Å lytte

Synes denne sangen sier noe viktig om  å ta vare på hverandre, høre på mennesker. Alkoholkonsumet i denne sangen kunne vært borte, fordi det er ikke det som er det sentrale. Og så synes jeg den relativt enkle, slentrende melodien er fin.

Balladen om Gustava

Ta[A]nte Gustava

får sli[D]ta och slava

och bry[A]gga sitt äppelvi[E]n.

Jag dri[A]cker det gärna,

du de[D]jliga tärna,

för sma[A]ken är ru[E]nd och fi[A]n!

Din ma[D]ke försvann, han!

Han flö[A]g som en man, han!

Och se[B7]n sågs han inte ti[E]ll.

Och det fi[A]nns en hel massa sa[D]ker, Gustava

va[A]rom jag frå[E]ga vi[A]ll.



Husbondens vanor

och husbondens anor

angår mig inte alls.

Dem låter ni vara,

nu dricker vi bara

och skrattar för fullen hals.

Livet är gott, du

Men har du förstått, du

vad det skall tjäna till?

Och det finns en hel massa saker, Gustava

varom jag fråga vill.



Du vet vad du vet, du

i all avskildhet, du

och jag lovar att du har rätt.

Du tiger som muren,

envis som tjuren

om detta som du sett.

Jag kan inte förmå dig.

Om jag kunde förstå dig?

Varför du tiger still?

När det finns en hel massa saker, Gustava

varom jag fråga vill.



Men så får det vara,

hjärnspöken bara.

Ge mig ditt vin. Och gråt!

För du vill inte tala

så vi famlar i dvala,

inget att göra åt.

Felicia försvann, hon.

Hon dog som en man, hon.

Men en sak är ganska klar

Att det finns en hel massa frågor, Gustava

som aldrig får nåt svar.



Gustava, Gustava

får sli[D]ta och slava

med dö[B7]den i sin pupi[E]l.

Och det fi[A]nns en hel massa frå[D]gor, Gustava

so[A]m jag dig frå[E]ga vi[A]ll.

Kurver og grafer

Forsøker meg på en regresjonsanalyse.

Flott låt! 

Det gammeldagse ordet ivareta kommer til å øke i frekvens i folks vokabular i årene framover (se graf til høyre).

Ordet likegyldig virker det som om folk etterhvert vil få et indolent forhold til. 

Kanskje jeg bør forholde meg til litt jordnære tema? 

Jag är fattig bonddräng men jag lever ändå.

Dagar går och kommer medan jag knogar på,
harvar, sår och plöjer, mockar, gräver och bär,
går bak mina oxar hojtar visslar och svär.

Sen så kommer söndan och då vill våran präst,
att jag ska i körkan men då sover jag mest.
Prästen kan väl sova hela måndagen men
för en fattig bonddräng börjar knoget igen.

Så går hela veckan alla dagar och år,
jag går med min lie och jag plöjer och sår.
Jag kör mina oxar och jag hässjar mitt hö,
harvar, gnor och trälar, och till sist ska jag dö.

Står där, fattig bonddräng, invid himmelens port,
lite rädd och ledsen för de synder jag gjort.
Man ska inte supa, hålls med flickor och slåss.
Herren Gud i himlen är väl missnöjd förstås.

Men då säger Herren: Fattig bonddräng, kom hit!
Jag har sett din strävan och ditt eviga slit.
Därför, fattig bonddräng, är du välkommen här.
Därför, fattig bonddräng, ska du vara mig när. 

Och jag, fattig bonddräng, står så still inför Gud,
och sen klär han på mig den mest snövita skrud.
Nu du, säger Herren är ditt arbete slut.
Nu du, fattig bonddräng nu får du vila ut.

Hum, hum från Humlegården

Flott låt! Lars Winnerback har en opprørsk versjon. 

När solen sjunker i eden                           
och när vägen leder till skärselden
Smyger några ur leden
för att vandra hemåt igen

Och när dom sagt hur du ska vandra
och delat ut alternativ
Så finns det ändå många andra
men från ett annat perspektiv

För ingen människa på jorden
kan bestämma över ditt liv, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Du som är ledsen och ensam
och funderar över vad klockan är
Du som har ingen att gå till
men väntar tåligt för det.

Och du som nästan tappat sugen
och är på vippen att ge upp
Kom och lyssna på vårt budskap
och ta kontakt med våran grupp

För det finns inga bättre kamrater
och inga tätare led, du sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Och du som trampar din nästa
och aldrig ångrar dom sår du ger
Du har det bättre ställt än dom flesta
men du söker ständigt få mer

Men du ska snart nog tappa färgen
och få din första nervkollaps
Och det ska isa in i märgen
från varje negativ synaps

Och då hjälper det föga att vädja
till paradiset in spe, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Jag sjunger rakt ur mitt hjärta
men aktar mig noga för övertramp
har aldrig nånsin begärt att
få skada er gyllene ramp

Men ni clowner upp på scenen
Det är er maskeradparad
Er mimik syns rakt igenom
Och ni gör ingen människa glad

Med egot på första raden
under kapitalets regi, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Tekst og musikk: Ragnar Borgendahl

Fransk TV

Det morsomme med alle de gode franske dokumentarene er at de inneholder langt flere fremmedord og intellektualiserte fraser enn hva vi er bruker i nord. For eksempel er det ifølge franske intervjuobjekters samfunnsanalyse påfallende mye anarkosyndikalisme. Er det franske lynnet generelt slik, eller skjer det noe når en del franskmenn får en mikrofon i ansiktet? Lær deg disse ordene jeg har rammet inn, for før du vet ordet av det støter du på et fransk TV-team – og du skal forklare dem hvorfor du handler i matvareforretningen akkurat i dag:

capitalisme

causalité

régression

prévoir

anarcho-syndicalisme

Variasjoner over o store Gud

Legg særlig merke til trombonene i Christer Sjøgrens versjon.

O store Gud, när jag den värld beskådar,           
Som du har skapat med ditt allmaktsord,
Hur där din visdom leder livets trådar,
Och alla väsen mättas vid ditt bord.

Då brister själen ut i lovsångsljud:
O store Gud! O store Gud!
Då brister själen ut i lovsångsljud:
O store Gud! O store Gud!

När sommarvinden susar över fälten,
När blommor dofta invid källans rand,
När trastar drilla i de gröna tälten,
Vid furuskogens tysta, dunkla rand;

När jag i bibeln skådar alla under,
Som Herren gjort se’n förste Adams tid,
Hur nådefull Han varit alla stunder,
Och hjälpt sitt folk ur livets synd och strid;

När slutligt alla tidens höljen falla,
Uti åskådning byter sig min tro,
Och evighetens klara klockor kalla,
Min frälsta ande till dess sabbatsro;

Då brister själen ut i lovsångsljud:
Tack store Gud! Tack store Gud!
Då brister själen ut i lovsångsljud:
Tack store Gud! Tack store Gud!

Variations I-IV

Flott låt! 

FDR

Franklin D. Roosevelt var presidenten som fikk hjulene til å rulle igjen i USA, og løftet fattige mennesker gjennom New Deal. Det er heller ikke på småttvis å nedkjempe Nazi-Tyskland. Han var statsjef under den største krisen i USAs historie og i den verste krigen verden hadde sett.  

Allerede som barn avla Franklin Delanor Roosevelt (født 1882) visitt i Det hvite hus, under president Grover Cleveland. Det var omtrent på den tid da Det hvite hus bare hadde ett bad, det hadde de fram til 1891. Franklin var et overklassebarn. På veien ut hadde Franklins far sagt til sønnen sin: Lov meg at du aldri blir USAs president, det er for mye bekymringer og problemer. Etter en liten tenkepause kom lovnaden fra sønnen: Jeg har ikke tenkt å bli president, jeg vil bli sjømann. Gunther (1962:292) hevder imidlertid at presidentdrømmen var noe han bar på hele livet. Så skulle historien imidlertid vise at FDR ble president midt under den verste krisen i amerikansk nyere historie, så det var nok av utfordringer som kunne gjøre en gråsprengt. Han hadde de størst problemene å stri med siden Abraham Lincoln. Han er USAs betydeligste president i det 20. århundre.  

