Sunday, July 29, 2012

Romantisk riviera

Vil du oppleve sol, kultur og jetset-liv er den franske riviera vel verd et besøk.

La meg slå det fast med en gang, jetset-livet må jeg seg langt etter. Jet-set er en journalistisk term sombeskriver en internasjonal sosial gruppe av velstående folk, som organiserer seg og deltar rundt omkring i verden med aktiviteter som vanlige folk kan se langt etter. Selv har jeg ingen yacht, ingen svulmende lommebok eller solbriller til en verdi av en toromsleilighet på Romsås. Men; jeg har friheten til å gå hvor jeg vil, her i den lille byen, hvor småboder og caféliv slynger seg langt inn i sidegatene; Antibes. Selvfølgelig er også denne plassen preget av turister, men det oppleves som et ekte stykke Frankrike, når du hører en mann plystre ”Marseillaisen,” tre etasjer nedenfor skoddene, som stenger solen og naboens husbråk ute mesteparten av døgnet.


Fransk kultur
Jeg har særlig interesse for den franske kulturen, den franske folkesjelen. Noe kunnskaper om dette har jeg tilegnet med gjennom lesing av professoren, akademikeren og nederlenderen Gert Hofstede, som var pensum på et masterkurs jeg tok på universitetet i Bergen: ”Leadership in an organization and culture context.” Han undersøker 40 lands plasseringer langs fem dimensjoner: Grad av maktdistanse, grad av usikkerhetsunngåelse, individualisme – kollektivisme, maskulinitets- og feminitetsverdier og fortid kontra framtidsorientering. For å oppsummere disse resultatene viser dette at Frankrike skiller seg i behørig grad fra Norge. Ifølge Hofstedes resultater er det bare kollektivisme – individualisme dimensjonen at Frankrike og Norge er veldig like. Der skårer begge landene på noe mer vektleggelse av individualisme kontra kollektivisme. Det kan likevel være store mindre forskjeller, siden begge ytterpunkter utgjøres av drøssevis av indikatorer. Den individuelleog kollektive  pol kan defineres på følgende vis: I individuelle samfunn er båndene mellom individene lave, mens i kollektive samfunn er båndene mellom individene sterke. For å gjøre de øvrige tallene forståelige, er det gjerne enklest å forklare Frankrikes plassering i forhold til Norge: Frankrike har stor grad av maktdistanse, faktisk det høyeste i det gamle Vest-Europa. Norge har liten grad av maktdistanse. Maktdistanse kan defineres som i hvilken grad man aksepterer at det er forskjell på folk innenfor organisasjoner og samfunn. Frankrike skårer svært høyt hva gjelder usikkerhetsunngåelse, der Norge skårer middels. Usikkerhetsunngåelse kan defineres som hvorvidt medlemmene av et samfunn kan håndtere usikkerhet om framtiden, uten at det skaper unødig stress. Frankrike skårer moderat i internasjonal sammenheng hva gjelder maskuline verdier, der Norge har en eksepsjonell stor vektleggelse av feminine verdier. Maskuline verdier defineres som et klart kjønnsrollemønster. Feminine verdier defineres som at kjønnsrollene er utflytende, der både menn og kvinner anses for å være omsorgsfulle, oppmerksomme og opptatt av livskvalitet.  Det foreligger ikke noe om fortidig eller framtidig orientering, verken for Norge eller Frankrike, i de tallene som jeg har tilgang til her nede på Rivieran. Tallene er i hvert fall interessante. Noen har forklart at bakgrunnen for at Frankrike skårer høyt på maktdistanse er deres byråkratisk innrettede organisasjoner – der en sak må gjennom mange ledd før den endelige beslutning blir tatt. Hvorvidt dette er riktig analyse er diskutabelt. Det er et spørsmål om høna eller egget, hva er årsak og hva er virkning. Det kan jo være at nettopp bakgrunnen for høy grad av hierarki er nettopp deres tro på maktdistanse. Sosiologen Henri Mendras har funnet ut at Frankrike imidlertid har blitt mindre hierarkisk i etterkrigstiden (Bell 2002: 22) Andre trekker fram at franskmennene verdsetter høflighet. Jeg har i hvertfall lært meg ett fransk ord her nede; Pardon. Det betyr unnskyld, og er en høflighetsfrase. Dette er nok et ord som franskmenn setter pris på, om enn bruker jeg ikke de mer maktdistanserelaterte begrepene madamme og monsieur. Dessuten bruker jeg mye ”bonjour,” det i et forsøk på å være høflig, men jeg switcher deretter over på engelsk, det er jeg ikke særlig stolt av. Og det er sikkert ikke franskmenn heller. De kalte meg monsieur da jeg kom inn i klesforretninger i Nice, og da har jeg i det minste innsett at jeg nå har blitt voksen. Det er nok ikke uten grunn til nynner ”Marseillaisen” i gatene, for kulturnasjonalistiske er de. Det finnes mange ordninger innenfor kultursektoren blant annet, for å hegne om den franske kulturen.


