Et jovialt, varmt og
ettertenksomt menneske, som aldri glemte sine røtter i eller utenfor
statsministergjerningen.
Denne artikkelens utgangspunkt er Odvar Nordlis selvbiografi
«minner og meninger,» i sammenheng med Odvar Nordlis nylige bortgang. Det er
begrenset hvor vide perspektiver en kan ha per blogginnlegg, i hverdagen, oppå
andre oppgaver. Det vil være bidrag fra noen utenforstående overfor hans
statsministerperiode, 1976 – 1981. Det kommer også egne refleksjoner over Odvar
Nordlis selvbiografi og hans statsministerperiode.
Denne artikkelen vektlegger mennesket Oddvar Nordli og
regjeringens politikkimplementering. Generelt synes jeg den politiske
journalistikken og historieskriving i for stor grad vektlegger personer,
maktkamper og intriger – der landets skjebne og hverdagsmennesker kår blir
skjøvet mer i bakgrunnen. Det er verd å tenke over hva som er viktigst. I den
sammenheng har det ikke alltid vært like lett å øyne hva som var Nordlis
reformer ut i fra ting som blir skrevet – selv om han gav sine vesentlige
bidrag til norsk samfunnsutforming.
«Odvar Nordli –
minner og meninger»
Boka «Odvar Nordli – minner og meninger» åpner med en
beskrivelse av noe av mystikken som omkranser Stortinget. Riktignok er ikke
ritualene og tradisjonene så dyptgripende som det eksempelvis er i Westminister
- men like fullt nok til å skape et visst alvor og verdighet over den
samfunnsoppgaven, som de folkevalgte har. Ringelyd fra Stortingts
voteringssentral, korridorene, spenningen og forventningene , «17-
mai-kontorene» som vender mot ærverdige Karl Johan, møterommene dokumentmappene
og skrivebordene, – alt dette vitner om historie og ikke minst politikernes mulighet til å skape historie. Oddvar Nordli
nådde lenger enn de fleste, helt til topps fra gølvet; AUF - fagbevegelsen – lokalpartiet – lokalpolitikken
- Stortinget – ministerpost og til slutt statsminister. Hva var det som gjorde
dette mennesket skikket til å bli det de fleste omtaler som en klok og reformivrig
statsminister?
«Det er hverdagsmenneskets
behov, problemer og drømmer som en søker å finne, og hamre ut i praktiske
tiltak – i dette politiske verkstedet som Stortinget er.»
Odvar Nordli
Nordlies forfedre
Han ble født på Tangen, i en hvitmalt stue langs ved
skogkanten. Han ble født hos mormor, hans foreldre hadde flyttet inn der
(Nordli 1985:12). Mormor var som snytt ut av rollemodellen – Odvar fikk alltid
trøst hos henne, da livet buttet imot (Nordli 1985:12). Farfaren hadde ikke
hatt det lett i sin oppvekst, han ble overtatt av datidens sosialomsorg.
Årsaken var at hans foreldre ikke klarte å skjøtte barnet, grunnet fattigdom (Nordli
1985:13). Farfaren kjøpte stedet på Nordli, og av en ungeflokk på åtte var det
ikke alle som vokste opp – på grunn av tuberkulose. Farmoren døde etter en
arbeidsulykke med øks (Nordli 1984: 14). Det var kanskje den sosiale
elendigheten blant småfolk som motiverte Nordli til politisk arbeid, for de
fleste på denne tiden var nettopp fattige. Odvar Nordli bruker begrepet
«hverdagstragedier» om det som eksisterte, implisitt at ulykker og nød var
dagligdags. Odvar Nordli ble blant annet oppbrakt av en lege som uttalte at:
«Fattigfolk ringer i tid og utide, de må ikke ringe søndager» - som det stod i
avisa. Nordli reflekterer over om de i det hele tatt tok hensyn til at dette
småfolket bodde i elendige boliger, hadde mangelfullt kosthold – og strevde seg
i gjennom arbeidsdagene?