                                                     

                                                       ”En uvanlig mann som stod side om side ved hverdagsmennesket”

Å skulle skrive et blogginnlegg om FDR er som å presse en fotball ned i en bukselomme. Både New Deal og andre verdenskrigs gang blir nedtonet, og gjennomgangen fokuserer på mennesket Franklin D. Roosevelt – selv om det andre selvsagt ikke er å unnvære.

Mennesket Roosevelt

Noen trekker fram at hans fremste karakteregenskaper var åpenhet, og han hadde ellers en sterk evne til medfølelse og lærevillighet overfor saker og kunnskap ellers (Gunther 1962:9). Empatien gjorde han i stand til å tenke seg inn i situasjoner (Gunther 1962:97).  Det var mye som gav inntrykk på han, men først og fremst påvirket han selv livene til mange.  Han hadde en sterk evne til å være personlig, noe som gjorde han tillitsvekkende og trygg. Han hadde blant annet et varmt og energisk smil, som brakte håp i en ørkesløs tid. Han inspirerte folk til å tenke at framtiden var lys. Han viste både idealisme og handlekraft, store statsmannsferdigheter. Han kunne imidlertid falle for fristelsen å snakke for mye, og ta beslutninger som ikke alltid var vel fundert (Gunther 1962:11). Men en politisk håndverker av rang var han. Han omtalte seg som kristen og demokrat (Gunther 1962:12) og hadde ikke en abstrakt, men praktisk tilnærming til samfunnsspørsmål (Gunther 1962:13) (Så snart han forstod hva relativitetsteorien til Einstein handlet om, så handlet han red.anm). Hans praktiske tilnærming må imidlertid ikke forveksles med at han også hadde evne til abstraksjoner, så det er et spørsmål om ikke Gunther snakker mot seg selv i dette tilfellet: Han hadde alskens statistikk i hodet, og kunne referere til lokalpolitiske hendelser i tilfeldigvis Chicago – uten at det var noe spesielt som knyttet han til denne by (Gunther 1962:61). Men man ”måtte finne løsningen mellom det praktiske og idealet” (Gunther 1962:94). Synes det er noe ufint at Gunther et annet sted hevder at han ”nesten ikke analyserte noen ting.” For det første – kan man være inni hodet til et annet menneske? For det andre, man blir ikke det 20. århundrets president uten analytiske evner. For det tredje, hevder han like før i boka at han analyserte best på kveldingen. Roosevelt inneholdt mange gåter og paradokser (Gunther 1962:36). Selv om han ikke alltid skrev talene selv, hadde han bemerkelsesverdig talekunst (Gunther 1962:42). Han var gentleman framfor maktmenneske; snill og god – og vanntrivdes ved tanketom framferd (Gunther 1962:44).  Han ble provosert av Charles de Gaulle (Gunther 1962:51). Han var tålmodig, men kanskje derfor også langsint? Han hadde en evne til løse problemer, og se på det meste med begeistring – nesten festlig (Gunther 1962:60).  Han kunne være kvass, dersom situasjonen krevde det (Gunther 1962:63). Han hadde evnen til å gripe kjernen i enhver sak (Gunther 1962:92) – og kanskje dette også er kjernen i hvorfor han ble sett på som praktisk? Og folks undervurdering av hans analytiske evner, forhindrer ikke å vedkjenne seg at han hadde vyer: Foruten mye annet lekte han med tanken om en felles myntenhet for helle verden (noe som hadde forhindret at man kunne prøve å regulere opp- og nedgangstider med pengepolitikk journ.anm). Han leste mye, men ikke systematisk.

Liberal eller konservativ?
Tilhørte han politikkens venstre- eller høyreside? Selvsagt var han Demokrat (Liberal, og dermed USAs venstreside), men hvorvidt han skjelte til venstre eller høyre varierer ut i fra saksfelt. Eksempelvis kjempet han for alderstrygd, hvilket han hadde flere støttespillere på venstre-, enn høyresiden. Men dette er ikke åpenbart når det kommer til andre spørsmål; blant annet var han en varm forsvarer av USAs konstitusjonelle forordninger, hvilket gjorde han noe konservativ. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner, et annet sted hevder Gunther at han brøt med tidligere presidenters utelatelse av visepresidenten i regjeringskollegiet (Gunther 1962:61), hvilket kan ses på som et avvik fra konstitusjonell praksis.  Han var ellers en varm tilhenger av menneske- og borgerrettigheter. Han var uomtvistelig konservativ i vernet om det amerikanske demokratiet (Gunther 1962:13). I innenrikspolitikken ble han viden kjent for New Deal, hvilket gjorde han også omstridt – men plantet på venstresiden, grunnet sterk offentlig intervensjon i økonomien – men det er også med visse forbehold - for han sikret privat tiltakslyst og entreprenørskap gjennom tiltakene han iverksatte. Næringslivet fordømte likevel stort sett tiltakene (Gunther 1962:253).  Som det følelsesmenneske Roosevelt var, var det følelsene – ikke logikken – som brakte han til venstre i politikken (Gunther 1962: 52).  Han var plassert lenger til venstre, enn høyre (Gunther 1962:242).

                                                           

                                                       ”I sine yngre dager ville han heller kalles progressiv, enn liberal”

                                                                                                                           (Gunther 1962:98)

Det nærmeste du kommer amerikansk aristokrati

FDR hadde ikke så mye til overs for millionærer, annet enn at han følte seg ovenpå i samtale med dem (Gunther 1962:44). Noen av millionærene ble morsomt nok omtalt som ”internasjonalt drivgods.” Selv kom Franklin D. Roosevelt fra et i overmåte borgerlig hjem, en barndom fylt av revejakt (Hickok 1972), settervalp (Hickok 1972:12) og lekerom i et tårnværelse (Hickok 1972: 9). Faren hadde en gård i Hyde Park (Hickok 1972:8). Slekten hadde i nærmest alle ledd bodd i New York (Gunther 1962:130). Franklin var glad i fugler, og ønsket seg som 10-åring en tilsvarende ornitologisk samling de hadde i naturhistorisk museum (Hickok 1978:22). Han ville da gå drastisk til verks, å få seg et gevær slik at han selv kunne foreta innsankingen (Hickok 1978:22) – og som elleveåring fikk han skytevåpen i presang (Hickok 1978:23). Han var som barn en ivrig museumsbesøkende, og kunne gi funksjonærene hodebry i havet av spørsmål han fikk seg til å stille (Hickok 1978:23). Han hadde en filatelist-samling, som rommet 3000 frimerker (Hickok 1978:24), og faren lærte han å skyte alle tiders blinkskudd (Hickok 1978:25). Samtidig fikk han faderlig undervisning i regelverk for skytevåpen, slik at Franklin ble en forsiktig skytter (Hickok 1978:25-26). Han ble faktisk selvforsynt med utstoppede fuglearter (Hickok 1978 26-27). Faren kunne også tilby den unge, eventyrlystne Franklin en skonnert på 51 fot kalt ”Halvmåne”, som han håndterte egenhendig som 13-åring (Hickok 1978:30) – og kanskje det var her sjømannsdrømmen oppstod? Navnet Delano stammer faktisk fra en gammel sjøfolk-slekt, hvorpå bestefaren bygde både båt og bolig i Massachusetts, der Roosevelt-familien gjerne la sine ferier til (Hickok 1978:32). Dette var blant flere feriesteder familien var tilbakevennende til, de oppholdt seg også gjerne på kurstedet Bad Nauheim i Tyskland (Hickok 1978:41). Huset i Massachusetts var fylt med blant annet rare, utskårede møbler fra fjerne himmelstrøk (Hickok 1978:32). Hist og her lå det draft og logg-bøker, som kunne sluke et vitebegjærlig ungsinn (Hickok 1978:32) – der særlig bøker om marinen grep oppmerksomheten til Franklin (Hickok 1978:32-33). Og som så ofte skjer i ungdommelig lek, med kjepper og kvister, kostet fritidsliknende strabaser han en tann (Hickok 1978:34-35) – etter at en kamerat bokstavelig talt fikk slått fra seg, i tidlig alder. Av mer formell utdannelse, fra tidlig barnsben av, hadde Franklin fått ved å sitte i en krets av utvalgte barn – med privatlærer på hjemmebesøk (Hickok 1978:35).  Sjøkrigsskolen i Annapolis var tidlig et mål for Franklin (Hickok 1978:37). Faren hadde venner i Kongressen – slik at et brukervennlig anbefalingsbrev var innenfor rekkevidde (Hickok 1978:38), og derfor mulig innrullering på sjøkrigsskolen.  Faren ønsket at Franklin tok et studieløp på Harvard og juridisk fordypning (Hickok 1978:38). Franklin så aldri for seg noen advokatpraksis, men ble forklart at det var mange yrkesveier som åpnet seg ved rettsvitenskap – blant annet en politiker-karriere, selv om nok neppe dette var langt framme i tankene til Franklin den gang. Av akademiske ferdigheter var han ingen sinke, han kunne tysk og fransk i fjortenårsalderen (Hickok 1978:41).  Og tyskferdighetene fikk han bruk for, da han ble pågrepet av en tysk politimann (med sverd og pigghatt, slik tysk politi var utstyrt med i sin tid), etter at barna under et ferieopphold hadde stjålet kirsebær fra en hage (Hickok 1978:43). De fikk bot på fem mark i en rettsinstans, siden rampestrekene nettopp var ”verboten” (Hickok 1978:43).  Dette gir jo ny innsikt i uttrykket ”å spise kirsebær med de store.” Selv om han ønsket at han var en kløpper i fotball og baseball, måtte han se seg forbigått av mange, som gjorde at han måtte se langt etter lagplass på et anselig nivå (Hickok 1978: 48-49). Men han kunne ri, seile og spille tennis (Hickok 1978:49).  Sin femmenning og tilblivende kone, Elanor Roosevelt, møtte han i ung alder.