Hvor var jeg?
Jeg hørte en vakker sang på bussen her nede, men jeg fanget ikke opp navnet på den kvinnelige sangerinnen, og det er synd, men det var ikke nasjonalikonet Mireille Mathieu – som for øvrig har en vakker versjon av Les Trois Cloches på you tube. Kan noen hjelpe? Vakker fransk sang, altså. Det er altså i byen Antibes jeg har holdt tilhold. Første dagen var bare avslapping i leiligheten, leid ut av en journalist – så jeg får vel omskrive dette til leid ut av en kollega. Vi gikk litt ut i gatene, shoppet mat, og diltet omkring. Den andre dagen var det strandliv, i Antibes. Den tredje dagen reiste vi til Cannes, og den fjerde dagen til Nice. Til Cannes tok vi buss 200 til Cannes, et ypperlig alternativ til latterlig billig pris.Innenfor dette administrasjonsområdet som jeg ikke ikke vet navnet på har jeg blitt fortalt at en bussbillett koster 1 euro uansett destinasjon,og det er jo verd å legge merke til hvis du er lysten på å reise langveis. Turen til Cannes tok vel en snau halvtime, med rutebussen. Cannes hadde noen interessante klesbutikker, bak det fasjonable hotellet som ligger langs stranden, men jeg ville ikke lagt turen hit hvis du var opptatt av kles-shopping alene. Men jeg så en fantastisk flott lyseblå skjorte (og jeg har hatt mange lyseblåe skjorter i årenes løp, så jeg vet hva jeg snakker om). Men jeg oppfattet denne som i overmåte dyr, selv om jeg angrer i ettertid. Ellers er byen omtrent delt i to, ved en midtlinje, der bysentrummets vestre del er preget av det som kan karakteriseres som suvenirbutikker, pluss et lite marked. Markedet er attraktivt dersom du er opptatt av mynter, rokokkostoler og blomkål – men jeg har ikke kommet i den livsfasen. Ellers har vi som sagt vært i Nice, der jeg kjøpte to billige og fine plagg på en av hovedgatens mange kjedebutikker. Det er vel på tide å snakke litt om den stolte franske historie.   


