Er SV liberalt?

Er det noen forskjell mellom frihet til og frihet fra? Hva med selvråderetten?

Liberalisme er avledet av det latinske ordet ”liber,” som oversettes med fri. Noe av problemet med å diskutere frihet i Norge (eller liberalisme, for den saks skyld) er at vi har bare ett ord for frihet. Engelskmennene skiller mellom ordene freedom og liberty. Liberty er et omstridt moralsk og politisk prinsipp, som søker å identifisere en tilstand der mennesker er i stand til å styre seg selv. Det dekker sentrale aspekter ved personlig autonomi, altså selvråderett. Selvråderetten utvikles gjennom de negative friheter – som kan formuleres som sivile rettigheter, det man skal ha frihet fra: Disse rettighetene omhandler for eksempel retten til liv og fysisk integritet, til ikke å bli torturert, til ikke å bli fengslet uten lov og dom, til rettssikkerhetsgarantier, til privatliv, til ytrings- og trosfrihet, til organisasjonsfrihet og til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet. For alle liberalere skal staten sikre det negative frihetsideal. Så kan man spørre, hvor stort ansvar har staten for realisering av det positive frihetsideal – hva skal man ha retten til? Innebefatter dette sosiale rettigheter? Og – kan realisering av det positive frihetsideal gå ut over det negative frihetsideal? Til disse tre spørsmålene forholder liberalere seg ulikt. Venstreliberale hevder at staten har et større ansvar for realisering av det positive frihetsideal, enn høyreliberale. Og – høyreliberale ser større farer ved at det positive frihetsideal kan krenke det negative frihetsideal – enn hva venstre-liberalere mener. Liberale mener at både det positive og negative frihetsideal skal realiseres, men de skiller seg i synet på hvorvidt staten har ansvaret for realiseringen av det positive frihetsideal. Alle liberalere mener at man skal tilrettelegge som mest mulig personlig autonomi, eller selvråderett.

Så kan man ta for seg det som Svein Tuastad reflekterer over i sin artikkel: ”Førestell deg ein stat som blander seg inn i om det er mor eller far som skal være heime med babyen, og som planlegg å forby å la småunger å gå heim fra skulen når undervisninga er ferdig. Staten meiner nemleg det er betre at dei leikar og gjer leksar på skulen. Den same staten tar halvparten av alt du tenår frå deg, i neste omgang gir han pengane til merkelege organisasjoner…” Det kan stilles spørsmål om det er liberalt at staten blander seg inn så mye som de gjør i folks privatliv, når premisset for liberalismen som idéretning er begrenset statsmakt for at det blant annet ikke skal krenke privatlivet. Men, for å ta SVere som ønsker å bekjenne seg som liberale i forsvar, så kan det likevel betegnes som liberalt dersom man er kritisk til foreldreretten. Foreldreretten innebærer at foreldrene bestemmer over deg, til du er 18 år. Din selvråderett blir begrenset altså utifra foreldrenes ønsker. Innskrenker ikke foreldreretten et ungt menneskets selvråderett? Enn 8 til 4- skole kan kanskje sikre likebehandling av mennesker; man forsøker å gi barn likest mulige utenforliggende forutsetninger for å klare seg i livet, uavhengig foreldrenes valg og ressurser, slik at de senere kan benytte seg enda mer av selvråderetten. Men: det er et stort problem å gjøre dette, fordi dette innebefatter at man mener at staten skal ha svaret på hva som er til det beste for det enkelte barn – til det har jeg for stor tillitt til foreldrene - og det enkelte barn - til å finne løsninger som er best for seg. Vil ikke dagens systemer allerede fange opp eventuell forsømmelse av barnets liv? Er en 8 til 4 skole heller et forsøk på å frambringe likest mulige elever, ved at alle skal traltes i gjennom samme kvern, framfor å behandle alle elever likt? Dette er et klassisk skille mellom liberale og sosialister: Likebehandling vs. resultatlikhet.

”… Staten tar halvparten av det du tjener,” skriver Tuastad, som er en forsiktig påstand, med tanke på alle former for skatter og avgifter som staten tar inn. Dette er problematisk med tanke på at staten skal være begrenset. Hva betyr det en begrenset stat? Skulle de tatt inn mindre enn halvparten av det du tjener? Det er ikke omstridt å mene dette fra et liberalt ståsted, men heller ikke her er det fasitsvar. Det er verd å nevne at de to motstridende økonomiske skoleretninger innenfor den kapitalistiske økonomien, den klassiske økonomiske skole og Keynesianismen, kan begge betegnes som liberale teorier. Det er riktig at Keynesianismen særlig er sosialdemokratiske verktøy, men i amerikansk språkbruk, der liberal betyr venstreorientert, så er det riktig å betegne
Keynesianisme som venstreliberalt og klassisk økonomisk skole som høyreliberalt. Poenget her er å vise hvor stor spennvidde det er i liberalismen. Det skattetrykket som SVere ønsker kan kanskje ikke i seg selv omtales som illiberalt? Men problemet melder seg gjerne med progressiv beskatning, som SVere er ivrige talsmenn for? Ved progressiv beskatning behandler man ikke
lenger alle borgere likt, men heller tar i bruk det gamle sosialistiske slagord
om å ”yte etter evne, og få etter behov”? Dette berører klassiske skiller mellom sosialister og liberalere, som har ulike syn på begrepet likhet: Sosialister etterstreber resultatlikhet, mens liberalere etterstreber likebehandling.

