Storslått Stockholm

Det var herlig å besøke den svenske hovedstaden i snaue tre dager!

Første dagen, onsdag, med ankomst et par timer senere en planlagt grunnet et forsinket fly, bø likevel ikke på store forrykninger i planene. Men det ble omtrent 45minutter mindre vistitt-tid på Wasamuseet enn beregnet. 20 minutter på Wasa-museet er i det minste laget. Men; har du sett skipet, så har du sett det vesentligste. Selvsagt finnes det filmsnutter, monter og sengetepper du kan ta nærmere i øyesyn, men det er jo båten som er det aller vesentligste. Og hvilket praktfullt syn! Skipet som ble sjøsatt i 1628 – og sank som en stein som Titanic – ble hevet i 1961, og ble rask utstilt for å tekke turister. Det over 350 år gamle skipet er imponerende bevart. Desto mindre imponerende er det at skipet sank fordi det kom vindrosser inn i kanonhullene. Skipet kantret. Ingeniør-kunsten er derfor ikke noe mesterverk. Men hvilke flotte utskjæringer skipet har – et skip som er vanskelig å bedømme om det ble bygd for militære formål eller kongelig oppvisning i pomp og prakt. Aldri om engelskmennene bygde slike krigsskip – med så mye krussedull-kunst. Det var egentlig litt latterlig å se ”krigsskipet.”

Vass Hedda Gabler
Deretter bar det til Dramaten, Sveriges nasjonalteater – for å se oppsetningen av ”Hedda Gabler” av Henrik Ibsen. Jeg hadde fantastisk plass, benk 3, sete 476 – litt hevet over dem som satt på parkett. Jeg hadde ingen til høyre for meg, så jeg kunne lene meg til siden, og nyte forestillingen. For nærmere informasjon om selve stykket henviser jeg til forrige blogg-innlegg. Jeg synes ikke oppsetningen var særlig god. En 3-4 på terningen. Såpass få øyne på terningen gis fordi jeg
syntes forestillingen manglet retning – hva ville de fortelle? Hvem var Hedda? Hvorfor begikk rollefigurene selvmord, eller ble drept? Det var særlig to rolleprestasjoner som skilte seg ut. Maria Bonnevie og Peter Engman. Engman er nok utrolig bra på filmlerretet, og en ung skuespiller vi nok kan vente oss mye av i årene som kommer. Han tolket Eilert Løvborg i en rocka retning, han virket temmelig utrangert ved sin ankomst, en god tolkning av rollefiguren dette – som Ibsen antyder er utlevd. Viktige; Han hadde et stort følelsesregister, og det virker som han lett kommer i kontakt med sine følelser. Han hadde store stemningsskifter i løpet av forestillingen, og Engman klarte å få litt mer Strindberg inn i Ibsen – vellykket, fordi Ibsen gjerne kan bli litt stivt. Maria Bonnevie var dyktig, men jeg hadde problemer med å forstå hvor hun ville med sin Hedda. Hvem var hun? Hva er viljene til rollegalleriet? Nå hadde jeg lest stykket på forhånd, men for å ta skuespillerne og regissør i forsvar så var det noen språk-problemer – jeg skjønner ikke all svensk, særlig adjektiver som blir litt for spesifikt beskrevne – det svenske språket er jo tross av ganske rikt (Hvorfor de eksempelvis forskjell på "Kungen" og "Konungen?". Ellers bør nevnes Sofia Pekkari som særlig i starten ved hennes entré gjorde en veldig sjarmerende og naturlig Fru Elvested.

