"Har Fremskrittspartiet fullstendig mistet grepet?”

Partiet strever med sex-skandaler, en Carl I. Hagen som er satt på sidelinjen og full brudulje i Stortinget. Har FrP fullstendig mistet grepet, spør NRK - retorisk.

NRK velger å avslutte begge teaserne – til både ”Aktuelt” med Ole Torp og ”Debatten” med Erik Wold, henholdsvis sendetidspunkt onsdag og torsdag, med følgende retoriske spørsmål onsdag: Har Fremskrittspartiet fullstendig mistet grepet? For det første er dette et retorisk spørsmål, som seeren føler det er vanskelig å svare nei til. Da blir det slik redaksjonen vil ha det til: Det er rot i Fremskrittspartiet. For det andre, bruker NRK to viktige debattprogrammer til å diskutere Fremskrittspartiets indre rot, men vi kan spørre om rotet er så stort at det påkrever to viktige sendeflater. Kan man ikke forsøke å holde saker litt fra hverandre? Og er det nødvendig at man bruker begge fora til å sause dette her sammen? For det tredje, spør man ikke bare om Fremskrittspartiet har mistet grepet, men om Frp har mistet grepet -fullstendig. Jeg tror ikke de har mistet grepet – fullstendig. Den siste (av de etter hvert mange) sex-skandalene, er en kriminalsak, men ble henlagt av politiet. Carl I Hagens exit er ikke et problem for partiet, det er først og fremst et problem for Carl I. Hagen. Og kamphanene i Stortinget utgjøres av Arbeiderpartiet og FrP, som kan innlede en interessant politisk diskusjon fremover. Man mister ikke grepet bare fordi det for en gangs skyld i dette flertallsdemokratiet er en opphetet diskusjon. I hvert fall ikke fullstendig. Man kan jo spørre om det er Arbeiderpartiet som har mistet grepet, når deres representanter brister i gråt i Stortingssalen? Det er kanskje ikke et mindre dum vinkling, men det passer kanskje ikke inn i mediedramaturgien? Men ville man gjort det - eller ville vi tenkt: Noe så tåpelig?

Samholdskraft

Det er alltid artig med nyvinninger i det norske språket!

Helga Pedersen trekker fram tre hovedområder som peker seg ut som særlig viktige for organisasjonen å debattere, forut for Stortingsperioden 2013 - 2017:
1. Kunnskapssamfunnet
2. Velferdssamfunnet
3. Samholdskraft.
Det var vel ordet samholdskraft som fikk meg til å sperre øynene opp. Det er artig å få oppleve politikere som tukler med språket. Samholdskraft overgår Gro Harlems Brundtlands abstraksjonsklønete formuleringsevne. Det overgår Thorbjørns Jaglands det norske ferdighus. Samtidig er det grunn til å erkjenne at Arbeiderpartiet har en stolt historie i å konstruere nye ord. Dette er jo teknokratpartiet – godt rustet til å sette sammen nye bokstaver etter hverandre, sånn at den norske staten holder seg over vannskorpa i tiden som kommer - kanskje spesielt nå etter 22. juli (det må jo utnyttes for det det er verd, samtidig som man slipper unna med det - i hvert fall foreløpig(?)) Jeg har valgt å liste opp de siste syv punktene som nok blir veldig viktig for Arbeiderpartiet å diskutere forut for den neste Stortingsperioden:
4. Samkvemseksistens
5. Utviklingsbærekraft
6. Åpenhetstransparans
7. Solidaritetssamhold
8. Verdiskapningsvekst
9. Folkestyredemokrati
10. Rødgrønn

Sandnes-politikk: Lover ingenting

Endelig er budsjettet for Sandnes klart, og jubelen fyker i taket for alle dem som ønsker rådmannsvelde velkommen.