”Stemmer teller, ressurser avgjør.” SVs Erik Faret Sakariassen tar opp et tema 23, mars som er verd å diskutere, nemlig at større fagforeningsmakt, er større folkestyre. Det kan være det, men det er nok neppe liberalt. Husk blant annet på at i sentrale klassiske liberale var motstandere av demokrati i seg selv, og hva da med bedriftsdemokrati – styre over andre folks eiendom (aksjonærene)? Og - gir dette aksjonærene større frihet? Innsigelsen, av mange, mot
fagforeningsmakt, er at det blant annet at det utvanner det liberale prinsippet
om politisk likhet. Det er viktig at meninger kommer til uttrykk valgkanalen, og ikke gjennomslag for de som nødvendigvis er mest høyrøstede og ressurseterke. Derfor er liberalere i dag utpreget nasjonalstatsdemokrater, fordi alternativet er verre.

Betegnende nok uttrykker Sakariassen: Vi må låne de konservatives tankegods om å ”fornye
for å forbedre.””Det riktige uttrykket er vel forandre for å bevare?” SV kan sies å ha mange liberale trekk (så vel som konservative, tenk blant annet på strukturkonservatismen i SV overfor offentlig forvaltning). Men SV bør nok betraktes som et sosialistisk parti, framfor liberalt, selv om partiene har trekk av hverandre.

Denne kommentaren stod på trykk i Stavanger Aftenblad fredag 30. mars.

Hans majestet Hansen

Premieren på Hans Morten Hansens ”roper i skogen… og forventer å få svar” var kanonkjekk!

Terninkast 5. Hans Morten Hansen er uovertruffen i stand-up-Rogaland, og sikkert, som en av anmelderne skriver: Blant topp 5 i Norge. Selv synes jeg betraktningene hans rundt ”skotøy og trær” var det beste – og i verdensklasse.

Jernladyen

Margareth Thatcher er hittil den eneste kvinnen som har inntatt Downing Street 10 (1979 – 1990), og er britenes lengstsittende statsminister i det 20. århundre. Siden filmen beskriver henne hovedsakelig som menneske, skal jeg forsøke å beskrive hennes politiske virke. Hva gjorde henne til en markant politiker? Svaret er Thatcherismen.

Thatcherismen kan beskrives som en rekke tiltak for å kompromissløst redusere det
konservative gjerne omtaler som sosialistisk innflytelse i samfunnet. Ortodokse konservative er gjerne motstandereav forandring (Ware 1996:32). (Man kan mistenke slike tanker for å ha sitt utspring i å beskytte sine egne økonomiske og poltiske interesser (Ware 1996:32). Von Beyme har en herlig spissformulert definisjon av konservatisme: Konservatisme er en retning som forsvarer posisjoner som er truet, eller som allerede er tapt (1984:46). Han utdyper de konservatives idémessige forankring med å referere til troen på guddommelig utfall, og troen på det tradisjonelle liv. Støtte til orden og stratifisering av samfunnet, og anerkjennelse av
privat eiendom og frihet, tro på tradisjon og tradisjonell moral. Konservative mener at det heller ikke må settes likhetstegn mellom forandring og reform, og at sakte fornadring er det som best bevarer samfunnet (Von Beyme 1984:49). Her kan man bruke Jan P. Syse ord: forandre for å bevare. Thatcher stod nok dypt forankret i de konservative verdiene, som på noen områder er nært beslektet med liberale verdier . individuelle friheter, som eiendom. Hun var nok imidlertid
ikke tilhenger av at forandring skulle gå tregt.

De britiske øyer
Konservatismen har kanskje hatt størst gjennomslag på verdensbasis i Storbritannia (Ware 1996:32). Husk på at selv ikke Tyskland (eller Italia) har store statsbærende konservative partier, CDU er et kristenkonservativt parti. I Frankrike var De Gaulle en del av Bonapartismen, framfor tradisjonell, fransk konservatisme. Hva gjorde at konservatisme har fått stort gjennomslagskraft i Storbritannia? Åpenbart ikke at de utelukkende forsvarte det tapte, eller var motstandere av forandring – den britiske konservatismen på 1980-tallet revolusjonerte på mange områder det
britiske samfunn. For som Von Beyme riktig påpeker har de konservative gjennomgått langt mer vidtgående forandringer enn doktrinene til andre politiske grupper (1984:48). Dette kommer
klarest til uttrykk ved Thatcher lederskap av det konservaitve partiet i Storbritannia.

