LBJ

En av mine amerikanske favorittpresidenter er Lyndon Baines Johnson

Hva stod sentralt i LBJs politikk? Han var den drevne parlamentariker (Esmann 2001:295). Med sin evne til å styre Kongressen og det sosiale ”Great Society”-programmet kunne Johnson ha blitt en av USAs største presidenter. Vietnam-krigen satte imidlertid en stopper for dette (ibid). Utdannelse og undervisning var han ivrig opptatt av i hele sin politiske karriere (ibid). Selv var han utdannet lærer.

Fra Texas til Washington

Den politiske løpebanen begynte da Kongressmedlem Richard Kleeberg, en rikmann fra Texas, i 1932 tilbydde Johnson arbeid som sekretær. LBJ tilbrakte de neste fire årene i Washington, hvor han stiftet bekjentskap med hovedstadens politiske sirkler. Underveis ble han også gift med hun som senere gikk tilnavnet Lady Bird – Claudia Alta Taylor. I 1935 vendte LBJ tilbake til Texas, hvor han fikk stilling som leder av delstatens avdeling for ”National Youth Administration” (NYA), et av president Franklin D. Roosevelts New Deal prosjekter. Formålet var å hjelpe fattige unge til å tjene penger, og få en utdannelse. LBJ dro atter til Washington i 1937. Som følge av et dødsfall ble det en ledig plass i Representantenes hus. I hovedstaden tjente han sin hjemstat så overbevisende at ingen turte å utfordre han de neste tre valgene til Kongressen. I 1948 forsøkte Johnson (for andre gang) å bli valgt til Senatet, etter at han hadde hatt en vellykket og kortvarig militær karriere under 2. verdenskrig. Å bli valgt til Sernatet klarte 29-åringen. Han var personlig for president Harry S. Trumans  Fair Deal-program, men stemte imot som følge av høyreorientert dreining blant Demokratene i hjemstaten (Esmann 2001:297)  

Demokratenes parlamentariske lederskikkelse

Fra 1953 fungerte Johnson som leder av Demokratenes mindretall i Senatet. I denne posisjonen var han en viktig bidragsyter mot å sette en stopper for McCarthys kommunistjakt på amerikanske politikere og kulturpersonligheter (Esmann 2001:297). To år senere vokste hans innflytelse, da Demokratene kom i flertall, og han viste seg som en mester i å få flertallsvedtak gjennom i Kongressen. Innflytelsen brukte han til å mange ganger støtte Eisenhowers politikk, som lå seg i midten av det politiske landskapet (Esmann 2001:297). Dette kom til uttrykk ved borgerrettighetslovene av 1957 og 1960, som gjorde det lettere for afro-amerikanere i Sydstatene å utøve sin stemmerett. Johnson arbeidet kolossalt hardt, noe som nesten kostet han livet ved et voldsomt hjerteslag i 1955.

Andrefiolinist

Første gang Johnson stilte opp som presidentkandidat var ved valget i 1960. Han kom ikke oppslutningsmessig  i nærheten av det som ble Demokratenes presidentkandidat, John F. Kennedy. Han ble imidlertid JFKs visepresidentkandidat: Som katolikk fra nordstatene trengte han en medhjelper som kunne tekkes sørstatenes hvite velgere. Som visepresident hadde han en ærefull tittel, men det gav han minimal politisk innflytelse (Esmann 2001:298.) Johnson kompenserte på mangelen på formell innflytelse ved å innta en aktiv rolle i regjeringen og Det nasjonale sikkerhetsråd, og å påta seg formannskapsposten ved en rekke regjeringsutvalg (Esmann 2001:298).  