Foreldrene og
kamerater
Odvar Nordli karakteriserer moren som «nøysom, arbeidsom og
flink.» Odvar la seg aldri sulten – og sier selv han kan takke to
samvittighetsfulle foreldre for det. De var ikke blant de fattigste arbeiderne
– men arbeidsledighetsspøkelse lå der alltid (Nordli 1985: 15),. Odvar Nordli
fikk utdannelse – takket være velvilje og oppsparte midler fra foreldre (Nordli
1985: 17) – og noe særlig penger til
overs, ut over det basale, er det få grunner til å tro at de hadde. Det fantes
ikke studiefinansiering den gangen. Han
hadde en god og lykkelig barndom – men hadde en livslang lengsel etter søsken
(Nordli 1985: 17), men til gjengjeld nok av kamerater. «Fattigkassa» - i den
tiden det ikke fantes alminnelige trygdeordninger, men heller matutdeling fra
«Kommunen» - stod for Nordli som en skrekk, i ettertid. Men i samtid så han
kanskje også fattigdommen fra et rystende perspektiv: Søskenflokk hvor alle
ikke kunne gå på skolen samtidig, fordi de ikke hadde nok sko, i vinterkulda
(Nordli 1985: 19). Nordli kan fortelle om en indre justis i kameratflokken –
det var ikke populært hvis noen forvillet seg bort til «de fine» eller
«borgerlige» (Nordli 1985:22). Heldigvis er dette i dag et tilbakelagt syndrom.
Men kanskje finnes det andre delelinjer?
Det klassedelte samfunnet
Det er tydelig at den unge Odvar var vitne til sjelsettende
inntrykk i sine nære omgivelser. Men også storsamfunnet var det mye elendighet
å se. Odvar Nordli mente at fagbevegelsens framvekst og partikampene forandret blant
annet Hedmark på 1930-tallet (1985:23). De visste hvor de kom fra og de ville
fordrive fattigdommen ut av huset (1985: 23). Nordli erkjenner at også Venstre
snakket om disse gruppene, men at de gjorde ifølge Nordli lite (Nordli 1985:
24). Nordli hadde ikke særlig mye til overs for høyttravende ideologier og
tankesystemer i seg selv, men ville gjennomføre praktiske tiltak som lettet
hverdagen til folk, ut i fra det som er å lese (Nordli 1985: 24) Og i denne
sammenheng – etterlyser han også kirkens engasjement: Arbeiderne følte seg
sviktet av kirkens menn (Nordli 1985: 27). Han har altså en viss fortvilelse
over KrF og Venstres ansvarsfraskrivelse. Han mente Arbeiderpartiregjeringen
Nygaardsvold (fra tiltredelse 1935) startet en markant forbedringsperiode
(Nordli 1985: 27), etter det borgerlige politiske hegemoni.
Berikende ungdomsår i
etterkrigstiden
Av plassbegrensninger hopper jeg over de fem
okkupasjonsårene i Nordlis liv. Etter krigen avla han førstegangstjeneste, og
starter som revisorassistent i Bærum Kommune – et arbeid han ikke syntes var
spesielt utviklende (Nordli 1985: 41). På samfunnsnivå var det heftige debatter
omkring NATO-medlemskapet (Nordli 1985: 42) – hvor han sier det er naturlig det
er en del pasifister blant sosialdemokratisk ungdom. Hvorfor? Sannsynligvis
fordi krig ikke hører naturlig med til arbeiderbevegelsens kampmidler – under
parolen: «Arbeidere i alle land, forén eder» Han forteller at tilslutningen til
vestmaktene, kontra Sovjetunionen, særlig var drevet fram at Stalins
destruktive atferd (Nordli 1985: 43) – framfor amerikansk begeistring. I
Arbeiderbevegelsen stod gjenreisning, sosiale reformer og utjevning sentralt –
i etterkrigsårene, og de hadde regjeringsmakt til å gjennomføre det de trodde
på. I etterkrigstiden var det også, ifølge Nordli, nødvendig med
effektivisering og mekanisering av landbruket (Nordli 1985: 44) – en omstilling
Arbeiderpartiet tok på alvor. Folk generelt opplevde dårlige forhold. Titusener
i Nordlis egne hjemtrakter Hedmark var uten strøm (Nordli 1985: 44). Dette
kompliserte en rekke arbeidsoppgaver til folk og forhindret levekårsvekst. Arbeiderpartiet
hadde ifølge Nordli jordnær og framtidsrettet politikk før Stortingsvalget i
1951 (Nordli 1985:45). Et slags ungdomsopprør i Stange Arbeiderparti fører til
at Nordli blir nominert som varaordfører (Nordli 1985: 46).