Bred appell
Noe av suksessformelen til de britiske konservative, enten man er enig med deres politikk eller ikke, tror jeg skyldes at blant annet Thatcherismen klarte på en kanskje merkelig måte å forene partiets to fløyer. Den britiske konservatismen består av én fløy som kan omtales som ”nasjonal enhets” konservative, og på den andre siden økonomisk liberale (Webb og Fisher 1999:22) Det er sistnevnte fløy Thatcher ikke bare identifiseres med, men var også en av de fremste pådrivere
for siden hun ble partileder i 1975. Imidlertid var det flere saker som gjorde at hun appelerte til de ortodokse konservative. Hun snakket om nasjonal stolthet for det gamle imperiale Storbritannia generelt, og førte en knallhard innvandringspolitikk spesielt. Man skal heller ikke utelukke at Falklandskrigen, en slags feiring av gammel britisk imperialisme, fikk bred gjennomslag blant nasjonalstatskonservative. Men det skal heller ikke sies at indre dragkamper mellom fløyene var ikke-seksisterende. Men hun snakket å også mye om moralsk tradisjonalisme og sosial autoritet – hvilket nok godgjorde de ortodokse konservative. Det samme kan sies om hennes kritiske holdning til gamle EF – og hennes klassiske utsagn ”we want our money back.” Vi kan hittil konkludere med at hun på sett å vis klarte å holde fløyene i partiet samlet.

Økonomisk liberalisme
Hennes politikk gikk ut på å ”rulle tilbake staten,” altså betydelig reduksjon i statlig intervensjon i økonomien (Webb og Fisher 1999:22). Dette innebefattet privatisering av offentlig eide bedrifter, fjerning av offentlige subsidier til industrien, svekke fagforeningsmakten, redusere offentlig forbruk og den direkte skattelegging, samt redusere offentlige velferdsgoder (Webb og Fisher 1999:22). Jeg husker vi hadde forelesing om velferdsstaten på statsvitenskap grunn- eller
mellomfag i Oslo, der vi ble forelagt tall som viser offentlige andels av BNP i etterkrigstiden i ulike land, og jeg tror dette dreide seg om Vest-Europa. Kun Storbritannia har i en periode klart å redusere det offentlige andels av BNP, og det var under Thatcher, riktignok bare en kort periode. Dette viser i hvert fall at Thatcher klarte å nå noen av sine mål.

Polarisering på 80-tallet
Det var også en ekstrem polarisering i britisk politikk under Thatchers regjeringstid. Ikke bare tok de konservative et kvantesprang til høyre, Labour (dvs sosialdemokratene) gjorde et tilsvarende stort sprang til venstre. Etter valgnederalget i 1979 gikk partiet gjennom en omkalfaring som munnet ut i et ekstremt radikalt program foran valget i 1983 – under ledelse av Neil Kinnock. Dette innebar utmelding av EF, importkontroller, omfattende nasjonalisering av industrien, nye former for industriplannlegging og statstøtte og mer sjenerøse velferdsordninger (Webb og Fisher 1999:23). Siden avstanden mellom de to statsbærende partiene var så store, var det nok mange velgere som følte seg utilfredse i midten som følte at valget sto mellom pest eller kolera – derfor kan det ses på som en taktisk bommert av Labour at de ikke la seg på en linje i
midten for å tekkes medianvelgeren. Da hadde de kanskje ikke trengt å vente til 1997 med å vinne et valg, da de for øvrig la seg på en langt mer moderat politisk linje. En stemme til det liberale partiet, som jo ligger i midten mellom disse to partiene i Storbritannia (med sin radikale eller sosiale liberalisme), ble nok sett på som en bortkastet stemme på grunn av Storbritannias Westministersystem på 1980-tallet. Det er tydelig at den polariseringen som skjedde i britisk politikk i Storbritannia på 1980-tallet – med Westministersystemet som bakteppe – tjente de konservative.