Det valgtekniske samarbeidet mellom FrP og Ap i spissen, har etter lange tautrekninger, stol-leken og flasketuten-peker-på kommet fram til følgende forandringer i rådmannens budsjett: Null. – Hvordan har dere kommet fram til et så banebrytende budsjett, Stanley Wirak? Nå har det seg slik at det var midt under leken hauk og due med FrPs Pål Morten Borgli og meg, så klarte vi å få slettet kutt i eiendomsskatten. Det var rett og slett ikke flertall for kutt, i hvertfall ikke på vårt lag, sier en storfornøyd Wirak til oss. Rådmannen serverte fredag både kaffi og kakediagrammer, og var storfornøyd med at de aller fleste forslagene gikk i gjennom, med maks et par millioner i forflytning. – Rådmannen er den reelle ordføreren i Sandnes, konstaterer hovedpersonen selv. Pensjonistpartiet, Senterpartiet og FrPs Pål Morten Borgli var ikke tilgjengelig for kommentar, siden disse hadde gjemmeleken mens journalisten var tilstede.

FrP gjør kulturpolitisk helomvendning

Etter det jeg skjønner, ut i fra det jeg leser, på nettstedet Minerva, så kutter FrP kun 1,28 milliarder kroner i kulturbudsjettet i forhold til Arbeiderpartiets og Anniken Huitfeldt budsjett (!) Dette er politisk helomvending fra FrP, og partiet kan ikke lenger betraktes som kulturfiendtlig, blant annet fordi Arbeiderpartiets kulturbudsjett er historisk rekordhøyt.

Det er faktisk slik i Norge, i et land med et så lite marked for kulturprodukter, at uten offentlig støtte til kulturen så stanser produksjonen for de aller fleste – fordi kultur er svært kostbart å produsere, og trenger vesentlig mange kjøpelystne Uten statstøtte stopper Norge som kulturnasjon. De som ønsker kulturstøtten helt fjernet, raserer derfor kulturlivet. Jeg har tidligere talt varmt om å øke kulturstøtten til 1 prosent av statsbudsjettet. Denne bloggen vil ta utgangspunkt i en svært god lederartikkel fra Kristian Meisingset.

