Ja,så var det terningkast, da? En firer, etter å ha sett 1. prøveforestilling, lørdag. Det var hyggelig. Spørsmålet er om forestillingen kan sies å være fullt ut vellykket, siden jeg ikke synes de klare å formidle all den forakten som ligger i stykket. Skal dette være hyggelig?
Hva handler Misantropen om? I ordets rette forstand kan
det defineres som mistro til andre mennesker. Alceste, en fransk aristokrat, forteller om all korrupsjonen i det franske samfunnet til sin venn, Philinte. Foraktelig. Alceste kan ikke fordra smigeren, uærligheten og den falske omgangstonen i det franske overklasse-miljøet. Alceste insisterer på at sannhet og ærlighet, uansett hvor smertefullt det måtte være, er essensen i ekte integritet. Philinte mener at ærlighet må balanseres med manerer, og mener man må godta de feil som mennesker gjør. Foraktelig. I løpet av konversasjonen mellom Alceste og Philinte ankommer marquisen Oronte, og foreslår at han og Aleceste skal være venner. Alceste går ikke med på dette, og foreslår at de først må bli bedre
kjent. Like etterpå ber Oronte om tilbakemeldinger på en sonette han har skrevet. Alceste går med på det. Han forakter diktet. Når Oronte spørr om Alcestes mening, foreslår Alceste at han bare bør gi opp skrivingen. Oronte går. Etterpå konfronterer Alceste hans kjærlighetsemne, Célimène, om hennes oppførsel, som han synes er upassende. Alcestes store kjærlighet er Célimène, en kokett ung dame som elsker å være i oppmerksomhetens sentrum. Foraktelig. I motsetning til Alceste, som hater falskhet, og insisterer på å fortelle sannheten uansett hvor ubehagelig denne måtte være, driver Célimène et flørtende dobbeltspill og er en mester i baktalelsens kunst. Foraktelig. Det er i Célimène hus handlingen utspiller seg. Han kritiserer henne for å underholde for mange beilere; hun insisterer på at hennes flørting er harmløs, og at hennes sanne følelser ligger overfor han. Célimène's mannlige tjener, Basque, annonserer Acastes og Clitandres ankomst, to marquiser som håper på å sette Célimène for en domstol. Foraktelig. I protest annonserer Alceste at han vil forlate huset, men gjør det ikke. Alle av Célimènes beilere, utenom Alceste, følger med på henne og hennes kusine Éliante når hun forteller sladder fra rettsvesenet. Foraktelig. Célimène kommer med flengende kritikk, og hennes beilere blir underholdt. Alceste avbryter, og alle misliker han for det. Foraktelig. Eliante mener Alcestes holdninger er unormale. En offiser ankommer for å informere Alceste at et søksmål er reist mot han, av Oronte, som ønsker erstatning for Alsetes kommentarer om diktet. Alceste etterlater å håndtere saken. Acaste og Clitandre finner et øyeblikk sammen der de diskuterer sine følelser for Célimène. Acaste stryker sitt eget ego, skryter av sin ungdom, sin rikdom, og hans appell til kvinner. Foraktelig. Hans munterhet oppløses, når han innrømmer at Célimène ikke holder av han. Clitandre og Acaste bestemmer at dersom én faller i unåde hos Célimène for godt, vil han trå til side og støtte den andres frieri. Arsinoe, en eldre kvinne, kommer for å fortelle Célimène at folk retten har snakket om hennes "flørt". Arsinoe hevder å ha tatt Célimène side i saken, men hun antyder at Célimène bør endre hennes atferd straks for å unngå ytterligere konflikt. Célimène sier at den eldre kvinnens feilaktigheter kan bare være et resultat av alder. Foraktelig. Tvisten slutter når Alceste kommer, og da går Célimène. Arsinoe roser Alcest integritet og tilbyr seg å bruke sin innflytelse til å skaffe ham en stilling ved hoffet. Foraktelig. Han fnyser av henne. Hun forteller så Alceste at hun har et brev som beviser Célimène bløff ved ham. Philinte og Éliante diskuterer at Alceste har en usedvanlig stygg oppførsel. Philinte kan knapt tro Alceste uvilje til å inngå kompromisser, mens Éliante berømmer Alceste engasjement for sitt eget verdisystem. Når deres samtale blir til Alceste forhold til Célimène, sier Éliante at Célimène er forvirret og vet ikke hvem hun elsker. Éliante innrømmer at hun ville godta Alceste