Jeg spiller Reidar Willien i farsen "Ute av drift," som har premiere på Stills scene 12, april. Det er derfor betimelig å stille spørsmålet "Hva er farse?"
Farsen er en ganske ny teaterform. Ifølge wikipedia er farse ”en form for komedie hvor hensikten å underholde publikum med usannsynlige og ekstravagante situasjoner, forkledninger og falske identiteter. Den verbale humoren står sentralt, med varierende grad av sofistikerte samtaler (avhengig av kvaliteten på farsen journ. anm.). Også fysisk humor er en del av farsen, gjerne absurd mimikk og kroppsspråk. Plottet innbyr gjerne til fartsfylte forviklinger, som tiltar i løpet av forestillingen. I farser er det vanlig meden litt springende handlingsgang, med overraskende scener innimellom, for å gjøre forvirringen total. Ofte avslutter forestillingen med en forseggjort jaktscene.”
Komiske virkemidler
Dette er altså den omtrentlige definisjonen som gis i Wikipedia. I tillegg fremhever Wikipedia som at ordspill er sentralt for farsen. Jeg vet ikke om det er riktig å trekke fram ordspill som et framtredende komisk virkemiddel ved farsen, kontra andre komiske virkemidler, som eksempelvis ironi, sarkasme, allusjon, underdrivelse, overdrivelse, osv. For det første er det ikke lett å oversette ordspill til andre språk, så de farsene som har hatt internasjonalt gjennombrudd er trolig ikke ordspillene det sentrale for den verbale humoren. For det andre, som henger i sammen med det første, er jeg usikker på om ikke de andre gjengitte komiske virkemidlene står vel så sentralt i de mange morsomme situasjoner som oppstår. Eksempelvis er det i farsen ”Ute av drift” ikke vært merkbare vanskelige situasjoner – som ikke lar seg oversette – på grunn av engelske ordspill. Det kan selvsagt være at denne farsen i så måte er i en særstilling, men det tror jeg ikke at den er. Men; farsen har en haug med konversasjoner som preger av ironi, sarkasme, osv. Jeg vil påstå at det ironiske perspektivet er svært viktig i en farse, der ironi kan defineres som forestilt uvitenhet. Svært ofte bygger situasjoner seg opp ved at en rollefigur – gjerne hovedkarakteren – later som om vedkommende ikke skjønner hva som skjer, og må spille noe annet enn det faktiske, også i ”Ute av drift.” Ifølge Wikipedia skal altså farsen bestå av usannsynlige og ekstravagante situasjoner – der et annet ord for ekstravagant er overdrevne.
Jeg kan godt kjenne meg igjen at situasjonene i farsene kan være overdrevne, men ikke at de er usannsynlige. Er situasjonene usannsynlige mener jeg farsen faller sammen, vi tror ikke på situasjonen, og da gidder vi ikke å følge med. Gode farser har gjerne outrerte situasjoner, situasjonene er ekstraordinære – der påfallende mange tilfeldigheter gjør det til at situasjonen er
ekstraordinær – og morsom. Ofte er bakgrunnen for forviklingene falske identiteter og forkledninger. Absurd mimikk og kroppsspråk kan gjerne stå sentralt, om ikke dominere farsen, fordi da ender det opp med at man ikke tror på situasjonen. Men noe av dette kan være morsomt i porsjoner – og gjerne hvis kroppsspråket og mimikken er litt malplassert – da kjennes det paradoksalt nok veldig riktig. Da står vi igjen med de eskalerende forviklingene som kjennetegner farsen. Dette er veldig sentralt. Ofte er det inn og ut av ulike dører, der forvekslinger av situasjoner kjennetegner gode farser, mens ensidig slamring i dører kanskje kjennetegnes dårlige farser. Ofte er det avstikkerscenene som blir strøket ut av manuskriptet under en oppsetning, fordi det ikke er en del av hovedhandlingen, og dermed overflødig. Men at scener kommer overraskende er gjerne typisk for farsen, her under forutsetning at de følger hovedhandlingen, fordi overraskelse gjerne er det komiske kardinalvirkemiddelet, og derfor strengt nødvendig – enten det dreier seg om overraskende scener, replikker eller kroppsspråk.