Konservatisme, liberalisme og sosialisme

Dearlove og Saunders understreker hvor viktig det er å legge merke til hvor stort brudd
Thatcherismen hadde med tradisjonell konservatisme (2006:408). Det nye høyre – som Thatcherismen også kan omtales som – var kanskje vel så beslektet med klassisk liberalisme, framfor ortodoks konservatisme. De klassiske liberalister hadde mistro til statlig makt, og dette gjør at de kan omtales som anti-sosialister. Som skrevet innledningsvis så vi at Thatchers politikk i hovedsak gikk ut på å ”rulle tilbake staten.” Men dette innebefatter et brudd med tradisjonell konservatisme, som mener at staten (i likhet med sosialister) kan brukes til å skaffe et ønsket utfall (Dearlove og Saunders 2006:408). Sosialister ønsker å bruke staten til for å skaffe sterkere sosial likhet, og til å angripe de med privilegier og privat eiendom. Konservative ønsker å bruke staten til å opprettholde sosial orden, og forsvare privilegier til de med privat eiendom, og opprettholde nasjonal enhet for hele befolkningen. Sosialister og konservative har som regel en felles oppfatning mot liberalere i saker som vedrører rettighetene til kollektivet. De streber ofte etter det felles gode, selv om enkeltindivider vil måtte tape på denne politikken. Sosialismen og konservatismen er ofte nasjonalistisk i sin retorikk (Dearlove og Saunders 2006:409).Liberalere vil på den andre siden sette individet i sentrum, over kollektivet, og hevde at mennesket selv kjenner sitt eget beste. Thatcherismen innebar altså en forening av konservatisme og sosialisme. Thatcher etterstrebet nasjonal enhet vedrørende Falklandskrigen, og hun stod opp for engelske nasjonale interesser mot EF. Like fullt var hun en som vektla det personlige initiativ, der hun ved å kutte velferdsgoder overlot mennesket mer til seg selv, at hver og en måtte ta ansvaret for sitt eget liv, og kjenne sitt eget beste. Videre er nok hennes slektskap med klassisk liberalisme sterkt, og vi kan nå se på noen fellestrekk mellom liberalisme og konservatisme, der Thatcher hadde hvert ben i hver leir: Liberalere og konservative har et felles utgangspunkt mot sosialister om spørsmål som vedrører privat eiendom og velferdsdistribusjon. Liberalere er sterke motstandere til sosialisters mål om å skaffe et mer egalitært samfunn i seg selv, siden de mener at folk som har oppnådd private eiendomsgoder må fritt kunne forvalte dette selv. De mener det er umoralsk å ta fra de rike og gi til de fattige, fordi dette krenker individets rettigheter (Dearlove og Saunders 2006:409). Dette syn reflekteres nok i det som ble skrevet innledningsvis om skattereduksjon, hvor felleskapet mellom konservative og liberalere nok er sterkest. Snakker man om
fagforeningsmakt, offentlig eierskap til industrien, må vi i hvert fall innenfor den liberale partifamilie skjelne mellom ulike retninger.

Thatcherismen
Hva var noen av de konkrete tiltakene som Margareth Thatcher (1925 - ) gjorde, og som kan kalles Thatcherisme? Margareth Thatcher var inspirert av monetær tenkning, som Milton Friedman. Hun senket inntektsskatten, og økte den indirekte beskatningen (dette betydde forholdsvis mer å betale for de med lavere inntekter.) Hun økte rentene for å få bukt med inflasjonen (dette betydde større avdrag for de med gjeld). Hun senket støtten til utdanning, samt bostøtten (som gikk ut over de lavere bemidlede). Thatcher ønsket å redusere makten til fagforeningene, fordi det undergravet det parlamentariske demokratiet, samt at de stadige streikene forhindret økonomisk framgang. (Og hun lyktes – eksempelvis stemte kun 39 prosent på Labour ved valget i 1983). Etter valget i 1983 eskalerte salg av offentlige bedrifter og eiendom.

Kilder:
- Wikipedia
- Ware, Alan (1996): Political parties and party systems, Oxford: Oxford University Press.
- Von Beyme (1984): Political parties in western democracies, New York: St. Martin’s Press.
- Dearlove, John & Saunders Peter (2006): Introduction to british politics, Camebridge: Polity Press.
- Webb, Paul & Fisher, Justin (1999): The changing British party systems: Two-Party Equlibrium or the Emergence of Moderate pluralism? I Changing party systems, David Broughton og
Mark Donovan (red). London: Pinter.

"En lek med teater"

Jeg spiller Reidar Willien i farsen "Ute av drift," som har premiere på Stills scene 12, april. Det er derfor betimelig å stille spørsmålet "Hva er farse?"

Farsen er en ganske ny teaterform. Ifølge wikipedia er farse ”en form for komedie hvor hensikten å underholde publikum med usannsynlige og ekstravagante situasjoner, forkledninger og falske identiteter. Den verbale humoren står sentralt, med varierende grad av sofistikerte samtaler (avhengig av kvaliteten på farsen journ. anm.). Også fysisk humor er en del av farsen, gjerne absurd mimikk og kroppsspråk. Plottet innbyr gjerne til fartsfylte forviklinger, som tiltar i løpet av forestillingen. I farser er det vanlig meden litt springende handlingsgang, med overraskende scener innimellom, for å gjøre forvirringen total. Ofte avslutter forestillingen med en forseggjort jaktscene.”