tilnærmelser hvis han skulle forlate Célimène på noe punkt. Philinte innrømmer da hans tiltrekning til Éliante, og sier han ville være en ære å være hennes. Philinte og Éliante avslutter samtalen, Alceste går, rasende, og vil hevne seg Célimène. Foraktelig. Alceste foreslår at han og Éliante skal innlede et forhold for å gjøre Célimène sjalu. Foraktelig. Éliante advarer Alceste å ikke å være hastig i dommen. Philinte og Éliante går mens Célimène ankommer. Alceste klandrer Célimène for utroskap. Hun reagerer rolig, og kaller han "tåpelig" og forteller at han må tro hva han vil om brevet. Desperat kommanderer Alceste Célimène til å fortelle han at brevet ble faktisk skrevet til en kvinne. Célimène nekter denne forespørselen, og Alceste raser om hans ukontrollerbar kjærlighet til henne. Alceste tjener Du Bois går, og forteller hans herre at
han må forlate straks, siden han risikerer arrestasjon. Alcester må løse situasjonen. Han finner Philinte, som råder han til å utfordre dommen utstedt mot ham. Alceste nekter, sier at han ønsker dommen skal stå som et eksempel på menneskelig korrupsjon. Han annonserer at han vil isolere seg fra samfunnet for alltid. Kort tid etterpå, Alceste og Oronte konfronterer Célimène at hun må velge mellom dem. Célimène nekter å gjøre det. Til slutt, er Alceste den eneste frieren igjen. For en gangs skyld, er han villig til å tilgi Célimène, men han sier at hun først må godta leve med ham i ensomhet. Hun er sjokkert over forslaget hans, forklarer han at hun er altfor ung til å gjøre en slik drastisk beslutning. Hun godtar å gifte seg med ham. Alceste gir avkall på hanskjærlighet til Célimène. Foraktelig? Stykket ble oppført for første gang i 1666. og har altså overlevd nesten 350 år. Her er nok av livsvisdom som gjør at oppsetningen er severdig, en grunn godnok for at historien har overlevd. Moliéres ord i André Bjerkes språkdrakt er til tider svært lekkert og virkningsfullt, når det fungerer, på rim. For de som ønsker sitater er det bare å benke seg fast å se Misantropen. For de som vil le er oppsetningen ikke en like stor højdare. Det er først og fremst en til tider vakker forestilling. Stilig og morsom, der dansen virker som en Brechts fremmedgjøringseffekt. Dette er en til tider vakker forestilling. Men man kan spørre seg om forestillingen først og fremst skal være behagelig og hyggelig, når temaet er menneskeforakt. Skal man ikke forakte noen i denne forestillingen? Det får den meg ikke til å gjøre. Dette er likevel en gjennomarbeidet forestilling, men treffer ikke helt innertier. Scenografien er stilig, i sin enkelhet, men denne enkelheten er også begrensende for skuespillerne, som har lite å spille i. Moderniseringen av forestillingen er for en stor del vellykket, det er en fin blanding mellom gammelt og nytt, men klarer skuespillerne og regissør å formidle budskapet i en ny tid? Ikkehelt, men det er helt klart nok i dag som i virkeligheten kan vekke forakt. Heldigvis har oppsetningen svært lite av fjollette 1600-talls fransk lynne. Det er bare å gratulere dem for det. Jeg har vanskeligheter med å skrive likefram om et teater jeg har et så sterkt forhold til. Men hvis jeg skal skrive en anmeldelse, ville det være feigt å ikke berøre hovedpersonen selv, Alceste. Jeg synes rollen spilles for ensidig – det er lite utvikling i hovedkarakteren. Han har de samme sjelekvalene og den samme famlingen ved starten av stykket, som han har ved slutten. Alt er vel ikke like viktig? Og om ikke det skjer en forandring i hovedkarakteren, hvordan kan vi da som publikummere endre oss etter en aften i teatret? Et litt fjollete retorisk spørsmål, men et av
problemene med å flytte en slik komedie fra Frankrike til Norge – 350 år etter den ble skrevet – er blant annet at vi ikke har de samme klassestrukturene som Frankrike. Det blir derfor vanskelig å le av noe vi ikke kjenner oss igjen i, eller om du vil, forakte. Men man kan kjenne seg igjen i den mellommenneskelige livsvisdom. Gå å se forestillingen dersom du er på jakt etter sitater, og vil
strykes langs kinnet.
