Driftige gamle damer

”Potensgiverne” av svenske Karin Brunck Holmqvist er en munter og humørfylt bok om småbyliv, søsterskap og sviktende potens.

Boka appelerer mer til kvinner enn menn, mer til årskomne enn ungdom. Boka er likevel lesverdig for de som koser seg med landsbylivets fasader, ergrelser og nysgjerighet. ”Potensgiverne” slekter på filmen ”Anglagård” – men når ikke helt opp til dette nivået. ”At nød lærer naken kvinne og spinne, gjelder i aller høyeste grad de nesten 80-år gamle frøknene Tilda og Elida, som er søstre, og lever sammen i barndomshjemmet sitt. Handlingen utspiller seg i en svensk småby hvor tiden nærmest har stått stille. Alt er som det pleier, inkludert utedoen, hvor en visitt ofte blir en kald opplevelse. Imidlertid er det et boligsskifte på gang hos nærmeste nabo, der den galante Alvar Klemens flytter inn. Når han starter oppussing begynner store ting å skje i de to peppermøene sitt liv. De kjøper seg nye kjoler, og glemmer helt at broren deres vil ha dem på gamlehjemmet, for å overta barndomshjemmet som feriehus. Ikke minst vil de også ha et skikkelig toalett, slik Alvar har skaffet seg. Men det koster mye, og da er rådyra gode. De to oppfinnsomme søstrene får en strålende idé til hvordan de kan skaffe seg pengene: Postordresalg av potensmiddel. Dermed setter de inn en annonse i avisen, og fra den dagen blir ingenting som før for Tilda og Elida. Særlig ikke med tanke på at deres bror, Rutger, som vil overta huset, er journalist, og har fått i oppdrag å dekke en sak om et postordrefirma. Da ligger 70-åringene tynt an. Boka har noen treffende betraktninger om fenomener. Blant annet synes jeg ergrelsene og forundringen damene har over bymennesker som planter blomster i kobberkjeler, bare til pynt i hagen, er slående. Morsomst synes jeg beskrivelsene er av damene når de blir oppspilte og yre, over de mange nye opplevelsene på mannefronten. Men la det være klart; dette er en uskyldig bok, som overlater det aller meste til nokså finslig fantasi. Den er nok morsommere for damer enn menn, siden den har en så klar kvinne synsvinkel. Den er kanskje også festligere for eldre, framfor unge, som nok mores mer over alderspøkelse sviktende potens. Selv synes jeg ikke hemoride-problematikk er særlig morsomt, og det er et av bokas minuser. De to søstrene framstår for meg som et tohodet troll, det er vanskelig å skille rollefigurene fra hverandre. Dette er ikke kritikk, men jeg forstår meg ikke helt på anmelderen i ukemagasinet ”Familien” som visstnok skal ha sagt at menneskene er så levende beskrevet at de trer ut av sidene.” De gjør det i stor grad, men kanskje nettopp ikke i sin beskrivelse for å skille de to søstrene. Unni Lindell sier om boka at hun ikke har ledd så mye på lenge. Når er Unni Lindell kvinne og eldre enn meg, jeg synes ikke boka framkaller noe gapskratt, men inviterer til hyggelig humring. Boka er lettlest, du kan godt lese denne mellom barneståk eller innimellom arbeidsøkter. Handlingen er enkel, persongalleriet lite, språket nøktern – og lengden er på drøye 200 småsider. Kanskje er dette et mulig teaterstykke (for Sally Nilson og Gretelill Tangen i hovedrollene?), men boka inneholder behørig skildring – hvor mye av humoren ligger – som vanskelig lar seg overføre fra perm til scene. Boka ble jeg anbefalt av en svært god kollega, og takker for dette. Jeg synes ikke boka er en ”klassisk bestselger,” som en anmelder skriver, men en kioskvelter for dem som koser seg over en munter bok som bekrefter fordommer, om så vel gamle frøkeners vaner og uvaner, eller landsbygda. Terning synes jeg er vanskelig å bruke i denne sammenhang, så jeg gir boka 7 av 10 poeng.  Det virker som om Karin Brunck holmqvist har spesialisert seg på eldre søskenskap på landbygda. I ”Potensgiverne” står det en omtale av en av hennes andre bøker: ”Rapsgubbene.” Den handler om Alvar og Hjalmar, to brødre, som aldri har flyttet hjemmefra. De bor på gården der de engang ble født. Alle kjenner til de eksentriske vanene deres. Skulle de finne på å gå til køys uten å ha vasket seg i ørene, hører de straks morens strenge stemme i sitt indre. Høres dette anslaget kjent ut?    