Jeg kan godt kjenne meg igjen at situasjonene i farsene kan være overdrevne, men ikke at de er usannsynlige. Er situasjonene usannsynlige mener jeg farsen faller sammen, vi tror ikke på situasjonen, og da gidder vi ikke å følge med. Gode farser har gjerne outrerte situasjoner, situasjonene er ekstraordinære – der påfallende mange tilfeldigheter gjør det til at situasjonen er
ekstraordinær – og morsom. Ofte er bakgrunnen for forviklingene falske identiteter og forkledninger. Absurd mimikk og kroppsspråk kan gjerne stå sentralt, om ikke dominere farsen, fordi da ender det opp med at man ikke tror på situasjonen. Men noe av dette kan være morsomt i porsjoner – og gjerne hvis kroppsspråket og mimikken er litt malplassert – da kjennes det paradoksalt nok veldig riktig. Da står vi igjen med de eskalerende forviklingene som kjennetegner farsen. Dette er veldig sentralt. Ofte er det inn og ut av ulike dører, der forvekslinger av situasjoner kjennetegner gode farser, mens ensidig slamring i dører kanskje kjennetegnes dårlige farser. Ofte er det avstikkerscenene som blir strøket ut av manuskriptet under en oppsetning, fordi det ikke er en del av hovedhandlingen, og dermed overflødig. Men at scener kommer overraskende er gjerne typisk for farsen, her under forutsetning at de følger hovedhandlingen, fordi overraskelse gjerne er det komiske kardinalvirkemiddelet, og derfor strengt nødvendig – enten det dreier seg om overraskende scener, replikker eller kroppsspråk.
Motforestillinger
Hva mener du kjennetegner en god farse? (bidra gjerne i kommentar-feltet) Ofte er motforestillingen mot farser at de blir for skrikete, og da dreier det seg kanskje om klassisk overspill? Det er jeg helt enig i er en felle som farsen kan havne i, et ikke uvanlig feilgrep. Da tar ikke skuespillerne situasjonen på alvor, de fjerner seg fra virkeligheten. Å spille farser, som all annen teater, handler til en viss grad om å stille seg selv spørsmålet: Hvordan ville du ha reagert i virkeligheten? Det er vel vel så menneskelig å underreagere overfor andre, enn å overreagere? I farser hvor skrikingen blir øredøvende, vil jeg påstå at skuespillerne gjør det som wikiepdia kortslutter i sin definisjon: De spiller usannsynlige situasjoner, men for å bruke en forslitt klisje så overgår virkeligheten fantasien.
Situasjons- og folkekomedier i skjønn forening?
Hvordan unngå overspilte farser? Foruten det jeg nettopp skrev om å ikke spille situasjonen, kan det være grunn til å distingvere mellom to typer komedier: Ofte skiller vi mellom situasjonskomedier og folkekomediene – der folkekomedier er historisk mest dominerende av de to former i Norden. Hovedulikheten mellom disse to komedieformene er at i situasjonskomedier er situasjonen morsomme, mens i folkekomedier er persongalleriet og mlijøet morsomt. Farser er i all hovedsak en situasjonskomedie. Situasjonskomedier forbindes kanskje først og fremst – i dag – med amerikanske komiserier som ”Seinfeld”, og, for oss, ”Ute av drift.” Folkekomedier er kanskje mest kjent ved Ludvig Holberg, som ”Jeppe på Bjerget” og ”Erasmus Montanus”, og for det rogalandske publikummet: stykker som ”Maktå på Straen,” og ”Gudlabadne te na mor.” Det er selvsagt ikke slik at det er noe vanntette skott mellom disse to komediesjangrene: Hvem ler ikke godt av personlighetstrekkene til rollefigurene i ”Seinfeld?” Og – i ”Ute av Drift?” Og – ler man ikke godt av situasjonene i Maktå på Straen, når Børe fester og baksnakker Maktå, idet Maktå står like bak ryggen hans? Det er selvsagt ikke vanntette skott, men hovedulikheten er der, og farser er en form hvor situasjonene er satt på spissen – men ikke usannsynlige. Og - farser er noe langt mer enn å tegne morsomme typer, for gjør man dette alene, forholder man seg ikke til situasjonen - da blir det overspill. Du kan jo selv gjette – hvor befinner europeiske klassiske forfattere seg, som Shakespeare? Moliere?
