Storslått Stockholm

Det var herlig å besøke den svenske hovedstaden i snaue tre dager!

Første dagen, onsdag, med ankomst et par timer senere en planlagt grunnet et forsinket fly, bø likevel ikke på store forrykninger i planene. Men det ble omtrent 45minutter mindre vistitt-tid på Wasamuseet enn beregnet. 20 minutter på Wasa-museet er i det minste laget. Men; har du sett skipet, så har du sett det vesentligste. Selvsagt finnes det filmsnutter, monter og sengetepper du kan ta nærmere i øyesyn, men det er jo båten som er det aller vesentligste. Og hvilket praktfullt syn! Skipet som ble sjøsatt i 1628 – og sank som en stein som Titanic – ble hevet i 1961, og ble rask utstilt for å tekke turister. Det over 350 år gamle skipet er imponerende bevart. Desto mindre imponerende er det at skipet sank fordi det kom vindrosser inn i kanonhullene. Skipet kantret. Ingeniør-kunsten er derfor ikke noe mesterverk. Men hvilke flotte utskjæringer skipet har – et skip som er vanskelig å bedømme om det ble bygd for militære formål eller kongelig oppvisning i pomp og prakt. Aldri om engelskmennene bygde slike krigsskip – med så mye krussedull-kunst. Det var egentlig litt latterlig å se ”krigsskipet.”

Vass Hedda Gabler
Deretter bar det til Dramaten, Sveriges nasjonalteater – for å se oppsetningen av ”Hedda Gabler” av Henrik Ibsen. Jeg hadde fantastisk plass, benk 3, sete 476 – litt hevet over dem som satt på parkett. Jeg hadde ingen til høyre for meg, så jeg kunne lene meg til siden, og nyte forestillingen. For nærmere informasjon om selve stykket henviser jeg til forrige blogg-innlegg. Jeg synes ikke oppsetningen var særlig god. En 3-4 på terningen. Såpass få øyne på terningen gis fordi jeg
syntes forestillingen manglet retning – hva ville de fortelle? Hvem var Hedda? Hvorfor begikk rollefigurene selvmord, eller ble drept? Det var særlig to rolleprestasjoner som skilte seg ut. Maria Bonnevie og Peter Engman. Engman er nok utrolig bra på filmlerretet, og en ung skuespiller vi nok kan vente oss mye av i årene som kommer. Han tolket Eilert Løvborg i en rocka retning, han virket temmelig utrangert ved sin ankomst, en god tolkning av rollefiguren dette – som Ibsen antyder er utlevd. Viktige; Han hadde et stort følelsesregister, og det virker som han lett kommer i kontakt med sine følelser. Han hadde store stemningsskifter i løpet av forestillingen, og Engman klarte å få litt mer Strindberg inn i Ibsen – vellykket, fordi Ibsen gjerne kan bli litt stivt. Maria Bonnevie var dyktig, men jeg hadde problemer med å forstå hvor hun ville med sin Hedda. Hvem var hun? Hva er viljene til rollegalleriet? Nå hadde jeg lest stykket på forhånd, men for å ta skuespillerne og regissør i forsvar så var det noen språk-problemer – jeg skjønner ikke all svensk, særlig adjektiver som blir litt for spesifikt beskrevne – det svenske språket er jo tross av ganske rikt (Hvorfor de eksempelvis forskjell på "Kungen" og "Konungen?". Ellers bør nevnes Sofia Pekkari som særlig i starten ved hennes entré gjorde en veldig sjarmerende og naturlig Fru Elvested.