Offentlige
tillitsverv
Nordli ser tilbake på perioden i formannskap og kommunale
ombud som stimulerende. Arbeiderpartiet fikk i Stange (Hedmark, «Det røde
fylket») 69 prosent av stemmene. Marit Haraseth ble hans kone, og var aktiv i
AUF – datter av småbrukere. Omsider ble
han valgt til AUF-leder i Hedmark, som førte han til automatisk deltakelse i
fylkespartiets ledelse (Nordli 1985: 48). Særlig sentralt stod en poltikk for
å sikre skogarbeiderne og deres krav om helårsansettelse (Nordli 1985: 48).
Av AUF-saker som gjorde seg gjeldende var kravet om 9-årig fellesskole
(Nordli 1985: 49). I 1957 ble det varaplass til Stortinget, for Arbeiderpartiet. Nordli sier selv at han jobbet for å havne på Stortinget – og fikk så plass i
1961.
«Kamp innad, samhold utad»
Det var en ny generasjon som var i ferd med å ta over rundt
1961. De gamle var på vei ut, mens de unge var på frammarsj. Også de hadde visse
komplekser for mangel på skolering – og hørte på 1920- og 1930-tallets
læremestre innenfor arbeiderbevegelsen (Nordli 1985: 52). Fred og gjenreisning var det som preget 1960-
og 1970- tallets Arbeiderpartipolitikere, ifølge Nordli. Og de nye, fremadstormende
representantene fikk et økenavn – «Sølvguttene.» Navnene var Odvar Nordli, Ragnar
Christiansen, Arvid Johanson og Guttrom Hansen, som skulle ta velgerne og
samfunnsutviklingen med storm. Og de
fleste trodde på drømmen om et samarbeidende Europa: Uavhengige nasjonalstater,
men med felles mål (Bratteli 1985:53).
1960-årene
Arbeiderpartiet opplevde rivninger også på 1960-tallet. «De
ser ikke problemene nord for Bjerkebanen,» var det mange som hevdet, da de
uttalte seg om partiledelsen (Nordli 1985: 57). Kritikken var at ledelsen var
for Oslo-dominert – en ikke ukjent kritikk. Begrepet «grasrot» var ikke
oppfunnet enda, men det var fra grasrota kritikken kom. Fra 1961 måtte
Gerhardsen gå over til «sak-til-sak»-samarbeid i Stortinget, en form som har
vedvart så lenge vi har hatt mindretallsregjeringer i dette landet, etter at
Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall. Arbeiderpartiet mistet nemlig sitt
rene flertall i 1961 - og måtte fortrinnsvis hente støtte fra SF. Kings Bay ulykken i 1962, som førte til regjeringens
avgang i 1963, er ifølge Nordli et eksempel på at en ulykkeshendelse blir
utnyttet partipolitisk – det har egentlig ikke noe med politikerne å gjøre
(Nordli 1985: 61:62). Etter at SF og Finn Gustvesens medrepresentant stemte
sammen med de borgerlige om regjerings mistillit, åpnet dette opp for et
borgerlig fellesprosjekt under ledelse av Statsminister John Lyng (H) - 1963.
Den var imidlertid kortvarig, men Arbeiderpartiet kunne ikke lenger argumentere
for borgerlig kaos og sprik. De borgerlige vant valget i 1965, og
etterkrigstidens Arbeiderparti-hegemoni var over.
Ja eller nei til
Europa?
