Margareth Thatcher er hittil den eneste kvinnen som har inntatt Downing Street 10 (1979 – 1990), og er britenes lengstsittende statsminister i det 20. århundre. Siden filmen beskriver henne hovedsakelig som menneske, skal jeg forsøke å beskrive hennes politiske virke. Hva gjorde henne til en markant politiker? Svaret er Thatcherismen. Thatcherismen kan beskrives som en rekke tiltak for å kompromissløst redusere det
konservative gjerne omtaler som sosialistisk innflytelse i samfunnet. Ortodokse konservative er gjerne motstandereav forandring (Ware 1996:32). (Man kan mistenke slike tanker for å ha sitt utspring i å beskytte sine egne økonomiske og poltiske interesser (Ware 1996:32). Von Beyme har en herlig spissformulert definisjon av konservatisme: Konservatisme er en retning som forsvarer posisjoner som er truet, eller som allerede er tapt (1984:46). Han utdyper de konservatives idémessige forankring med å referere til troen på guddommelig utfall, og troen på det tradisjonelle liv. Støtte til orden og stratifisering av samfunnet, og anerkjennelse av
privat eiendom og frihet, tro på tradisjon og tradisjonell moral. Konservative mener at det heller ikke må settes likhetstegn mellom forandring og reform, og at sakte fornadring er det som best bevarer samfunnet (Von Beyme 1984:49). Her kan man bruke Jan P. Syse ord: forandre for å bevare. Thatcher stod nok dypt forankret i de konservative verdiene, som på noen områder er nært beslektet med liberale verdier . individuelle friheter, som eiendom. Hun var nok imidlertid
ikke tilhenger av at forandring skulle gå tregt.
De britiske øyer
Konservatismen har kanskje hatt størst gjennomslag på verdensbasis i Storbritannia (Ware 1996:32). Husk på at selv ikke Tyskland (eller Italia) har store statsbærende konservative partier, CDU er et kristenkonservativt parti. I Frankrike var De Gaulle en del av Bonapartismen, framfor tradisjonell, fransk konservatisme. Hva gjorde at konservatisme har fått stort gjennomslagskraft i Storbritannia? Åpenbart ikke at de utelukkende forsvarte det tapte, eller var motstandere av forandring – den britiske konservatismen på 1980-tallet revolusjonerte på mange områder det
britiske samfunn. For som Von Beyme riktig påpeker har de konservative gjennomgått langt mer vidtgående forandringer enn doktrinene til andre politiske grupper (1984:48). Dette kommer
klarest til uttrykk ved Thatcher lederskap av det konservaitve partiet i Storbritannia.
Konservatismen har kanskje hatt størst gjennomslag på verdensbasis i Storbritannia (Ware 1996:32). Husk på at selv ikke Tyskland (eller Italia) har store statsbærende konservative partier, CDU er et kristenkonservativt parti. I Frankrike var De Gaulle en del av Bonapartismen, framfor tradisjonell, fransk konservatisme. Hva gjorde at konservatisme har fått stort gjennomslagskraft i Storbritannia? Åpenbart ikke at de utelukkende forsvarte det tapte, eller var motstandere av forandring – den britiske konservatismen på 1980-tallet revolusjonerte på mange områder det
britiske samfunn. For som Von Beyme riktig påpeker har de konservative gjennomgått langt mer vidtgående forandringer enn doktrinene til andre politiske grupper (1984:48). Dette kommer
klarest til uttrykk ved Thatcher lederskap av det konservaitve partiet i Storbritannia.
Bred appell
Noe av suksessformelen til de britiske konservative, enten man er enig med deres politikk eller ikke, tror jeg skyldes at blant annet Thatcherismen klarte på en kanskje merkelig måte å forene partiets to fløyer. Den britiske konservatismen består av én fløy som kan omtales som ”nasjonal enhets” konservative, og på den andre siden økonomisk liberale (Webb og Fisher 1999:22) Det er sistnevnte fløy Thatcher ikke bare identifiseres med, men var også en av de fremste pådrivere
for siden hun ble partileder i 1975. Imidlertid var det flere saker som gjorde at hun appelerte til de ortodokse konservative. Hun snakket om nasjonal stolthet for det gamle imperiale Storbritannia generelt, og førte en knallhard innvandringspolitikk spesielt. Man skal heller ikke utelukke at Falklandskrigen, en slags feiring av gammel britisk imperialisme, fikk bred gjennomslag blant nasjonalstatskonservative. Men det skal heller ikke sies at indre dragkamper mellom fløyene var ikke-seksisterende. Men hun snakket å også mye om moralsk tradisjonalisme og sosial autoritet – hvilket nok godgjorde de ortodokse konservative. Det samme kan sies om hennes kritiske holdning til gamle EF – og hennes klassiske utsagn ”we want our money back.” Vi kan hittil konkludere med at hun på sett å vis klarte å holde fløyene i partiet samlet.