det defineres som mistro til andre mennesker. Alceste, en fransk aristokrat, forteller om all korrupsjonen i det franske samfunnet til sin venn, Philinte. Foraktelig. Alceste kan ikke fordra smigeren, uærligheten og den falske omgangstonen i det franske overklasse-miljøet. Alceste insisterer på at sannhet og ærlighet, uansett hvor smertefullt det måtte være, er essensen i ekte integritet. Philinte mener at ærlighet må balanseres med manerer, og mener man må godta de feil som mennesker gjør. Foraktelig. I løpet av konversasjonen mellom Alceste og Philinte ankommer marquisen Oronte, og foreslår at han og Aleceste skal være venner. Alceste går ikke med på dette, og foreslår at de først må bli bedre
kjent. Like etterpå ber Oronte om tilbakemeldinger på en sonette han har skrevet. Alceste går med på det. Han forakter diktet. Når Oronte spørr om Alcestes mening, foreslår Alceste at han bare bør gi opp skrivingen. Oronte går. Etterpå konfronterer Alceste hans kjærlighetsemne, Célimène, om hennes oppførsel, som han synes er upassende. Alcestes store kjærlighet er Célimène, en kokett ung dame som elsker å være i oppmerksomhetens sentrum. Foraktelig. I motsetning til Alceste, som hater falskhet, og insisterer på å fortelle sannheten uansett hvor ubehagelig denne måtte være, driver Célimène et flørtende dobbeltspill og er en mester i baktalelsens kunst. Foraktelig. Det er i Célimène hus handlingen utspiller seg. Han kritiserer henne for å underholde for mange beilere; hun insisterer på at hennes flørting er harmløs, og at hennes sanne følelser ligger overfor han. Célimène's mannlige tjener, Basque, annonserer Acastes og Clitandres ankomst, to marquiser som håper på å sette Célimène for en domstol. Foraktelig. I protest annonserer Alceste at han vil forlate huset, men gjør det ikke. Alle av Célimènes beilere, utenom Alceste, følger med på henne og hennes kusine Éliante når hun forteller sladder fra rettsvesenet. Foraktelig. Célimène kommer med flengende kritikk, og hennes beilere blir underholdt. Alceste avbryter, og alle misliker han for det. Foraktelig. Eliante mener Alcestes holdninger er unormale. En offiser ankommer for å informere Alceste at et søksmål er reist mot han, av Oronte, som ønsker erstatning for Alsetes kommentarer om diktet. Alceste etterlater å håndtere saken. Acaste og Clitandre finner et øyeblikk sammen der de diskuterer sine følelser for Célimène. Acaste stryker sitt eget ego, skryter av sin ungdom, sin rikdom, og hans appell til kvinner. Foraktelig. Hans munterhet oppløses, når han innrømmer at Célimène ikke holder av han. Clitandre og Acaste bestemmer at dersom én faller i unåde hos Célimène for godt, vil han trå til side og støtte den andres frieri. Arsinoe, en eldre kvinne, kommer for å fortelle Célimène at folk retten har snakket om hennes "flørt". Arsinoe hevder å ha tatt Célimène side i saken, men hun antyder at Célimène bør endre hennes atferd straks for å unngå ytterligere konflikt. Célimène sier at den eldre kvinnens feilaktigheter kan bare være et resultat av alder. Foraktelig. Tvisten slutter når Alceste kommer, og da går Célimène. Arsinoe roser Alcest integritet og tilbyr seg å bruke sin innflytelse til å skaffe ham en stilling ved hoffet. Foraktelig. Han fnyser av henne. Hun forteller så Alceste at hun har et brev som beviser Célimène bløff ved ham. Philinte og Éliante diskuterer at Alceste har en usedvanlig stygg oppførsel. Philinte kan knapt tro Alceste uvilje til å inngå kompromisser, mens Éliante berømmer Alceste engasjement for sitt eget verdisystem. Når deres samtale blir til Alceste forhold til Célimène, sier Éliante at Célimène er forvirret og vet ikke hvem hun elsker. Éliante innrømmer at hun ville godta Alceste tilnærmelser hvis han skulle forlate Célimène på noe punkt. Philinte innrømmer da hans tiltrekning til Éliante, og sier han ville være en ære å være hennes. Philinte og Éliante