I perioden 1965 – 1969 sitter Odvar Nordli i
kommunalkomiteen, et verv han for så vidt hadde hatt siden 1961. I perioden
1969 – 1971 var han nestformann i sosialkomiteen. Han hadde dermed Stortingserfaring
som var et godt utgangspunkt for en senere sosialminister- eller
kommunalministerpost. Han sitter også i utenriks- og konstitusjonskomiteen i
perioden 1969 – 1971. Flere var bekymret over EEC-medlemskap (dagens EU), blant
annet at vi skulle måtte oppgi våre sosiale velferdsordninger som følge av
medlemskap. Og – at fiskefeltene ville bli fratatt og jordbruket måtte legges
brakk (Nordli 1985: 68). Selvstendighetstanken stod sterkt, i mange kretser.
Mange av de samme medga at vi tilhørte Vest-Europa, men at det var problematisk
å frasi seg suverenitet over politikkområder. Nordli reflekterer over at
behovet for trygghet like lett kan føre til ønske om proteksjonisme og
nasjonalisme, som åpenhet og samarbeid (Nordli 1985:69). Med andre ord –
trygghetsbehovet kunne like gjerne føre til et EU-nei, som et EU-ja. Norge hadde
kommet langt lengre hva gjaldt sosial utjevning, enn andre land (Nordli 1985:
70). Sosialdemokratiet stod nemlig sterkere her, enn andre steder i den vestlige verden. Skulle dette forspilles? Nordli mente at EEC-saken fikk en
dårlig start fordi man diskuterte enkelte, ganske perifere enkeltsaker –
framfor å diskutere det store ideologiske fredsprosjektet EEC var (Nordli 1985:
71). I Europa foregikk det maktkamp, der den franske presidenten De Gaulle
satte en stopper for Storbritannias medlemskap i 1963 – og for Norge gjaldt det
å ikke komme i diplomatisk klinsj med noe land. Den daværende regjeringen
Borten var splittet i EEC-spørsmålet og slet med drakamper – noe også borgerlig
leir har gjort siden. Men også Arbeiderpartiet var splittet. Stortinget og
regjeringen inviterte folket gjennom folkeavstemming til å ta den viktigste
avgjørelsen i etterkrigstiden, som skulle avholdes 1972. Nordli mener det er
problematisk når politikerne selv ikke våger å innta klare standpunkt i
partiene i svære saker,men overlate dette til velgerne – om enn ikke direkte feil (Nordli
1985: 76).
Fra opposisjon til
posisjon
Borten-regjeringen falt i 1971, etter langvarig intern
slitasje. Kommentariatet la skylden
på statsminister Borten, men Nordli mener dette bare er delvis riktig – heller
ikke en statsminister kan klare det umulige. Ifølge Nordli var det EF-saken,
ikke statsministerens lederstil, som avgjorde fallet. Frontene var særlig
sterke mellom Senterpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet tok over i 1971, med et
vanskelig parlamentarisk grunnlag (Nordli 1985: 77-78). Trygve Bratteli sin
første regjering satt i perioden 1971 – 1972. Påtroppende statsminister
Bratteli var usikker på Nordli som minister, eksempelvis sosialminister (Nordli
1985: 80). Innsigelsen mot dette, som Bratteli hadde, var hvordan Nordli skulle
møte et «sprenglærd» embetsverk med manglende formell utdannelse (Nordli 1985:
80). Han hadde riktignok 2-årig revisoreksamen. Ifølge Bratteli måtte det
likevel bli som «bud eller statsråd.» Nordli ble heller kommunalminister, etter
at Stortingsgruppa ytret ønske om dette (Kjølås 1999:268). Hvorfor
Arbeiderpartiets Stortingsgruppe ville ha han som kommunalminister? Trolig
henger det sammen med det Nordli selv oppgir som sine tre viktigste saker i
stillingen: Bedriftsdemokrati,
boligbygging og distriktspolitikk (Nordli 1985: 82). Nordli mente det
førstnevnte ville styrke lederskapet i bedriftene (Nordli 1985: 84). Nordli
beskrives av Kjølås som en politiker med solid gjennomføringskraft. Og ikke
ideologisk svermeri (Kjølås 1999: 268). Rolig, sindig og humoristisk var
egenskaper som skaffet han flertall i Stortinget, og var godt likt i alle leire
– særlig i SV (Kjølås 1999:268). Han fikk gjennomført en god del demokratisk
sosialisme, som han avslutningsvis også slår et slag for.
