Tilbake til 90-tallets muligheter for budsjettslalåm?

I dag er de slik at en samlet knippe av partier må stå bak hele budsjettet. Slik var det ikke inntil Budsjettreformen (1997), da kunne man hente vekslende støtte for de ulike budsjettposter. Har det så mange positive virkninger at vi burde gå tilbake til tidligere modell?

I dag er de slik at regjeringen må hente støtte for budsjettet, enten med KrF – eller man kunne for så vidt hentet støtte fra budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet. Slik var det ikke før 1997. Da kunne man hente vekslende støtte. I dagens situasjon ville det innebåret budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet i noen saker, KrF i andre. Fra og med Statsbudsjettet 1997 ble denne ordningen umuliggjort. Årsaken var vel stadig flere krav fra opposisjonen om flere og flere utgifter, mens man ikke var like opptatt av inndekningen. Dette kunne føre til stadig ekspanderende budsjetter, der regjeringspartiene for så vidt måtte finne inndekning – særlig fra sentrumspartier utgiftspåførsel, derav klengenavnet «utgiftspartiene» i enkelte høyreorienterte kretser. Arbeiderpartiet nøt godt av denne ordningen på 90-tallet. Arbeiderpartiet satt alene med makten fra og med 1990 til 1997. Partiet fikk en oppsluyning ved Stortingsvalget i 1989 på 34,3 prosent, mens det ved valget i 1993 fikk en opplsutning på 36,9 prosent. Med rundt 1/ 3 av stemmene, kunne de gjennom slalomkjøring i Stortinget vedta budsjetter – slik man alltid har gjort i lovsaker. Hovedpoenget med å ikke tillate slalåmkjøring, er selvsagt den ekspanderende pengebruk den kan ha – og derav inflasjonsdrivende innvirkning på norsk økonomi. Koblet sammen med at man tidligere hadde en politisk underlagt Sentralbank, kunne det føre til at man ikke satt opp renten – for å inndra kjøpekraft – i perioder der dette var nødvendig.

Sentralbankens uavhengighet

Flerpartisystemer operer oftere med uavhengige sentralbanker, i motsetning til majoritetsdemokratier eller demokratier etter Westminister-modellen. I Norge ble Sentralbanken uavhengig ved Sentralbankloven av 1985, da Sentralbanken fra og med denne tid skulle fastsette renten. Hovedhensikten med det er blant annet av Norges Bank kan bremse kjøpekraften ved å heve rentenivået, dersom eksempelvis offentlige budsjetter er for ekspansive eller det private forbruket er for ekspanderende – samt for så vidt begge deler. Ekspansive statsbudsjetter – ved slalåmkjøring – kan derfor reduseres uheldige virkninger av ved at Sentralbanken hever renten. For de som er for større offentlig intervensjon i økonomien kan derfor slalåmmodellen virke fristende? Men selvsagt – man trenger ikke benytte seg av denne muligheten. Da man tidligere la rentenivået og andre av Sentralbankens virkemidler under regjeringsapparatets kontroll, kunne derfor regjeringen i større grad gamble med rentenivået, for å sette budsjettpolitikken i et mer fortreffelig lys? Og – kanskje var dette noe av årsaken til det høye inflasjonsnivået i Norge og Europa på 1970-tallet? Vi kan anta det. Men det ville ikke ha skjedd i dag ved en uavhengig sentralbank, som kunne bremse inflasjonen ved å heve renten.

1990-tallet parlamentariske situasjon

Gitt de nevnte oppslutning for Arbeiderpartiet, kan man si at Arbeiderpartiet (etter Syses fall) i perioden 1990 – 1993, hadde flertall sammen med Senterpartiet og KrF. Fra og med 1993 hadde Arbeiderpartiet flertall sammen med vekslende konstellasjon av SV, Senterpartiet og KrF – der 2 av 3 krevdes for å skape flertall. Men man kunne altså veksle – om budsjettet. Denne konstruktive opposisjonen gjorde at Arbeiderpartiet kunne sitte med makten som eneste regjeringsparti. Arbeiderpartiet kunne også finne sammen med Høyre i enkelte budsjettsaker. Vekslende samarbeid er en selvfølge i lovsaker, men har ikke vært alltid like ønskelig om budsjettet – fordi man må tenke «helheten» og ikke skape «unødig utgiftsvekst.» Ordningen med budsjettslalåm burde derfor kanskje vekke større interesse i venstrekretser, enn på høyresiden. Og – det kan tenkes at vekslende støtte har større oppslutning blant sentrumspartier. De kunne da dannet regjering som sentrumsfraksjon, og hentet vekslende støtte – hos Arbeiderpartiet i noen budsjettsaker, og hos Høyre i andre.

36,9

Det berømmelige og kjedsommelige 36,9-ultimatumet fra Torbjørn Jagland gikk ut på at man ikke ville sitte ved makten lenger, dersom Arbeiderpartiet gikk tilbake fra forrige Stortingsvalgs rekordoppslutning på 36,9. Kritikerne hevder selvsagt dette var en bommert, siden dette åpnet mulighetene for en borgerlig regjering fra sentrum. Annen kritikk som har blitt anført er at det vesentligste er Stortingets sammensetning, som ble bedre i 1997 enn ved foregående valg: Man kunne skaffe flertall sammen med flere og færre partier. Det den folkelige historieskriving sier lite om var det stadig økende «Stortingsregjeri» som vokste fram, og som varte fram til Den Rød-grønne regjeringens tiltredelse i 2005: Stortinget fikk økende makt, ved at de vedtok utgifter, uten å skaffe inndekning. Omdisponering av milliarder ble stadig større, og hva som var regjeringen – kontra Stortingsflertallets politikk – var til slutt vanskelig å se. Derfor ble Budsjettlovgivingen omlagt fra 1997. Også dét burde Jagland sett før han kastet kortene, fordi det ville displinere utenforstående budsjettkamerater. Da Bondevik I-regjeringen (1997 – 2000) tiltrådte, hentet man vekslende støtte. Men dette måtte gjøres me henholdsvis høyre- og venstresiden, ulike år.

Bøhlers utspill

Jeg synes Jan Bøhler (Ap)er en dyktig Stortingsrepresentant. Jeg er derimot noe uenig i hans siste utspill om at skifttende budsjettsamarbeid skaper mer ustabile mindretallsregjeringer. Arbeiderparti-regjeringene på 1990-tallet var ikke ustabile. Og også et parti som Høyre kunne ha tjente på skiftende samarbeid, både til høyre og til venstre for seg – vedrørende budsjettet.Men – det viktigste: Jeg tror partiene kunne gjennomført flere saker og politisk spørsmål fra ett år til det neste, hadde man fått realisert en større del av folkeviljen samtidig.

Jeg har ikke tatt endelig stilling til dette spørsmålet, så hva mener du? Kommentarfeltet er åpent under.

Du kan lese Jan Bøhlers kronikk: Her!