringer, satt opp flere forbud, enn
Arbeiderpartiet. Sosialismens tanke om frihet er ikke frihet til.
Verdikonservative
prinsipper: Ethvert samfunn går i stykker dersom vi ikke har ansvaret for
hverandre. Konservatisme betoner individets plass i fellesskapet. Vi trenger en
verdikonservativ forankring. Her ligger 1990-tallets utfordring. Vi i Høyre ser
ikke frihet og trygghet som motsetning til hverandre. For oss er det to sider
av samme sak. Reell frihet forutsetter trygghet. Men virkelig trygghet kan ikke
oppnås uten frihet. Et ufritt samfunn er ikke et trygt samfunn.
Refleksjoner rundt
biografien og Syse
Et arsenal av gode historier og sitater, kombinert med en
intellektuell begavelse, gjorde Syse til en av Norges mest fremragende talere
gjennom tidene (Kjølås 1999:303). Foruten de nevnte verv satt han som leder av
Oslo Høyre og var i flere perioder president i Nordisk råd. Han var Lagtingspresident på slutten av Stortingskarrieren. Og hans organisatoriske
engasjement var i tillegg langt lengre. Hans gjennomføringskraft skyldes også hans pragmatisme overfor andre partier. Men - dessverre, "norsk politikks gentleman gikk bort så altfor tidlig.
Jan P. Syse dør 17. september 1997, dagen etter
Stortingsvalget og valgvake, av hjerneblødning.
For det første er det en god biografi, men blir kjent med
mennesket Syse, gjennom tanker og sitater – først og fremst. For det andre tror
jeg Syse kunne utrettet langt mer, hadde Senterpartiet og Høyre blitt enige om
Europapolitikken, eller sagt på en annen måtte: Hadde spørsmålet om
EF-medlemskap ikke kommet opp. Og -en statsminister som kunne styrt Norge, hvis
det parlamentariske grunnlaget hadde vært annerledes. I vår tid mener det er
mangel på verdikonservativ tenkning. Kontinuitet var et ord Syse likte, men
verdikonservatisme betyr noe langt mer. Det sier noe om kultur, tanketradisjoner
og verdier som er nyttige kompass i vår frihetsforvaltning og hvordan vi best
utnytter vår frihet.
Kilder:
-
Syse, Henrik og Else, Christian (red) (2004): Ta
nå ikke den ironiske tonen der – tanker og taler av Jan P. Syse. Oslo: Press.
-
Bondevik, Kjell Magne (2006): Et liv i spenning.
Oslo: Aschehoug.
- Kjølås, Harald (1999): Norske statsministrar. Oslo: Samlaget.
- Kjølås, Harald (1999): Norske statsministrar. Oslo: Samlaget.
-
Jakobsen, Johan J (2000): Mot Strømmen. Oslo:
Gyldendal.
-
Stortinget. No
-
Regjeringen. no
No comments:
Post a Comment