Komiske virkemidler

Dette er altså den omtrentlige definisjonen som gis i Wikipedia. I tillegg fremhever Wikipedia som at ordspill er sentralt for farsen. Jeg vet ikke om det er riktig å trekke fram ordspill som et framtredende komisk virkemiddel ved farsen, kontra andre komiske virkemidler, som eksempelvis ironi, sarkasme, allusjon, underdrivelse, overdrivelse, osv. For det første er det ikke lett å oversette ordspill til andre språk, så de farsene som har hatt internasjonalt gjennombrudd er trolig ikke ordspillene det sentrale for den verbale humoren. For det andre, som henger i sammen med det første, er jeg usikker på om ikke de andre gjengitte komiske virkemidlene står vel så sentralt i de mange morsomme situasjoner som oppstår. Eksempelvis er det i farsen ”Ute av drift” ikke vært merkbare vanskelige situasjoner – som ikke lar seg oversette – på grunn av engelske ordspill. Det kan selvsagt være at denne farsen i så måte er i en særstilling, men det tror jeg ikke at den er. Men; farsen har en haug med konversasjoner som preger av ironi, sarkasme, osv. Jeg vil påstå at det ironiske perspektivet er svært viktig i en farse, der ironi kan defineres som forestilt uvitenhet. Svært ofte bygger situasjoner seg opp ved at en rollefigur – gjerne hovedkarakteren – later som om vedkommende ikke skjønner hva som skjer, og må spille noe annet enn det faktiske, også i ”Ute av drift.” Ifølge Wikipedia skal altså farsen bestå av usannsynlige og ekstravagante situasjoner – der et annet ord for ekstravagant er overdrevne.
Jeg kan godt kjenne meg igjen at situasjonene i farsene kan være overdrevne, men ikke at de er usannsynlige. Er situasjonene usannsynlige mener jeg farsen faller sammen, vi tror ikke på situasjonen, og da gidder vi ikke å følge med. Gode farser har gjerne outrerte situasjoner, situasjonene er ekstraordinære – der påfallende mange tilfeldigheter gjør det til at situasjonen er
ekstraordinær – og morsom. Ofte er bakgrunnen for forviklingene falske identiteter og forkledninger. Absurd mimikk og kroppsspråk kan gjerne stå sentralt, om ikke dominere farsen, fordi da ender det opp med at man ikke tror på situasjonen. Men noe av dette kan være morsomt i porsjoner – og gjerne hvis kroppsspråket og mimikken er litt malplassert – da kjennes det paradoksalt nok veldig riktig. Da står vi igjen med de eskalerende forviklingene som kjennetegner farsen. Dette er veldig sentralt. Ofte er det inn og ut av ulike dører, der forvekslinger av situasjoner kjennetegner gode farser, mens ensidig slamring i dører kanskje kjennetegnes dårlige farser. Ofte er det avstikkerscenene som blir strøket ut av manuskriptet under en oppsetning, fordi det ikke er en del av hovedhandlingen, og dermed overflødig. Men at scener kommer overraskende er gjerne typisk for farsen, her under forutsetning at de følger hovedhandlingen, fordi overraskelse gjerne er det komiske kardinalvirkemiddelet, og derfor strengt nødvendig – enten det dreier seg om overraskende scener, replikker eller kroppsspråk.

Motforestillinger

Hva mener du kjennetegner en god farse? (bidra gjerne i kommentar-feltet) Ofte er motforestillingen mot farser at de blir for skrikete, og da dreier det seg kanskje om klassisk overspill? Det er jeg helt enig i er en felle som farsen kan havne i, et ikke uvanlig feilgrep. Da tar ikke skuespillerne situasjonen på alvor, de fjerner seg fra virkeligheten. Å spille farser, som all annen teater, handler til en viss grad om å stille seg selv spørsmålet: Hvordan ville du ha reagert i virkeligheten? Det er vel vel så menneskelig å underreagere overfor andre, enn å overreagere? I farser hvor skrikingen blir øredøvende, vil jeg påstå at skuespillerne gjør det som wikiepdia kortslutter i sin definisjon: De spiller usannsynlige situasjoner, men for å bruke en forslitt klisje så overgår virkeligheten fantasien.

Situasjons- og folkekomedier i skjønn forening?

