Erobreren

Jeg er spent etter å ha sett første episode av Erobreren.
Vårens store satsing fra NRK-drama synes jeg er svært lovende (Har NRK begynt å produsere
egne dramaserier igjen, etter et par år med konkurranseutsetting til produksjonsselskaper?). Serien handler om Jonas, en gutt som gjennomgår dramatiske opplevelser i barndommen. De dyptgripende hendelsene gjør utslettelig inntrykk på gutten. Etter all trolighet preger dette hans livsførsel i voksen alder, men hva som vil hende som voksen vet vi ikke ennå – etter første episode. Men det vi vet er at han bli Norges mest berømte mann, en TV-kjendis. I 1. episode følger vi i all hovedsak Jonas som ung (glitrende spilt av den unge barneskuespilleren), men vi får også innblikk i Jonas tilværelse som voksen (spilt av Kåre Conradi)
– hvor vi er vitne til en sliten og utslått voksen mann.
Hva som måtte skje i mellom blir spennende å følge med på de
 neste episodene.


Dype spor
Vi får se en rekke negative opplevelser son Jonas har iløpet av den første timen, sendt
søndag. Han blir stengt inne, nede i en begravelsesgrav, han får nåler i låret i kirken, hans bestevenninne omkommer i en sykkelulykke, og han blir trakkasért av eldre gutter – på ulikt vis. Osv. Filmen presenterer lettere filosofiske betraktninger fra barnemunn, som er frydefullt å høre på. Styrken med filmen er at den ikke blir mørk. Blant annet er det er noen svært morsomme scener og rollefigurer. Av sistnevnte sort er det grunn for å trekke fram Kim Haugen, som spiller Jonas onkel, en ufordragelig høyremann som framtrer som en nyrik bajas – de fantes visst i det sosialdemokratiske 60-tallet også.(De er også noe av styrken med filmen, det politiske perspektivet er ikke ensidig, selv om det ikke er det serien all hovedsak dreier seg om, men det er
likevel befriende.) Jonas onkel skyter med pistol i vannet, mens familen besøker Jonas bestefar – glitrende spilt av Gard Øyen, som var gledelig å se for første gang i eldre alder, for jeg kan
ikke huske jeg har fått opplevd han tidligere. Han spiller rollen som viril og hjertegod bestefar med overbevisning. Av hysterisk morsomme scener finner vi spesielt én - sankthansfeiringen åpner med at arrangøren (spilt av Finn Schau) starter med ”Kjære landsmenn,” hvorpå
forsamlingen ler og roper på Gerhardsen – som arrangøren må være svært inspirert av. Morsomt! Ellers fungerer historiefortelling, og det blir aldri kjedelig – en sannhet med noe modifikasjon. Tragedie finnes det også noe av – og kanskje er det et anslag at det ikke går så vel med TV-kjendisene i denne serien: En Kvitt eller dobbelt-deltaker (spilt av Bernhard Ramstad) blir klin kokos, da han ikke klarer å gjette riktig navn på en general i Napoleons hær. Vi
tror på at slikt kan skje – og styrken med filmen er at vi tror på scener, karakter og rollefigurer – så langt i hvertfall. Og Jonas er en gutt som tar stort ansvar, noe vi kan vente oss mye av i de neste episodene.

Svakheter
Det er også noe å sette fingeren på, etter første episode. Unntaksvis blir karakterene lite
troverdige, vi tror ikke helt på skuespillerne, men det er unntaksvis. Noen scener blir litt stive. Og – episoden blir mot slutten litt langtekkelig. Den kunne godt var 5 minutter kortere. Jeg tror noe av dette skyldes av de negative hendelsene kommer litt raskt innpå hverandre, uten at filmen framviser det som gjør oss til å reflektere over det. Men bevares – dette er en veldreid film fra
manusforfatteren, og regissør Eva Isaksen – så langt. Gleder meg til fortsettelsen.