Forandring i planer
På torsdagen var det ut av hotellet klokken 09.15 for å besøke Cornelis Vreeswijk-museet. Museet
skulle ligge i den ærverdige gamlebyen ”Gamla stan.” For å gjøre det klart for alle: VREESWIJK-MUSEET ER NEDLAGT. Det visste ikke jeg, det står ikke på museets fortsatt operative hjemmesider. Vi snakket med en tilstøtende kafé-eier til Norra Tvarrgrand 8, og han fortalte
oss at de arbeidet for å få til en utstilling av Vreeswijk sammen med ABBA og andre, uti Djurgården. Håper de får dette til. Men hvilken nedtur dette var! Det er jo for godt til å være sant at det skal være et eget Vreeswijk-museum – så lenge det ikke finnes et for Carl Michael Bellman, Evert Taube, ABBA eller noen andre svenske musikere. Nedslått satte vi oss ned på en kafé. Da ble det endevending i planer, og på grunn av det inntrufne, og at det passet lite inn i nye planer, ble det ikke til at vi besøkte kunstner-resturanten fra 1722 – Den Gyldne Freden. Vi ruslet i stedet for oppover Drotningsgatan (en besøksverdig handlegate i Norrmalm, som går helt ned til Gamla Stan), og støtte naturligvis på Stockholm Stadsteater. Her gikk det en forestilling som et par dager tidligere var utsolgt, som jeg hadde sjekket opp på nettet: ”Eurokrisan – en revy om finanskrisen.” Fra og med klokken 11.40 ventet vi utenfor for å se om det var noen ledige billetter – og sannelig var det ikke ett ledig bord, nr. 37. Vi kjøpte billetter, og overvar 1 time med det som kan kalles politisk revy. Først kan jeg jo fortelle at forestillingen går under vignetten ”soppteater” – det vil si at det er lunsjteater (det begynner jo klokken 12) der du får servert suppe under forestillingen (denne dag, en mektig, appetittelig kyllingsuppe). Naturligvis var det mange pensjonister på forestillingen, så tidlig på dagen. Forestillingen var som en revy fra det politisk aktive 70-tallet – men hadde sin sjarm likevel. I det legger jeg i at den gav uttrykk for sine
meninger i klartekst, og inntok et politisk standpunkt godt til venstre for sentrum. En dresskledd utgave av Tramteatret, på mange måter. Dessuten syntes jeg de komiske virkemidlene var ganske gammeldagse, der sarkasmen stod sentralt, og ingen allusjoner ble brukt – etter det jeg fikk
med meg i hvert fall. Det som jeg hovedsaklig lærte ved forestillingen var at ”Norge i rødt, hvitt og blått” ikke er en norsk melodi. Jeg har tidligere ment at dette burde være Norges nasjonalsang, men trekker det tilbake nå, siden melodien visstnok er svensk. Til tross for at Cornelis Vreeswijk-museet var det derfor en trøst at vi fikk se ”Eurokrisan,” som vi ellers ikke ville fått tid til.

Slottsvisitt
Rundt klokken 13.20 var det slottsbesøk. Jeg har aldri vært særlig opptatt av slotts- og palasskultur, men siden det svenske slottet går for å være ”en av Europas mest åpne slott” (ifølge slottets hjemmesider), kunne det vært artig å ha besøkt et slott en gang. Dessuten - det er verdens største slott hvor det fortsatt bor en konge - med sine 605 rom og kjøkken. Jeg har jo sett Versailles utenfra, men aldri inni (se hvor de skeit i hjørnene, lissom?) Dessuten er jeg svak for forseggjort 1700-talls arkitektur og design (det er jo Carl Michael Bellmans tid), og dette viste det
seg at slottet hadde mye å vise fram av – noe jeg på forhånd antok. En svær fløy var åpnet for publikum – hovedsakelig det som gikk under betegnelsen representasjonsvåningarna (der hvor statsbesøkende overnatter). Dette var imponerende! I en annen fløy var viet til den svenske adelsordningen. Er det derfor vi har det svenske uttrykket ”ordning og redan? :) Det er mye tant og fjas tilknyttet til det svenske monarkiet. De hadde minst fire ulike ordener (der vi i Norge
bare har én, St. Olavs orden), og hvor medaljene og merkene var så til de grader prangende. Morsomt. En billett til slottet er tredelt, og koster 150 kroner. Representasjonsvåninga er en del av billetten. Her får du også sett den prangende Rikssalen. De andre delene er museet De tre kronor, og skattekammeret. Jeg synes ikke dette er like interessant som å se rommene i representasjonsvåningarne. Her er det septer, og kroner det går i – i tillegg til hverdagsliv bak slottsmurene i eldre tider. Viktigst; Stockholms slott er vel verd et besøk for de som har interesse for gammel finkultur generelt, og vi opplevde et svært vennlig og gjestmildt personale uansett hvor vi vandret på slottet. Og hvilken spesiell dag: på denne dagen ble Sveriges arveprinsesse etter Victoria født! Nå føler jeg meg som en entusiastisk hoffreporter.... Dagen etter fikk hun sitt navn: Estelle Silvia Ewa Mary. Kanskje vi kunne stable et par navn til etter hverandre?

