Driftige gamle damer

”Potensgiverne” av svenske Karin Brunck Holmqvist er en munter og humørfylt bok om småbyliv, søsterskap og sviktende potens.

Boka appelerer mer til kvinner enn menn, mer til årskomne enn ungdom. Boka er likevel lesverdig for de som koser seg med landsbylivets fasader, ergrelser og nysgjerighet. ”Potensgiverne” slekter på filmen ”Anglagård” – men når ikke helt opp til dette nivået. ”At nød lærer naken kvinne og spinne, gjelder i aller høyeste grad de nesten 80-år gamle frøknene Tilda og Elida, som er søstre, og lever sammen i barndomshjemmet sitt. Handlingen utspiller seg i en svensk småby hvor tiden nærmest har stått stille. Alt er som det pleier, inkludert utedoen, hvor en visitt ofte blir en kald opplevelse. Imidlertid er det et boligsskifte på gang hos nærmeste nabo, der den galante Alvar Klemens flytter inn. Når han starter oppussing begynner store ting å skje i de to peppermøene sitt liv. De kjøper seg nye kjoler, og glemmer helt at broren deres vil ha dem på gamlehjemmet, for å overta barndomshjemmet som feriehus. Ikke minst vil de også ha et skikkelig toalett, slik Alvar har skaffet seg. Men det koster mye, og da er rådyra gode. De to oppfinnsomme søstrene får en strålende idé til hvordan de kan skaffe seg pengene: Postordresalg av potensmiddel. Dermed setter de inn en annonse i avisen, og fra den dagen blir ingenting som før for Tilda og Elida. Særlig ikke med tanke på at deres bror, Rutger, som vil overta huset, er journalist, og har fått i oppdrag å dekke en sak om et postordrefirma. Da ligger 70-åringene tynt an. Boka har noen treffende betraktninger om fenomener. Blant annet synes jeg ergrelsene og forundringen damene har over bymennesker som planter blomster i kobberkjeler, bare til pynt i hagen, er slående. Morsomst synes jeg beskrivelsene er av damene når de blir oppspilte og yre, over de mange nye opplevelsene på mannefronten. Men la det være klart; dette er en uskyldig bok, som overlater det aller meste til nokså finslig fantasi. Den er nok morsommere for damer enn menn, siden den har en så klar kvinne synsvinkel. Den er kanskje også festligere for eldre, framfor unge, som nok mores mer over alderspøkelse sviktende potens. Selv synes jeg ikke hemoride-problematikk er særlig morsomt, og det er et av bokas minuser. De to søstrene framstår for meg som et tohodet troll, det er vanskelig å skille rollefigurene fra hverandre. Dette er ikke kritikk, men jeg forstår meg ikke helt på anmelderen i ukemagasinet ”Familien” som visstnok skal ha sagt at menneskene er så levende beskrevet at de trer ut av sidene.” De gjør det i stor grad, men kanskje nettopp ikke i sin beskrivelse for å skille de to søstrene. Unni Lindell sier om boka at hun ikke har ledd så mye på lenge. Når er Unni Lindell kvinne og eldre enn meg, jeg synes ikke boka framkaller noe gapskratt, men inviterer til hyggelig humring. Boka er lettlest, du kan godt lese denne mellom barneståk eller innimellom arbeidsøkter. Handlingen er enkel, persongalleriet lite, språket nøktern – og lengden er på drøye 200 småsider. Kanskje er dette et mulig teaterstykke (for Sally Nilson og Gretelill Tangen i hovedrollene?), men boka inneholder behørig skildring – hvor mye av humoren ligger – som vanskelig lar seg overføre fra perm til scene. Boka ble jeg anbefalt av en svært god kollega, og takker for dette. Jeg synes ikke boka er en ”klassisk bestselger,” som en anmelder skriver, men en kioskvelter for dem som koser seg over en munter bok som bekrefter fordommer, om så vel gamle frøkeners vaner og uvaner, eller landsbygda. Terning synes jeg er vanskelig å bruke i denne sammenhang, så jeg gir boka 7 av 10 poeng.  Det virker som om Karin Brunck holmqvist har spesialisert seg på eldre søskenskap på landbygda. I ”Potensgiverne” står det en omtale av en av hennes andre bøker: ”Rapsgubbene.” Den handler om Alvar og Hjalmar, to brødre, som aldri har flyttet hjemmefra. De bor på gården der de engang ble født. Alle kjenner til de eksentriske vanene deres. Skulle de finne på å gå til køys uten å ha vasket seg i ørene, hører de straks morens strenge stemme i sitt indre. Høres dette anslaget kjent ut?