Noe av suksessformelen til de britiske konservative, enten man er enig med deres politikk eller ikke, tror jeg skyldes at blant annet Thatcherismen klarte på en kanskje merkelig måte å forene partiets to fløyer. Den britiske konservatismen består av én fløy som kan omtales som ”nasjonal enhets” konservative, og på den andre siden økonomisk liberale (Webb og Fisher 1999:22) Det er sistnevnte fløy Thatcher ikke bare identifiseres med, men var også en av de fremste pådrivere
for siden hun ble partileder i 1975. Imidlertid var det flere saker som gjorde at hun appelerte til de ortodokse konservative. Hun snakket om nasjonal stolthet for det gamle imperiale Storbritannia generelt, og førte en knallhard innvandringspolitikk spesielt. Man skal heller ikke utelukke at Falklandskrigen, en slags feiring av gammel britisk imperialisme, fikk bred gjennomslag blant nasjonalstatskonservative. Men det skal heller ikke sies at indre dragkamper mellom fløyene var ikke-seksisterende. Men hun snakket å også mye om moralsk tradisjonalisme og sosial autoritet – hvilket nok godgjorde de ortodokse konservative. Det samme kan sies om hennes kritiske holdning til gamle EF – og hennes klassiske utsagn ”we want our money back.” Vi kan hittil konkludere med at hun på sett å vis klarte å holde fløyene i partiet samlet.
Økonomisk liberalisme
Hennes politikk gikk ut på å ”rulle tilbake staten,” altså betydelig reduksjon i statlig intervensjon i økonomien (Webb og Fisher 1999:22). Dette innebefattet privatisering av offentlig eide bedrifter, fjerning av offentlige subsidier til industrien, svekke fagforeningsmakten, redusere offentlig forbruk og den direkte skattelegging, samt redusere offentlige velferdsgoder (Webb og Fisher 1999:22). Jeg husker vi hadde forelesing om velferdsstaten på statsvitenskap grunn- eller
mellomfag i Oslo, der vi ble forelagt tall som viser offentlige andels av BNP i etterkrigstiden i ulike land, og jeg tror dette dreide seg om Vest-Europa. Kun Storbritannia har i en periode klart å redusere det offentlige andels av BNP, og det var under Thatcher, riktignok bare en kort periode. Dette viser i hvert fall at Thatcher klarte å nå noen av sine mål.
Hennes politikk gikk ut på å ”rulle tilbake staten,” altså betydelig reduksjon i statlig intervensjon i økonomien (Webb og Fisher 1999:22). Dette innebefattet privatisering av offentlig eide bedrifter, fjerning av offentlige subsidier til industrien, svekke fagforeningsmakten, redusere offentlig forbruk og den direkte skattelegging, samt redusere offentlige velferdsgoder (Webb og Fisher 1999:22). Jeg husker vi hadde forelesing om velferdsstaten på statsvitenskap grunn- eller
mellomfag i Oslo, der vi ble forelagt tall som viser offentlige andels av BNP i etterkrigstiden i ulike land, og jeg tror dette dreide seg om Vest-Europa. Kun Storbritannia har i en periode klart å redusere det offentlige andels av BNP, og det var under Thatcher, riktignok bare en kort periode. Dette viser i hvert fall at Thatcher klarte å nå noen av sine mål.
Polarisering på 80-tallet
Det var også en ekstrem polarisering i britisk politikk under Thatchers regjeringstid. Ikke bare tok de konservative et kvantesprang til høyre, Labour (dvs sosialdemokratene) gjorde et tilsvarende stort sprang til venstre. Etter valgnederalget i 1979 gikk partiet gjennom en omkalfaring som munnet ut i et ekstremt radikalt program foran valget i 1983 – under ledelse av Neil Kinnock. Dette innebar utmelding av EF, importkontroller, omfattende nasjonalisering av industrien, nye former for industriplannlegging og statstøtte og mer sjenerøse velferdsordninger (Webb og Fisher 1999:23). Siden avstanden mellom de to statsbærende partiene var så store, var det nok mange velgere som følte seg utilfredse i midten som følte at valget sto mellom pest eller kolera – derfor kan det ses på som en taktisk bommert av Labour at de ikke la seg på en linje i
midten for å tekkes medianvelgeren. Da hadde de kanskje ikke trengt å vente til 1997 med å vinne et valg, da de for øvrig la seg på en langt mer moderat politisk linje. En stemme til det liberale partiet, som jo ligger i midten mellom disse to partiene i Storbritannia (med sin radikale eller sosiale liberalisme), ble nok sett på som en bortkastet stemme på grunn av Storbritannias Westministersystem på 1980-tallet. Det er tydelig at den polariseringen som skjedde i britisk politikk i Storbritannia på 1980-tallet – med Westministersystemet som bakteppe – tjente de konservative.
