Denne artikkelen har lagt til grunn tre bøker/ biografier
om Paul Simon; redusert omkring 600 sider til 10 sider. Jeg bruker denne gang
ikke referanser underveis, men all informasjon – utenom refleksjoner – er
hentet fra disse bøkene. Av diverse forhold er ekteskapelige forhold og
utfordringer tonet ned. Artikkelen prioriterer videre den første halvdelen av
karrieren, og ikke så mye de siste 15 årene. De tre bøkene er følgende:
-
Paul Simon – Still Crazy After All these
Years (1988)
-
Paul Simon – The Definitive Biography of the
Legendary Singer/ songwriter (2002)
-
Paul Simon – A Life (2010)
Rock’n roll sin innvirkning på 50-tallets Amerika er nesten
vanskelig å forestille seg. Eisenhover var president, og forfektet
tradisjonelle verdier. Senator Joe McCarthy jaktet etter mulige kommunister og
tradisjonelle verdier i Hollywood holdt stand. All denne tradisjonen etterlot seg
en ganske stor mengde konform tenkning, og rock’n roll brøt med det vante. Rocken
var fortrinnsvis en ungdomskultur, med navn som Elvis Presley, Jerry Lee Lewis,
Little Richard, Buddy Holly og Gene Vincent. Særlig stor gjennomslagskraft fikk
rock’n roll i middelklassen. Det åpnet også veien for neste generasjons
rockere; Paul Simon - John Lennon, Bob Dylan, John Fogerty og Bruce Springsteen, blant andre.
En unge blir født
Paul Frederic Simon ble født 13. oktober 1941 i Newark, New
Jersey, og var den førstefødte ungen av Louis og Belle Simon. Fire år etter
Paul kom Eddie. Louis og Belle var immigrantpar fra Ungarn. Faren ble
regelmessig brukt som bassist og orkesterleder i radio og TV og hadde tidligere
vært fiolinist ved Budapest radioorkester. De kom til USA tidlig 1930-årene,
etter at jøder på denne tid ble forfulgt i Europa. Musikk har alltid spilt en
stor rolle i Paul Simons liv. Pauls mor var grunnskolelærer (og tidligere talentfull
musiker), til den dagen hennes to barn ble født. Mor var strengere, enn far.
Idolet for unge Paul var baseball-spilleren Joe Dimaggio, som han senere
innlemmet tekstlig i sangen Mrs. Robinson. På fritiden gikk det meste
med til baseball (blant annet New York Yankees), og var dyktig selv. Til
sammenlikning var ikke sport Arts mest nærliggende interessefelt. Av kunstneriske
sysler spilte han som 11-åring (1953) i en musikkteateroppsetning ved skolen, rollen
White rabbit, i skoleforestillingen Alice i Eventyrland. Det var
her – i 12-årsalderen Paul og Art stiftet bekjentskap. Musikk opptok det meste
av samtalene. Familien Garfunkel bodde i et nesten tilsvarende hus som
Simon-familien, tre kvartaler unna. Garfunkel-familien hadde ingen kontakt med
showbusiness overhode. Men faren til Art kjøpte tidlig en båndopptaker, og
begge foreldre var opptatt av Art Garfunkel rene, melodiske stemme. Båndopptakeren ble Simon & Garfunkel
vennskapets naturlige samlingspunkt. Paul Simons første gitar fikk han i
presang til fjortenårsdagen – og kostet 25 dollar. Familien flyttet til Forest
Hill, nærmere bestemt det fasjonable middelklassestrøket Kew Gardens, hvor Art
Garfunkel ble født, 5. november, samme år. Og var ellers venstrehendt. Paul
Simon var kvikk på skolen, og hadde få tilpasningsproblemer, også han
venstrehendt. Tidlig hadde han glitrende eksamensresultater. Paul Simon viste også
tidlig sterk interesse for de harmoniene, som kunne framkomme i en duo. Simon
og Garfunkel begynte å opptre i skolekonserter og ved lokale danser. Han ble
oppmuntret av sine foreldre til å fortsette med musikken, så lenge det ikke
gikk ut over skolearbeidet. Paul Simons musikkinteresse eksploderte i 1954, da
rock’n roll brøt i gjennom; The Platters og Bill Haley; for å
nevne et utvalg. Og Elvis ble en helt. 19-årige Elvis Presley slapp «That’s all
right» i 1954. Louis Simon, Pauls far og yrkesbassist, foraktet som de fleste
foreldre denne nymotens rock’n roll-musikken. Paul Simon likte også Fats
Domino, Chuck Berry, Little Richard og Jerry Lee Lewis. Paul hadde utvilsomt
sterkt intellekt, men det var en annen sak som skapte komplekser i et ungt sin:
Han var veldig kortvokst. Selv sier han dette gjorde han mer introvert, men som
kanskje kom godt med til låtskrivingen. Både han og Art var enig i at de kunne
gjøre det bedre enn sangene som ble presentert i radioen.