LBJ

En av mine amerikanske favorittpresidenter er Lyndon Baines Johnson

Hva stod sentralt i LBJs politikk? Han var den drevne parlamentariker (Esmann 2001:295). Med sin evne til å styre Kongressen og det sosiale ”Great Society”-programmet kunne Johnson ha blitt en av USAs største presidenter. Vietnam-krigen satte imidlertid en stopper for dette (ibid). Utdannelse og undervisning var han ivrig opptatt av i hele sin politiske karriere (ibid). Selv var han utdannet lærer.

Fra Texas til Washington

Den politiske løpebanen begynte da Kongressmedlem Richard Kleeberg, en rikmann fra Texas, i 1932 tilbydde Johnson arbeid som sekretær. LBJ tilbrakte de neste fire årene i Washington, hvor han stiftet bekjentskap med hovedstadens politiske sirkler. Underveis ble han også gift med hun som senere gikk tilnavnet Lady Bird – Claudia Alta Taylor. I 1935 vendte LBJ tilbake til Texas, hvor han fikk stilling som leder av delstatens avdeling for ”National Youth Administration” (NYA), et av president Franklin D. Roosevelts New Deal prosjekter. Formålet var å hjelpe fattige unge til å tjene penger, og få en utdannelse. LBJ dro atter til Washington i 1937. Som følge av et dødsfall ble det en ledig plass i Representantenes hus. I hovedstaden tjente han sin hjemstat så overbevisende at ingen turte å utfordre han de neste tre valgene til Kongressen. I 1948 forsøkte Johnson (for andre gang) å bli valgt til Senatet, etter at han hadde hatt en vellykket og kortvarig militær karriere under 2. verdenskrig. Å bli valgt til Sernatet klarte 29-åringen. Han var personlig for president Harry S. Trumans  Fair Deal-program, men stemte imot som følge av høyreorientert dreining blant Demokratene i hjemstaten (Esmann 2001:297)  

Demokratenes parlamentariske lederskikkelse

Fra 1953 fungerte Johnson som leder av Demokratenes mindretall i Senatet. I denne posisjonen var han en viktig bidragsyter mot å sette en stopper for McCarthys kommunistjakt på amerikanske politikere og kulturpersonligheter (Esmann 2001:297). To år senere vokste hans innflytelse, da Demokratene kom i flertall, og han viste seg som en mester i å få flertallsvedtak gjennom i Kongressen. Innflytelsen brukte han til å mange ganger støtte Eisenhowers politikk, som lå seg i midten av det politiske landskapet (Esmann 2001:297). Dette kom til uttrykk ved borgerrettighetslovene av 1957 og 1960, som gjorde det lettere for afro-amerikanere i Sydstatene å utøve sin stemmerett. Johnson arbeidet kolossalt hardt, noe som nesten kostet han livet ved et voldsomt hjerteslag i 1955.

Andrefiolinist

Første gang Johnson stilte opp som presidentkandidat var ved valget i 1960. Han kom ikke oppslutningsmessig  i nærheten av det som ble Demokratenes presidentkandidat, John F. Kennedy. Han ble imidlertid JFKs visepresidentkandidat: Som katolikk fra nordstatene trengte han en medhjelper som kunne tekkes sørstatenes hvite velgere. Som visepresident hadde han en ærefull tittel, men det gav han minimal politisk innflytelse (Esmann 2001:298.) Johnson kompenserte på mangelen på formell innflytelse ved å innta en aktiv rolle i regjeringen og Det nasjonale sikkerhetsråd, og å påta seg formannskapsposten ved en rekke regjeringsutvalg (Esmann 2001:298).  