                                         

                                            ”Han trodde i sitt innerste at mennesket er godt og hederlig”

                                                                                                      (Gunther 1962:98)          

Studenttid og giftemål

Etter hvert ble det Harvard på Franklin Delanor Roosevelt, og omsider ble det også plass til han i studentenes daglige avisutgivelse; ” Harvard Crimson.” (Hickok 1978:66) – og ble etter tid og stunder (siste studieår) redaktør (Hickok 1978:69). Som kommentator likte han å kline til med bøyningsformen superlativ. Han var bosatt i et fint nabolag, på folkemunne kalt ”Gullkysten” (Hickok 1978:67). Faren døde i Franklins første studieår på Harvard, og han begynte særlig fra og med da å beundre hans fetter, Theodore Roosevelt (som han ikke i overmåte liknet red. anm.) – Amerikas daværende president (Hickok 1978:67-68). Theodore Roosevelt var en utpreget demokrat, som mente at alle burde ta del i styringen av landet – og Franklin tok Theodore alltid i forsvar, i den politiske drøs som kunne inntreffe på Gullkysten (Hickok 1978: 68). Franklin giftet seg med niesen til Theodore Roosevelt, Elanor Roosevelt, ett år etter han var ferdig på Harvard (Hickok 1978: 70-71).

En politiker trår til

Ikke lenge etter bryllupet ønsket Det demokratiske parti å få han valgt som senator (Hickok 1978:73). Hans tidligere løfter til faren om å ikke kaste seg inn i politikken, klarte han ikke å holde – oppmuntret av både Elanor og Theodore Roosevelt (Hickok 1978: 74). Franklin og Elanor hadde nå sammen både en gutt og jente, og Franklin hadde egen advokatpraksis. Franklin hadde egentlig aldri lyst til å bli advokat, han orket ikke tanken på å sitte ved en skrivepult på et kontor (Hickok 1978: 75) – og kanskje var han heller ikke så konfliktsøkende som gjerne advokatpraksis krever? Han ble mer forlokket av å være ute blant folk (Hickok 1978:75).  Franklin stilte opp for Det demokratiske partiet. Han bestemte seg for å farte rundt i den nye oppfinnelsen automobil, som flere fryktet ville skremme vekk bondevelgere – siden bønder hatet biler som pesten, fordi det skremte dyrene deres (Hickok 1978:76). Hvorvidt det var bilen eller underdogen Franklin som skremte dyrene, blir vi aldri helt sikre på – men velgerne støttet likevel opp om Franklins kandidatur. Etter at Franklin hadde snakket om priser, avlinger, lekt med unger og ropt et og annet slagord, ble det senatorplass. Han fikk tidlig ry på seg for å være flink, en som klarte å banke sakene i gjennom (Hickok 1978:78-79) – og han hadde en enorm hukommelse (Gunther 1962:61).  Noen hevder han kunne huske italienske bygater 40 år etterpå (Gunther 1962:61). Og han husket livet i gjennom alltid hvem som hadde vært lojale mot han (Gunther 1962:234).

Regjeringsdeltakelse

Han jobbet hardt for å få Woodrow Wilson valgt som president (Hickok 1978:80). Han fikk jobb i som vise-marineministeren, og Wilson fikk i løpet av de neste åtte årene som tjenestemann under Wilson, to barn til (Hickok 1978:81-82). Hans politiske slektskap til Wilson er ikke særlig nært, Roosevelt var langt mindre doktrinær og dogmatisk (Gunther 1962:14) – altså pragmatisk. Franklin D. Roosevelt overgikk de fleste i marinekompetanse, men fikk nei fra øverste hold vedrørende eget ønske om deltakelse i den Første verdenskrig (Hickok 1978:82). Wilson hadde indirekte lært Roosevelt at en krig krever forberedelse, noe Franklin D. Roosevelt også gjorde – og rustet opp – forut for Andre verdenskrig (Gunther 1962:16). Etter Første verdenskrigs slutt ønsket Wilson å opprette Folkeforbundet (forløperen til FN), noe FDR aktivt støttet (Hickok 1978:83).  Etter at Woodrow Wilson trakk seg som Demokratenes videre presidentkandidat på grunn av sykdom, ble FDR visepresidentkandidat for guvernør Cox - presidentkandidaten. Ønsket om opprettelsen av Folkeforbundet ble imidlertid en byrde for dem begge (Hickok 1978:85), noe som nok forklarer noe av hvorfor de ikke stakk av med valgseieren. Han jobbet hardt for å få Al Smith som president for Demokratene i 1924. Han lærte mye av Smith, men de ble likevel ikke særlig nære venner (Gunther 1962:217).

Presidentvalg

Franklin D. Roosevelt ble omsider Demokratenes presidentkandidat, ”jeg lover dere en ny giv for det amerikanske folk!” proklamerte Roosevelt fra talerstolen i Chicago – før han iverksatte det som på skrivepulten allerede hadde fått navnet ”New Deal” (Hickok 1978:110-111). New Deal innebar elementer av planøkonomi (Gunther 1962:256). Konservative demokrater hadde pekt på at han nok var i overmåte liberal, og støttet han ikke (Gunther 1962:233). Han unnslapp på nære nippet attentatforsøk i Miami i 1933, noe ikke én av hans medarbeidere gjorde (Hickok 1978:112-113).

Folks forhåpninger til Capitol Hill

Vanskelighetene i amerikansk økonomi på 1930-tallet var opprivende. Men allerede siden 1921 hadde han jobbet for et progressivt parti, for å løse folks hverdagslige problemer (Gunther 1962:243). Roosevelt var derfor rett man til rett sted, etter krakket i 1929. Sammenhengene i 30-årene er såpass komplekse at det ikke er plass til en gjennomgang (det er en artikkel i seg selv), men det koker ned til det som Hickok skriver: Folk opparbeidet seg gjeld ved å kjøpe ting de i virkeligheten ikke hadde råd til (1978:114). Ettersom omsetningen etter hvert sank, måtte ansatte sies opp – først innenfor varehandelen, senere i andre industrigrener. Flere fabrikknedleggelser var på trappene (Hickok 1978: 114).  Frykten spredte seg, folk spurtet til bankene for å ta ut alle pengene de hadde (Hickok 1978:114). Det eneste vareslaget som kanskje ikke stupte i etterspørsel var madrasser? Banker måtte stenge, de hadde rett og slett ikke likvider. Det var i denne situasjonen at Franklin D. Roosevelt ble president, 1932. Roosevelt holdt i høyesterettsjustitiariusens Bibel ved inntredelses-seremonien, og lovet at han skulle respektere USAs grunnlov, og skjøtte sine plikter etter beste evne (Hickok 1978:115).  Akkurat disse to tingene kan ingen trekke i tvil. Han virket både alvorlig og munter i sin inntredelsestale, kanskje ikke den verste kommunikasjonsform for å frambringe håp? Tross alt var USA mektig, slo Roosevelt fast, og banket inn i de rådville ansikter, som hadde møtt fram for å høre det som ble 51-åringens sagnomsuste ord: ”Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.”

