Ibsens kalde hånd - avfigurering eller formgiving?

Ibsen har illustrert i i hvert fall deler av det norske samfunnet, og verden - men har han vært en enda sterkere retningsgiver av mer destruktiv tankegang og kald logikk?

Alle land har sine forfattere som har blitt retningsgivende for deres kultur og samfunn. Frankrike har Victor Hugo, Storbritannia har Shakespeare og Dickens – og Norge har Ibsen, hevet over all tvil.

Vi finner nasjonaleposet Peer Gynt, hvor hovedpersonen ofte tolkes som en drømmende løgner. Enda oftere blir kammerspillene/ de borgerlige dramaene spilt (særlig Vildanden og Et dukkehjem). Jeg er fan av Ibsen. Ibsen har en streng form, ikke et ord eller sceneskifte er overflødig. Alt er veloverveid. Det er nøktern, og effektivt fortalt. Også hans logikk er streng. Men... Og derfor:

Jeg tenker på om ikke hans noe kalde logikk, gjerne også har hatt en ødeleggende kraft på våre norske sinn, og tankegang. For å illutrere det med noen velvagte ord – hadde vi trykket en varmblodig virtuos av en Middelhavsforfatter til vårt bryst – som det typisk norske – er det sannsynlig at samfunnet hadde sett noe annerledes ut enn idag. Eller – tenk hva som hadde skjedd dersom vår forfatterhøvding var Goethe? En forfatter speiler samfunnet, men setter også sitt preg på samfunnet. Ibsen har i overmåte bidrag til norsk samfunnsutvikling – og er det et ensidig gode?

Her kan du lese mer om Ibsen, for å skaffe deg en oversikt – i Store Norske leksikon? SNL

Det er med utgangspunkt i det som står i denne artikkelen, jeg her drøfter Henrik Ibsen.

«Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene,» står det i SNL.

Kanskje lar enkelte seg oftere inspirere av denne «idyllen,» framfor å bryte med enkelte perspektiver, som kan sorteres som borgerlighet. For det er ikke alt ved det borgerlige Ibsen vil filleriste, slik jeg leser han. Men han vil blant annet fjerne overflatiskheten og løgnaktigheten – som også kan gjenfinnes i såkalt arbeiderkultur. Men av dramatekniske årsaker blir det mer provoserende, når dette innplasseres kontrastfullt til en «borgerlig idylltilværlse.»

Min påstand er at for mange ikke forstår at det overflatiskhet og løgn vi ikke skal innordne oss i, slik jeg forstår Ibsen. For Ibsen forteller ikke det i klartekst, og kommer ikke med løsninger – han forteller bare hvordan verden er. Men – er verden slik, eller lar vi oss forme av Ibsen?

Når det er sagt – skal man være varsom med å trekke slutninger om hva som er overfladiskhet og løgn – i vårt samfunn av felles, verdibaserte kjøreregler. Som til en viss grad er borgerlighet/ middelklasseverdier, men ikke ene og alene. Men vi trenger heller ikke være diamentralt i utakt med virkelighetens verden – hva som igjen kan problematiseres med «hva er sant eller virkelig – i våre abstraksjoner.» Og det er nettopp her jeg synes Ibsen er problematisk.

Med hans strenge logikk, som bygger opp under én bestemt tankegang, ispedd et for negativt menneskesyn, blir vi formet til å tenke slik Ibsen gjør – i for mange tilfeller. Selv i Norge, og hva vi heller kunne tenkt i stedet for. Hadde vår nasjonalfortelling vært «Piken med svovelstikkene,» hadde kanskje vår barmhjertighet vært større?

Jeg har stilt spørsmål ved om den ibsenske logikk er heldig for oss? Han er utvilsomt en ytterst stor dramatiker, men kan det være problematiske sider ved å trykke han til vårt bryst – som nasjonalforfatter og -helligdom? Du kan lese igjennom artikkelen jeg har link til – og tenke i gjennom denne problemstillingen jeg reiser?