Etter det jeg skjønner, ut i fra det jeg leser, på nettstedet Minerva, så kutter FrP kun 1,28 milliarder kroner i kulturbudsjettet i forhold til Arbeiderpartiets og Anniken Huitfeldt budsjett (!) Dette er politisk helomvending fra FrP, og partiet kan ikke lenger betraktes som kulturfiendtlig, blant annet fordi Arbeiderpartiets kulturbudsjett er historisk rekordhøyt.
Det er faktisk slik i Norge, i et land med et så lite marked for kulturprodukter, at uten offentlig støtte til kulturen så stanser produksjonen for de aller fleste – fordi kultur er svært kostbart å produsere, og trenger vesentlig mange kjøpelystne Uten statstøtte stopper Norge som kulturnasjon. De som ønsker kulturstøtten helt fjernet, raserer derfor kulturlivet. Jeg har tidligere talt varmt om å øke kulturstøtten til 1 prosent av statsbudsjettet. Denne bloggen vil ta utgangspunkt i en svært god lederartikkel fra Kristian Meisingset.
Hovedinnsigelsen mot de som liker å argumentere ut i fra høyreorienterte ideer og prinsipper, er gjerne at staten utgjør en maktfaktor, fordi de deler ut penger. Flere ”høyreorienterte,” for å kalle dem det med en sekkebetegnelse, gjør dette (men ikke Meisingset). Da skal en det en logisk konsekvens av dette bli at kulturinstitusjoner ikke er reelt frie, fordi de bindes av staten, som sitter med pengesekken. Dette er en håpløs argumentasjon, da det finnes drøssevis av eksempler på at kulturen nettopp er statskritisk. Heldigvis er det ikke slik at staten blander seg inn i institusjoners kunstneriske frihet. Riktignok har institusjonene retningslinjer å handle ut i fra, men disse er så vage at kulturinstitusjonene har svært stor frihet innenfor dette, og der det vel nettopp er maktkritikk kulturlivet oppfordres til. Og godt er at staten ikke blander seg inn. Alternativet ville vært at staten, og til syvende og sist politikere, skulle bestemme over det kunstneriske innhold. Da tror jeg vi er kommet galt av sted, fordi de har i seg selv ingen kompetanse til å foreta kunstneriske veivalg.
Meisingset trekker fram Fremskrittspartiets evne til å tenke prinsippielt omkring kultur. Det er bra hvis de klarer det. Fremskrittspartiet har følgende formulering i sitt program: ”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse.” Problemet med en slik formulering er nok at dette er noe som alle partier slutter seg til. Kulturen er fri og uavhengig, tross statstøtte. ”Alle” kunstnere er engasjerte. Og .- frivillighet er bærerbjelken i kultulivet allerede, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte.” At FrP ønsker å videreutvikle et menneskeskapt mangfold er bra. En problematisk slutning Meisingset gjør, er å sette likhetstegn mellom populistisk og demokratisk. Den felles definisjonen skal være ”…det folk flest er opptatt av.” Det er vanskelig å definere folk flest, og det er vanskelig å definere hva som å være opptatt av noe innebærer, slik at det er vanskelig å vite hva som skulle være populistisk eller demokratisk. Hvem ”folk flest er,” varierer ut i fra om det er mestselgende bøker, eller rockekonserter det dreier seg om – eller sogar om det har kommet noe i det hele tatt – noen gang - for folk flest. Og hva er å være opptatt av noe. Jeg er opptatt av kjærlighet, men jeg gidder ikke se Romeo og Julie av den grunn, kan også vise hvor vanskelig det kan være å iscenesette noe som jeg skal være opptatt av. Det er derfor vanskelig å lage noe for folk, ut i fra hva de er opptatt av. Populistisk og demokratisk er i alle tilfeller et problematisk likhetstegn. Demokratisk kan det være hvis det finnes et tilbud for alle, det samme er ikke tilfellet for populistisk perspektiv. Derfor er det demokratisk at det gis støtte til et bredt kulturuttrykk, slik at det er et tilbud for alle. Fremskrittspartiet går inn for å overføre mer penger fra profesjonelle grupper til amatører. Verken Meisingset eller FrP distingverer mellom kunst og kultur, som kan være problematisk. All kunst er kultur, men ikke all kultur er kunst. Det er viktig at det også finnes såkalte eliter som lager kunst, selv om også dette kan produseres av halvamatører, så er det nok sikrere å la proffene ta seg av dette. Derfor vil det være problematisk å overføre penger fra proffe til amatører, fordi vi på den andre siden får mindre kunst igjen for pengene. Samtidig er jeg ikke uenig i at den største veksten i kulturbevilgninger bør komme innenfor det frie feltet, fordi dette kommer flere til gode, og fordi det finnes mange dyktige kunstnere utenfor institusjonene. Men at veksten utenfor institusjonene skal komme alskens folk til gode, bare de har et prosjekt som kan kalles kulturelt, er jeg ikke enig i – og derfor kanskje ikke enig med verken FrP eller Meisingset om de mener dette. Jeg leste en gang et leserinnlegg fra ei jeg ikke husker navnet på, som reagerte på flere oppslag med amatørmalere i Stavanger Aftenblad, som om de var malere, bare fordi de hadde en fargerik personlighet. Den fellen må ikke kulturpolitikken havne i.