Tiltaksiver og handlekraft 

USAs 30. president stengte bankene i et par dager, for å stoppe alle uttakene (Hickok 1978:117). Banksituasjonen hadde gitt Roosevelt én av to søvnløse netter, gjennom hans lange presidenttid på 13 år (Gunter 1962: 38). Folks samvittighet førte til at man etter dette begynte å sette inn igjen pengene (og etterspørselen etter madrasser sank red.anm.). Under flere radiotaler ble hans kjennemerke en enkel språkdrakt, slik at alle kunne forstå budskapene (Hickok 1978:117). Bankene skulle bli sikrere, ved at myndigheter gav dem garantier - det var et av de første tiltakene Roosevelt iverksatte. Lovene skulle hjelpe både arbeidere, bedriftseiere og bønder (Hickok 1978:117). ”Dra lasset sammen,” ble gjennomgangstonen. I så måte la nok Roosevelt til grunn et harmoni-perspektiv i politikken, framfor konfliktperspektiv? God sentrumspolitikk, dette. Av innsparinger kan nevnes at han kuttet offentlige lønninger med 15 prosent, dessuten beskjæring i pensjonene – og innførte ekstra skatt på de høyeste inntektene (Gunther 1962:247). Stillingen til en amerikansk president har sjeldent vært sterkere, der han iløpet av de første månedene fikk 77 fullmakter av Kongressen (Gunther 1962: 248). New Deal er pakken som består av et mylder av tiltak. Konservative kalte det revolusjonært da Roosevelt ville hjelpe ungdommen som sultet på gatehjørnene (Gunther 1962: 248). Andre igjen omtalte New Deal som fascisme (1962:249).  15 år senere var New Deal-pionérene regnet som Amerikas største samfunnstøtter. Flere lover som ble vedtatt fungerte meget godt, og Roosevelt ble gjenvalgt som president i 1936. Ved et valgskred – den største presidentseieren noensinne.

                                                                                        

                                                                                 ”Eg vil heller vera ein byggjar, enn en nedrivar”

                                                                          

                                                                      (Språkmektige Roosevelt på nynorsk, Gunther 1962:99)

Andre presidentperiode 

Dette var den lykkeligste perioden for presidenten, USA kom på fote igjen – før andre verdenskrig. Men det var ikke uten utfordringer – republikanerne gikk framover ved valg (Kongressen var blant annet uregjerlig i 1937 journ. anm), og næringslivet fikk i perioden et tilbakeslag (Gunther 1962:260). Mens Franklin D. Roosevelt ikke ofret utenrikspolitikken en tanke i den første presidentperioden, slukte dette han helt i den andre perioden (Gunther 1962:264). I Europa var Adolf Hitler i ferd med å bygge opp en verdensledende hær- og luftstyrke. Etter hvert rullet nazistenes stridsvogner inn i Østerrike og Tsjekkoslovakia. Først da nazistene teppebombet Polen, kastet britene seg inn i krigen med liv og lyst. I motsetning til den engelske statsminister Chamberlain forstod Roosevelt seg på Hitler (Gunther 1962:267). I USA hadde man frenetisk møtevirksomhet for å ruste landet mest mulig. For øvrig kan det her tas med at forsvarsbudsjettet i USA økte til det dobbelte i 1950, kontra 1934 (Roosevelt 1962:254). Det man fryktet aller mest var at tyskerne skulle nedkjempe alt og alle i Europa, og invadere USA via Atlanterhavet. Roosevelt tok ansvar, og stilte opp som amerikansk president for tredje gang – noe som selvsagt gav han motbør i enkelte kretser, siden det stred imot konstitusjonell skikk. Flesteparten innså likevel at USA var i en helt spesiell situasjon. Roosevelt ville berge samfunnsordenen, blant annet fra nazismen. Og hadde ikke krigsfaren vært så overhengende hadde han ikke gått inn i sitt niende presidentår. Derfor ble han også valgt til president, for tredje gang. Franklin D. Roosevelt feiret til gjengjeld ikke valgseieren noe særlig, men brettet opp ermene ytterligere et par hakk. Det eneste lyspunktet var kanskje den skøyeraktige valpen som flyttet inn i Det hvite hus, noe Franklin D. Roosevelt huskes for å ha blitt avbildet med på fotos.

Krigspresidenten

”Ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød, frihet fra frykt – over hele verden” hadde Roosevelt stått last og brast ved, etter en av hans radiotaler – og dette kunne Churchill si seg enig i, da han overraskende tok turen over Atlanterhavet, for å legge en krigsplan sammen med Roosevelt – og ordene inngikk i det som fikk navnet ”Atlanterhavserklæringen” (Hickok 1978:126).  Det er generelt store forskjeller i lynne til Churchill og Roosevelt – der Roosevelt lyttet til rådgivere og kamerater (ved hans åpne væremåte), var Churchill langt mer egenrådig (Gunter 1962:17).  Men der Churchill lyttet til vitenskapsfolk, overså Roosevelt disse (Gunther 1962:17). Hva gjelder den siste setning er også Gunther her tvetydig, der han på side 237 nettopp hevder at han lyttet til ekspertise. Av det mer kuriøse kan nevnes at Roosevelt aldri la seg før midnatt, og var i tillegg A-menneske. Churchill kunne ta cowboystrekker på to-tre timer utover ettermiddagen, før han sov natten igjennom.

Det overraskende angrepet på Pearl Harbour

Roosevelt ville ikke flytte sin Stillehavsflåte fra Pearl Harbour (Hawaii) til forsvarsbastionen California, fordi dette kunne virke som et svakhetstegn overfor de fryktede japanerne (Hickok 1978: 129). Plutselig en dag kom beskjeden via telefon: ”Pearl Harbour bombes av japanerne!” Dette var tidlig på morgenkvisten på Hawaii, mens ettermiddagssolen senket et vemodig lys over Det ovale rom. Roosevelt tilkalte det som var av sentrale og betrodde personer, og sporenstreks bestilte Roosevelt en samtale med statsminister Churchill. Churchill hadde fått med seg nyheten, og erklærte krig mot japanerne omgående: ”Jeg vil gjerne si deg at vi står sammen med dere til siste slutt,” var den tydelige beskjeden Roosevelt fikk av Churchill.

Handlekraft og krigsretorikk

Roosevelt ble i denne situasjonen rasende (av og til slo han i bordet, Gunther 1962:46), meldingene om 5000 sårede eller drepte, slagskip som ble slukt ned i havet og 475 fly som var tilintetgjort eller skadeskutt (Hickok 1978: 132). Den kvelden eller natten ble det ikke noe Earth hour på strømnettet i Det hvite hus i hvert fall. Folk stimlet til Pennsylvania Avenue (gaten utenfor Det hvite hus), og spente journalister flokket seg rundt i hopetall. Roosevelt ville anmode Kongressen denne dag om å erklære krig mot Japan, der Kongressen satt med eneste myndighet til å erklære krig mot et annet land (Hickok 1978:133). Svært alvorlig, tynget av det uvirkelige som hadde skjedd, satte Roosevelt ord på hendelsene: I går, den 7. desember 1941, en dato som vil bli stående i skjensel, er De forente stater angrepet av keiserriket Japans marine- og luftstyrker…” mens tunge, sorte gardiner ble hengt opp som sørgefoldere i Det hvite hus. Tiltak ble iverksatt umiddelbart, og når julen nærmet seg feiret Winston Churchill høytiden med familien Roosevelt – i solidaritet.  Roosevelt reiste etter hvert til forsvarsanlegg i Nord-Afrika for å oppmuntre til kamp, og Dwight D. Eisenhower (den senere presidenten) ble utnevnt til øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa. I denne ekstraordinære situasjonen varte det ikke lenge før Roosevelt på nytt ble valgt til president - for fjerde gang.