Simon & Garfunkel
Paul og Art sine rollemodeller var Everly Brothers, som brøt
igjennom med Bye bye love, mai 1957. Senere samme år nådde Everly Brothers
førsteplassen på hitlistene, med Wake up little Susie. Paul Simon likte
å arbeide sammen med Art Garfunkel, blant annet på grunn av hans rene stemme,
som kom godt med. Garfunkel hadde rykte på seg til å være den beste sangeren i
nabolaget. De kalte seg Tom & Jerry. Garfunkel, en racer i matematikk og
student innenfor arkitektur, ble godt hjulpet av Paul Simon, som utviklet sin
sangskriving. Hvis du var ung, rock’n roll-låtskriver i New York på
1950-tallet, var samlingspunktet 1619 Broadway. Det var her de beste
låtskriverne møttes. Plassen ble stedet for folk som Neil Diamond, Barry Mann,
Neil Sedaka, Carol King og Mike Stoller.
1957
I 1957 var rock’n roll-musikken i endring. Man fikk blant
annet et mykere sound. Simon og Garfunkel, som kalte seg først Tom og
Jerry, hadde den første slageren Hey Schoolgirl. Riktignok var den
første sangen de komponerte The girl for me, men den ble aldri utgitt. Hey
schoolgirl var blant de 100 beste sangene på Billboard, solgte 100.000
eksemplarer - og hadde 49. plass, som sin beste plassering. Royaltisene Paul
Simon fikk for dette, gjorde at han kunne kjøpe seg sin første bil. Tom og
Jerry-pseudonymet nådde sitt toppunkt i 1957, da de deltok i showet American
Bandstand. Jerry Lee Lewis spilte hiten sin Great Balls of fire. Det
var en stolt følelse de som 16-åringer bar på en hit i ryggen, i
konkurranse med størrelser som Lewis. Historien om rock’n roll er pepret med one
hit wonders, og dette kunne bli deres eneste slager. Selve albumet ble en
måtelig suksess, ikke noe vendepunkt for andre enn dem selv – i musikkbransjen.
Året var 1957 og Eisenhower hadde fortsatt to år igjen av sin presidentperiode.
Joseph McCarthy hadde nylig gått bort og Apartheid-regimet i Sør-Afrika
strammet til raselovene, etter valgseier. Og Everly Brothers hadde sluppet
deres første sang og hit – Bye bye love. Art Garfunkel hadde begynt på Columbia
Universitet for å studere matematikk, mens Paul Simon studerte engelsk ved
Queens College. Men – Simon hadde blitt bitt av rock-basillen. Han følte hans
framtid lå innenfor musikken, framfor akademia. Simon ble en mester i
opptaksteknikk, hvor han brukte seg selv som en poet og et en-manns-band. Han
raffinerte mikrofonteknikken, og utviklet studioferdigheter som ble viktige for
Simon & Garfunkel, seks år etterpå. I tillegg til musikken, mente Paul
Simon at en god utdannelse ville være viktig, for framtiden. Selv om han i det
høyere utdanningsløp var rastløs og kjedet seg lett. Simon opererte under
pseudonymet Jerry Landis, og laget flere hits – men ingen av dem nådde
så høyt opp på listene; de ble ubetydeligheter. Moren ville at Paul
Simon skulle studere rettsvitenskap, og eks-kjæresten, som var sammen med Paul
i fem år, Judith Piepe, forteller at moren ellers ønsket at han også skulle bli
lege. «Musikk er vel og bra, men det kan ikke bli noe levebrød,» var morens
budskap, på tross av eksempelvis farens karrierevei. Simon brukte seks
miserable måneder på å studere juss, for å tilfredsstille sine foreldre. Men
hjertet lå nok ikke for det tørre juridiske språket. Det var en stadig økende
interesse hos publikum for folk music, og det var Kingston Trios
1958 nummer 1-hit, Tom Dooley, som gjorde folkemusikken kommersielt, og
dette konsoliderte seg i 1962/63 da Peter, Paul and Mary lanserte flere
Bob Dylan-sanger i deres flerstemte utgave. Paul Simon kan siteres fra et
intervju, 1971: «Jeg pleide å gå ned Washington Square på søndager og lytte til
mennesker som spilte folkesanger. Jeg likte det langt bedre enn Bobby Vee.» Og
på Washington square så han folkesangere som liknet langt mer han selv, enn
Elvis Presley. Som mange andre i sin generasjon ble han fjetret av
renheten i stemmen til Joan Baez. Men det var Bob Dylan som lærte Paul Simon at
et komplekst sosialt spørsmål kunne fortelles på enkelt og effektivt vis. Paul
Simon har senere fortalt: «Før Bob Dylan var det ingen som fortalte sannheten.