Shopping
Klokken 13.45 var det tid for shopping, og da er området rundt Sergels torg et anbefalt sted for de kjøpelystne (norrmalm med Drotninggatan, og Østermalm). Stockholm er jo Nordens handlesentrum, så her er det noe for en hver smak – jeg fikk med meg hjem to flotte vårplagg til rabattert pris. Deretter var det Thai-buffé på den anbefalte resturanten Pong til 158 SEK. Det finnes flere Pong-resturanter i Stockholm, men vi valgte å gå på den svært så anbefalte resturanten som lå i en sidegate til Drottninggaten – og kokken hadde her lagt i stand utsøkt og bredt variert mat. Terningkast 6. Deretter bar det hjem på hotellet. Elite Palace
hotell, i S:t Eriksgatan.

Show
Etter en halv time med trening på hotellet, var klokken blitt 19.30. Da var det tid for Robert Gustafssons 25 års jubileumsshow på Cirkus – som begynte klokken 21.00. Vi hadde en hyggelig drosjetur ned til Cirkus – og hvilket et fantastisk showteater. Nok et flott teaterbygg! Her var det masse av historie i veggene. Søyler og nøttebrunt treverk, gjorde resturanten og publikums-foajeen svært så sjarmerende, storslått og lun, på samme tid. Hele teatret så på utsiden ut som en svært, oppblåst pavilijong. Skikkelig sjarmerende var det. Og også her hyggelig personale – som det er i det serviceinnstilt Sverige. Inni så salen ut som et kråkeslott - et slags permanent revytelt, med småbord og stoler stablet hulter til bulter på avsatser. Revyen varte i nøyaktig halvannen time. Showet hadde fellesnumre innimellom Robert Gustaffsons i all hovedsak type-numre (ekte personligheter og oppfunnede), der fellesnumrene bestod av i varierende grad medrivende musikalske innslag. Og som et apropos til Vreeswijk, hadde ett av disse numrene melodien til Turistens klagan. Nå var det en del barrierer mellom Robert Gustafsson, og vi som norske
publikummere. For det første kjenner vi ikke alle referansene. For det andre er det en del ord vi ikke forstår. Men vi skjønner jo når det er morsomt, og ler hjertelig likevel J. Robert Gustaffson er som fysisk komiker i verdensklasse! Tekstene er bra, men tradisjonelle – dette er jo vitser som nesten kan mistenkes for å ha funnet på nettet. Det er en del one-linere basert på stereotypiske bilder, av for eksempel andre etniske grupper, men Robert Gustaffsons humor blir likevel ukontroversiell, og i negativ forstand glatt. Og showet er et glatt, velsmurt maskineri – med noen
imponerende skift regissert av instruktøren. Men Robert Gustaffson – som er en velutdannet skuespiller – holder showet oppe. Det faller litt mot slutten i Speedway-nummeret (en svensk speedway-kjører som jeg ikke husker navnet på – der han vitser om alskens kjendiser.) Her mangler vi nordmenn referanser, men vi skjønner at dette er litt negativ humor, og de store lattersalvene fra salen uteblir også. Og noen ganger blir tilbakeblikkene som forestillingen bygger på litt unødvendige. f.eks Oboy-nummeret. dessuten kan persondyrkelsen av Gustafsson ta litt vel overhånd. Men Gustaffson (som jeg håper jeg er i slekt med, siden min familie på morssiden stammer fra Sverige, og heter Gustavson) bærer dette showet til en femmer på terningen – en mann som mer en en gang får meg til å tenke på Rogalands fortreffelige komiker Kristian Arntsen.

Hjemtur
Så var det hjem på fredagen. Jeg sitter å skriver dette på Arlanda. Oppsummert har dette vært en meget vellykket tur, rikt på opplevelser, og kommer til å tenke tilbake på et Stockholm med serviceinnsilte mennesker, som ikke har vanskeligheter med å forstå nordmenn. Stockholm er en vennlig by – langt mer sjarmerende enn Oslo, og så mye rikere på kultur og gammel storhet. Jeg merket at jeg hadde vært litt lenger øst i Europa, og kanskje lenger sør – på samme tid. For som slottsguiden sa, hentet monarkiet i Sverige inspirasjon fra Frankrike og Russland, og det gjelder kanskje Sverige i sin helhet som i mindre grad enn Norge har kikket vestover. Teateropplevelsene
var fine, og vi hadde overraskeende stor glede av slottsvisitten. Shoppingmulighetene var også store. Turen skulle gjerne vært fulgt opp med mer Cornelis Vreeswijk – herunder en tur på den Gyldne Freden – men turen ble så rik på så mye annet. Farvel for denne gang, Stockholm.