Forandring i planer
På torsdagen var det ut av hotellet klokken 09.15 for å besøke Cornelis Vreeswijk-museet. Museet
skulle ligge i den ærverdige gamlebyen ”Gamla stan.” For å gjøre det klart for alle: VREESWIJK-MUSEET ER NEDLAGT. Det visste ikke jeg, det står ikke på museets fortsatt operative hjemmesider. Vi snakket med en tilstøtende kafé-eier til Norra Tvarrgrand 8, og han fortalte
oss at de arbeidet for å få til en utstilling av Vreeswijk sammen med ABBA og andre, uti Djurgården. Håper de får dette til. Men hvilken nedtur dette var! Det er jo for godt til å være sant at det skal være et eget Vreeswijk-museum – så lenge det ikke finnes et for Carl Michael Bellman, Evert Taube, ABBA eller noen andre svenske musikere. Nedslått satte vi oss ned på en kafé. Da ble det endevending i planer, og på grunn av det inntrufne, og at det passet lite inn i nye planer, ble det ikke til at vi besøkte kunstner-resturanten fra 1722 – Den Gyldne Freden. Vi ruslet i stedet for oppover Drotningsgatan (en besøksverdig handlegate i Norrmalm, som går helt ned til Gamla Stan), og støtte naturligvis på Stockholm Stadsteater. Her gikk det en forestilling som et par dager tidligere var utsolgt, som jeg hadde sjekket opp på nettet: ”Eurokrisan – en revy om finanskrisen.” Fra og med klokken 11.40 ventet vi utenfor for å se om det var noen ledige billetter – og sannelig var det ikke ett ledig bord, nr. 37. Vi kjøpte billetter, og overvar 1 time med det som kan kalles politisk revy. Først kan jeg jo fortelle at forestillingen går under vignetten ”soppteater” – det vil si at det er lunsjteater (det begynner jo klokken 12) der du får servert suppe under forestillingen (denne dag, en mektig, appetittelig kyllingsuppe). Naturligvis var det mange pensjonister på forestillingen, så tidlig på dagen. Forestillingen var som en revy fra det politisk aktive 70-tallet – men hadde sin sjarm likevel. I det legger jeg i at den gav uttrykk for sine
meninger i klartekst, og inntok et politisk standpunkt godt til venstre for sentrum. En dresskledd utgave av Tramteatret, på mange måter. Dessuten syntes jeg de komiske virkemidlene var ganske gammeldagse, der sarkasmen stod sentralt, og ingen allusjoner ble brukt – etter det jeg fikk
med meg i hvert fall. Det som jeg hovedsaklig lærte ved forestillingen var at ”Norge i rødt, hvitt og blått” ikke er en norsk melodi. Jeg har tidligere ment at dette burde være Norges nasjonalsang, men trekker det tilbake nå, siden melodien visstnok er svensk. Til tross for at Cornelis Vreeswijk-museet var det derfor en trøst at vi fikk se ”Eurokrisan,” som vi ellers ikke ville fått tid til.

Slottsvisitt
Rundt klokken 13.20 var det slottsbesøk. Jeg har aldri vært særlig opptatt av slotts- og palasskultur, men siden det svenske slottet går for å være ”en av Europas mest åpne slott” (ifølge slottets hjemmesider), kunne det vært artig å ha besøkt et slott en gang. Dessuten - det er verdens største slott hvor det fortsatt bor en konge - med sine 605 rom og kjøkken. Jeg har jo sett Versailles utenfra, men aldri inni (se hvor de skeit i hjørnene, lissom?) Dessuten er jeg svak for forseggjort 1700-talls arkitektur og design (det er jo Carl Michael Bellmans tid), og dette viste det
seg at slottet hadde mye å vise fram av – noe jeg på forhånd antok. En svær fløy var åpnet for publikum – hovedsakelig det som gikk under betegnelsen representasjonsvåningarna (der hvor statsbesøkende overnatter). Dette var imponerende! I en annen fløy var viet til den svenske adelsordningen. Er det derfor vi har det svenske uttrykket ”ordning og redan? :) Det er mye tant og fjas tilknyttet til det svenske monarkiet. De hadde minst fire ulike ordener (der vi i Norge
bare har én, St. Olavs orden), og hvor medaljene og merkene var så til de grader prangende. Morsomt. En billett til slottet er tredelt, og koster 150 kroner. Representasjonsvåninga er en del av billetten. Her får du også sett den prangende Rikssalen. De andre delene er museet De tre kronor, og skattekammeret. Jeg synes ikke dette er like interessant som å se rommene i representasjonsvåningarne. Her er det septer, og kroner det går i – i tillegg til hverdagsliv bak slottsmurene i eldre tider. Viktigst; Stockholms slott er vel verd et besøk for de som har interesse for gammel finkultur generelt, og vi opplevde et svært vennlig og gjestmildt personale uansett hvor vi vandret på slottet. Og hvilken spesiell dag: på denne dagen ble Sveriges arveprinsesse etter Victoria født! Nå føler jeg meg som en entusiastisk hoffreporter.... Dagen etter fikk hun sitt navn: Estelle Silvia Ewa Mary. Kanskje vi kunne stable et par navn til etter hverandre?