Bob Dylan muliggjorde Sound of Silence.» 30. mars 1964 ble debuten for
Simon & Garfunkel. Paul Simon var
begeistret for Bob Dylan, med sin stemme fra Midtvesten, og en rusten
innpakning av jødisk herkomst. Et slags ekko av Woody Guthrie. Paul Simon og
Art Garfunkel framførte Sound of
silence for første gang, ved Folk City. Det var en slags gjenforening for
College-elever (lavere grads universitetsstudenter red. anm.) Robert Shelton var
visesanger-anmelder i New York Times på tidlig 60-tall, og var en avgjørende
mann i utviklingen av folkemusikkens gjenfødelse, i New York. Det var han som
først oppdaget Bob Dylans uovertrufne talent, og han karakteriserte Simon som
en «forstadsutgave av Dylan.» Litt mer polert og raffinert, med andre ord.
Europa-reise
Paul Simon ankom Paris i 1964, da Frankrike var godt inne i
sin femte republikk (av 1958). De Gaulle var det ubestridte statsoverhode. The
Beatles hadde nettopp sluttført 20 kvelder på Olympia Teatret, deres første
steg imot verdensdominans på hitlistene. Paris var et veldig trendy sted å
oppholde seg, i 1964. Her kunne man rusle eller legge seg ned langs Seinen,
slentre eller sette seg ned langs cafébordene. Han ble introdusert for Sør-amerikansk
musikk. Blant annet hørte han gruppen Los Inca, og en melodi som han
senere brukte, til El Condor Pasa. Det er knyttet noe usikkerhet til hva
som ble Paul Simons «første seriøse sang.» Sannsynligvis kan man regne det som He
was my brother. Sangen handler om tre unge bortgerrettighetsaktivister, som
ble myrdet av Ku Klux Klan i juni 1964. Av venner i denne perioden, kan nevnes
Al Stewart, den britiske singer/songwriter, som reiste fra Bournemouth til
Paris, for å spille med Simon. I april 1964 dro Paul Simon til London, og ble
her i åtte måneder. En jente ved navn Kathy ble hans kjæreste, som inspirerte
han til å skrive de senere sangene «Kathy’s song,» «Homeward Bound» og
«America.» Simon leide seg en leilighet i Hampstead, og begynte å jobbe som
trubadur på folkepuber i London – før han dro til Nord-England. Han tjente for
det meste 8,10 pund per kveld, noe som var godt betalt etter datidens standard.
Og honoraret lå flere ganger halvannen gang over denne summen. Hovedsakelig
sang han sine egne sanger. I et intervju i 1986, forteller Paul Simon at
perioden i London i 1964/65 var den beste i hans liv. Simon hadde et lite, men
godt, repertoar, «He was my brother,» «A church is burning» (en annen av hans sanger
som angrep Ku Klux Klan), «A most peculiar man» og ikke minst «Sound of
silence.» Han var selvsikker, og sa at dersom han ikke var millionær ved
passerte 30 år hadde han feilet.
September 1965 var han tilbake i London, og bodde sammen med den senere
anerkjente låtskriveren Al Stewart. I denne perioden stiftet han også
bekjentskap med Ralph McTell. Simon hadde et stort britisk publikum, til en
pubsanger å regne - men han reiste likevel tilbake til USA. Paul flyttet inn
hos foreldrene sine, for en periode. I New York opptrådte han på puber i
Broadway, og Tom Wilson ved Columbia records hørte sangen «He was my
brother.» Han ville levere sangen til en gruppe kalt Pilgrims, men Simon
insisterte på at den ville låte bedre sammen med Art Garfunkel. Han tilbrang
mye tid med Art Garfunkel, hvor de laget arrangementer – etter at Simon hadde
laget melodi og tekst. Paul Simon og Art Garfunkel skrev under kontrakt med
CBS, som blant andre hadde Bob Dylan, Johnny Cash og Andy Williams i stallen.