Filosofiske betraktninger
I bøkenes verden finner vi også utredninger om farser, og det er grunn for å gjengi noen smakebiter for å skjønne hemmligheten bak farser, og da har jeg tatt for meg boken ”Farce” av
Jessica Milner Davis. Davis skriver: ”I motsetning til satiren (Satire kan defineres som å latterliggjøre, i ordets mest grunnleggende betydning, journ. anm.) og den sorte humoren, er farsen i sin essens konservativ: Den ønsker ikke å reformere eller forandre verden. Den moraliserer ikke, da er vi over i satiren. Farsen er i motsetning til alle andre teaterformer mer tolerant over menneskelig dumskap. Og tilbake til det jeg nevnte om konservatisme: Den pleier
å gjenopprette sosial autoritet.” I Ute av drift er dette tilfellet, da det starter med seksuelle sidesprang, men ender opp med å verne om ekteskapet, siden alle finner tilbake til hverandre, eller finner noen, innenfor ordnede forhold, til slutt – altså gjenoppretter sosiale autoritet, tilbake til utgangspunktet. Farsen kan også oppsummeres, ifølge Davis, som ”en forestilling som berører sosiale tabuer (f.eks utenomekteskapelig sidesprang journ. anm.), men unngår moralisering eller sosial kritikk – og har empati med de skyldige.” (Vi ler fordi vi føler med rollefigurene som roter seg opp i forviklinger, og er tolerante overfor menneskelige dumheter journ. anm.) ”Og jo mer respektable menneskene i farsen i utgangspunktet er, og jo mer vellykket moralske implikasjoner unngås, jo morsommere er farsen,” ifølge Davis. I ”Ute av drift” er hovedpersonene svært respektable: aktet politiker og betrodd sekretær, hvilket innbyr til stor fallhøyde i de mange situasjoner som oppstår. Og jeg vil si jo mer rollefigurene slites mellom aksepterte eller konvensjonelle sosiale normer, og opprørsk oppførsel, jo morsommere blir situasjonene. Davis understreker viktigheten av at persongalleriet i en farse skal være sympatiske. Vi ler med dem, ikke av dem – vi kjenner oss på sett og vis igjen: tenk hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon – vi tenker jo ikke på oss selv som usympatiske? I motsetning til folkekomedier skal ikke rollefigurene være karikaturer, men de er ofte enklere framstilt enn hva et menneske er i virkeligheten. ”Ofte er personene ikoniske, representanter for engenerell gruppe,” skriver Davis. ” Det kan være seg foreldre, representanter for det motsatte kjønn, lansbyfolk som mangler sivilisert oppførsel, over-utdannede, sjefer osv - representanter for en generell gruppe, altså.” I ”Ute av drift” finner vi blant annet politikere, mødre, sekretærer, koner – som representeres. Denne rollefiguren har ofte ”et rigid tenkesett og en og mangler fleksibilitet,” skriver Henri Bergson. I ”Ute av drift” preges dette av at hovedpersonene Reidar Willien for enhver pris må skjule et lik og sin utenomekteskapelige forbindelse, og Jørgen Grissvang motvillig trekkes inn i situasjoner som kan sies strider mot hans etiske grunnsyn. ”Dette skaper komiske situasjoner,” skriver Bergson, sikkert fordi de ikke klarer å håndtere de omskiftelige omstendighetene de bringes oppi. Og som et lite apropos til det som tidligere er skrevet, har en farse kun suksess, ifølge Davis, dersom ”det spilles psykologisk overbevisende. Det er ikke usannsynlige situasjoner, men høyst reelle. Og som et annet apropos til det som tidligere er skrevet, må overraskelse stå sentralt, ”både i vitser og forestillingens struktur”, ifølge Davis. Ellers så hviler en god komedie på det som er alfa og omega i komediekunsten: Timing.I en to timer lang forestilling er det kanskje heller ikke overraskende at repetisjon er et kjennetegnende komisk virkemiddel for farsen. Situasjoner som virker å være løst, gjenoppstår i en litt annen form, og vi gjennkjenner situasjonen fra tidligere. Dette er morsomt, fordi det er gjennkjennbart. Videre kjennetegnes gjerne farser av selv replikker går igjen. For ”Ute av drifts” vedkommende er det gjerne Jørgen Grissvang som står for dette, med frasen ”vill og hemningsløs” elskovsakt. Også Reidar Willien må flere ganger stille det samme spørsmålet når det banker på døren: ”Hvem er det?” Siden repetisjon er viktig i farser drister vi oss derfor
til å stille spørsmålet i overskriften en gang til, der du kan bidra i kommentarfeltet under: Hva er farse?