avslutter samtalen, Alceste går, rasende, og vil hevne seg Célimène. Foraktelig. Alceste foreslår at han og Éliante skal innlede et forhold for å gjøre Célimène sjalu. Foraktelig. Éliante advarer Alceste å ikke å være hastig i dommen. Philinte og Éliante går mens Célimène ankommer. Alceste klandrer Célimène for utroskap. Hun reagerer rolig, og kaller han "tåpelig" og forteller at han må tro hva han vil om brevet. Desperat kommanderer Alceste Célimène til å fortelle han at brevet ble faktisk skrevet til en kvinne. Célimène nekter denne forespørselen, og Alceste raser om hans ukontrollerbar kjærlighet til henne. Alceste tjener Du Bois går, og forteller hans herre at
han må forlate straks, siden han risikerer arrestasjon. Alcester må løse situasjonen. Han finner Philinte, som råder han til å utfordre dommen utstedt mot ham. Alceste nekter, sier at han ønsker dommen skal stå som et eksempel på menneskelig korrupsjon. Han annonserer at han vil isolere seg fra samfunnet for alltid. Kort tid etterpå, Alceste og Oronte konfronterer Célimène at hun må velge mellom dem. Célimène nekter å gjøre det. Til slutt, er Alceste den eneste frieren igjen. For en gangs skyld, er han villig til å tilgi Célimène, men han sier at hun først må godta leve med ham i ensomhet. Hun er sjokkert over forslaget hans, forklarer han at hun er altfor ung til å gjøre en slik drastisk beslutning. Hun godtar å gifte seg med ham. Alceste gir avkall på hanskjærlighet til Célimène. Foraktelig? Stykket ble oppført for første gang i 1666. og har altså overlevd nesten 350 år. Her er nok av livsvisdom som gjør at oppsetningen er severdig, en grunn godnok for at historien har overlevd. Moliéres ord i André Bjerkes språkdrakt er til tider svært lekkert og virkningsfullt, når det fungerer, på rim. For de som ønsker sitater er det bare å benke seg fast å se Misantropen. For de som vil le er oppsetningen ikke en like stor højdare. Det er først og fremst en til tider vakker forestilling. Stilig og morsom, der dansen virker som en Brechts fremmedgjøringseffekt. Dette er en til tider vakker forestilling. Men man kan spørre seg om forestillingen først og fremst skal være behagelig og hyggelig, når temaet er menneskeforakt. Skal man ikke forakte noen i denne forestillingen? Det får den meg ikke til å gjøre. Dette er likevel en gjennomarbeidet forestilling, men treffer ikke helt innertier. Scenografien er stilig, i sin enkelhet, men denne enkelheten er også begrensende for skuespillerne, som har lite å spille i. Moderniseringen av forestillingen er for en stor del vellykket, det er en fin blanding mellom gammelt og nytt, men klarer skuespillerne og regissør å formidle budskapet i en ny tid? Ikkehelt, men det er helt klart nok i dag som i virkeligheten kan vekke forakt. Heldigvis har oppsetningen svært lite av fjollette 1600-talls fransk lynne. Det er bare å gratulere dem for det. Jeg har vanskeligheter med å skrive likefram om et teater jeg har et så sterkt forhold til. Men hvis jeg skal skrive en anmeldelse, ville det være feigt å ikke berøre hovedpersonen selv, Alceste. Jeg synes rollen spilles for ensidig – det er lite utvikling i hovedkarakteren. Han har de samme sjelekvalene og den samme famlingen ved starten av stykket, som han har ved slutten. Alt er vel ikke like viktig? Og om ikke det skjer en forandring i hovedkarakteren, hvordan kan vi da som publikummere endre oss etter en aften i teatret? Et litt fjollete retorisk spørsmål, men et av
problemene med å flytte en slik komedie fra Frankrike til Norge – 350 år etter den ble skrevet – er blant annet at vi ikke har de samme klassestrukturene som Frankrike. Det blir derfor vanskelig å le av noe vi ikke kjenner oss igjen i, eller om du vil, forakte. Men man kan kjenne seg igjen i den mellommenneskelige livsvisdom. Gå å se forestillingen dersom du er på jakt etter sitater, og vil
strykes langs kinnet.
No comments:
Post a Comment