CBS ville kalle dem Simon and Garfunkel, da de hittil hadde kalt seg Tom
og Jerry. Men Paul Simon mente det var et mer kledelig navn for komikere, selv
om det etter hvert ble slik. I oktober 1966 kom albumet Parsley, Sage,
Rosemary and Thyme – som var den hittil høyeste listeplassering for et
album av Simon & Garfunkel, en fjerdeplass. Feelin groovy framkommer
på denne platen, som Simon visste ville bli en hit idet han skrev den. Av og
til tok det en natt å skrive en sang, men Sound of Silence ble til i
løpet av tre måneder. En av hans mer uvanlige komposisjoner var 7 O’clock
News/ Silent night, fra denne plata. Sangen Wedensday morning 3
AM var banebrytende innenfor folk-sjangeren, og albumet inneholdt ellers
coverlåter som i dag er historiske; Last night I had the strangest dream,
Go tell it on the mountains og Times they are a changin. Plata
inneholdt bare fem originale Paul Simon-sanger, mend de øvrige åtte var
coverlåter. Albumet Wedensday morning 3 AM utkom ikke i England før
1968, men ble sluppet i USA mars 1966. Noen beskriver plata som lyden av Everly
Brothers og protesttekster alla Bob Dylan. Det første året solgte plata ikke
mer enn 3000 kopier. Opplagstallene skulle endre seg.
En poet og et enmannsband
Mai 1965 skulle Paul Simon utgi sitt første soloalbum og
bestod av 12 sanger, laget over en toårsperiode. Albumet fikk navnet The
Paul Simon songbook – og inneholdt blant annet sangen I am a rock. Al
Stewart kunne i 1987 fortelle at han første gang traff Paul Simon våren 1965 og
at han lærte av Paul Simon hvordan man skulle håndtere et publikum og
(visstnok) hvordan ha utstråling. Han kunne videre fortelle at han bodde i
rommet ved siden av Paul Simon, mens han skrev «Homeward Bound.». Det tok han
angivelig tre timer. I 1965 reiste han og Kathy rundt i Amerika, hvilket
inspirerte han til å i 1968 skrive sangen «America.» En herre ved navn David
Rugg beskriver Paul Simon i perioden som tydelig liberal, tydelig anti-rasist –
men langt derifra marxist.
«Sound of silence»
Mens Paul Simon reiste rundt i Europa, konsentrerte Art
Garfunkel seg om å ta mastergraden ved Columbia Universitet. Art Garfunkel var
i ferd med å gi opp musikken. The sounds of silence ble forøvrig aldri
noen hit for Simon & Garfunkel i Storbritannia. Sound of Silence var
i tillegg navnet på albumet. I am a rock kom såpass høyt som
tredjeplass, på Billboard, i løpet av sommeren, 1966. ‘
The Graduate: Mrs. Robinson
California-soundet og bandene derifra gjorde det sterkt på
midten av 1960-tallet, og var i ferd med å overta Londons rolle i å være det
mest interessante musikkstedet. I 1965 sang Bob Dylan om tider som endret seg. Mange
sammenlikner Paul Simon med Dylan, men Simon selv mener det er mer eller mindre
grunnløst. 1967 var året for debutalbummet til kommende stjerner som David
Bowie, Traffic, Jimi Hendrix, The Doors og Velvet
Underground. I filmens verden var det året for Easy rider, og The
Graduate – sistnevnte forandret mannsrollen, med Dustin Hoffman i
hovedrollen. Og – låten som ble valgt som filmen The Graduates lydspor
var Paul Simons Mrs. Robinson. Opprinnelig var sangen skrevet til
en presidentfrue som gjorde mye for landets fattige og veldedighet ellers,
Elanor Roosevelt – Mrs. Roosevelt. Mrs. Robinson ble Simon &
Garfunkel hittil største salgssuksess, men sangen figurerer i filmen bare som
instrumentalversjon – i tillegg til en forkortet versjon, med alternativ tekst.