Hovedinnsigelsen mot de som liker å argumentere ut i fra høyreorienterte ideer og prinsipper, er gjerne at staten utgjør en maktfaktor, fordi de deler ut penger. Flere ”høyreorienterte,” for å kalle dem det med en sekkebetegnelse, gjør dette (men ikke Meisingset). Da skal en det en logisk konsekvens av dette bli at kulturinstitusjoner ikke er reelt frie, fordi de bindes av staten, som sitter med pengesekken. Dette er en håpløs argumentasjon, da det finnes drøssevis av eksempler på at kulturen nettopp er statskritisk. Heldigvis er det ikke slik at staten blander seg inn i institusjoners kunstneriske frihet. Riktignok har institusjonene retningslinjer å handle ut i fra, men disse er så vage at kulturinstitusjonene har svært stor frihet innenfor dette, og der det vel nettopp er maktkritikk kulturlivet oppfordres til. Og godt er at staten ikke blander seg inn. Alternativet ville vært at staten, og til syvende og sist politikere, skulle bestemme over det kunstneriske innhold. Da tror jeg vi er kommet galt av sted, fordi de har i seg selv ingen kompetanse til å foreta kunstneriske veivalg.
Meisingset trekker fram Fremskrittspartiets evne til å tenke prinsippielt omkring kultur. Det er bra hvis de klarer det. Fremskrittspartiet har følgende formulering i sitt program: ”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse.” Problemet med en slik formulering er nok at dette er noe som alle partier slutter seg til. Kulturen er fri og uavhengig, tross statstøtte. ”Alle” kunstnere er engasjerte. Og .- frivillighet er bærerbjelken i kultulivet allerede, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte.” At FrP ønsker å videreutvikle et menneskeskapt mangfold er bra. En problematisk slutning Meisingset gjør, er å sette likhetstegn mellom populistisk og demokratisk. Den felles definisjonen skal være ”…det folk flest er opptatt av.” Det er vanskelig å definere folk flest, og det er vanskelig å definere hva som å være opptatt av noe innebærer, slik at det er vanskelig å vite hva som skulle være populistisk eller demokratisk. Hvem ”folk flest er,” varierer ut i fra om det er mestselgende bøker, eller rockekonserter det dreier seg om – eller sogar om det har kommet noe i det hele tatt – noen gang - for folk flest. Og hva er å være opptatt av noe. Jeg er opptatt av kjærlighet, men jeg gidder ikke se Romeo og Julie av den grunn, kan også vise hvor vanskelig det kan være å iscenesette noe som jeg skal være opptatt av. Det er derfor vanskelig å lage noe for folk, ut i fra hva de er opptatt av. Populistisk og demokratisk er i alle tilfeller et problematisk likhetstegn. Demokratisk kan det være hvis det finnes et tilbud for alle, det samme er ikke tilfellet for populistisk perspektiv. Derfor er det demokratisk at det gis støtte til et bredt kulturuttrykk, slik at det er et tilbud for alle. Fremskrittspartiet går inn for å overføre mer penger fra profesjonelle grupper til amatører. Verken Meisingset eller FrP distingverer mellom kunst og kultur, som kan være problematisk. All kunst er kultur, men ikke all kultur er kunst. Det er viktig at det også finnes såkalte eliter som lager kunst, selv om også dette kan produseres av halvamatører, så er det nok sikrere å la proffene ta seg av dette. Derfor vil det være problematisk å overføre penger fra proffe til amatører, fordi vi på den andre siden får mindre kunst igjen for pengene. Samtidig er jeg ikke uenig i at den største veksten i kulturbevilgninger bør komme innenfor det frie feltet, fordi dette kommer flere til gode, og fordi det finnes mange dyktige kunstnere utenfor institusjonene. Men at veksten utenfor institusjonene skal komme alskens folk til gode, bare de har et prosjekt som kan kalles kulturelt, er jeg ikke enig i – og derfor kanskje ikke enig med verken FrP eller Meisingset om de mener dette. Jeg leste en gang et leserinnlegg fra ei jeg ikke husker navnet på, som reagerte på flere oppslag med amatørmalere i Stavanger Aftenblad, som om de var malere, bare fordi de hadde en fargerik personlighet. Den fellen må ikke kulturpolitikken havne i.
Meisingset spør: Er Frps kulturideologi liberal eller liberalistisk? Vel: Det mest liberale ville kanskje være at folk fikk ordne kulturen sin på egenhånd, uten at staten skulle ha noen finger med i spillet. Det tror jeg ikke er riktig. Det mest liberale ville vært å sikre mangfold, og da trengs det betydelig offentlig støtte. Hvis folk skulle ordne opp i kulturen på egenhånd, ville dette vært å betegne som liberalistisk. Der er ikke FrP i dag. Så argumenteres det for noe som er problematisk: "Frps er videre tilhenger av å omfordele kulturell anerkjennelse: Det er ikke bare elitens produksjoner som er kulturelt interessant, tvert imot er hele folkets produksjoner eller handlinger å regne for kultur. Den naturlige konsekvensen av dette er å omfordele kulturpenger fra det profesjonelle feltet til det frivillige feltet eller den kulturen som er drevet av amatører." Da kan jeg være retorisk: er det riktig at alle fargerike personer skal få kulturell anerkjennelse og offentlige midler? ”Det interessante er å få frem en grundigere og mer omfattende diskusjon på høyresiden om kulturpolitisk ideologi,” avslutter Meisingset. Jeg tror kulturen skal være minst mulig av stat og marked. Da tror jeg at det vanskelig finnes noe løsninger som er bedre enn hovedlinjene i dagens kulturpolitikk.

Eplekjekkasene spiller i januar 2012!

Til glede for de langt over 100.000 innefor Stavangers kommunegrenser, som ennå ikke har fått med seg showet ”Kor tar de det fra?” er billetter til ekstraforestillingene 12., 13., og 14. januar 2012 nå lagt ut for salg.