Yalta-konferansen

Roosevelt fikk kritikk for å ikke kaste seg tidligere inn i krigen – noe han også selv senere sa seg enig i (Gunther 1962:269). Ved Jalta-konferansen kunne Roosevelt vise sine utålmodige sider. Til en betrodd medarbeider fortalte han at Churchills taler rett og slett ble for langtekkelige (Gunther 1962:22). Generelt var Roosevelt veldig amerikansk, og for øvrig ikke spesielt pro-britisk (Gunther 1962:280).  (Da Roosevelt skulle skrive taler var bidragyterne så mange at det nesten liknet et sirkus (Gunther 1962:102))

Oppgaver og bekymringer i kø

FN skulle grunnlegges, der det ambisiøse målet var slutten på alle kriger. Men plutselig kom dagen da en viss hund ventet forgjeves på sin eier. Franklin Delanor Roosevelt døde i Warm Springs (Georgia) i april 1945 - uventet. Han ønsket å forene frihet og trygghet (Gunther 1962:98).  Trygghet fra nød, revolusjon eller overfall (ibid). Ellers; fri tanke, bevegelse og ytringsfrihet (ibid). Dette er tilnærmelsesvis like aktuelt i dag som den gang, akkurat som at avveiningen mellom frihet og fellesskap har årtusenlang historie innenfor Vestlig politikk.

”Kraften fra 140 millioner innbyggere som hadde rast gjennom Roosevelt stilnet.”

Kilder:

Gunther (1962): Franklin D. Roosevelt. Oslo: Samlaget.

Hickok, Lorena A. (1978): Historien om Franklin D. Roosevelt. Oslo: Forlagshuset. 

M79

It's gonna take a little time                           

Flott låt! 

While you're waiting like a factory line
I'll ride across the park
Backseat on the 79

Wasted days you've come to pass

So go, I know you would not stay
It wasn't true but anyway
Pollination yellow cab

You walk up the stairs
See the French kids by the door
Up one more flight
See the Buddha on the second floor

Coronation rickshaw grab

So go, I know you would not stay
It wasn't true but anyway
Racist dreams you should not have

No excuse to be so callous
Dress yourself in bleeding Madras
Charm your way across the Khyber Pass

Stay awake to break the habit
Sing in praise of Jackson Crowther
Watch your step along the arch of

No excuse to be so callous
Dress yourself in bleeding Madras
Charm your way across the Khyber Pass

Stay awake to break the habit
Sing in praise of Jackson Crowther
Watch your step along the arch of glass

Låtskrivere:
Christopher Tomson;Ezra Koenig;Rostam Batmanglij;Christopher Baio

Den store oppvåkningen

Jonathan Edwards

Dette har først og fremst noe med åndsnød å gjøre, jeg er ikke så begeistret for religiøse sammenslutninger. Jeg er heller ikke utpreget kristen, men synes at også den kristne tro har mange fine prinsipper. Men altså, dette begrep: Den store oppvåkningen, er et begrep innenfor amerikansk historie, som innebefatter et korrektiv til rasjonalistisk tenkning. Kanskje kan dette bidra til et av flere andres motstrøms-innlegg mot den tøyleløse selvrealisering i vår tid.  

Iløpet av 1730-årene vokste det fram en bevegelse, som protesterte mot en rasjonalistisk holdning til religion (Faragher et.al 2009:127). Jonathan Edwards var kalvinist, og fremmet i fyr og flamme den liberale teologi – og var ledestjerne i den bevegelsen som bekymret seg over et av-religiøst Amerika. Selv holdt han til Northampton, men også andre steder i New England (USAs nord-østlige kyst) oppstod det røster, som hadde samme utgangspunkt som Edwards. De tilhørte gjerne tyske lutheranere, eller skotsk-irske presbyritanere (Blant annet i Pennsylvania), slik at alle var ikke kalvinister. Noen av dem fremmet en teologi som stod for individuelle valg (Faragher et. Al. 2009:127), men det som forente dem var overordnet en antatt åndsnød som eksisterte i samfunnet generelt, og blant ledende skikkelser spesielt. Jeg tror ikke dette er noe som er spesielt blant ledende skikkelser, men folk - enten de vil det eller ikke. George Whitefield var en ledende anglikansk minister fra England, som i 1738 gjorde sin første rundreise i koloniene – der han ved sine åndelige taler, imponerte blant annet Benjamin Franklin, som var alt annet en religiøst overbevist. ”Hans oratoriske taler er innflytelsesrike,” uttalte Franklin. Dette var etter at han ved selvsyn hadde deltatt i en forsamling, der Whitefield talte, foran 30.000 tilhørere. Talen hadde sterke innslag av mørkemanns-retorikk, men han formante om at frelse fantes (Faragher 2009:127). Denne vidtfavnende koloniale gjenfødelsen av religion, som senere generasjoner døpte ”den store oppvåkning” (The Great Awakening”), regnes av noen for fase to i den protestantiske reformasjonen som hadde foregått i Europa (Faragher 2009:127). Ledende religiøse leder mente at det eksisterte både dekandanse og overbyråkratisering, der vekkerne mente at mye kunne heller løses gjennom moralsk styrke og renhet (Faragher 2009:127). Usikkerheten i samtiden førte til at mange søkte støtte i bevegelsens budskap.

Gjenfødelse

Oppvåkningen skjedde noe senere i Sørstatene, først i midten av 1740-årene, og kom med full styrke i 1760-årene (Faragher 2009:130). Dette påvirket ikke bare hvite, men også mange slaver søkte støtte i kristendommen eller religionen (Faragher 2009:130 og 263). Begge grupperinger fant sammen i menigheter (Faragher 2009:263) I det 19.århundret gikk hvite og afro-amerikanere hver sin vei i religiøse spørsmål, men den gang utgjorde de en samlende kraft. Mange ikke-kirkelige hvite fant veien tilbake til religionen under ”den store oppvåkningen.” Antallet kirker doblet seg fra 1740 til 1780, selv om det er verd å nevne at den koloniale befolkning økte med tre-gangen. Men; mens kirkegjengeri før var forbeholdt voksne, ble barn fra nå av introdusert for kirkegang (Faragher 2009:130). Samtidig var det hovedsakelig kvinner som oppsøkte kirken, men også denne tendensen ble nå utvisket – og man var i ferd med å oppleve likestilling på dette felt.

Implikasjoner i politikken

Oppvåkningen var mest tiltalende for dem som følte seg forbigått av den økonomiske og kulturelle utvikling, i første halvdel av 1700-tallet. Flere i det etablerte sjikt så på oppvåkningen som anarkistiske tendenser, men det var det nok neppe. I Connecticut, eksempelvis, iverksatte man flere lover som skulle undertrykke vekkelsen. Dette førte bare til ytterliggere mobilisering, og de som tidligere hadde blitt undertrykt gikk som fanebærere inn i den amerikanske borgerkrigen. Det er åpenbart at ”den store oppvåkning” gav enkelte muligheter til å diskutere politikk og saksfelt på andre premisser, en hva tilfellet hadde vært tidligere (Faragher 2009:130-131).

Den” andre store oppvåkning”

Dette fant sted i Sørstatene på 1790-tallet, der både afro-amerikanske menigheter og predikanter skjøt opp i rekordfart, og en distinkt form for kristendom fikk sin form (Faragher 2009:263). De afro-amerikanerne som var frie skapte sine egne kirkesamfunn. De første afro-amerikanske baptist- og metodistkirker ble etablert i Philadelphia, i 1794. De snakket om tro, håp og frigjørelse (Faragher 2009:263). Mange afro-amerikanere fant støtte i det kristne budskap, da de kjempet for frihet og rettferdighet. Fargaher (2009:263) stiller spørsmål til hvorfor de hvite godtok dette, i det som den gang var et seperasjonssamfunn – mellom hvite og afro-amerikanere? Mange mente oppriktig at også afro-amerikanere måtte få oppleve gleden ved religiøs tro. Andre igjen trodde at kristendommen ville gjøre folk mer lydige og underdanige (Faragher 2009:263). På mange plantasjer fulgte man sin herre til kirken, men ble selv sittende bak i salen, eller på balkong – lyttende til det kristne budskap, der predikantene gjerne kunne holde forsvarstale for slaveriet. Dette førte til at afro-amerikanere etablerte egne kirkesamfunn, som hadde et langt mer vital og et i førsteinstans farligere samtidsbudskap – enn hva de hvite kirkesamfunnene forkynte.  Det var vel bare afro-amerikanere som på kroppen skjønte budskapet i sanger som ”Go Down, Moses?” Det sentrale i den andre store oppvåkning er at man ikke snakket like mye om synd, men den frelse man kunne oppnå gjennom personlig tro. Den var derfor noe lysere enn den første oppvåkningen. Det var gjerne mennesker som falt utenfor markeds-kapitalismen, som også denne gang søkte støtte i oppvåkningen.