Filmen The Graduate kom i desember 1967 i New York og Los Angeles, mens den
hadde premiere i flere andre kinoer i mars 1968. The Graduate ble et nummer
1-album i USA, og et nytt album signert Simon & Garfunkel, var ikke langt
unna.
Bookends
Våren 1968 arbeidet Paul Simon med et nytt album; Bookends.
Professor Iwan Morgan sier at mange av Paul Simons 60-talls hiter bærer preg av
«tapt amerikansk identitet, i forhold til de verdier som barn er oppdratt til å
praktisere.» Sangen America er et
slikt eksempel, og det beste. De beste sangene fra den plata er kanskje America
og Mrs Robinson? I andre halvdel av 1960-tallet gikk Paul Simon i
terapi, opptil flere ganger i uken.
Alt har sin tid
I 1969 spilte Art Garfunkel en filmrolle i Catch 22. Estimert
opptakstid for filmen var tre måneder, men det passerte det dobbelte. Paul
Simon var misfornøyd, han likte ikke at deres musikalske karriere kom i andre
rekke. Det ble sluppet en singel i april 1969; The Boxer. Mange mener
dette er Paul Simons beste låt. Den renommerte tekstforfatteren Tim Rice sier
«Paul Simon er en av de beste sangskribentene i sin generasjon,» og trekker
spesielt fram The Boxer. «Paul Simon sier det folk tenker, selv om det er
vanskelig å vite hvor det viktigste aspektet ved en teksforfatter-virksomhet
skal ligge.» Ikke ulikt Bob Dylan?
The boxer og The bridge
The boxer er kardinaleksempelet på det soundet Paul Simon
skapte. Ifølge Paul Simon ble sangens musikalske uttrykk tilblitt alle veier; grunnkompet
i Nashville, strengeinstrumentene ble lagt på i New York, vokaler i en kirke i
New York, for å nevne noe. Noen påstod at sangen skulle være et angrep på Bob
Dylan, men Paul Simion fortalte at det var en selvbiografisk sang. I 1969 hadde
de premiere på sangen «Bridge over Troubled water,» på et TV-show. Og albumet –
Bridge over toubled waters – ble deres siste studioalbum sammen.
Bridge over troubled waters slo alle tidligere salgsrekorder, og nådde ut
til et publikum som vanligvis ikke kjøpte plater. Salget hadde for lengst
passert 10 millioner eksemplarer. Den fikk fem Grammy-priser. Etter ett år på
markedet tjente Paul Simon over 50 millioner norske kroner på salget, etter
datidens prisindeks. Det dreier seg altså om svimlende beløp i dag. Albumet som
helhet hadde den amerikanske førsteplassen i over 10 uker. Sangens musikalske
røtter lå i Gospel-sjangeren, en musikkstil som alltid hadde fascinert Paul Simon.
Flere har påpekt likheten mellom Bridge over Troubled waters og Beatles Let
it Be. Simon fortalte bladet Rolling Stone: «det er like sanger, både
musikalsk og tekstlig. De er begge håpefulle, fredfulle sanger» – og senere kom
andre religiøst-inspirerte sanger, fra andre artister: Morning has broken
og My Sweet lord. En annen låt fra plata – Cecilia – har Paul
Simon selv omtalt som et lite stykke magi. Og det er på denne plate El
Condor Pasa framkommer. Tiltakende misnøye mellom det tidligere trygge vennskapet
mellom Simon og Garfunkel satte nå en stopper for videre samarbeid. Blant annet
skyldes dette kunstnerisk uenighet. Plata skulle inneholde 12 spor, men det ble
med 11. Blant annet ble en siste sang fjernet på grunn av at Art Garfunkel ikke
var enig med teksten, som angrep presidenten, og innreiseforbudet for
amerikanerne til Cuba. Men også musikalsk var det uenighet, hvorpå Paul Simon
ikke likte de etter hvert store orkestreringene – og ville heller ha et enklere,
mer funky, sound.