Relativt tidlig fransk historie og politikk
Den franske revolusjonen er velkjent for de fleste, da ble den første republikken dannet. Den franske revolusjon varte i vid forstand perioden 1789 til 1799, og markerer en periode med store politiske og sosiale omveltninger i Frankrike (Store norske leksikon), dessuten starten på nyere historie i Europa (Noble m.fl.2002:643) Den franske revolusjon har inspirert den politiske utviklingen i andre land, deriblant den norske grunnloven av 1814, som var en liberal forfatning. Det mest kjente slagordet fra revolusjonen er «frihet, likhet, brorskap.» Den franske revolusjon har vært en viktig bidragsyter til andre politiske retninger, som sosialisme og liberalisme, særlig gjennom begreper som likhet og frihet. Året 1789 markerer det første viktige vendepunktet under revolusjonen. 14 juli brøt det ut masseopprør i Paris, og fengselet Bastillen ble stormet. Denne dag markeres i dag som Frankrikes nasjonaldag.  Revolusjonen markerte slutten på det franske stendersamfunnet, der de høyeste stendene (adelen og de geistlige) hadde hatt særrettigheter i samfunnet. En nasjonalforsamling ble dannet i 1789, og eneveldet ble avskaffet (Store norske leksikon). Kongen ble tvunget til å godta konstitusjonelle begrensninger, hvilket også truet enevelde i andre europeiske stater (Noble m.fl. 2002:643). Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettighetene, hvor det ble fastslått at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket (Store norske leksikon). En av de utløsende årsakene til den franske revolusjonen var den kritiske økonomiske situasjonen i Frankrike i 1780-årene (Store norske leksikon). Noble m.fl (2002:647) supplerer med andre faktorer, og nevner tre årsaker til krisen sent i 1780-årene: Høy statsgjeld, institusjonelle forordninger som beskyttet privilegieinteresser, og en befolkning som ønsket dyptgripende reformer. Det kan jo skytes inn her at alle faktorer trolig har økonomiske overtoner. Noble m. fl. (2002:643) hevder indirekte også at det er en sammenheng mellom faktorene: Monarkiets fiskale krise hadde pågått under lang tid, der de rikeste var beskyttet av tradisjonelle privilegier (Noble m.fl. 2002:643). Beskyttelse av adelens særinteresser førte altså til høy statsgjeld på grunn av mangelfull skatteinngang. Adelen slapp i Frankrike skattelegging (Noble m.fl. 2002:643). Fritak for adelsbeskatning hadde vært sedvane flere steder i Europa, men unikt for Frankrike var de institusjonelle begrensningene som forsvarte systemet (Noble 2002:643). Som eksempel på Frankrikes statsgjeld, kan det vises til at under Ludvig 16. var ¼ av alle utgifter lånefinansierte, og rundt halvdelen av statsbudsjettet gikk med til å nedbetale gjeld (Noble m.fl. 2002:648).  Statens økonomiske problemer var delvis forårsaket av alle krigene på 1700-tallet, blant annet de enorme kostnadene ved landets deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrigen (Store norske leksikon). Men de skyldtes også et ineffektivt skatteinnkrevingssystem, omfattende skatteprivilegier til de mest velstående, samt en dyp politisk tillitskrise som gjorde at långivere krevde relativt høye renter og til slutt ikke ville gi staten mer kreditt (Store norske leksikon). Den utløsende årsaken til Den franske revolusjon regnes som matmangel, der folk protesterte i gatene (Noble m.fl 2002:651). Så kan vi bevege oss fra den franske revolusjon til en annen revolusjon, studentrevolusjonen av 1848. (Franskmennene mestrer jo ikke reformer, derfor kommer det revolusjoner av og til.) Studentrevolusjonen av 1848 markerer også et vendepunkt i fransk historie. (Jeg leser undertiden Les Miserables (De elendige) av Victor Hugo, og vil kanskje komme tilbake med en bokomtale?).  Europa opplevde en serie med revolusjoner dette året. (wikipedia). Ved 1848 hadde Europa opplevd en revolusjonsbølge som hadde pågått i et halvt århundre, siden den franske revolusjonens dager (Noble m.fl 2002:707) Den første revolusjonen i 1848 brøt ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike (Wikipedia). Revolusjonene var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de forutgående tiårene (Wikipedia) – hva som ligger i dette utsagnet ved jeg ikke, utdraget er ganske ullent. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett (Wikipedia).De konservative ønsket å verne om det gamle, mens nye ideologier som romantikken, nasjonalisme, liberalisme og sosialisme utfordret dem (Noble m.fl 2002:707 og 708). Romantikken var et brudd med opplysningstiden, og dets rasjonalistiske verdier (Noble m.fl 2002:711). I kontrast til opplysningstidens filosofer som vektla fornuft, lovpriste romantikerne følelser (Noble 2002: 2002:712). På hvilken måte romantikken truet den gamle samfunnsordenen, er imidlertid ikke Noble m.fl. tydelige på. Nasjonalismen vektla at folket får sin identitet fra deres nasjon, der nasjonale kjennetegn gjerne er språk, religion og politisk autoritet (Noble m.fl 2002:715 og 716). Den franske adelen motsatte seg imidlertid skatter fra franske myndigheter, fordi de mente de ikke tilhørte noen nasjon (Noble m.fl 2002:716). Deriblant kom nasjonalismen i konflikt med det bestående Liberalismen var den direkte motsatsen til det 18. århundrets absolutte styre (Noble m.fl 2002:716). Liberalismen vokste fram i en tid med absolutt kongemakt, og det var det absolutte styret som ble liberalismens fremste skyteskive. Liberalismen ble derfor en utfordring for de gamle eneveldige statene, og begrensning av kongemakt ble derfor utfordret.  De klassiske liberale trodde at individuell frihet best ble ivaretatt dersom statens størrelse ble redusert til et minimum (Noble m.fl. 2002:716). De ønsket konstitusjonelle begrensninger på makten, etablere lovstyre, og lovpriste det frie entreprenørskap (Noble m.fl 2002:716). Liberalismen er både en økonomisk og politisk teori (Noble m.fl. 2002: 717). Økonomisk teori med særlig innflytelse av Adam Smith, som også hadde rent politiske meninger, og en politisk teori, hvor inspirasjonen er svært mange tenkere.  Og politisk var nok liberalismen påvirket av både romantikken og nasjonalismen. Dette antyder også  Noble m.fl. (2002:716): Romantikken, ved at menneske skulle fullbyrde sitt potensial som mennesker, og nasjonalismen ved at det skulle etableres frie institusjoner, spesielt i multinasjonale autokratiske stater, som Østerrike, Russland og det Ottomanske riket (Noble m.fl 2002:716). Det er like fullt grunn til å tro at liberalismen var en videreføring og et barn av opplysningstidens idealer, som romantikken og nasjonalismen var en motreaksjon mot. Opplysningstiden innebar troen på menneskets evner (Wikipedia). Således kan man si at liberalismen var forenelig med både opplysningstidens idealer, romantikken og nasjonalismen – liberalismen er som kjent ganske så tilpassningsdyktig. Romantikken ved at følelser fullbyrder et menneske, og nasjonalismen ved at frie forfatninger sikrer menneskets livsutfoldelse. Så har man sosialismen, som også utfordret den gamle ordenen: felles eiendomsrettigheter for folket kan spores helt tilbake til Platon )Noble m.fl 2002:719) Betegnelsen «sosialist» kom på begynnelsen av 1820-tallet, og henspeilte nettopp på at sosialistene ønsket «sosialt eierskap til eiendom.» (Noble m.fl 2002: 719). Og i 1848 laserte Karl Marx det kommunistiske manifestet, som nettopp ble en brannfakkel i de bestående kretser: Boken framholdt at arbeiderne ikke hadde annet å miste enn sine lenker (Noble m.fl. 2002:721)  De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon førte i hvert fall til at arbeiderklassen strømmet til nye ideologier som nasjonalisme og liberalisme (Wikipedia) – herunder også demokratisk medbestemmelse. Det er vel også grunn til å tro at romantiske idéer som mennesker som følende vesener, og sosialismen – som var enda mer politiske innrettet – også spilte en rolle. Revolusjonene oppstod i en tid da stater ønsket større enheter (Tyskland og Italia), eller selvstyre (Hellas.) Napoleons nederlag på begynnelsen av 1800-tallet hadde sluttført Frankrikes dominans i Europa (Noble m.fl. 2002:708) Mellom 1800 og 1850 hadde Europas befolkning økt med nærmere 50 % (Noble m.fl 2002: 708) Det er grunn for å tro at behovet for mat eksploderte? Revolusjonene i Europa ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere samfunnssjikt (Wikipedia). Også Wienerkongressen i 1815 hadde laget et europeisk kart preget av store staters interesser, og det skjedde en ideologisk konfrontasjon som kulminerte i revolusjonene i 1848. Noble m.fl (2002: 711) omtaler det som en konservativ orden, der man vektla bevaring av eksisterende monarki, aristokrati og den etablerte kirken (Noble m.fl 2002:711). Tidsånden var til dels  preget av den konservative kardinaltenkeren Edmund Bruke som argumenterte for at styresmaktene skulle være ankret i tradisjonen, uavhengig hvor elendig det franske monarkiet og dets institusjoner hadde tjenet nasjonen (Noble m.fl. 2002:711).   Beveger vi oss til Frankrike dreiet sakene i revolusjonen i 1848 om politiske og sosiale rettigheter (Noble m.fl. 2002:733). Man ønsket altså fullbyrdelsen av de samme idéer som man kjempet om under den franske revolusjon, om enn i noen andre forgreninger enn tidligere – massen var denne gang kanskje ikke like ensartet.