Hvordan unngå overspilte farser? Foruten det jeg nettopp skrev om å ikke spille situasjonen, kan det være grunn til å distingvere mellom to typer komedier: Ofte skiller vi mellom situasjonskomedier og folkekomediene – der folkekomedier er historisk mest dominerende av de to former i Norden. Hovedulikheten mellom disse to komedieformene er at i situasjonskomedier er situasjonen morsomme, mens i folkekomedier er persongalleriet og mlijøet morsomt. Farser er i all hovedsak en situasjonskomedie. Situasjonskomedier forbindes kanskje først og fremst – i dag – med amerikanske komiserier som ”Seinfeld”, og, for oss, ”Ute av drift.” Folkekomedier er kanskje mest kjent ved Ludvig Holberg, som ”Jeppe på Bjerget” og ”Erasmus Montanus”, og for det rogalandske publikummet: stykker som ”Maktå på Straen,” og ”Gudlabadne te na mor.” Det er selvsagt ikke slik at det er noe vanntette skott mellom disse to komediesjangrene: Hvem ler ikke godt av personlighetstrekkene til rollefigurene i ”Seinfeld?” Og – i ”Ute av Drift?” Og – ler man ikke godt av situasjonene i Maktå på Straen, når Børe fester og baksnakker Maktå, idet Maktå står like bak ryggen hans? Det er selvsagt ikke vanntette skott, men hovedulikheten er der, og farser er en form hvor situasjonene er satt på spissen – men ikke usannsynlige. Og - farser er noe langt mer enn å tegne morsomme typer, for gjør man dette alene, forholder man seg ikke til situasjonen - da blir det overspill. Du kan jo selv gjette – hvor befinner europeiske klassiske forfattere seg, som Shakespeare? Moliere?

Filosofiske betraktninger

I bøkenes verden finner vi også utredninger om farser, og det er grunn for å gjengi noen smakebiter for å skjønne hemmligheten bak farser, og da har jeg tatt for meg boken ”Farce” av
Jessica Milner Davis. Davis skriver: ”I motsetning til satiren (Satire kan defineres som å latterliggjøre, i ordets mest grunnleggende betydning, journ. anm.) og den sorte humoren, er farsen i sin essens konservativ: Den ønsker ikke å reformere eller forandre verden. Den moraliserer ikke, da er vi over i satiren. Farsen er i motsetning til alle andre teaterformer mer tolerant over menneskelig dumskap. Og tilbake til det jeg nevnte om konservatisme: Den pleier
å gjenopprette sosial autoritet.” I Ute av drift er dette tilfellet, da det starter med seksuelle sidesprang, men ender opp med å verne om ekteskapet, siden alle finner tilbake til hverandre, eller finner noen, innenfor ordnede forhold, til slutt – altså gjenoppretter sosiale autoritet, tilbake til utgangspunktet. Farsen kan også oppsummeres, ifølge Davis, som ”en forestilling som berører sosiale tabuer (f.eks utenomekteskapelig sidesprang journ. anm.), men unngår moralisering eller sosial kritikk – og har empati med de skyldige.” (Vi ler fordi vi føler med rollefigurene som roter seg opp i forviklinger, og er tolerante overfor menneskelige dumheter journ. anm.) ”Og jo mer respektable menneskene i farsen i utgangspunktet er, og jo mer vellykket moralske implikasjoner unngås, jo morsommere er farsen,” ifølge Davis. I ”Ute av drift” er hovedpersonene svært respektable: aktet politiker og betrodd sekretær, hvilket innbyr til stor fallhøyde i de mange situasjoner som oppstår. Og jeg vil si jo mer rollefigurene slites mellom aksepterte eller konvensjonelle sosiale normer, og opprørsk oppførsel, jo morsommere blir situasjonene. Davis understreker viktigheten av at persongalleriet i en farse skal være sympatiske. Vi ler med dem, ikke av dem – vi kjenner oss på sett og vis igjen: tenk hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon – vi tenker jo ikke på oss selv som usympatiske? I motsetning til folkekomedier skal ikke rollefigurene være karikaturer, men de er ofte enklere framstilt enn hva et menneske er i virkeligheten. ”Ofte er personene ikoniske, representanter for engenerell gruppe,” skriver Davis. ” Det kan være seg foreldre, representanter for det motsatte kjønn, lansbyfolk som mangler sivilisert oppførsel, over-utdannede, sjefer osv - representanter for en generell gruppe, altså.” I ”Ute av drift” finner vi blant annet politikere, mødre, sekretærer, koner – som representeres. Denne rollefiguren har ofte ”et rigid tenkesett og en og mangler fleksibilitet,” skriver Henri Bergson. I ”Ute av drift” preges dette av at hovedpersonene Reidar Willien for enhver pris må skjule et lik og sin utenomekteskapelige forbindelse, og Jørgen Grissvang motvillig trekkes inn i situasjoner som kan sies strider mot hans etiske grunnsyn. ”Dette skaper komiske situasjoner,” skriver Bergson, sikkert fordi de ikke klarer å håndtere de omskiftelige omstendighetene de bringes oppi. Og som et lite apropos til det som tidligere er skrevet, har en farse kun suksess, ifølge Davis, dersom ”det spilles psykologisk overbevisende. Det er ikke usannsynlige situasjoner, men høyst reelle. Og som et annet apropos til det som tidligere er skrevet, må overraskelse stå sentralt, ”både i vitser og forestillingens struktur”, ifølge Davis. Ellers så hviler en god komedie på det som er alfa og omega i komediekunsten: Timing.I en to timer lang forestilling er det kanskje heller ikke overraskende at repetisjon er et kjennetegnende komisk virkemiddel for farsen. Situasjoner som virker å være løst, gjenoppstår i en litt annen form, og vi gjennkjenner situasjonen fra tidligere. Dette er morsomt, fordi det er gjennkjennbart. Videre kjennetegnes gjerne farser av selv replikker går igjen. For ”Ute av drifts” vedkommende er det gjerne Jørgen Grissvang som står for dette, med frasen ”vill og hemningsløs” elskovsakt. Også Reidar Willien må flere ganger stille det samme spørsmålet når det banker på døren: ”Hvem er det?” Siden repetisjon er viktig i farser drister vi oss derfor
til å stille spørsmålet i overskriften en gang til, der du kan bidra i kommentarfeltet under: Hva er farse?