Simon står på egne bein
Ved Nixons inntog i Det hvite hus forsvant optimismen blant
mange, og en ny form for konservatisme var i emning. I motsetning til Bob Dylan,
som besøkte studio i forbifarten, brukte Paul Simon måneder bak spakene –
finpusset, tok nye opptak. Paul Simon ble imponert av låtskrivere som Elvis
Costello, Lou Reed, David Byrne og Bruce Springsteen. Han har også beundret
John Lennon, men har et mildt sagt ambivalent forhold til Bob Dylan – i hvert
fall ifølge boka Paul Simon – still crazy after all these years. Ellers
har Paul Simon følt slektskap til filmskaperen Woody Allen. Som mange andre
artister, er Paul Simons tekster autobiografiske. Det vil si at man setter seg
selv inn i den historiske, samfunnsmessige konteksten. Paul Simon brakte med
seg poetiske uttrykk inn i sangtekstene, noe som nok har sammenheng med at han
studerte engelsk og litteratur ved universitetet, i unge år. Høsten 1969 giftet
Paul seg med Peggy, etter at hun hadde tatt ut skilsmisse med sin ektemann. Hun
støttet Paul Simons undring om det beste var å gå egne veier, uten Garfunkel. I
februar 1970 kom Simon and Garfunkels mestestykke, Bridge over troubled
waters.
Bridge over troubled waters
Albumet ble den mestselgende platen i Storbritannia, 1970. Den
toppet listen i 41 uker, og var inne blant de 10 i 126 uker. Og – så å si alle
kritikkene var overstrømmende. Chris de Burgh, den britiske låtskriveren, som
står bak sanger som Lady in red, har uttalt: «Jeg har vært Paul
Simon-fan i mange år. Han er en poet, som har skrevet mange sangklassikere. For
meg er han blant de tre beste låtskriverne i vår tid. Bridge over troubled
waters kan nesten betraktes som en nasjonalsang.» I albumet Bridge over
troubled waters blir tittelsangen etterfulgt av El condor Pasa. Sang
nummer tre er Cecilia. Sangen handler om en kar som blir uviktig i en
kvinnes liv, og dumpet. So long, Frank Lloyd Wright handler om en
prisbelønt arkitekt. Art Garfunkel har uttalt at det er en siste hilsen til
han, som selv studerte arkitektur. Men det som mange betrakter som den åpenbare
Art Garfunkel-hilsen, er sangen The only living boy in New York city. I
april 1970 startet Paul Simon sitt halvår på New York Universitet, og
underviste en klasse i låtsnekring. Etter dette la Simon og Garfunkel ut på
turné, som skulle vise seg å bli den siste på 10 år.
Renessansemannen
Med 10 millioner solgte eksemplarer av Bridge over Trouble waters
trakk Paul Simon seg tilbake, og det ble tid til å tenke. Pauls viktigste
oppgave var nå å finne en ny musikalsk identitet. Han studerte musikkteori i
månedsvis, samt lytte til ulik musikk. Helt siden han var liten likte han
afrikansk musikk, blant annet psilte faren noe av dette. Han likte Calypso,
jazz, reggae og R & B. Han reiste til Jamaica i 1971 for å hente
inspirasjon.
American Tunes
Det første soloalbummet på syv år bar det enkle navnet Paul
Simon. Det kom tidlig i 1972, og det inntok førsteplassen på salgslistene i
Storbritannia, nummer fire i USA. Albumet ble spilt inn overalt i verden;
Jamaica, Paris, New York, Los Angeles og San Francisco. Åpningssporet var Mother
and child reunion. Simon var trolig den aller første rock’n roll artisten
som benyttet seg av reggae-rytmer. Senere ble reggaerytmer brukt av andre
artister, som Paul McCartney og ikke minst Eric Clapton. Me and Julio down
by the schoolyard er fra denne plata, og kan beskrives som en mesterlig
poplåt. Duncan var også en sang som skilte seg ut i kvalitet. De to første sangene ble verdensomspennende
hiter. Fem måneder etter Paul Simon-albumet kom Simon and Garfunkel greatest
hits, og i mai 1973 kom et nytt studioalbum signert Paul Simon: There goes
rhymin’ Simon. Plata er lys i uttrykket, og inneholder spor som A sunny
day. Bladet Rolling Stone nominerte American Tune som årets sang
1973, men påpekte at melodien hentet deler av Bachs Sacred heart. American
Tune ble sett på som en slags reservenasjonalsang, og ble brukt ved Jimmy
Carters innsettelse i 1977. I 1986 ble den brukt til den offisielle
hundreårsmarkeringen til Frihetsgudinnen. Take me to The Mardi Gras er også fra
denne plata. Ellers er flere Paul Simon klassikere fra denne plata; Loves me
like a a rock, Something so righ og Tenderness. Kritikerne
var ikke i ekstase, men de aller fleste omtalte plata respektfullt. I 1972 kom
også barnet sammen med Peggy, Harper.