Hvorfor er Den store oppvåkningen en viktig del av vår historie?

Tror at vi i vår tid også lider av åndsnød, der selvrealisering skaper en "mye-vil-ha-mer-holdning," der det menneskelige behovet i enkelte tilfeller kan synes umettelig. Det betyr heller ikke at man skal ikke benytte seg av liberale friheter, men man kan bruke det på områder som virkelig betyr noe for en - for eksempel ikke ytre seg om alt mulig.  Det betyr altså ikke at man skal tilsidesette vesentligheter ved vårt samfunn, men at vi trenger mer samhold i vår tid. Historien går i bølger – de er fulle av reaksjoner og motreaksjoner, og jeg tror vi blant annet kan gå inn i en tid der vi er mer fordomsfrie, og ikke avfeier alt som ikke kan gis rasjonalistiske forklaringer. Vi skal ikke tilsidesette de rasjonelle tilnærminger, langt der i fra. Men kanskje kan man åpne øynene mer opp for at menneske også er åndelig – om det dreier seg om ulike religiøse retninger, humanistiske innfallsvinkler, eller andre forhold, som eksempelvis kunst og kultur. I en tid med økonomisk nedgang (der ikke alt kan vokse inn i himmelen, for å bruke et passende begrep), med tilhørende årelang norsk opptur – vil det oppstå et veiskille. Og historien viser at økonomisk opptur kan ledsages av kulturell blomstringstid. Da kan et utslag være en kulturell vekkelse. Det dypt menneskelige binder folk sammen i en omskiftelig tid. 

Har alltid likt amerikansk venstreside

Mahaila Jackson

En av de fremste hymnene til borger-rettighetsbevegelsen i USA, 1955 – 1968, er

We Shall Overcome

We shall overcome, we shall overcome,
We shall overcome someday;
Oh, deep in my heart, I do believe, 
We shall overcome someday.



The Lord will see us through, The Lord will see us through,
The Lord will see us through someday;
Oh, deep in my heart, I do believe,
We shall overcome someday.

We're on to victory, We're on to victory,
We're on to victory someday;
Oh, deep in my heart, I do believe,
We're on to victory someday.

We'll walk hand in hand, we'll walk hand in hand,
We'll walk hand in hand someday;
Oh, deep in my heart, I do believe,
We'll walk hand in hand someday.

We are not afraid, we are not afraid,
We are not afraid today;
Oh, deep in my heart, I do believe,
We are not afraid today.

The truth shall make us free, the truth shall make us free,
The truth shall make us free someday;
Oh, deep in my heart, I do believe,
The truth shall make us free someday.

We shall live in peace, we shall live in peace,
We shall live in peace someday;
Oh, deep in my heart, I do believe,
We shall live in peace someday

Han skulle spilt rollen som Arne Rettedal

Arne Rettedal

Alf Nordvang

Han skulle spilt rollen som Anders Lange

Anders Lange

Sverre Anker Ousdal

Rousseau

Han er ikke den største tenkeren, men synes han har mange anslag og perspektiver som er verd å lytte til. Han var både konservativ og radikal. Kanskje konservativ i forhold til tradisjon og den nye tid, men radikal i deler av hans syn på menneskelig utvikling. Etter det jeg kan se er ikke teoriene hans så ensartet, men han har en del observasjoner og statements. Har latt denne framstillingen bli noe fragmentarisk, nettopp fordi Rousseau nok neppe har noe ensartet teori. Han ser anerkjennelsens farer. 

Rousseau reflekterer over likeheter og forskjeller i menneskenaturen, og ønsker et perspektiv som er til det beste for samfunnet (Rousseau 1984:9). Han ønsker seg et sted der alle kjenner hverandre, fordi dette skaper samhold (Rousseau 1984:10). Du kan sikkert spørre hvorfor jeg skriver om en slik tenker, det er fordi han kan si mye om tiden vi lever i – hva hadde Rousseau ment hvis han hadde levd i dag. Jeg tror han hadde satt pris på internett, fordi dette kan bidra til større åpenhet (om enn ikke lukkede digitale samfunn, som jeg generelt er skeptisk til.) Han vil ha et samfunnsmaskineri der alt er innrettet mot den felles lykke, både for folk og stat (Rousseau 1984:10). Det er altså en blant annet åpenhet, samhold og ikke tilslørt patriotisme Rousseau forfekter – noe som i utgangspunktet kan høres riktig ut.

Rousseau – forskjell mellom mennesker og samfunnspakten

Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1788) var født i Geneve, i et calvinistisk, borgerlig samfunn (Rousseau 1958:8). Selv levde han lite puritansk i sine ungdomsår, både utsvevelser og drømmerier av ymse slag preget hans tidlige år (Rousseau 1958:8). Tidlig i livet trivdes han ikke med arbeid og ordnede forhold (Rousseau 1958:8). Til han var over 30 år levde han som en eventyrer, angivelig (Rousseau 1958:8). Det kan likevel være at dette er et bilde som ikke er riktig. Han gikk over fra protestantisme til katolisisme (Rousseau 1958:8), kanskje ønsket han å fjerne seg fra den puritanisme han var vandt til?  Kanskje fordi han likte det serimonielle i katolisismnen? Eller kanskje trodde han rett og slett mer på den katolske lære, kontra den protestantistiske? Trond Berg Eriksen forteller at han mot slutten av livet vendte tilbake igjen til calvinismen og protestantismen (Berg Eriksen 1994:371) – noe jeg holder med Rousseau i.

Tidlig voksen i Frankrikes trafikk-knutepunkt (hovedstad blir for opplagt)

Omsider søkte han lykken i Paris – i begynnelsen av 1740-årene, altså omtrent 30 år gammel. Med en del anbefalingsbrev la han byen for sine føtter. I utgangspunktet var det ingen som passet dårligere til det fornemme Paris-miljøet, som Rousseau. Og det er kanskje ikke på grunn av myten om Rousseau, han var nemlig ganske annerledes enn det bilde enkelte vil tegne av (den godt voksne) Rousseau: Stum, forlegen og forbitret måtte han se andre konversere om vanskelige spørsmål, både lett og ledig, mens han selv forstummende overgikk dem klart i intelligens (Rousseau 1985:9). Hvorvidt han var klar over sin intelektuelle kapasitet er derimot uvisst – Trond Berg Eriksen skriver nemlig at han følte seg både dum og usikker i finere selskapeligheter (Berg Eriksen 1994:372). Kanskje var det koketteriet han mislikte? I Paris skrev han ikke mindre enn en opera (en dum opera?), og likte godt italiensk musikk (Berg Eriksen 371). Han fikk en stilling ved ambassaden i Venezia, men vendte tilbake til Paris etter halvannet år, fordi han røk uklar med en av sjefene (Rousseau 1958:9).