Nei fra folket
EF-saken skulle også avlive Bratteli-regjeringen, i 1972. Bratteli
personlig hadde en tydelig ideologisk overbevisning om EF-prosjektet. Nordli
skryter av regjeringens firkløver, som forhandlet fram EF-avtalen. Regjeringen
ble imidlertid svekket av at fiskeriminister Hoem avtrådte, hvilket var et
skudd for bauen for EF-tilhengerne. Ut i fra Nordlis refleksjoner, er det
kanskje grunn til å stille spørsmål til om Bratteli var rett person til å stå i
spissen for medlemskap som statsminister – som «avskydde alle former for
teatrale innslag i politikken» (valgkamp, journ.anm.).
Kompromiss i 1975
EF-nei førte til at det var stort sprik mellom folkemening
og representantenes holdning i
Stortinget. Stortinget bestod av flest ja-folk, men folket sa altså nei. Sentrumspartiene
overtok regjerings-makten, fordi Arbeiderpartiet og Høyre hadde utspilt hverandre. Det var mer naturlig at Nei-partiene
overtok (Sentrumspartiene) KrFs Lars Korvald måtte bli den selvskrevne
statsministeren (Bratteli 1985:96). Handelsavtalen, og ikke et politisk
samarbeid, ble innledet med EF (EFTA-avtalen) – og Nordli omtaler
Korvald-regjeringens poltikk på dette området som «klok.» Bratteli og
Arbeiderpartiet opplevde tilbakegang i 1973, men det var Brattelis tanke at man
først og fremst måtte gyve løs på politikkens innhold, framfor personkabaler,
for å bringe partiet tilbake.
Bratteli-regjeringen
II (1973 – 1976)
Det blir ikke noen gjennomgang av denne regjeringstiden her,
i betydelig grad. Det får bli ved en annen anledning. Men jeg kan fortelle litt
om perioden, ut i fra Nordlis ståsted. Partiet fikk det hittil dårligste
valgresultatet i etterkrigstiden, på 35,3 prosent. Men SF og Norges
kommunistiske parti skaffet dem et flertall, som ikke var lett å håndtere
grunnet store politiske sprik. Det hjalp heller ikke på at Bratteli hadde lidd
egentlig to valgnederlag, EF-saken 1972 og Stortingsvalget 1973. Det som
skjedde var at Einar Gerhrdsen kom med innspill om at formannskapsvervet og
statsministervervet burde deles. Dette var ikke Brattelis tanke i
utgangspunktet. Når det ble slik, fikk de i praksis en reserve-statsminister
som satt og ventet på at Bratteli skulle gå av. Nordli ble valgt som
statsministerkandidat og Reiulf Steen som partiformann. Nordli forteller at
Bratteli hadde gitt signaler om at det ikke var han som kom til å lede
Arbeiderpartiet ved valget i 1977, skriver Nordli (1985:99). Dette er en ganske
annen historie enn Kjølås forteller om i boka «Norske statsministrar.» Der
fortelles det at Bratteli var i sjokk over vedtaket, og isfront oppstod mellom
Bratteli og Nordli, som aldri ble leget. Bratteli satt på oppsigelse, en feil
som for så vidt ikke var Nordlis. Det samme perspektivet inntar Berge Furre:
«Bratteli satt på oppsigelse» (2004:256). Nordli antyder at Bratteli stod
sterkere i folket, enn han gjorde på Youngstorget. Men forøvrig – så stod nok
også Nordli sterkere i distriktene, enn han gjorde i Oslo (Furre 2004:256) Nordli
berømmer Bratteli for at han loset partiet gjennom en vanskelig periode.