There Goes Rhymin’ Simon
I juni 1973 kom hans neste og tredje soloalbum; There
Goes Rhymin’ Simon. Generelt er takten ganske temposterkt. Kodachrome
var allerede ute som singel, og brukte et kameramerke som en varm og lys
anskuelse på verden. Av andre spor på platen kan nevnes «something so right» og
«One Man Ceiling is another man’s Floor.»
Fram og tilbake og like langt
Paul Simon flyktet inn i låtskrivingen våren 1975, etter at
ekteskapet havarerte. Dette hadde en rensende effekt, siden han tidvis var
overstrømmet av følelser i leiligheten sin, i New York. Han studerte ellers
musikkteori, særlig jazz. Dette endte med hans mest personlige album, Still
crazy after all these years. Paul Simon hadde i årene mellom platene Bridge
over Troubled Water og Rhymin’ Simon blitt en voksen mann, og hadde utviklet
seg som låtskriver. Han hadde studert klassisk gitar, og hørte på et bredt sett
av musikkartister. Stadig flere etablerte artister covret også sangene til Paul
Simon, hvilket betydde klingende mynt i kassen, for Paul Simon. 50 ways to
leave your lover er blant de mest kjente sangene fra denne plata. Et annet
prosjekt som opptok Paul Simon i 1974/ 75 var Warren Beattys nyeste film Shampoo,
men de to sangene han skrev for filmen ble ikke brukt. Still cracy after all
these years (1975) var et album som markerte Simons inntog i de voksnes
rekker. Sangen 50 ways to be your lover ble den første amerikanske
nummer 1-hiten, siden Bridge over Troubled Waters.
Tilbaketrukket tilværelse
Andre halvdel av 1970-årene hadde Paul Simon en beskjeden
tilværelse i det offentlige, han levde tilbaketrukket. Han gjorde enkelte
opptredener i Saturday Night live, med kameraten og komikeren Chevy
Chase. Chevy Chase er for øvrig ranket som særdeles intelligent. Paul Simon var
også en intelligent mann, med mye humor – gjerne sarkastisk. Han spilte en
liten rolle i Woody Allen-filmen Annie’s Hall. I 1978 gjorde han en
cover av «What a wonderfull world,» sammen med Art Garfunkel og James Taylor –
hvilket ble en hit. Han slapp to singler i 1977, der en av dem var Slip
Slidin Away. I 1978 deltok Paul Simon som seg selv, i Eric Idles
Beatles-parodi, filmen The Rutles. Han syslet i disse årene med å selv
skrive et filmmanus.
Storslått konsert i Central Park
Han lekte også med tanken om å skrive en forestilling, som
skulle settes opp på Broadway. Men han valgte filmretningen. Det ble et
rockedrama, kalt One Trick Pony. Det
handler om en fallende rockestjerne, som blir glemt mellom andre musikalske
trender. Noen mente det var autobiografisk, men Simon selv henviste til Elvis
og andre artister. Filmingen av One Trick Pony startet høsten 1979. I 1980 tok
han igjen kontakt med Art Garfunkel, som også hadde gjennpmgått turbulente
tider. Han fikk måteholdne kritikker i sin skuespillerkarriere, og kona hadde
nettopp tatt livet av seg, i leiligheten. De snakket om å igjen gjøre noe
sammen. Oktober 1980 hadde One Trick Pony premiere. Den fikk lunkne kritikker,
og enkelte var nådeløse. Simon pådro seg skrivesperre. En gjenforening av Simon
& Garfunkel ville bli den største gjenforeningen, ved siden av The Beatles.
Og det ble gjenforening – i Central Park. Det var den første gangen de holdt
konsert sammen, på 11 år.
Klassiske feilgrep
I mars 1982 ble Paul Simon innlemmet i låtskrivernes Hall of
fame, og anerkjennelsen kunne ikke komme mer beleilig. Central Park-konserten
var allerede blitt legendarisk, og konsertalbummet solgte som hakka møkk. Han
giftet seg med Carrie Fisher, 16. August 1983. I 1983 kom også albumet Hearts
and bones, som det en periode var aktuelt å gjøre til en Simon &
Garfunkel-plate. Men det ble ikke slik. Det var tydelig et album fra en mann
som var passert 40, i den forstand at tekstene hadde et voksnere og reflektert
uttrykk, til saker og tema. Reaksjonene på plata var blandet og salgstallene
dertil. På albumet Hearts and bones hedret Paul Simon sin barndomshelt
Johnny Ace, med sangen The late great Johnny Ace, blant annet. Sommeren
1984 gjennomgikk han på ny skilsmisse. Han måtte på ny jobbe seg igjennom en
krise, og neste stopp ble Afrika.