Kompleksitet i liv og lære

Han hadde altså så mange fornemme navn i kretsen sin; Voltaire, Condillac, Didreot, ja – til og med en baron: d’Holbach. Disse forkynte opplysningstidens idéer beint fram glimrende. Når de stablet sammen den store franske encyklopedien (leksikalsk oppslagsverk), så var Rousseau en bidragsyter – men fikk vel neppe bruk for sine dikteriske evner, eller kanskje gjorde han det, innenfor datidens krav til setnings-utsmykninger (jåleri)? Han hadde imidlertid vanskeligheter med å slå seg til ro i parisermiljøet. Hans bidrag var i alle tilfeller innenfor sosial-økonomi og musikkteori (Berg Eriksen 1994:371) – morsom spennvidde, men slett ikke uvant blant intelektuelle kanoner, men altså: som vi tidligere har pekt på hadde han ingen former for studiepoeng i dette. Han var kritisk til kompanjongene Voltaire og Diderot (det går kanskje skeis når tre skal samarbeide, men jeg vet ikke om det står i leksikon?) Rousseau hadde imidlertid en ivrig lesekrets, fordi Rousseau reflekterte folkets stemme (Berg Eriksen 1994:371) – akkurat som Dylan, han sa det alle tenkte på. Folk har ofte innvendt at Rousseau ikke er noen kanon innenfor tankens kraft, men dette synes jeg minner med om et jålete klagekor, som kan se ut som å være fordomsfullt: ”Død fisk følger som kjent strømmen.” Det var i denne tiden mange sjelelige fortrengelser I Rousseau, angivelig (ifølge Rousseau 1985). Så er Trond Berg Eriksen inne på noe som nok neppe er viet plass til i verken leksikon eller gravstøtter, nemlig at han hadde en ”gretten karakter.” Han utvikler en åpenhet som nesten grenser opp i mot eksibisjonisme, for eksempel i bokutgivelsen ”Bekjennelser” (1781 – 1788) – og så fremt dette ikke skal belyse allmennmenneskelige problemstillinger, så bærer det kanskje nettopp preg av å vise seg fram. Det var ikke boklig lærdom som tiltrakk Rousseau mest, men derimot familie, religiøsitet og fellesskapsfølelse (Berg Eriksen 1994:372) – hvilket kanskje viser at han roet seg noe ned med årene. Han var samtidig en opprører mot samfunnet (Berg Eriksen 1994: 372). Han var imot deler av opplysningsideene, fordi det rev ned vanlige menneskers tro og trivsel (Berg Eriksen 1994:372). ”Den gretne karakteren/ den sjelelige fortrengte gjorde at han kom på kant (kanskje også filosofen Kant) med opplysningsfilosofene i en rekke spørsmål (Berg Eriksen 1994:371) – men jeg synes kanskje han kunne søke tilflukt i de nyere tids idéer, men gjerne med tradisjonelle innfallsvinkler. Han var i hele sitt liv plaget av syndsbevissthet, noe som nok skyldtes de puritanske omgivelsene han var oppvokst i, i Geneve. Han var et sammensatt menneske. Tro og liv var det i hvert fall forskjell på, da han skrev de mest medfølende skrifter om barneoppdragelse, mens han selv sendte egne barn bort fra hjemmet i tidlig alder (Berg Eriksen 372). Kanskje var det for mange brytninger i Rousseau, som forhindret hans vilje?  

Respekten for det alminnelige menneske og borgerlige verdier

Han angrep blant annet opplysningsfilosofene for å undergrave både kristentro og patriotismen (Berg Eriksen 1994:372). Enig med Rousseau at man skal være tilbakeholden med slik kritikk, uten at det er svært berettiget, da skal man kline til – for nettopp og bevare kjernen i for eksempelvis tro og fellesskapsfølelse. For alvor dukker småborgerlige verdier inn i filosofi-historien med Rousseau, uten at jeg helt skjønner hva som skjuler seg bak Berg Eriksens merkelapp ”sentimentale småborgerlige verdier.” I en av hans oppgaver skriver han om den menneskelige naturlige godhet. Kunst, litteratur og vitenskaper ”pudrer mange heslige tilnærminger,” mener Rousseau. Han mener vel da rett og slett at leseviten kan forkrøple et sinn, og enig i de tilfeller at det kommer an på hva man leser. Enig også at det er dobbeltmoral og koketteri i verden. Det som holder det enkelte mennesket oppe er stolthet, tro og moral, mener Rousseau (Berg Eriksen 1994:373). Kant lot seg visstnok inspirere av Rousseau, med hans syn om den rene, moralske viljen (Berg Eriksen 1994:373). Både Kant og Rousseau er sterkt moral-filosofisk orientert. Der jeg ikke er enig i Rousseau, er at han forkaster nesten alle antikkens idealer om dannelse – eller det man kan kalle sivilisering, samtidig som han er opptatt at fellesskap. Samtidig er konformitet i fellesskap og tilvante rutiner av et gode, ifølge Rousseau, der jeg kan støtte meg til det sistnevnte, men ikke det førstnevnte –og heller ikke det sistnevnte for enhver pris. Jeg tror på menneskets evne til å utøve motstand dersom konformitet krenker menneskets verdighet. Det som kanskje er spennende med Rousseau er den tvetydigheten som ligger i hans skriverier; De revolusjonære og reaksjonære tok begge Rousseau til inntekt for seg. Derfor stiller jeg meg derfor tvilende til den lettvintheten som utvises i dette avsnittet, at Rousseau nødvendigvis skal stå for småborgerlige verdier – men heller borgerlige prinsipper – og sjeler både til høyre og venstre. Men ellers enig at det er problemstisk å få øye på hva Rousseau alltid vil med det han skriver.   

Individ og kollektiv

 I 1749 satt Diderot, en av opplysningsfilosofene, fengslet for sine frimodige ytringer. I denne tidsånden skrev Rousseau at vitenskapen og kunsten har skapt forfinelse og eleganse i det ytre, mens de enkle menneskelige dyder er kastet på historiens skraphaug: Sannhet, oppriktighet, hjertens godhet har måttet vike for løgnaktighet, hykleri og misunnelse (Rousseau 1958:10). Det kan selvsagt være slik, men forstår imidlertid ikke den forhastede slutning han trekker: Det trenger ikke være slik. Men man får vel de debattanter og meningsytrere man fortjener? Han hevder at mennesket har en absolutt verdi, og er ikke noe relasjonsbestemt – slik enkelte vil ha det til, når de skriver om anerkjennelsens betydning. Man er naturlig anerkjent som menneske, nettopp fordi mennesket har en absolutt verdi – og de som står for noe annet mener jeg har et negativt og jålete menneskesyn. En kan som kjent gjøre dumme ting mot et annet menneske for å få anerkjennelse hos noen, men det mennesket er langt i fra moralsk godt – hvilket viser at anerkjennelse er en farlig drivkraft. Mennesket har en ukrenkelighet og verdighet – hvilket fører Rousseau på veien av menneskerettigheter. Denne avhandlingen om ”Kunst og vitenskap” ble trykket i 1750, og årene fram til 1762 var hans rikeste tid (Rousseau 1958:11). Det gjelder blant annet hans store avhandling om ulikheten mellom mennesker, og foregriper i mange henseender hans tanker i samfunnspakten.

«Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten blant menneskene (1755)»

Rousseau skriver at samfunnets skade er ulikheten; hykleri, misunnelse og hat får vekstvilkår dersom mennesket ikke møtes på likefot (1958:12) – men det nytter imidlertid ikke å nikke anerkjennende, når den andre står for den reneste tombola, feilaktighet eller en eller annen form for systematisk erindringsforskyvning. Særlig oppstår hykleri, misunnelse og hat når man stiller ydmykende krav til andre. Å stille ydmykende krav ovenfor andre kan skape negative følelser, men jeg tviler på om det alltid er hykleri, misunnelse og hat som oppstår – men i hvert fall et ønske om å avfeie den andre som umoralsk. Stiller meg ikke uten videre bak dette utdraget, ei heller sitatet nedenfor:

              

  «Mennesket er fritt når det kommer til verden, men overalt lever det i trelldom»

                                                                                                                           Rousseau

Jeg synes ikke det norske samfunnet anno 2015 er innrettet på en slik måte at menneskene får en følelse av å være slaver, men så må jo kanskje sitatet ses i lys av samtiden Rousseau levde i. Men Vestlige samfunn har trekk av trelldom, men det mener jeg mer skyldes menneskers atferd i samfunnet, og ikke samfunnsinnretningen generelt Rousseau skriver at den virkelige frihet ikke kan vinnes tilbake, nå etter at staten er opprettet. Jeg mener Rousseau med dette glorifiserer naturtilstanden, og at samfunnsinnretning er muliges kunst. Boka «Samfunnspakten» er imidlertid langt mer nøktern og avbalansert, enn noen av Rousseaus andre avhandlinger (Rousseau 1958:13). Det er i hvertfall grunn til å forestille seg en begrenset stat, i tilfellet Rousseau.

