God natt, Oslo

Fredag til søndag var jeg på hyggelig helgebesøk i Oslo.

Landing 17.20, Oslo S 18.19. Min bror kom for å møte meg (policyen på denne bloggen er egentlig å ikke blande inn andre enn meg selv, men siden det er min bror gjøres et lite unntak fra hovedregelen). Det ble halvannen pils på en uteresturant i en av Karl Johans sidegater, før det bar (en ny bar?) til Oslo Nye Teater for å se forestillingen ”Postkort fra Lillebjørn” – en forestilling over Lillebjørn Nilsens sanger, klokken 19.30. Lillebjørn Nilsen har jeg et stort hjerte for, en artist som jeg vel mer eller mindre ble introdusert for av min bror, husker jeg rett. Denne forestillingen var en scenisk kollasj over Lillebjørns sanger. I stor grad streifet folk rundt i storbyen, og sang sanger som var skildrende for livet der, uten noen annen nevneverdig handling en livet i byen – med et par landsens avstikkere (blant annet den glitrende sangen ”Valle auto og bensin” – en av mine favoritter, etter personlig minneverdig besøk på Esso-stasjonen og især campingplassen i Valle). De aller fleste sangene kjente jeg godt til, med noen unntak, ”Paris” eksempelvis. Og apropos Paris. Det som fletter forestillingen sammen er Lillebjørns henvisninger til steder og storbyer spesielt, der postkort fra diverse storbyer og steder svever ned i fra snorloftet med jevne mellomrom, og minner oss om at vi blant annet befinner oss i Amsterdam, New York og Alexander Kiellands Plass. Dette er en lun, koselig, feel-good forestilling, som ikke har annet mål en å gi folket det de vil ha, Lillebjørn, med versjoner som ikke skiller seg særlig fra originalsporet. ”1000 søte damer” var én av sangene som jeg fikk en ny opplevelse av, siden Oslo Nye-versjonen var mer rocka. Og den ble framført at en av forestillingens absolutte største talenter, Håkon Sigernes.  Ellers vil jeg trekke fram ”Regnet er en venn” som en morsom påminning om at det var blant de vel tre første sangene jeg lærte meg på gitar. Ellers; ”Langt langt borte” styrker seg i klassen ”beste sang blant Lillebjørns nest mest kjente sanger.” Ellers var det et par sanger jeg savnet, men dette var ikke noe dyptgripende savn, siden utvalget var meget bra som det var! Ellers bør nevnes at min tidligere kollega, fra ”Oliver!” i Sandnes Kulturhus, Bibi Nerheim, brillierte på fiolin – å, det lød vakkert, og sang ellers med humoristisk innlevelse i sanger som kledde henne. Kjempekjekt å se henne på scenen!  Etter forestilling, som seg hør og bør i voksenlivet – nøt vi utsøkt mat på koransk resturant i en av Oslos sidegater. På lørdag var det handling på en av Oslos best bevarte hemmeligheter, ”Outlet” på Vestby. Hvilket fantastisk handle-Mekka! Søndagen gikk med til bygging av min brors terrasse, fra 09.30 til 17.00. Med jevne mellomrom spilte jeg Wordfeud denne helgen, etter å ha blitt introdusert for dette av min bror. Søndagskvelden ble derfor avsluttet noe asosialt med timesvis spilling. Å for å avslutte med Lillebjørns ord, for denne gang: God natt Oslo.