Bratteli ville ikke utpeke sin etterfølger, som så mange andre ledere, skriver
Nordli. Flere ville ha en partiformann fra distriktet, og andre igjen advarte
mot venstrefløyen representert ved Reiulf Steen (Nordli 1985: 101). Nordli lot
seg stille som formann og ble en form for distriktsrepresentant, ifølge han
selv (Nordli 1985: 101). Nordli sier at han ikke kan huske at de noen gang var
uenige i de store politiske sakene siden 1975, mellom han og Steen (Nordli
1985:101) – derfor kan vel også Nordli kalles venstrefløyens representant? Men
– her kan det være at Nordli underslår politiske forskjeller, mer enn virkeligheten
tilsier. Nordli var nok nærmere sentrum enn Steen. Men personlighet og form
skilte, ifølge Nordli (Nordli 985: 101). Berge Furre hevder på sin side at
stilen til Nordli kan beskrives ganske lik Nygaardsvold, mens Steen var
fargerik og ungdommelig (Furre 2004:256). Her kan jeg også legge til at Steen
var en intelektuell ideolog, til forskjell fra den mer praktisk anlagte Nordli.
Nordli var nok også mer politisk moderat, enn Steen, særlig i utenrikspolitiske
anliggender. Nordli sier han ønsket en posisjon i partiet der han kunne få
innflytelse og gjennomføre Arbeiderpartiets politikk – men var usikker på om
formannskapsvervet var den rette stillingen. Kanskje var det
administrasjonsrollen, og utformingen av politikkformuleringene, som bø han imot
– ifølge det som kan leses på side 102. Han medgir selv at han nok var en
større praktiker, enn teoretiker. Han ble valgt som statsministerkandidat,
Reiulf Steen som partiformann. Uten kampvotering ifølge Nordli, mens Kjølås
skriver at landsmøte gjorde sine respektive vedtak. I hvert fall - Nordli sier at han ikke trodde Arbeiderpartiet
ville vinne valget i 1977. De borgerlige var virkelig i siget under deres nye,
folkelige ledelse. Nordli tok over i 1976, valget stod i 1977. Nordli underslår
hvor stor valgseieren var, kanskje av sjenanse: 76 mandater og det beste
resultat siden 1957.
Nordli-regjeringens
hverdag (1976 – 1981)
Arbeiderparti-regjeringen fortsatte
«sak-til-sak»-samarbeidet i Stortinget – og programmet deres avvek ikke mye fra
mellompartienes programmer, ifølge Nordli (Nordli 1985:106). Enkelte statsråder
fra Brattelis periode ønsket å fratre, og Nordli hadde sine kandidater han
ville ha med i den nye regjeringen. Nordli mener ingenting er mer givende enn å
sitte i regjering, for den politisk interesserte. Altfor ofte i politikk, mener
Nordli, står avgjørelsen mellom to onder (Nordli 1985:108) – hvilket vel kan
være ansvarstyngende? I 1979 kom det som
Nordli omtaler som et valgnederlag ved kommunevalget, men Nordli valgte å
fortsette, med rokkeringer i regjeringen (Nordli 1985: 108). Han så særlig
behovet for å styrke LO sin innflytelse i regjeringen (Nordli 1985: 111).
Reiulf Steen gikk inn i regjeringen som handelsminister (Nordli 1985: 111).
Samarbeidet mellom disse to var ifølge Nordli nært og ukomplisert. Nordli
forteller at det ofte slo gnister mellom miljøvernminister Gro Harlem
Brundtland og Olje- og energi minister Bjartmar Gjerde (Nordli 1985: 112) – på
grunn av motpoler på vekst-vern-aksen. Finansminister var den sagnomsuste Per
Kleppe, som var en klippe i regjeringskollegiet i kraft av sin posisjon og
personlighet – helt siden Brattlis regjeringstid. De berømte Kleppe-pakkene
skulle holde tempoet oppe i norsk økonomi i en periode der Per Kleppe, med
flere, mente man opplevde nedkonjunktur, ikke strukturkrise. For Arbeiderpartiet var «arbeid til alle»
begrunnelsen for den motkonjunkturpolitikken som ble valgt (Nordli 1985: 177).