Kjekt!

Til sist vil jeg legge til at det er vanvittig gøy å spille farser. Særlig av den engelske sorten. Man står midt oppi situasjoner som er så vanvittig teite.

Stilfull misantrop

Ja,så var det terningkast, da? En firer, etter å ha sett 1. prøveforestilling, lørdag. Det var hyggelig. Spørsmålet er om forestillingen kan sies å være fullt ut vellykket, siden jeg ikke synes de klare å formidle all den forakten som ligger i stykket. Skal dette være hyggelig?

Hva handler Misantropen om? I ordets rette forstand kan
det defineres som mistro til andre mennesker. Alceste, en fransk aristokrat, forteller om all korrupsjonen i det franske samfunnet til sin venn, Philinte. Foraktelig. Alceste kan ikke fordra smigeren, uærligheten og den falske omgangstonen i det franske overklasse-miljøet. Alceste insisterer på at sannhet og ærlighet, uansett hvor smertefullt det måtte være, er essensen i ekte integritet. Philinte mener at ærlighet må balanseres med manerer, og mener man må godta de feil som mennesker gjør. Foraktelig. I løpet av konversasjonen mellom Alceste og Philinte ankommer marquisen Oronte, og foreslår at han og Aleceste skal være venner. Alceste går ikke med på dette, og foreslår at de først må bli bedre
kjent. Like etterpå ber Oronte om tilbakemeldinger på en sonette han har skrevet. Alceste går med på det. Han forakter diktet. Når Oronte spørr om Alcestes mening, foreslår Alceste at han bare bør gi opp skrivingen. Oronte går. Etterpå konfronterer Alceste hans kjærlighetsemne, Célimène, om hennes oppførsel, som han synes er upassende. Alcestes store kjærlighet er Célimène, en kokett ung dame som elsker å være i oppmerksomhetens sentrum. Foraktelig. I motsetning til Alceste, som hater falskhet, og insisterer på å fortelle sannheten uansett hvor ubehagelig denne måtte være, driver Célimène et flørtende dobbeltspill og er en mester i baktalelsens kunst. Foraktelig. Det er i Célimène hus handlingen utspiller seg. Han kritiserer henne for å underholde for mange beilere; hun insisterer på at hennes flørting er harmløs, og at hennes sanne følelser ligger overfor han. Célimène's mannlige tjener, Basque, annonserer Acastes og Clitandres ankomst, to marquiser som håper på å sette Célimène for en domstol. Foraktelig. I protest annonserer Alceste at han vil forlate huset, men gjør det ikke. Alle av Célimènes beilere, utenom Alceste, følger med på henne og hennes kusine Éliante når hun forteller sladder fra rettsvesenet. Foraktelig. Célimène kommer med flengende kritikk, og hennes beilere blir underholdt. Alceste avbryter, og alle misliker han for det. Foraktelig. Eliante mener Alcestes holdninger er unormale. En offiser ankommer for å informere Alceste at et søksmål er reist mot han, av Oronte, som ønsker erstatning for Alsetes kommentarer om diktet. Alceste etterlater å håndtere saken. Acaste og Clitandre finner et øyeblikk sammen der de diskuterer sine følelser for Célimène. Acaste stryker sitt eget ego, skryter av sin ungdom, sin rikdom, og hans appell til kvinner. Foraktelig. Hans munterhet oppløses, når han innrømmer at Célimène ikke holder av han. Clitandre og Acaste bestemmer at dersom én faller i unåde hos Célimène for godt, vil han trå til side og støtte den andres frieri. Arsinoe, en eldre kvinne, kommer for å fortelle Célimène at folk retten har snakket om hennes "flørt". Arsinoe hevder å ha tatt Célimène side i saken, men hun antyder at Célimène bør endre hennes atferd straks for å unngå ytterligere konflikt. Célimène sier at den eldre kvinnens feilaktigheter kan bare være et resultat av alder. Foraktelig. Tvisten slutter når Alceste kommer, og da går Célimène. Arsinoe roser Alcest integritet og tilbyr seg å bruke sin innflytelse til å skaffe ham en stilling ved hoffet. Foraktelig. Han fnyser av henne. Hun forteller så Alceste at hun har et brev som beviser Célimène bløff ved ham. Philinte og Éliante diskuterer at Alceste har en usedvanlig stygg oppførsel. Philinte kan knapt tro Alceste uvilje til å inngå kompromisser, mens Éliante berømmer Alceste engasjement for sitt eget verdisystem. Når deres samtale blir til Alceste forhold til Célimène, sier Éliante at