Gleder meg til Gabler

På onsdag skal jeg se Hedda Gabler på Dramatens hovedscene i Stockholm. Hedda Tesman spilles av Maria Bonnevie. Hva går Hedda Gabler ut på?

Jeg har lest stykket denne uken for andre gang. Første gang i begynnelsen av 20-årene, og nå,
i begynnelsen av 30-årene. Stykket skiller seg ikke nevneverdig fra den førforståelsen jeg hadde av stykket, før andre gangs lesing. Men jeg husker ikke stykket særlig detaljert, selv om jeg gjenkjenner noe idet jeg leser det. Jeg har også sett en glitrende oppsetning av Hedda Gabler på Rogaland Teater i 2003. Der spilte Marika Enstad en slu Hedda Tesman, og hennes godtroende og naive mann, kunsthistorikeren, Jørgen Tesman, ble spilt av Svein Harry Hauge. Etter gjennomlesing av Hedda Gabler første gang, er det åpenbart at rollene bør spilles slik. Det mener jeg fortsatt etter andre gangs gjennomlesing.

Handlingsgang
Ifølge Wikiepdia handler Hedda Gabler om en datter av avdøde General Gabler, som ikke
har etterlatt henne noen formue. Hun er 28 år, og etter noen år med et aktivt sosietetsliv, giftet hun seg med Jørgen Tesman. Jørgen har vokst opp hos sine to tanter Julle og Rina. Tante Julle er en omsorgsfull person, som tar seg av Rina som ligger for døden. I slutten av skuespillet dør Rina. Ekteskapet til Hedda og Jørgen er basert på at Jørgen blir professor ved universitetet. I
løpet av knappe to dager setter Hedda i scene en rekke handlinger som får dramatiske følger. Handlingen i «Hedda Gabler» starter med at Hedda og Jørgen Tesman kommer tilbake fra en seks måneder lang bryllupsreise. Hedda har kjedet seg, mens Tesman har brukt mye av tiden til arbeidet sitt. Til tross for stor motvilje mot ektemannen har Hedda blitt gravid, noe hun ovenfor omgivelsene har nektet for. Tesman blir fortvilet når han får vite fra assessor Brack at han
vil få konkurranse om stillingen som professor av Heddas forhenværende flamme Ejlert Løvborg. Hedda virker imidlertid lite interessert i dette. Ejlert Løvborg er kjent som en alkoholisert bohemtype, men de siste årene har han levd et nøkternt og tilbaketrukket liv. Ejlert har gitt ut en bok som får veldig gode kritikker, og har skrevet manuskriptet til en ny, som han kun har et
eksemplar av, sammen med Thea Elvsted. Manuskriptet blir beskrevet som barnet til Ejlert og Thea. Dette er noe som plager Hedda. I starten av stykket har Ejlert Løvborg kommet til byen, og har med seg manuskriptet. Thea som er dypt forelsket i Ejlert har forlatt mannen sin og reist etter han. Løvborg lar seg provosere av Hedda til å bli med Jørgen og assessor Brack på fest. Der drikker han seg full, og mister manuskriptet. Tesman finner manuskriptet og gir det til
Hedda. Ejlert forteller Hedda og Thea at han har revet i stykker manuskriptet. Dette gjør han for å skåne Thea. Til Hedda sier han at det verste ikke er å drepe et barn, det er endå verre å miste det. Hedda forteller ikke Ejlert at hun har manuskriptet hans, men oppfordrer han heller til å begå selvmord «i skjønnhet». Hun gir han en av de gamle pistolene hun har arvet fra faren,
general Gabler. Denne løsningen er svært enkel for Løvborg, da slipper han flere problemer og han slipper å forklare seg til Thea flere ganger. Etter at Løvborg har gått brenner Hedda manuskriptet til Eilert.Senere kommer assessor Brack for å fortelle nyheten. Han forteller at Ejlert Løvborg er funnet på et horehus med en avfyrt pistol i lommen, skuddet traff underlivet. Assessor Brack forteller og at han kjente igjen pistolen, den var Hedda sin. Brack bruker
denne informasjonen til å presse Hedda til å bli hans elskerinne. Mens Hedda og assessor Brack snakker sammen, jobber Jørgen og Thea med å sette sammen manuskriptet til Løvborg ved hjelp av små notatlapper. Frem til Brack kjenner igjen pistolen Ejlert har skutt seg med har Hedda full kontroll over alt hun foretar seg. Når assessor Brack forteller Hedda hva som vil skje, merker vi at oppførselen til Hedda forandrer seg. Hun virker redd, nesten litt desperat. Hun forstår at ektemannen hennes vil være lite hjemme, og Hedda kan ikke slippe unna Brack. Hedda liker ikke tanken på at livet hennes skal bli styrt av en annen enn henne selv. Og med dette ser hun ingen grunn til å leve og tar den andre av farens pistoler og skyter seg i skjønnhet.