 Den andre republikk
Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering, kalt den andre republikk, som etter en måneds tid møtte motstand av de opposisjonelle konservative.
I løpet av året 1848 ble 479 nye aviser grunnlagt. Det var også en nedgang på 54 % i antall forretninger i Paris, da flesteparten av de velstående hadde flyktet. Nasjonale arbeidsgrupper i mottoet «Rett til arbeid» ble satt opp, men feilet i forsøket på å forhindre sosial uorden.Regjeringen satte i gang forsøk på å reetablere økonomien, og gi velferdstjenester. Nye skatter ble påført bøndene, skatter som var ment å finansiere velferdstilbud til de arbeidsledige i byene. Skattene ble i stort omfang oversett, og den nye regjeringen i Frankrike mistet sin støtte fra bøndene. Hardtarbeidende bønder ønsket ikke å betale for arbeidsledige i byene og for deres «rett til arbeid», som førte til at Paris ble overbefolket med langt flere arbeidssøkere enn det var jobber. Noen jobber ble tilbudt, som veibygging og planting av trær, men det var klart at regjeringens krav var langt mer påtrengende enn det de revolusjonære hadde forutsett.De nasjonale arbeidsgruppene og «Retten til arbeid» ble senere forlatt. Noen opphissede arbeidere tok til våpen i de kjente «junidagene». Før hadde arbeiderne og en liten del av borgerskapet kjempet sammen, men nå begynte stemningen mellom gruppene å bli mer anspent.Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars og gav Frankrike 9 millioner nye stemmeberettigede. Som i alle andre europeiske land, hadde kvinnene fortsatt ikke muligheten til å stemme.