Det kritikerroste revy/ stand-up/ morroshowet med Harald Eide Ellingsen, Egil Bjørøen, Andreas Lagesen og André Hageseter (undertegnede) smeller i gang med nye forestillinger – også denne gang på Gaffel og Karaffel. Lattermusklene trimmes for kun 275,- (!) og du kan også bestille dinnerpakke, en helaften med show, tapas og vin, for bare 795,- Vi møter en strålende opplagt André Hageseter som gleder seg til å treffe igjen sine kolleger på nyåret. - Dette blir sagnomsust, dette kommer til å gå inn i historiebøkene, forklarer André Hageseter. – Men forresten, ikke skriv forklarer, skriv sier, forklarer André Hageseter. - Hvorfor kan jeg ikke skrive ”forklarer?”- Jeg klarer det simpelthen ikke, sier André, og faller i staver på gulvet. – Hvorfor ikke det, spør journalisten underende? André tripper rundt på bena igjen. – Det høres ut som at det som sies skal være så vanskelig å forstå, når du skriver forklarer, og det er det ikke i det hele tatt. Dette blir sagnomsust, og det kommer til å gå inn i historiebøkene som den første av en lang rekke revyer med Eplekjekkasene, forklarer André. Vi blir forklart at salen har et kino-oppsett, publikum sitter i rekker, og ikke rundt småbord – for at gjestene skal være dypt konsentrerte, å få med seg de minste nyanser fra scenekanten. -Jeg gleder meg til Haralds treffende stand-up betraktninger, Egil absurditet og Andreas sin innertier av en Tønes-parodi, smeller det fra André. I rommet flyter over av tekster, bøker og Birkemo-effekter, mens pennene er lainet opp etter hverandre på pulten. - Et disiplinert kaos, noe publikum til syvende og sist vil nyte godt av, ved at de ler like mye som de gjorde da vi hadde showet i oktober, forklarer André. Forestillingen fikk terningkast 5 i Stavanger Aftenblad. Takker!

Bjelland anmeldes for å ha stjålet SV-stemmer

Cecilie Bjelland, Arbeiderpartiets leder i Stavanger, anmeldes for å ha velgertekke.

- Valget var en katastrofe for SV, jeg kjenner at jeg er i ferd med å gå opp i limingen, sier Jordfred Maximillian, gruppeleder i Tasta SV til oss. – Jeg vil ikke kommentere om jeg har vært på ulovlig stemmefiske eller ikke, sier Cecilie Bjelland lakonisk, som for øyeblikket – uvisst for oss - puggger tekster av Tramteatret, og lærer seg russiske reportasjer av Hans-Wilhelm Steinfeldt. SV er totalt rasert i områder av byen hvor knallhard forhandlingsstrategi, opposisjonering og bein i nasen er ansett som en dyd. Dette får SVere til å fortvile: - Og vi som trodde den forfinede Haugesundsdialekten til Eilef Meland ville utligne konkurransen fra et så borgerlig belastet navn som Bjelland, vi har nok tatt feil, sier en kilde som ikke vil få navnet sitt på trykk, i frykt for å bli politianmeldt for brudd med god partiskikk. En annen kilde – som er redd for å bli anmeldt for å ”få stavet sitt eget navn feil i avisen” sier det slik: - Hu har velgertekke, hu har det’, men ka hjelpe vel det når partiet revne. En annen kilde, som vil være anonym i ”frykt for å si noe ”platt, plumpt og usammenhengende” oppsummerer situasjonen på denne måten: ” Nå må vi få mer åpenhet, og mer demokrati.”

Miljøaktivister fillerister halvannen linjeavstand

En gruppe miljøforkjempere går kraftig ut mot samtlige offentlige publikasjoner og akademiske tekster, fordi det sløses med plass på sidene.