Célimène er forvirret og vet ikke hvem hun elsker. Éliante innrømmer at hun ville godta Alceste tilnærmelser hvis han skulle forlate Célimène på noe punkt. Philinte innrømmer da hans tiltrekning til Éliante, og sier han ville være en ære å være hennes. Philinte og Éliante avslutter samtalen, Alceste går, rasende, og vil hevne seg Célimène. Foraktelig. Alceste foreslår at han og Éliante skal innlede et forhold for å gjøre Célimène sjalu. Foraktelig. Éliante advarer Alceste å ikke å være hastig i dommen. Philinte og Éliante går mens Célimène ankommer. Alceste klandrer Célimène for utroskap. Hun reagerer rolig, og kaller han "tåpelig" og forteller at han må tro hva han vil om brevet. Desperat kommanderer Alceste Célimène til å fortelle han at brevet ble faktisk skrevet til en kvinne. Célimène nekter denne forespørselen, og Alceste raser om hans ukontrollerbar kjærlighet til henne. Alceste tjener Du Bois går, og forteller hans herre at
han må forlate straks, siden han risikerer arrestasjon. Alcester må løse situasjonen. Han finner Philinte, som råder han til å utfordre dommen utstedt mot ham. Alceste nekter, sier at han ønsker dommen skal stå som et eksempel på menneskelig korrupsjon. Han annonserer at han vil isolere seg fra samfunnet for alltid. Kort tid etterpå, Alceste og Oronte konfronterer Célimène at hun må velge mellom dem. Célimène nekter å gjøre det. Til slutt, er Alceste den eneste frieren igjen. For en gangs skyld, er han villig til å tilgi Célimène, men han sier at hun først må godta leve med ham i ensomhet. Hun er sjokkert over forslaget hans, forklarer han at hun er altfor ung til å gjøre en slik drastisk beslutning. Hun godtar å gifte seg med ham. Alceste gir avkall på hanskjærlighet til Célimène. Foraktelig? Stykket ble oppført for første gang i 1666. og har altså overlevd nesten 350 år. Her er nok av livsvisdom som gjør at oppsetningen er severdig, en grunn godnok for at historien har overlevd. Moliéres ord i André Bjerkes språkdrakt er til tider svært lekkert og virkningsfullt, når det fungerer, på rim. For de som ønsker sitater er det bare å benke seg fast å se Misantropen. For de som vil le er oppsetningen ikke en like stor højdare. Det er først og fremst en til tider vakker forestilling. Stilig og morsom, der dansen virker som en Brechts fremmedgjøringseffekt. Dette er en til tider vakker forestilling. Men man kan spørre seg om forestillingen først og fremst skal være behagelig og hyggelig, når temaet er menneskeforakt. Skal man ikke forakte noen i denne forestillingen? Det får den meg ikke til å gjøre. Dette er likevel en gjennomarbeidet forestilling, men treffer ikke helt innertier. Scenografien er stilig, i sin enkelhet, men denne enkelheten er også begrensende for skuespillerne, som har lite å spille i. Moderniseringen av forestillingen er for en stor del vellykket, det er en fin blanding mellom gammelt og nytt, men klarer skuespillerne og regissør å formidle budskapet i en ny tid? Ikkehelt, men det er helt klart nok i dag som i virkeligheten kan vekke forakt. Heldigvis har oppsetningen svært lite av fjollette 1600-talls fransk lynne. Det er bare å gratulere dem for det. Jeg har vanskeligheter med å skrive likefram om et teater jeg har et så sterkt forhold til. Men hvis jeg skal skrive en anmeldelse, ville det være feigt å ikke berøre hovedpersonen selv, Alceste. Jeg synes rollen spilles for ensidig – det er lite utvikling i hovedkarakteren. Han har de samme sjelekvalene og den samme famlingen ved starten av stykket, som han har ved slutten. Alt er vel ikke like viktig? Og om ikke det skjer en forandring i hovedkarakteren, hvordan kan vi da som publikummere endre oss etter en aften i teatret? Et litt fjollete retorisk spørsmål, men et av
problemene med å flytte en slik komedie fra Frankrike til Norge – 350 år etter den ble skrevet – er blant annet at vi ikke har de samme klassestrukturene som Frankrike. Det blir derfor vanskelig å le av noe vi ikke kjenner oss igjen i, eller om du vil, forakte. Men man kan kjenne seg igjen i den mellommenneskelige livsvisdom. Gå å se forestillingen dersom du er på jakt etter sitater, og vil
strykes langs kinnet.