Kriminalroman
Jeg er ikke helt enig i denne gjengivelsen av Hedda Gabler. Jeg velger å tro at det er Hedda Gabler som er en morder, som har likvidert Ejlert Løvborg. I løpet av første akten får vi høre om noen nærstående personer som brått har gått bort, og Hedda leker ivrig med pistolene selv i slutten av første akt. Dette virker svært mistenkelig, og jeg tror ikke Ibsen antydet dette uten
grunn. Men de mange tolkninger som kan gjøres av dette veldreide dramaet, viser også stykkets kvalitet. Jeg er ikke enig i at ekteskapet til Jørgen og Hedda er basert på at han skal bli professor, selv om det uttrykkes et ønske om å omgås med viktige personer. Men Heddas ekteskapsinngåelse er åpenbart basert på at hun vil inn i et overklasseliv, der selv det småborgerlige ikke er godt nok. Hun vil svært gjerne være noe mer enn det hun er, og noe helt annet enn et alminnelig menneske. Og hun får det som hun vil. Derfor har hun fått det huset
hun tidligere har utpekt, og hvorfor dette huset så beleilig kom for salg når de giftet seg kan man bare gjette, og kanskje finne svar på dersom man leser dette som en kriminalroman? Hva kan man forvente av en person som anser seg selv som hevet over alt og alle – og som kanskje ser ut for å ha narsissistiske trekk? Et annet perspektiv som kan inntas er å ha medfølelse for Hedda, hun lever et kjedelig overklasseliv. Noen skriver: ”Ho er fanga i et ekteskap uten kjærleik.” For meg virker det ikke som om Jørgen Tesman mangler kjærlighet, han har stor omsorg for sine nærmeste; tanten, Elvested, ja til og med rivalen Løvborg gleder han seg til å møte igjen - og han vser beundring overfor Hedda Gabler. Jeg tror mangel på kjærlighet ligger hos Hedda Gabler. Ifølge Wikiepdia er rollefiguren Hedda Gabler ”en av de store dramatiske rollene innen teateret,
det kvinnelige motstykket til Hamlet og noen tolkninger har vært svært kontroversielle. Hedda har blitt fremstilt som en idealistisk heltinne i kamp mot samfunnet, et offer for sin samtid, en prototypisk feminist og en manipulerende skurk.” For meg er det klart at Hedda Gabler er en manipulerende skurk.

Erobreren

Jeg er spent etter å ha sett første episode av Erobreren.
Vårens store satsing fra NRK-drama synes jeg er svært lovende (Har NRK begynt å produsere
egne dramaserier igjen, etter et par år med konkurranseutsetting til produksjonsselskaper?). Serien handler om Jonas, en gutt som gjennomgår dramatiske opplevelser i barndommen. De dyptgripende hendelsene gjør utslettelig inntrykk på gutten. Etter all trolighet preger dette hans livsførsel i voksen alder, men hva som vil hende som voksen vet vi ikke ennå – etter første episode. Men det vi vet er at han bli Norges mest berømte mann, en TV-kjendis. I 1. episode følger vi i all hovedsak Jonas som ung (glitrende spilt av den unge barneskuespilleren), men vi får også innblikk i Jonas tilværelse som voksen (spilt av Kåre Conradi)
– hvor vi er vitne til en sliten og utslått voksen mann.
Hva som måtte skje i mellom blir spennende å følge med på de
 neste episodene.