Det var også en ekstrem polarisering i britisk politikk under Thatchers regjeringstid. Ikke bare tok de konservative et kvantesprang til høyre, Labour (dvs sosialdemokratene) gjorde et tilsvarende stort sprang til venstre. Etter valgnederalget i 1979 gikk partiet gjennom en omkalfaring som munnet ut i et ekstremt radikalt program foran valget i 1983 – under ledelse av Neil Kinnock. Dette innebar utmelding av EF, importkontroller, omfattende nasjonalisering av industrien, nye former for industriplannlegging og statstøtte og mer sjenerøse velferdsordninger (Webb og Fisher 1999:23). Siden avstanden mellom de to statsbærende partiene var så store, var det nok mange velgere som følte seg utilfredse i midten som følte at valget sto mellom pest eller kolera – derfor kan det ses på som en taktisk bommert av Labour at de ikke la seg på en linje i
midten for å tekkes medianvelgeren. Da hadde de kanskje ikke trengt å vente til 1997 med å vinne et valg, da de for øvrig la seg på en langt mer moderat politisk linje. En stemme til det liberale partiet, som jo ligger i midten mellom disse to partiene i Storbritannia (med sin radikale eller sosiale liberalisme), ble nok sett på som en bortkastet stemme på grunn av Storbritannias Westministersystem på 1980-tallet. Det er tydelig at den polariseringen som skjedde i britisk politikk i Storbritannia på 1980-tallet – med Westministersystemet som bakteppe – tjente de konservative.
Konservatisme, liberalisme og sosialisme
Dearlove og Saunders understreker hvor viktig det er å legge merke til hvor stort brudd
Thatcherismen hadde med tradisjonell konservatisme (2006:408). Det nye høyre – som Thatcherismen også kan omtales som – var kanskje vel så beslektet med klassisk liberalisme, framfor ortodoks konservatisme. De klassiske liberalister hadde mistro til statlig makt, og dette gjør at de kan omtales som anti-sosialister. Som skrevet innledningsvis så vi at Thatchers politikk i hovedsak gikk ut på å ”rulle tilbake staten.” Men dette innebefatter et brudd med tradisjonell konservatisme, som mener at staten (i likhet med sosialister) kan brukes til å skaffe et ønsket utfall (Dearlove og Saunders 2006:408). Sosialister ønsker å bruke staten til for å skaffe sterkere sosial likhet, og til å angripe de med privilegier og privat eiendom. Konservative ønsker å bruke staten til å opprettholde sosial orden, og forsvare privilegier til de med privat eiendom, og opprettholde nasjonal enhet for hele befolkningen. Sosialister og konservative har som regel en felles oppfatning mot liberalere i saker som vedrører rettighetene til kollektivet. De streber ofte etter det felles gode, selv om enkeltindivider vil måtte tape på denne politikken. Sosialismen og konservatismen er ofte nasjonalistisk i sin retorikk (Dearlove og Saunders 2006:409).Liberalere vil på den andre siden sette individet i sentrum, over kollektivet, og hevde at mennesket selv kjenner sitt eget beste. Thatcherismen innebar altså en forening av konservatisme og sosialisme. Thatcher etterstrebet nasjonal enhet vedrørende Falklandskrigen, og hun stod opp for engelske nasjonale interesser mot EF. Like fullt var hun en som vektla det personlige initiativ, der hun ved å kutte velferdsgoder overlot mennesket mer til seg selv, at hver og en måtte ta ansvaret for sitt eget liv, og kjenne sitt eget beste. Videre er nok hennes slektskap med klassisk liberalisme sterkt, og vi kan nå se på noen fellestrekk mellom liberalisme og konservatisme, der Thatcher hadde hvert ben i hver leir: Liberalere og konservative har et felles utgangspunkt mot sosialister om spørsmål som vedrører privat eiendom og velferdsdistribusjon. Liberalere er sterke motstandere til sosialisters mål om å skaffe et mer egalitært samfunn i seg selv, siden de mener at folk som har oppnådd private eiendomsgoder må fritt kunne forvalte dette selv. De mener det er umoralsk å ta fra de rike og gi til de fattige, fordi dette krenker individets rettigheter (Dearlove og Saunders 2006:409). Dette syn reflekteres nok i det som ble skrevet innledningsvis om skattereduksjon, hvor felleskapet mellom konservative og liberalere nok er sterkest. Snakker man om
fagforeningsmakt, offentlig eierskap til industrien, må vi i hvert fall innenfor den liberale partifamilie skjelne mellom ulike retninger.