Meisingset spør: Er Frps kulturideologi liberal eller liberalistisk? Vel: Det mest liberale ville kanskje være at folk fikk ordne kulturen sin på egenhånd, uten at staten skulle ha noen finger med i spillet. Det tror jeg ikke er riktig. Det mest liberale ville vært å sikre mangfold, og da trengs det betydelig offentlig støtte. Hvis folk skulle ordne opp i kulturen på egenhånd, ville dette vært å betegne som liberalistisk. Der er ikke FrP i dag. Så argumenteres det for noe som er problematisk: "Frps er videre tilhenger av å omfordele kulturell anerkjennelse: Det er ikke bare elitens produksjoner som er kulturelt interessant, tvert imot er hele folkets produksjoner eller handlinger å regne for kultur. Den naturlige konsekvensen av dette er å omfordele kulturpenger fra det profesjonelle feltet til det frivillige feltet eller den kulturen som er drevet av amatører." Da kan jeg være retorisk: er det riktig at alle fargerike personer skal få kulturell anerkjennelse og offentlige midler? ”Det interessante er å få frem en grundigere og mer omfattende diskusjon på høyresiden om kulturpolitisk ideologi,” avslutter Meisingset. Jeg tror kulturen skal være minst mulig av stat og marked. Da tror jeg at det vanskelig finnes noe løsninger som er bedre enn hovedlinjene i dagens kulturpolitikk.
Meisingset trekker fram Fremskrittspartiets evne til å tenke prinsippielt omkring kultur. Det er bra hvis de klarer det. Fremskrittspartiet har følgende formulering i sitt program: ”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse.” Problemet med en slik formulering er nok at dette er noe som alle partier slutter seg til. Kulturen er fri og uavhengig, tross statstøtte. ”Alle” kunstnere er engasjerte. Og .- frivillighet er bærerbjelken i kultulivet allerede, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte.” At FrP ønsker å videreutvikle et menneskeskapt mangfold er bra. En problematisk slutning Meisingset gjør, er å sette likhetstegn mellom populistisk og demokratisk. Den felles definisjonen skal være ”…det folk flest er opptatt av.” Det er vanskelig å definere folk flest, og det er vanskelig å definere hva som å være opptatt av noe innebærer, slik at det er vanskelig å vite hva som skulle være populistisk eller demokratisk. Hvem ”folk flest er,” varierer ut i fra om det er mestselgende bøker, eller rockekonserter det dreier seg om – eller sogar om det har kommet noe i det hele tatt – noen gang - for folk flest. Og hva er å være opptatt av noe. Jeg er opptatt av kjærlighet, men jeg gidder ikke se Romeo og Julie av den grunn, kan også vise hvor vanskelig det kan være å iscenesette noe som jeg skal være opptatt av. Det er derfor vanskelig å lage noe for folk, ut i fra hva de er opptatt av. Populistisk og demokratisk er i alle tilfeller et problematisk likhetstegn. Demokratisk kan det være hvis det finnes et tilbud for alle, det samme er ikke tilfellet for populistisk perspektiv. Derfor er det demokratisk at det gis støtte til et bredt kulturuttrykk, slik at det er et tilbud for alle. Fremskrittspartiet går inn for å overføre mer penger fra profesjonelle grupper til amatører. Verken Meisingset eller FrP distingverer mellom kunst og kultur, som kan være problematisk. All kunst er kultur, men ikke all kultur er kunst. Det er viktig at det også finnes såkalte eliter som lager kunst, selv om også dette kan produseres av halvamatører, så er det nok sikrere å la proffene ta seg av dette. Derfor vil det være problematisk å overføre penger fra proffe til amatører, fordi vi på den andre siden får mindre kunst igjen for pengene. Samtidig er jeg ikke uenig i at den største veksten i kulturbevilgninger bør komme innenfor det frie feltet, fordi dette kommer flere til gode, og fordi det finnes mange dyktige kunstnere utenfor institusjonene. Men at veksten utenfor institusjonene skal komme alskens folk til gode, bare de har et prosjekt som kan kalles kulturelt, er jeg ikke enig i – og derfor kanskje ikke enig med verken FrP eller Meisingset om de mener dette. Jeg leste en gang et leserinnlegg fra ei jeg ikke husker navnet på, som reagerte på flere oppslag med amatørmalere i Stavanger Aftenblad, som om de var malere, bare fordi de hadde en fargerik personlighet. Den fellen må ikke kulturpolitikken havne i.
Meisingset spør: Er Frps kulturideologi liberal eller liberalistisk? Vel: Det mest liberale ville kanskje være at folk fikk ordne kulturen sin på egenhånd, uten at staten skulle ha noen finger med i spillet. Det tror jeg ikke er riktig. Det mest liberale ville vært å sikre mangfold, og da trengs det betydelig offentlig støtte. Hvis folk skulle ordne opp i kulturen på egenhånd, ville dette vært å betegne som liberalistisk. Der er ikke FrP i dag. Så argumenteres det for noe som er problematisk: "Frps er videre tilhenger av å omfordele kulturell anerkjennelse: Det er ikke bare elitens produksjoner som er kulturelt interessant, tvert imot er hele folkets produksjoner eller handlinger å regne for kultur. Den naturlige konsekvensen av dette er å omfordele kulturpenger fra det profesjonelle feltet til det frivillige feltet eller den kulturen som er drevet av amatører." Da kan jeg være retorisk: er det riktig at alle fargerike personer skal få kulturell anerkjennelse og offentlige midler? ”Det interessante er å få frem en grundigere og mer omfattende diskusjon på høyresiden om kulturpolitisk ideologi,” avslutter Meisingset. Jeg tror kulturen skal være minst mulig av stat og marked. Da tror jeg at det vanskelig finnes noe løsninger som er bedre enn hovedlinjene i dagens kulturpolitikk.
No comments:
Post a Comment