The Great society

Gjennom sine år i Kongressen var Johnson godt kjent med arbeidsprosessene og hvem som var nøkkelmedspillere i de ulike sakene. Slik fikk han igjennom mange av sine saker, og da han ble president oppstod det en maktforskyvning fra Kongressen og til presidentembetet (Wikipedia) Johnson hadde ikke særlig respekt for Kennedy som person (Esmann 2001:298). På tross av sin skepsis mot JFKs bror, justisminister Robert F. Kennedy, beholdt han sin statsrådpost, sammen med de andre ministere, like etter drapet på JFK.  Borgerrettighetsloven, vedtatt juli 1964, og som Kennedy ble beskyldt for å gjøre for lite for å gjennomføre, ble lirket i gjennom Kongressen av den glitrende parlamentarikeren LBJ. En lang rekke andre velferdsordninger gikk i gjennom i Kongressen, like etter Kennedys død (Esman 2001:298). LBJ sitt mål var å la alle i samfunnet ta del i velstandsveksten som inntraff etter 2. verdenskrig: ”I declare an all-out war on human poverty and unemployment in these United States,” var LBJ sine ord (ibid). Et annet Johnson-utsagn var: ”I will be kind. It will help people. I want full speed ahead of it,” (Faragher m.fl. 2009:842). Dette må ses I sammenheng med anti-fattigdomsprogrammet han arvet fra Kennedy, og som LBJ ville virkeliggjøre i sin fulle bredde. Utgiftene til sosial velferd steg fra 7,7 prosent av BNP i 1960, til 16 prosent i 1974 (Faragher m.fl 2011:844). Det finnes sterke kritikere av Johnsons Fair Deal-program. Faragher m.fl. hevder at ¾ av den økonomiske hjelpen gikk til ikke-fattige (2009:844). Kanskje kan det anføres en kritikk mot LBJ, at han skapte en sosialdemokratisk velferdsstat, der for mange ble stønadsmottakere? Kanskje er dette bare en delvis riktig påstand. Den største summen gikk til Medicare, etablert av Kongressen i 1965, som skulle frambringe basishelsestell til aldrende, og ekspanderte Sosial Security-utbetalinger og kompensasjon til arbeidsledige. En såkalt verdig eldreomsorg er ikke noe sosialdemokratene kan ha sakseierskap til, ei heller bidrar dette til å passifisere mulige lønnsmottakere. Uten problemer ble han valgt til Demokratenes presidentkandidat i 1964. Han vant ved et valgskred, sammen med visepresidentkandidat Hubert H. Humphrey. Nå ble velferdsstaten bygget ytterliggere ut, det ble avsatt midler til ambisiøse romprogrammer, og med ennå en borgerrettighetslov av 1965 sementerte han en gang for alle afro-amerikanernes demokratiske rettigheter (Esmann 2001:299). LBJ kunne også være en glitrende folketaler: I et oratorisk mesterstykke tordnet presidenten i Kongressen mot rasediskriminering, og konklusjonen ”we shall overcome” bragte tårer fram hos tilskuerne, og sikret lovens vedtakelse (Esmann 2001:299).

Vietnam

Mens presidenten manøvrerte med stødig hånd på den innenrikspolitiske scene, var han tilsvarende på dypt vann i utenrikspolitiske anliggender. Han videreførte sin forgjengers anti-kommunistiske kurs, blant annet fordi han ikke hadde mange idéer om utenrikspolitikken (Esmann 2001:299). Blant mange saker, var Vietnam-krigen det alvorligste problem, arvet fra sin forgjenger JFK. Johnson administrasjon ble skritt for skritt trukket lenger inn i krigen. Etter hvert som krigen trakk ut, ble også innholdet i hans program – The Great Society – uthult, som følge av mindre økonomiske midler tilgjengelig, på grunn av den rådyre Vietnam-krigen (Esmann 2001:300). Inflasjonen steg stadig. Sosiale problemer utløste opptøyer i afro-amerikanske områder i storbyene, og de eskalerte voldsomt ved drapet på borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King i april 1968. Pasifismen bredte seg særlig i universitetsmiljøene, og LBJ sin folkelige oppslutning var i rask tilbakegang. For den amerikanske borger var Tet-offensiven i januar 1968 dråpen (Esmann 2001:299).