Thatcherismen hadde med tradisjonell konservatisme (2006:408). Det nye høyre – som Thatcherismen også kan omtales som – var kanskje vel så beslektet med klassisk liberalisme, framfor ortodoks konservatisme. De klassiske liberalister hadde mistro til statlig makt, og dette gjør at de kan omtales som anti-sosialister. Som skrevet innledningsvis så vi at Thatchers politikk i hovedsak gikk ut på å ”rulle tilbake staten.” Men dette innebefatter et brudd med tradisjonell konservatisme, som mener at staten (i likhet med sosialister) kan brukes til å skaffe et ønsket utfall (Dearlove og Saunders 2006:408). Sosialister ønsker å bruke staten til for å skaffe sterkere sosial likhet, og til å angripe de med privilegier og privat eiendom. Konservative ønsker å bruke staten til å opprettholde sosial orden, og forsvare privilegier til de med privat eiendom, og opprettholde nasjonal enhet for hele befolkningen. Sosialister og konservative har som regel en felles oppfatning mot liberalere i saker som vedrører rettighetene til kollektivet. De streber ofte etter det felles gode, selv om enkeltindivider vil måtte tape på denne politikken. Sosialismen og konservatismen er ofte nasjonalistisk i sin retorikk (Dearlove og Saunders 2006:409).Liberalere vil på den andre siden sette individet i sentrum, over kollektivet, og hevde at mennesket selv kjenner sitt eget beste. Thatcherismen innebar altså en forening av konservatisme og sosialisme. Thatcher etterstrebet nasjonal enhet vedrørende Falklandskrigen, og hun stod opp for engelske nasjonale interesser mot EF. Like fullt var hun en som vektla det personlige initiativ, der hun ved å kutte velferdsgoder overlot mennesket mer til seg selv, at hver og en måtte ta ansvaret for sitt eget liv, og kjenne sitt eget beste. Videre er nok hennes slektskap med klassisk liberalisme sterkt, og vi kan nå se på noen fellestrekk mellom liberalisme og konservatisme, der Thatcher hadde hvert ben i hver leir: Liberalere og konservative har et felles utgangspunkt mot sosialister om spørsmål som vedrører privat eiendom og velferdsdistribusjon. Liberalere er sterke motstandere til sosialisters mål om å skaffe et mer egalitært samfunn i seg selv, siden de mener at folk som har oppnådd private eiendomsgoder må fritt kunne forvalte dette selv. De mener det er umoralsk å ta fra de rike og gi til de fattige, fordi dette krenker individets rettigheter (Dearlove og Saunders 2006:409). Dette syn reflekteres nok i det som ble skrevet innledningsvis om skattereduksjon, hvor felleskapet mellom konservative og liberalere nok er sterkest. Snakker man om
fagforeningsmakt, offentlig eierskap til industrien, må vi i hvert fall innenfor den liberale partifamilie skjelne mellom ulike retninger.
Thatcherismen
Hva var noen av de konkrete tiltakene som Margareth Thatcher (1925 - ) gjorde, og som kan kalles Thatcherisme? Margareth Thatcher var inspirert av monetær tenkning, som Milton Friedman. Hun senket inntektsskatten, og økte den indirekte beskatningen (dette betydde forholdsvis mer å betale for de med lavere inntekter.) Hun økte rentene for å få bukt med inflasjonen (dette betydde større avdrag for de med gjeld). Hun senket støtten til utdanning, samt bostøtten (som gikk ut over de lavere bemidlede). Thatcher ønsket å redusere makten til fagforeningene, fordi det undergravet det parlamentariske demokratiet, samt at de stadige streikene forhindret økonomisk framgang. (Og hun lyktes – eksempelvis stemte kun 39 prosent på Labour ved valget i 1983). Etter valget i 1983 eskalerte salg av offentlige bedrifter og eiendom.
Kilder:
- Wikipedia
- Ware, Alan (1996): Political parties and party systems, Oxford: Oxford University Press.
- Von Beyme (1984): Political parties in western democracies, New York: St. Martin’s Press.
- Dearlove, John & Saunders Peter (2006): Introduction to british politics, Camebridge: Polity Press.
- Webb, Paul & Fisher, Justin (1999): The changing British party systems: Two-Party Equlibrium or the Emergence of Moderate pluralism? I Changing party systems, David Broughton og
Mark Donovan (red). London: Pinter.
- Wikipedia
- Ware, Alan (1996): Political parties and party systems, Oxford: Oxford University Press.
- Von Beyme (1984): Political parties in western democracies, New York: St. Martin’s Press.
- Dearlove, John & Saunders Peter (2006): Introduction to british politics, Camebridge: Polity Press.
- Webb, Paul & Fisher, Justin (1999): The changing British party systems: Two-Party Equlibrium or the Emergence of Moderate pluralism? I Changing party systems, David Broughton og
Mark Donovan (red). London: Pinter.
No comments:
Post a Comment