The Great society

Gjennom sine år i Kongressen var Johnson godt kjent med arbeidsprosessene og hvem som var nøkkelmedspillere i de ulike sakene. Slik fikk han igjennom mange av sine saker, og da han ble president oppstod det en maktforskyvning fra Kongressen og til presidentembetet (Wikipedia) Johnson hadde ikke særlig respekt for Kennedy som person (Esmann 2001:298). På tross av sin skepsis mot JFKs bror, justisminister Robert F. Kennedy, beholdt han sin statsrådpost, sammen med de andre ministere, like etter drapet på JFK.  Borgerrettighetsloven, vedtatt juli 1964, og som Kennedy ble beskyldt for å gjøre for lite for å gjennomføre, ble lirket i gjennom Kongressen av den glitrende parlamentarikeren LBJ. En lang rekke andre velferdsordninger gikk i gjennom i Kongressen, like etter Kennedys død (Esman 2001:298). LBJ sitt mål var å la alle i samfunnet ta del i velstandsveksten som inntraff etter 2. verdenskrig: ”I declare an all-out war on human poverty and unemployment in these United States,” var LBJ sine ord (ibid). Et annet Johnson-utsagn var: ”I will be kind. It will help people. I want full speed ahead of it,” (Faragher m.fl. 2009:842). Dette må ses I sammenheng med anti-fattigdomsprogrammet han arvet fra Kennedy, og som LBJ ville virkeliggjøre i sin fulle bredde. Utgiftene til sosial velferd steg fra 7,7 prosent av BNP i 1960, til 16 prosent i 1974 (Faragher m.fl 2011:844). Det finnes sterke kritikere av Johnsons Fair Deal-program. Faragher m.fl. hevder at ¾ av den økonomiske hjelpen gikk til ikke-fattige (2009:844). Kanskje kan det anføres en kritikk mot LBJ, at han skapte en sosialdemokratisk velferdsstat, der for mange ble stønadsmottakere? Kanskje er dette bare en delvis riktig påstand. Den største summen gikk til Medicare, etablert av Kongressen i 1965, som skulle frambringe basishelsestell til aldrende, og ekspanderte Sosial Security-utbetalinger og kompensasjon til arbeidsledige. En såkalt verdig eldreomsorg er ikke noe sosialdemokratene kan ha sakseierskap til, ei heller bidrar dette til å passifisere mulige lønnsmottakere. Uten problemer ble han valgt til Demokratenes presidentkandidat i 1964. Han vant ved et valgskred, sammen med visepresidentkandidat Hubert H. Humphrey. Nå ble velferdsstaten bygget ytterliggere ut, det ble avsatt midler til ambisiøse romprogrammer, og med ennå en borgerrettighetslov av 1965 sementerte han en gang for alle afro-amerikanernes demokratiske rettigheter (Esmann 2001:299). LBJ kunne også være en glitrende folketaler: I et oratorisk mesterstykke tordnet presidenten i Kongressen mot rasediskriminering, og konklusjonen ”we shall overcome” bragte tårer fram hos tilskuerne, og sikret lovens vedtakelse (Esmann 2001:299).

Vietnam

Mens presidenten manøvrerte med stødig hånd på den innenrikspolitiske scene, var han tilsvarende på dypt vann i utenrikspolitiske anliggender. Han videreførte sin forgjengers anti-kommunistiske kurs, blant annet fordi han ikke hadde mange idéer om utenrikspolitikken (Esmann 2001:299). Blant mange saker, var Vietnam-krigen det alvorligste problem, arvet fra sin forgjenger JFK. Johnson administrasjon ble skritt for skritt trukket lenger inn i krigen. Etter hvert som krigen trakk ut, ble også innholdet i hans program – The Great Society – uthult, som følge av mindre økonomiske midler tilgjengelig, på grunn av den rådyre Vietnam-krigen (Esmann 2001:300). Inflasjonen steg stadig. Sosiale problemer utløste opptøyer i afro-amerikanske områder i storbyene, og de eskalerte voldsomt ved drapet på borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King i april 1968. Pasifismen bredte seg særlig i universitetsmiljøene, og LBJ sin folkelige oppslutning var i rask tilbakegang. For den amerikanske borger var Tet-offensiven i januar 1968 dråpen (Esmann 2001:299).

Rettretten  

I en TV-tale den 31. mars 1968 meddelte Johnson at han befalte en midlertidig stopp for bombardementene i Nord-Vietnam for å vise amerikansk vilje til fredsforhandling, og samtidig meddelte han at han ikke ville stille opp for en ny periode som amerikansk president. Presidenten håpet at disse to beslutningene ville gjøre at Demokratene beholdt presidentmakten (Esmann 2001:300). Det gjorde de ikke, Republikaneren Richard M. Nixon overtok etter overveldende seier. Etter presidentperioden trakk LBJ seg tilbake til sin ranch i Texas.  Her levde han et tilbaketrukket liv, med skrantende helse, og skrev sine erindringer. Han døde 64 år gammel, 22. januar 1973, av hjerteslag. Dagen etterpå rapporterte mediene at det endelig var enighet om å innstille kampene i Vietnam. Den beskjeden fikk aldri LBJ.

 Kilder:

-          Esmann, Frank (2001): ”Amerikanske præsidenter.” Aschehoug Forlag.

-          Faragher, John Mack, Buhle, Mari Jo, Czitrom, Daniel, Armitage, Susan H (2009): "Time out of many." New Jersey: Pearson Education.  

-          Wikiepdia