Rousseau skriver at mennesket fra naturens side, samkvem mellom mennesker, har gjort arten ulik. (Rousseau 1984:9). Hva som er likt er imidlertid vanskelig å få øye på; jeg tror de grunnleggende behov er ganske identiske, men at evner og anlegg dessverre bidrar til en forskjell mellom dem som når målene mer enn andre, selv om læring kan bidra i betydelig grad. Rousseaus drømmesamfunn er et samfunn hvor hver og en tar ansvar for sitt liv (Rousseau 1984:9) – og et samfunn med stor grad av gjennomsiktighet (Rousseau 1984:10). Kanskje har siste tiders oppfinnelser bidratt til et mer transparent samfunn? Han snakker om det vi kan kalle å trekke lasset sammen, der folk og stat har et eget mål (Rousseau 1984:10), slik at det ikke er ubetydelig patriotisme i Rousseaus tankesett. Rousseau snakker om den suverene stat, som ikke skal pålegges å innføre lover mot dens vilje (Rousseau 1984:10) – uten at jeg helt skjønner hvor Rousseau vil med dette, og er i hvertfall uenig i dersom dette er et spørsmål som motarbeider liberal-demokrati. Rousseau ville derfor kanskje vært enig i Oates desentraliseringsteorem, som går inn for minst mulige styringsenheter – lokalt vet man best hvor skoen trykker? Han advarer mot at tøyleløs atferd går på tvers av frihetens vesen (Rousseau 1984:11). Med dette tolker jeg Rousseau som en ivrig forfekter av ansvar – og frihet, og at dette går hånd i hånd for å gjøre et menneske fritt. Han snakker om kjærlighet mellom folk og stat, og formaner ofte til samhold (Rousseau 1984:11). Det er en klar balanse i det Rousseau skriver, der han ikke ønsker seg verken erobringslyst eller svakt styre, men nettopp tilstrekkelig styrke til å sikre autonomi og uavhengighet (Rousseau 1984:11). Synes Rousseau treffer godt kjernen i hva jeg legger i det liberale begrep. Stridslyst og modige sinn skaper en frihetstrang, og er et gode for mennesket, mener Rousseau (1984:12). Han taler varmt for folkeavstemming i prinsipielt viktige lovsaker (Rousseau 1984:13), og Rousseau kan derfor regnes som en viktig forkjemper for folkestyre.  Ellers er det fornøyelig lesing, å se det Rousseau skriver om et steds uavhengighet på side 14, både tanker - samt verdig og leken språkdrakt (som også da må være en god oversettelse). Den undervisning som berører hjerte går aldri tapt (1984:17), sier Rousseau – som dermed sier noe viktig også om pedagogikk. Han viser til den mangelvare det er, at øvrighetspersoner ofte viser manglende kjærlighet til sine underordnede (Rousseau 1984:17-18) – noe som nok var mer aktuelt i tiden han levde i.

Samfunnspakten

Rousseau slår et slags for studio humanitatis – studie av mennesket: «Den nyttigste og den minst utviklede av alle vitenskaper, er studiet av mennesket,» skriver Rousseau i 1754. Hvordan kan man forstå den ulikhet som eksisterer mellom mennesket, hvis man ikke forstår mennesket i seg selv? (Rousseau 1984:21).  All samfunnstenkning bugner i et ønske om å skape et bedre samfunn, skriver Rousseau (1958:5).  Machiavelli skrev sitt verk i fortvilelse over det forfallet han så i Italia i sin samtid, rundt år 1500, og så ingen annen løsning enn en eneveldig hersker. Hobbes holdt på den absolutte kongemakt, mens Locke seiret gjennom det som ble tilkjempet i den engelske «glorious revolution» i 1688, ved at monarkiet ble konstitusjonelt begrenset (Rousseau 1958:5) til fordel for enkeltmenneskers ukrenkelighet. Det at noen setter Locke og Rousseau som klare motsetninger, stiller jeg meg noe hoderystende til. I det 18. århundre gir franskmannen Montisquieu en hyllest til det engelske system, med samtidige stikk til det franske eneveldet (Rousseau 1958:5). Rousseau virker i det meste av sine skriverier som indignert over det styre som eksisterer i Frankrike i det 18.århundre (Rousseau 1958:6). Jean-Jacques Rousseau var nemlig både følsom og steil, og fant seg ikke til rette i det fransk samfunnet på 1700-tallet (Rousseau 1958:6). Blant annet er det grunn for å tro at han ønsket seg mer «frie omgangsformer,» i landet som var ganske stivt. Boka ”Samfunnspakten” ble forbudt i Frankrike, og man førte strengt tilsyn over at boka ikke kom inn i landet (1958:15) – men han kunne ikke straffes for en bok som var trykt i Holland (ibid). Han følte seg alltid forfulgt, fram til sin død i 1776 (Rousseau 1958:16). Men hans ord om frihet og likhet klang stadig sterkere blant dem som kjempet for en mer rettferdig samfunnsinnretning (Rousseau 1958:16). Forut for den franske revolusjon ble hans bok ”samfunnspakten” blant mange sett på som en katekismus (1958:16). Rousseau skriver nemlig kritisk om tyranner, eneveldige herskere (Rousseau 1958:25) – i en tid da Frankrike hadde et absolutt styre. Han er kritisk til det føydale styret, som strider mot naturretten og enhver form for sunt regime (Rousseau 1958:27). 

Sosial kontrakt og opplæring

Rousseau var en selvlærd filosof, uten noen form for høyere utdannelse (Berg Eriksen 1994:371). Tidvis i livet livnærte han seg som huslærer, noteskriver og sekretær. Rousseau var kanskje den ivrigste kritiker av Hobbes (Manent 1994:28), og sannsynligvis er den tøyleløse indvidualisme han kritiserer – som kan lede til absoluttisme. Rousseau tok sterk avstand fra absoluttismen. Med dette ser man på negative og positive friheter som én side av samme sak – som har særlig mye for seg i nære relasjoner. Rousseau kritiserte det gamle regimet i Frankrike, der han utkjempet mang en ordkrig mot enevelde. Han mente at en revolusjon straks ville komme. Rousseau ivret etter en annen sosial kontrakt enn hva vi kjenner til (dette er da også opphavet til å betrakte Rousseau og Locke som motsetninger), men Rousseaus tanker om den sosiale kontrakt fikk enorm virkning i samtiden (De Ruggerio 1967:61). Liberalismen fremsnakker individuelt særpreg og unikhet. Rousseau sier noe alla: ”Vi må forandre lovgiving, slik at vi beveger oss fra kaos til et ordnet, harmonisk kosmos (De Ruggerio 1967:280). Rousseau så for seg et samfunn der sivile rettigheter stod sterkt (De Ruggerio 1967: 374-375). Noe av det dummeste jeg har lest innenfor liberal tenkning er at man ikke skal ha noe mål. I den forstand at man ikke skal stå for noen verdier eller prinsipper som man kjemper for, og som man ønsker å realisere, synes jeg utsagnet er feil. Jeg drister meg til å si følgende: ”Liberalisme er virkemiddelet, humanitet er målet.” Og så hevder Rousseau noe jeg tror jeg skjønner: Mennesket er naturlig godt, men kan henfalle til korrupsjon i møte med samfunnet (Shapiro 1958:18).  Under overskriften pedagogikk har også Rousseau fruktbare tanker; De beste omstendigheter for læring er harmoni (Schapiro 1958:21). Rousseau skriver dette om barn, men jeg kan ikke skjønne at dette kan være et gjeldende prinsipp uansett. Hans bok  - den sosiale kontrakt (1762) – er en av de fremste bøkene innenfor filosofi, i den moderne tid (Schapiro 1958:120). Den handler om folkesuverenitet. Av de mange tenkere der ute, synes jeg Rousseau er blant de spennende.

Blant annet disse kildene:

-        Berg, Eriksen (1994): Undringens labyrinter. Oslo: Universitetsforlaget.

-        De Ruggerio, Guido (1967): The history of european liberalism. Boston: Oxford University Press.

-        Rousseau, Jean-Jacques (1984): Om ulikhet mellom menneskene: Den opprinnelse og grunnlag. Oslo: Aschehoug.

-        Shapiro, J. Salwyn (1958): Liberalism – Its meaning and history.