Den innenlandske etterspørselen måtte holdes oppe, ifølge Nordli. Betydelige midler
ble brukt for å hjelpe enkeltbedrifter og bransjer, mot det som fortonte seg av
flere økonomer i inn- og utland som en konjunkturkrise – ikke fortrinnsvis en
strukturkrise, sier Nordli. Norge unnslapp arbeidsledigheten, men prisen måte
betales på andre områder – delvis gjennom sparetiltak. Etter hvert ble det
klart at den internasjonale tilbakegangen skyldtes en strukturkrise, og ikke
konjunkturkrise. Samtidig kom regningen – som ble betalt ved utenlandslån. Regjeringen
så også nødt til å justere marginalskatten, siden inntektsøkning på 70-tallet
hadde gitt langt flere høyskatteytere. Dette gav mindre statsinntekter, i hvert
fall i første omgang. Årlig lønnsvekst lå eksempelvis i 1975 på 20 prosent, men
nå ble det innført lønnsstopp (Furre 2004:256) Snart var statsgjelden oppe i
150 milliarder kroner (Kjølås 1999:269). I Norge ble altså omstilling utsatt,
og norsk næringsliv fikk svekket konkurranseevne (Kjølås 1999:269). Omslaget
kom i 1977/ 78 og økonomiske utfordringer fulgte hele hans statsministerperiode
- den sosialdemokratiske orden vaklet.
«Arbeidsledighetens
medfødte angst»
Veksten var kraftig i Norge og Vest-Europa på 1970-tallet –
men så kom krakket og taktomskiftet i 1977/78. Galopperende oljepriser og
Vestlig økonomi i ubalanse. Og – massearbeidsløsheten. Nordli fryktet 100.000
arbeidsledige, som enkelte eksperter anslo. Nordlis ekko fra barndommen var
skremmende. Nå gjaldt det å bekjempe arbeidsledighet for alle kluter. Per
Kleppe vakte oppmerksomhet også i utlandet, over det de kalte «Det norske
eksperimentet.» Etter hvert trakk også flere tungvektere seg fra viktige
statsrådsverv; Det gjaldt Bjartmar Gjerde, Inger Louise Valle og Andreas
Cappelen. Oppå økonomisk krise ble Odvar Nordli beskyldt for å mangle
lederegenskaper eller tilstrekkelig styringsdyktighet. Akkurat som Brattelis
siste tid på statsministerens kontor, virket han sliten.
Reformer og politiske
seire for Nordli-regjeringen
Odvar Nordli medga at han ikke i særlig grad hadde engasjert
seg i utenrikspolitiske ordskifter, bortsett fra EF-saken, før han tiltrådte
som statsminister (Nordli 1985:128.) Hans
engasjement beskriver han som «å finne løsninger på dagsaktuelle, nære ting.»
Jens Evensen fikk imidlertid i perioden framforhandlet den gullgjeve 200
milssonen uti havet, som har gitt Norge omfattende inntektskilder. Under Nordli
hadde vi den berømte Alta-aksjonen. Arbeidsmiljøloven (1977) ble innført, blant
annet av medarkitekt Thorbjørn Berntsen, som sikret ansatte bedre arbeidskår.
På dette området ble Norge verdensledende. Kriminalmeldingen (1977) var
omfattende og sørget for mindre bruk av fengsel som straffereaksjon. Syklønnsordningen
kom, med arbeidernes rett på full sykelønn fra dag én. Norge forsøkte å
forhandle seg fram til eierinteresser i Volvo, men dette strandet, tross
norsk-svensk iver. Videre kom loven om selvbestemt abort. Han var dessuten den
siste talsmann for betydelig offentlig engasjement og hjelp til industrien. Med
Nordlis avgang forsvant også den lange etterkrigsperiodens tro på sterk statlig
styring.