Rettretten  

I en TV-tale den 31. mars 1968 meddelte Johnson at han befalte en midlertidig stopp for bombardementene i Nord-Vietnam for å vise amerikansk vilje til fredsforhandling, og samtidig meddelte han at han ikke ville stille opp for en ny periode som amerikansk president. Presidenten håpet at disse to beslutningene ville gjøre at Demokratene beholdt presidentmakten (Esmann 2001:300). Det gjorde de ikke, Republikaneren Richard M. Nixon overtok etter overveldende seier. Etter presidentperioden trakk LBJ seg tilbake til sin ranch i Texas.  Her levde han et tilbaketrukket liv, med skrantende helse, og skrev sine erindringer. Han døde 64 år gammel, 22. januar 1973, av hjerteslag. Dagen etterpå rapporterte mediene at det endelig var enighet om å innstille kampene i Vietnam. Den beskjeden fikk aldri LBJ.

 Kilder:

-          Esmann, Frank (2001): ”Amerikanske præsidenter.” Aschehoug Forlag.

-          Faragher, John Mack, Buhle, Mari Jo, Czitrom, Daniel, Armitage, Susan H (2009): "Time out of many." New Jersey: Pearson Education.  

-          Wikiepdia

God natt, Oslo

Fredag til søndag var jeg på hyggelig helgebesøk i Oslo.

Landing 17.20, Oslo S 18.19. Min bror kom for å møte meg (policyen på denne bloggen er egentlig å ikke blande inn andre enn meg selv, men siden det er min bror gjøres et lite unntak fra hovedregelen). Det ble halvannen pils på en uteresturant i en av Karl Johans sidegater, før det bar (en ny bar?) til Oslo Nye Teater for å se forestillingen ”Postkort fra Lillebjørn” – en forestilling over Lillebjørn Nilsens sanger, klokken 19.30. Lillebjørn Nilsen har jeg et stort hjerte for, en artist som jeg vel mer eller mindre ble introdusert for av min bror, husker jeg rett. Denne forestillingen var en scenisk kollasj over Lillebjørns sanger. I stor grad streifet folk rundt i storbyen, og sang sanger som var skildrende for livet der, uten noen annen nevneverdig handling en livet i byen – med et par landsens avstikkere (blant annet den glitrende sangen ”Valle auto og bensin” – en av mine favoritter, etter personlig minneverdig besøk på Esso-stasjonen og især campingplassen i Valle). De aller fleste sangene kjente jeg godt til, med noen unntak, ”Paris” eksempelvis. Og apropos Paris. Det som fletter forestillingen sammen er Lillebjørns henvisninger til steder og storbyer spesielt, der postkort fra diverse storbyer og steder svever ned i fra snorloftet med jevne mellomrom, og minner oss om at vi blant annet befinner oss i Amsterdam, New York og Alexander Kiellands Plass. Dette er en lun, koselig, feel-good forestilling, som ikke har annet mål en å gi folket det de vil ha, Lillebjørn, med versjoner som ikke skiller seg særlig fra originalsporet. ”1000 søte damer” var én av sangene som jeg fikk en ny opplevelse av, siden Oslo Nye-versjonen var mer rocka. Og den ble framført at en av forestillingens absolutte største talenter, Håkon Sigernes.  Ellers vil jeg trekke fram ”Regnet er en venn” som en morsom påminning om at det var blant de vel tre første sangene jeg lærte meg på gitar. Ellers; ”Langt langt borte” styrker seg i klassen ”beste sang blant Lillebjørns nest mest kjente sanger.” Ellers var det et par sanger jeg savnet, men dette var ikke noe dyptgripende savn, siden utvalget var meget bra som det var! Ellers bør nevnes at min tidligere kollega, fra ”Oliver!” i Sandnes Kulturhus, Bibi Nerheim, brillierte på fiolin – å, det lød vakkert, og sang ellers med humoristisk innlevelse i sanger som kledde henne. Kjempekjekt å se henne på scenen!  Etter forestilling, som seg hør og bør i voksenlivet – nøt vi utsøkt mat på koransk resturant i en av Oslos sidegater. På lørdag var det handling på en av Oslos best bevarte hemmeligheter, ”Outlet” på Vestby. Hvilket fantastisk handle-Mekka! Søndagen gikk med til bygging av min brors terrasse, fra 09.30 til 17.00. Med jevne mellomrom spilte jeg Wordfeud denne helgen, etter å ha blitt introdusert for dette av min bror. Søndagskvelden ble derfor avsluttet noe asosialt med timesvis spilling. Å for å avslutte med Lillebjørns ord, for denne gang: God natt Oslo.      