Dype spor
Vi får se en rekke negative opplevelser son Jonas har iløpet av den første timen, sendt
søndag. Han blir stengt inne, nede i en begravelsesgrav, han får nåler i låret i kirken, hans bestevenninne omkommer i en sykkelulykke, og han blir trakkasért av eldre gutter – på ulikt vis. Osv. Filmen presenterer lettere filosofiske betraktninger fra barnemunn, som er frydefullt å høre på. Styrken med filmen er at den ikke blir mørk. Blant annet er det er noen svært morsomme scener og rollefigurer. Av sistnevnte sort er det grunn for å trekke fram Kim Haugen, som spiller Jonas onkel, en ufordragelig høyremann som framtrer som en nyrik bajas – de fantes visst i det sosialdemokratiske 60-tallet også.(De er også noe av styrken med filmen, det politiske perspektivet er ikke ensidig, selv om det ikke er det serien all hovedsak dreier seg om, men det er
likevel befriende.) Jonas onkel skyter med pistol i vannet, mens familen besøker Jonas bestefar – glitrende spilt av Gard Øyen, som var gledelig å se for første gang i eldre alder, for jeg kan
ikke huske jeg har fått opplevd han tidligere. Han spiller rollen som viril og hjertegod bestefar med overbevisning. Av hysterisk morsomme scener finner vi spesielt én - sankthansfeiringen åpner med at arrangøren (spilt av Finn Schau) starter med ”Kjære landsmenn,” hvorpå
forsamlingen ler og roper på Gerhardsen – som arrangøren må være svært inspirert av. Morsomt! Ellers fungerer historiefortelling, og det blir aldri kjedelig – en sannhet med noe modifikasjon. Tragedie finnes det også noe av – og kanskje er det et anslag at det ikke går så vel med TV-kjendisene i denne serien: En Kvitt eller dobbelt-deltaker (spilt av Bernhard Ramstad) blir klin kokos, da han ikke klarer å gjette riktig navn på en general i Napoleons hær. Vi
tror på at slikt kan skje – og styrken med filmen er at vi tror på scener, karakter og rollefigurer – så langt i hvertfall. Og Jonas er en gutt som tar stort ansvar, noe vi kan vente oss mye av i de neste episodene.

Svakheter
Det er også noe å sette fingeren på, etter første episode. Unntaksvis blir karakterene lite
troverdige, vi tror ikke helt på skuespillerne, men det er unntaksvis. Noen scener blir litt stive. Og – episoden blir mot slutten litt langtekkelig. Den kunne godt var 5 minutter kortere. Jeg tror noe av dette skyldes av de negative hendelsene kommer litt raskt innpå hverandre, uten at filmen framviser det som gjør oss til å reflektere over det. Men bevares – dette er en veldreid film fra
manusforfatteren, og regissør Eva Isaksen – så langt. Gleder meg til fortsettelsen.

Eg vil mala dagen blå

Akkurat nå sitter jeg å hører på noe som tilhører fordums tider - både i musikkhistorien, og i mitt personlige liv. Det er den danske sangen "Jeg vil male dagen blå." Da jeg gikk på Romerike folkehøyskole var det en visesanger fra Skedsmokorset som introduserte oss for denne sangen. Sangen minner meg om et borgerlig 50-tall, der damene strøk tøy hjemme, mens mennene var på jobb. Et klassisk kjønnsrollemønster. Sangen appelerer til det grunnleggende gode i mennesket, hvis det er lov å håpe på det? Jeg har oversatt sangen til dialekt under, og tatt meg visse kunstneriske friheter, for å blant annet gjøre den aktuell til årstiden. Danmark er dejlig!

Eg vil mala dagen blå,

med solskinnstribår på.

Bere lyse fram fra skyggen.

Gje meg sjøl et puff i ryggen

Tro på allting, selv på lykken.

Jeg vil male dagen blå.

Jeg vil male dagen gul,

solen som ein sommerfugl.

Setter seg på mine hender,

alle regnværsdager ender.

Det står mai på min kalender,

jeg vil male dagen gul

Jeg vil male dagen rød

La den siste sorg få dø

Jeg vil plukke kantareller,

sitte oppe sene kvelder.

Leva nå, det er nå som gjelder,

jeg vil male dagen rød.

Jeg vil male dagen grønn,

dyb og kjølig, flaskegrønn.

Sette tente lys i staker,

glemme rynker, dobbelthaker.

Håba at mitt speil bedrager,

jeg vil male dagen grønn.

Jeg vil mala dagen kvid,

å, det e ein ulvetid.

Kjøba franske annemonår,

for de siste tjue kronår.

Lytta te Vivaldis tonår,

jeg vil mala dagen kvid.

Jeg vil mala dagen klar,

sette pris på det en har.

Eg har tusen ting å gjørr

Tørka kler og kjøba smør

Snart e det slutt på januar.

Eg vil mala dagen klar.