Livets rytmer
Sommeren 1984 hadde Paul Simon gjennomgått noen deprimerende
måneder. Han fant trøst i afrikanske rytmer. Dette økte kreativiteten, og resultatet
ville – ifølge han selv – bli det beste han hadde gjort. Og det ville føre til
et kommersielt comeback. Han hadde skaffet seg et nytt hjem i Montauk, Long
Island. Han spilte musikk i bilen til New York sentrum, og det var særlig Gumboots
som tiltrakk han. Paul Simon hadde slått følge med Stevie Wonder, Diana Ross og
Bob Dylan – blant flere, i innspillingen av We are the world, med Band
Aid, 28. januar 1985. Noen hevder at slike tiltak, som Paul Simon igangsatte,
er å stjele musikk av andre. Dette kan ses på som en fortsettelse av
plyndringen av Afrika. Imidlertid kalte flere Paul Simon for en «døråpner,»
blant annet Joseph Shabalala – lederen for Ladysmith Black Mambazo, som var
svært deltaktig på Simons Graceland-plate. Mange av sangene ble skrevet i hans
hjem i Montauk med bare gitar, papir og penn. Sommeren 1986 var albumet klar
for musikkhyllene. Graceland inneholder 11 spor, og kanskje er den mest
fengende låten «You can call me Al.» Ralph McTell, den britiske singer/
songwriter, synes eksempelvis Graceland er Simons beste plate. Fordi den er
gjennomført. Paul Simon så seg om etter et annet kontinent for inspirasjon.
En filantrop
Hjemløshet og fattigdom setter sitt preg på enhver storby,
men problemet var særlig gjeldende for New York, på slutten av 80-tallet. Paul
Simon var på denne tid opptatt av sør-amerikansk musikk, særlig lyden av
brasilianske trommer. I oktober 1990 kom singelen «Obvious child,» fra albumet Rhythm
of the saints. Albummet nådde til topps i Storbritannia, og fjerdeplass i
USA. Men det var langt unna salgstallene til Graceland. Han la ut på turné, med
tittel fra en annen kjent sang fra platen: Born at the right time. Paul
Simon har gjennom årenes løp ellers vært engasjert i en rekke
veldedighetsprosjekt, og han har vært aktiv i valgkamper for Det demokratiske
partiet. I 1992 ønsket Nelson Mandela Paul Simon hjertelig velkommen til Sør-Afrika,
etter å ha fremmet afrikansk musikk.
Siste karriereår
Hans siste arbeidsår, ettersom han nå har lagt gitaren på
hylla, blir her sparsommelig behandlet. Men det kan nevnes at i 1998 kom
forestillingen The Capeman – som ikke var en braksuksess. Paul Simon
kunne ikke etter dette unngå en ny superturné, med Art Garfunkel – og har
avholdt en del konserter sammen med han, siden år 2000. Han har etter det
Riksbladet kjenner til utgitt i underkant av 300 sanger, hvilket ikke er en
veldig stor katalog til visesangere å være – men det er mye kvalitetsmateriale.
Vurderinger av biografiene
Jeg synes alle de tre biografiene er vel opptatt av
listeplasseringer, til låter og album - og derfor ikke riktig gode. Riktignok er kommersiell suksess viktig
i underholdningsbransjen, men jeg synes det er flere andre elementer som er av
større interesse. Jeg hadde eksempelvis håpet på flere tips om hva som gjør en
låt til en god sang, både musikk og tekst. Jeg hadde også håper på
flere anekdoter fra underholdningsbransjen, slik biografiene er nå er de veldig
nøkterne. Dette hadde vært mulig, uten at man ble for uanstendig. Det jeg her
har skrevet gjelder alle de tre biografiene.
Avsluttende betraktninger
Simon & Garfunkel vil alltid være større en deres
respektive solokarrierer. Paul Simons
karriere er fulle av (kommersielle) oppturer og nedturer. Paul Simon var
musikalsk distingvert og tekstlig elegant, noe som sammen skilte han fra andre
samtidige sing and songwriters.