Mangfold. Verdiskapning. Kunnskap. Maktspredning.

Disse fire ordene falt under Høyres landsmøte av Erna Solberg. Slagordet bidrar til å forene de borgerlige.

Det er en klok dame, som med disse ordene får fram Høyres politikk, samtidig som hun forener de borgerlige. Fortsatt er det imidlertid store skjær i sjøen i arbeidet med å utarbeide en felles plattform for de fire borgerlige partiene (hvordan skal dette iverksettes i praktisk politikk?). Like fullt er dette overordnede idéer som kan tekkes alt fra Krf/ Venstre på venstresiden, og FrP på høyresiden – i den fullt mulige framtidige borgerlige alliansen.

Dette er noe mer abstrakt enn Jan Petersens ”skatt og skole” – som i 2005 forsøkte å få fram Høyres kjernesaker med disse ordene. Erna har valgt en klokere strategi, hun har satset på idéer som forener, ikke enkeltsaker som kan splitte. (Ingen er imot skole, men skattereduksjon som et mål i seg selv kan virke litt navlebeskuende for ”de med mest.”) Skatt i seg selv hadde bidratt til å befeste myten om Høyre som et kalkulator-parti, som det vel var Kristin Halvorsen som så virkningsfullt karakteriserte partiet.  Svakeheten  - sett opp i mot Petersens slagord – er at idérike slagord er vanskeligere å forene i praktisk politikk. For å igjen bruke Ernas ord; det er ikke noe ”quick fix”-løsninger her, dette må løses gjennom møysommelig tilnærming mellom partiene, blant annet i Stortinget. Men dette slagordet legger grunnlaget for samarbeid. Og dette er fortrinnsvis et slagord som prøver og forene Venstre og FrP. KrF nikker kanskje ikke like gjenkjennende til ordene som de to partiene som tilhører den liberale idétradisjon, men Erna vet at så lenge Venstre og FrP snakker sammen, vil ikke KrF stille seg utenfor.  

 Stavanger Aftenblad-journalisten  Torunn Egge-Roux uttrykte i sin kommentar denne dato, at ordene (Mangfold, verdiskapning, kunnskap og maktspredning) like fullt kunne vært et Venstre-slagord. Det er jeg helt enig i, det er vel kanskje derfor jeg liker ordene så godt? Det hadde i så fall tydeliggjort Venstres tilhørighet som et borgerlig parti.  Venstre har imidertid en utfordring med å gjøre partiet breiere enn det det er i dag, etter mitt skjønn så er Venstre i for stor grad opptatt med å dyrke hjertesakene – de sakene som partiet har sakseierskap til. Dette kretser kanskje særlig rundt  innvandring og miljø – saker som skaper avstand, framfor tilnærming til Framskrittspartiet. Det er ikke et mål i tilnærme seg Framskrittspartiet, ei heller oppgi sine standpunkter, men jeg rendyrkningen av disse stanspunktene gjør Venstre til litt ”sær og vanskelige” når velgerne går til valgurnene med regjeringsskifte for øye. Ernas budskap skulle derfor vært gjenfortalt av Venstrefolk, framfor en Høyre-leder. Jeg håper den nye nestlederen i Venstre, Terje Breivik, kan bidra til å gjøre bredden i Venstres program mer synlig.

I 2005 hadde jeg et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad under tittelen ”Høyre mangler sosiale antenner.” Hovedbudskapet i den artikkelen var at Høyre ikke var i kontakt med grasrota. Denne kursen har blitt forandret med Erna Solberg, hun framstår uovertruffen, og jeg kan ikke skjønne noe annet enn at vi har en ny statsminister i 2013.