Shopping
Klokken 13.45 var det tid for shopping, og da er området rundt Sergels torg et anbefalt sted for de kjøpelystne (norrmalm med Drotninggatan, og Østermalm). Stockholm er jo Nordens handlesentrum, så her er det noe for en hver smak – jeg fikk med meg hjem to flotte vårplagg til rabattert pris. Deretter var det Thai-buffé på den anbefalte resturanten Pong til 158 SEK. Det finnes flere Pong-resturanter i Stockholm, men vi valgte å gå på den svært så anbefalte resturanten som lå i en sidegate til Drottninggaten – og kokken hadde her lagt i stand utsøkt og bredt variert mat. Terningkast 6. Deretter bar det hjem på hotellet. Elite Palace
hotell, i S:t Eriksgatan.

Show
Etter en halv time med trening på hotellet, var klokken blitt 19.30. Da var det tid for Robert Gustafssons 25 års jubileumsshow på Cirkus – som begynte klokken 21.00. Vi hadde en hyggelig drosjetur ned til Cirkus – og hvilket et fantastisk showteater. Nok et flott teaterbygg! Her var det masse av historie i veggene. Søyler og nøttebrunt treverk, gjorde resturanten og publikums-foajeen svært så sjarmerende, storslått og lun, på samme tid. Hele teatret så på utsiden ut som en svært, oppblåst pavilijong. Skikkelig sjarmerende var det. Og også her hyggelig personale – som det er i det serviceinnstilt Sverige. Inni så salen ut som et kråkeslott - et slags permanent revytelt, med småbord og stoler stablet hulter til bulter på avsatser. Revyen varte i nøyaktig halvannen time. Showet hadde fellesnumre innimellom Robert Gustaffsons i all hovedsak type-numre (ekte personligheter og oppfunnede), der fellesnumrene bestod av i varierende grad medrivende musikalske innslag. Og som et apropos til Vreeswijk, hadde ett av disse numrene melodien til Turistens klagan. Nå var det en del barrierer mellom Robert Gustafsson, og vi som norske
publikummere. For det første kjenner vi ikke alle referansene. For det andre er det en del ord vi ikke forstår. Men vi skjønner jo når det er morsomt, og ler hjertelig likevel J. Robert Gustaffson er som fysisk komiker i verdensklasse! Tekstene er bra, men tradisjonelle – dette er jo vitser som nesten kan mistenkes for å ha funnet på nettet. Det er en del one-linere basert på stereotypiske bilder, av for eksempel andre etniske grupper, men Robert Gustaffsons humor blir likevel ukontroversiell, og i negativ forstand glatt. Og showet er et glatt, velsmurt maskineri – med noen
imponerende skift regissert av instruktøren. Men Robert Gustaffson – som er en velutdannet skuespiller – holder showet oppe. Det faller litt mot slutten i Speedway-nummeret (en svensk speedway-kjører som jeg ikke husker navnet på – der han vitser om alskens kjendiser.) Her mangler vi nordmenn referanser, men vi skjønner at dette er litt negativ humor, og de store lattersalvene fra salen uteblir også. Og noen ganger blir tilbakeblikkene som forestillingen bygger på litt unødvendige. f.eks Oboy-nummeret. dessuten kan persondyrkelsen av Gustafsson ta litt vel overhånd. Men Gustaffson (som jeg håper jeg er i slekt med, siden min familie på morssiden stammer fra Sverige, og heter Gustavson) bærer dette showet til en femmer på terningen – en mann som mer en en gang får meg til å tenke på Rogalands fortreffelige komiker Kristian Arntsen.

Hjemtur
Så var det hjem på fredagen. Jeg sitter å skriver dette på Arlanda. Oppsummert har dette vært en meget vellykket tur, rikt på opplevelser, og kommer til å tenke tilbake på et Stockholm med serviceinnsilte mennesker, som ikke har vanskeligheter med å forstå nordmenn. Stockholm er en vennlig by – langt mer sjarmerende enn Oslo, og så mye rikere på kultur og gammel storhet. Jeg merket at jeg hadde vært litt lenger øst i Europa, og kanskje lenger sør – på samme tid. For som slottsguiden sa, hentet monarkiet i Sverige inspirasjon fra Frankrike og Russland, og det gjelder kanskje Sverige i sin helhet som i mindre grad enn Norge har kikket vestover. Teateropplevelsene
var fine, og vi hadde overraskeende stor glede av slottsvisitten. Shoppingmulighetene var også store. Turen skulle gjerne vært fulgt opp med mer Cornelis Vreeswijk – herunder en tur på den Gyldne Freden – men turen ble så rik på så mye annet. Farvel for denne gang, Stockholm.