- Det er helt urimelig å bruke halvannen linjeavstand når forskningsrapportene inneholder noe så lettlest om byer på Ringerike, dette er helt ”tekst mangler,” svarer Kurt Kladdisen, i en kort kommentar via SMS. Miljøvernerne – som kaller seg ”Bookman old Style” – har rykket inn med et leserinnlegg i Tønsberg Amtstidene, der de formaner alle norske studenter til å skrive med 8 punkts skriftstørrelse og vanlig linjeavstand, for å redde kloden. Papir er nemlig den største miljøsynderen av dem alle.
- Dere frykter ikke at dette kan gå ut over studentene, fordi det vil medøre at studentene ikke retter seg etter de akademiske retningslinjene, og derfor kan få svekket karakter?
- Det var et interessant perspektiv, svarer Reddik Haugen, i Bookman old style.
Gruppen har langt fram følgende tiltaksplan, som de ber alle norske studenter, utredere og professorer, rette seg etter:

· Skriv alt i 8 punkts skriftstørrelse, eller mindre.
· Bruk minst vanlig linjeavstand, eventuelt alt i hevet skrift.
· Hvis fornavn og etternavn er kortere enn tildelt kandidatnummer på eksamen, bes
dåpsnavn brukes (printerblekk griser til kloden)
· I forlengelsen av forrige punkt, skriv alle tall – alltid – i potenser.
(Miljøvernforkjemperne har allerede vært i kontakt med personnummer-registeret.)

Apropos printerblekk. En opplagt Reddik Haugen viser hvordan ingressen i denne artikkelen kan forkortes, ved å bruke forkortelser, slik at printerblekk og sidetall blir spart:

1 gr. Milj.forkj. går kra. ut m. sa. Off. pub. og ak. tek., f. d slø. me. pl. p. sid.
- Slik, konstaterer Haugen, og spretter rundt i full vigør.

Ytre Glassnes, administrerende direktør i Brilleland, ønsker forslaget velkommen. Det samme gjør sjefen i ”norsk myseforbund”, Joar Mysen.

Carl Ivar leder FrPs hårsårhetsutvalg

Carl I Hagen skal lede FrPs nyopprettede sårbarhetsutvalg. Utvalget har som formål å ” blidgjøre de som det ikke finnes posisjoner igjen til i partiet, og som er havnet på FrPs roteloft, mot egen vilje, og som etter eget skjønn er havnet der totalt malplassert.”

Carl I. Hagen leder et selskap av stort sett tidligere partifeller, og etter hvert det som ble meningsmotstandere, men som nå skal finne sammen til en felles handlingsplan mot partiledelsen.
- Det er klart jeg kjenner meg meget sår nå, sier Carl I. Hagen i en kort kommentar til oss.
Carl fikk ikke vervet som Stortingspresident. Han fikk ikke vervet som Oslo-ordfører. Han fikk ikke vervet som medlem av Nobelkomiteen. Han går likevel med frisk mot inn i rollen som fanebærer for dem som er blitt partiettttts utslåtte, bitre og forsmådde.
- Vi skal finne fram til hva som gjør mennesker sårbare. Stigmatisering, gruppetenkning og fordomsfullhet tror jeg er vikitge stikkord, for å forstå hva som gjør mennesker hårsåre, sier en kvikk Carl Ivar. Jeg tror også det som gjør mennesker hårsåre er når de blir ofre for det såkalte ”dra-fram-innvandrer-kortet,” og spesielt ”greie-alle-under-en-kam-trikset."Selvsagt.
En for øyeblikket svært hårsår Carl I Hagen stiller høye krav til seg selv i det partiettttts nyopprettede hårsårhetsutvalg.
- Jeg kommer til å gå av hvis jeg kommer med én eneste kommentar som kan tolkes skeivt, eller kommer med en kommentar som kan mistenkes for å ha andre baktanker enn det jeg gir uttrykk for. Jeg kommer også til å gå av hvis jeg en eller annen gang skulle vri og vrenge på en enkeltutalelse, eller falle for ”alle-er-ute-etter Fremskrittspartiet-eller meg-personling-trikset,” avslutter en viril Carl Ivar!