Jessica Milner Davis. Davis skriver: ”I motsetning til satiren (Satire kan defineres som å latterliggjøre, i ordets mest grunnleggende betydning, journ. anm.) og den sorte humoren, er farsen i sin essens konservativ: Den ønsker ikke å reformere eller forandre verden. Den moraliserer ikke, da er vi over i satiren. Farsen er i motsetning til alle andre teaterformer mer tolerant over menneskelig dumskap. Og tilbake til det jeg nevnte om konservatisme: Den pleier
å gjenopprette sosial autoritet.” I Ute av drift er dette tilfellet, da det starter med seksuelle sidesprang, men ender opp med å verne om ekteskapet, siden alle finner tilbake til hverandre, eller finner noen, innenfor ordnede forhold, til slutt – altså gjenoppretter sosiale autoritet, tilbake til utgangspunktet. Farsen kan også oppsummeres, ifølge Davis, som ”en forestilling som berører sosiale tabuer (f.eks utenomekteskapelig sidesprang journ. anm.), men unngår moralisering eller sosial kritikk – og har empati med de skyldige.” (Vi ler fordi vi føler med rollefigurene som roter seg opp i forviklinger, og er tolerante overfor menneskelige dumheter journ. anm.) ”Og jo mer respektable menneskene i farsen i utgangspunktet er, og jo mer vellykket moralske implikasjoner unngås, jo morsommere er farsen,” ifølge Davis. I ”Ute av drift” er hovedpersonene svært respektable: aktet politiker og betrodd sekretær, hvilket innbyr til stor fallhøyde i de mange situasjoner som oppstår. Og jeg vil si jo mer rollefigurene slites mellom aksepterte eller konvensjonelle sosiale normer, og opprørsk oppførsel, jo morsommere blir situasjonene. Davis understreker viktigheten av at persongalleriet i en farse skal være sympatiske. Vi ler med dem, ikke av dem – vi kjenner oss på sett og vis igjen: tenk hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon – vi tenker jo ikke på oss selv som usympatiske? I motsetning til folkekomedier skal ikke rollefigurene være karikaturer, men de er ofte enklere framstilt enn hva et menneske er i virkeligheten. ”Ofte er personene ikoniske, representanter for engenerell gruppe,” skriver Davis. ” Det kan være seg foreldre, representanter for det motsatte kjønn, lansbyfolk som mangler sivilisert oppførsel, over-utdannede, sjefer osv - representanter for en generell gruppe, altså.” I ”Ute av drift” finner vi blant annet politikere, mødre, sekretærer, koner – som representeres. Denne rollefiguren har ofte ”et rigid tenkesett og en og mangler fleksibilitet,” skriver Henri Bergson. I ”Ute av drift” preges dette av at hovedpersonene Reidar Willien for enhver pris må skjule et lik og sin utenomekteskapelige forbindelse, og Jørgen Grissvang motvillig trekkes inn i situasjoner som kan sies strider mot hans etiske grunnsyn. ”Dette skaper komiske situasjoner,” skriver Bergson, sikkert fordi de ikke klarer å håndtere de omskiftelige omstendighetene de bringes oppi. Og som et lite apropos til det som tidligere er skrevet, har en farse kun suksess, ifølge Davis, dersom ”det spilles psykologisk overbevisende. Det er ikke usannsynlige situasjoner, men høyst reelle. Og som et annet apropos til det som tidligere er skrevet, må overraskelse stå sentralt, ”både i vitser og forestillingens struktur”, ifølge Davis. Ellers så hviler en god komedie på det som er alfa og omega i komediekunsten: Timing.I en to timer lang forestilling er det kanskje heller ikke overraskende at repetisjon er et kjennetegnende komisk virkemiddel for farsen. Situasjoner som virker å være løst, gjenoppstår i en litt annen form, og vi gjennkjenner situasjonen fra tidligere. Dette er morsomt, fordi det er gjennkjennbart. Videre kjennetegnes gjerne farser av selv replikker går igjen. For ”Ute av drifts” vedkommende er det gjerne Jørgen Grissvang som står for dette, med frasen ”vill og hemningsløs” elskovsakt. Også Reidar Willien må flere ganger stille det samme spørsmålet når det banker på døren: ”Hvem er det?” Siden repetisjon er viktig i farser drister vi oss derfor
til å stille spørsmålet i overskriften en gang til, der du kan bidra i kommentarfeltet under: Hva er farse?
Kjekt!
Til sist vil jeg legge til at det er vanvittig gøy å spille farser. Særlig av den engelske sorten. Man står midt oppi situasjoner som er så vanvittig teite.
No comments:
Post a Comment