Frustrasjoner og
avgang
Nordli reflekterer sympatisk over om han hadde de riktige
lederevner til å være statsminister, der han sier selv at det helt sikkert
finnes delte meninger om dette. Frustrasjonen hans var at samtaler, som han
trodde var fortrolige, lekket til pressen – selv fra små, relativt
identifiserbare fora (1985:184-185). Dette førte til et til tider lite velsmurt
regjeringskollegie, der saker ikke kunne framlegges i riktige instanser, til
riktig tid, på grunn av mistenksomhet. Det gjaldt særlig i sentralstyret, noe
som svekket deres innflytelse over regjeringens politikk (1985: 185). I tillegg
tårnet det seg opp politiske vansker, blant annet var inntektspolitikken ikke særlig
populær i folket. Nordli mente Alta-saken kostet politisk. Siste halvdel av
1980 var en personlig vond tid for Nordli, hovedsakelig på grunn av
helseproblemer. Det var helsemessige årsaker som førte til Nordlis avgang. Gro
Harlem Brundtland tok over statsministerens kontor, selv om Nordli pekte på
Rolf Hansen.
Refleksjoner rundt
biografien
På en av boksidene sier Nordli: «Jeg verken kan eller vil
foreta noen omfattende analyse av regjeringspolitikken i årene 1976 – 1981 nå.»
Man kan jo lure på hva som er årsaken. Nordli sier at en analyse bør gjøres av
noen utenforstående (i tillegg til at boka er skrevet i for nær tid til at han
ifølge selv har tilstrekkelig avstand fra begivenhetene). Derfor har jeg også brukt
andre kilder. Kanskje skyldes det Nordlis vegring for å komme med kant med
andre og hans naturlige sjenanse, som gjør at han ikke vil gjøre sine analyser?
Noe av problemet med boken er at Nordli ikke ofte redegjør for de politiske
sakene, men hopper rett på refleksjons- og drøftingsdelen. Det gjør det av å
til vanskelig å forestille seg hva han snakker om – og man bør derfor ha en
viss kjennskap til norsk politisk historie før man leser boken. Tror ikke
Nordli har brukt veldig lang tid på boken, han kunne nok gått grundigere til
verks – og blant annet også gjort den mer strukturert. Men så var Nordli heller
ingen akademiker, noe som også var noen av hans styrker som politiker. Foruten
sosialdemokrat kaller han seg for øvrig demokratisk sosialist. Han hadde et
ektefølt engasjement, trygt plantet på venstresiden. Men det er litt dumt, for
å bruke det uttrykket, at når han kommer opp i vanskelige saker – så svarer han
gjerne med å dra en utenforliggende anekdote. Han er veldig opptatt av det
organisatoriske og Arbeiderpartiet, at ting går riktig for seg – i kanaler og
saksgang, noe han selv ikke alltid opplevde fra omgivelsene. Dette vitner om et
samvittighetsfullt organisasjonsmenneske, med sikkert tilhørende skuffelser når
det ikke har fungert. De siste 50 sidene inneholder kapitler om mennesker han
har møtt, blant annet offentlige tjenestemenn og statsledere. Den anekdotiske
formen er på en måte Nordlis kjennemerke, men jeg skulle ønske han prioriterte
mer de politiske sakene. Dessuten er det litt i overkant mye om
Arbeiderpartiets valgkampstrategier mot slutten, som ikke er like interessant
for dem som er mer opptatt av politikkens innhold og samfunnsutvikling ikke
taktikk,. Mot slutten har han et kapittel om Gudstro, der han angir en viss
form for tro. Alt i alt vitner det om en mann som fikk gjennomført betydelige
reformer i hans statsministerperiode, en varm person, som elsket medmennesker –
og som kunne gjennomført enda mer hadde han hatt økonomisk medvind i seilene.
Hovedkilder:
-
Nordli, Odvar (1985) : «Minner og meninger»
-
Furre, Berge (2004): «Norsk historie – 1914 –
2000.» Oslo: Samlaget.
-
Kjølås, Harald (1999): «Norske statsministrar.»
Oslo: Samlaget.
-
Diverse leksikalske nettkilder
-
Regjeringen.no
Stortinget.no
No comments:
Post a Comment