Rikssynsere

For en del år siden, på 1990-tallet, var det en uformell gjeng av rikssynsere i Norge.

Det var slike avisredaksjoner kunne ringe til, for å få uttalelse om en eller annen aktualitet. Man kunne for eksempel ringe Kirsti Sparboe og få en mening med et visst politisk tilsnitt. Plutselig var den tiden over, da vi hadde rikssynsere. Det ble vel sett på som parodisk, at en nesten vilkårlig kjendis skulle mene noe om en samfunnssak. Men rikssynserne hadde vel noe ved seg? Kanskje kan vi gå litt tilbake til rikssynser-tankegangen, der en vi kjenner, som ellers er en menigmann, mener noe om et sakskompleks i samfunnet. Blant annet også for å invitere andre til å ene noe? Men viktigst: Kanskje ser vi ikke verdien av intellektuelle som uttaler seg om samfunnsspørsmål? Kanskje ser vi ikke verdien av mennesker som mener noe utover sitt fagfelt? De kan nemlig bringe andre perspektiver inn i debatten, enn det snevre, faglige. Jeg, for eksempel, har vel jeg meninger ut over det statsvitenskapelige? Vi må forhindre åndenød, og et teknokratisk samfunn. Rikssynserne koseliggjorde Norge.