Den tredje republikk
Videre kan vi hoppe til den tredje republikken. Denne perioden varte 1870-1940. den tredje republikkens tidlige år var preget av den fransk-preusiske krig, som Frankrike fortsatte på tross av lederens fall. Krigen førte blant annet til tapet av landområde Alsace-Lorraine. Det ble også sosial oppstandelse. Tidlige regjeringer i den tredje republikk forsøkte å gjeninnføre monarkiet, men dette ble det ikke noe av.  Frankrike er en anti-klerikal stat. Statens bindinger til den katolske kirke ble endelig brutt med Dreyfus-saken, i overgangen mellom det 19. og 20. århundre.  Likefullt viser dagens velgerundersøkelser at religion er en bedre predikator for å stemme på høyre-partier, enn hva sosial klasse er (!): Jo mer man identifiserer seg som katolikk, jo mer er tilbøyeligheten for å stemme på høyrepartier (Bell 2002:5). Den største konfliktlinjen i den tredje republikk overfor kirken var deres rolle i skolesektoren (ibid). Bøndene har hatt større tilbøyelighet enn andre til å stemme på mer ytterliggående venstrepartier (ibid). Bondenæringen var for øvrig fram til i hvert fall andre verdenskrig sterkt underindustrialisert (Bell  2002:6). Industrinæringen var også tilbakeliggende i europeisk sammenheng, skjermet av høye tollbarrierer. Industrialiseringen har gått sakte i Frankrike (ibid). De har helt tilbake til Ludvig den 14. hatt en tro på statlig intervensjon i industrien (Bell 2002:8). Støtte for den minimale staten har aldri hatt bred oppslutning i fransk politikk, slik det til tider har hatt i England (Bell 2002:8). Staten har en sterk intervenering i sivilsamfunnet, i både det økonomiske og sosiale liv (Bell 2002:15). Før 2. verdenskrig var Frankrike sterkt rural, der det var jordbruket som var største bidragsyter til BNP av enkeltnæringer (Bell 2002:11.)    

 Fransk historie og politikk etter 1945
Den fjerde republikken varte fra 1946 til 1958. Iløpet av denne perioden hadde Frankrike 25 regjeringer. Både 1940- og 1950-tallet var preget av partier i partisystemet som i stor utstrekning var anti-system partier – med kommunistene på venstresiden og gaullistene på høyresiden – og hele systemet ble holdt i sammen av noen fragmenterte sentrumspartier (Bell 2002:40). Bell hevder årsaken til de mange regjeringsskifter skyldes ustabile majoriteter, der saksspørsmålene delte den franske politiske elite (Bell 2002:8).Den fjerde republikken var begynnelsen på trente glorieuses-årene med økonomisk ekspenasjon, Frankrike opplevde en sterk vekst i industrien i etterkrigsårene (Bell 2002:11 og 20).


Den femte republikk
Den femte republikk har vart fra 1958. I motsetning til den tredje og fjerde republikk, der makten l i parlamentet, ble nå mye makt overtatt av presidentembedet (Store norske leksikon). Det var kanskje på grunn av de mange regjeringsskifter at den femte republikken oppstod? De Gaulles intensjon var nettopp å fjerne de kaotiske politiske tilstandene som landet hadde gjennomgått siden slutten av andre verdenskrig (Bell 2002:41). Landet fikk nå en venstre/ høyre polarisering av partiene som landet ikke tidligere hadde opplevd (Bell 2002:41). En som studerer partier og partisystemer finner raskt ut at Frankrike er et rikt landskap. De Gaulle klarte å splitte sentrum, og forene høyresiden (Bell 2002: 42). I valget i 1958 fikk det nyopprettede gaullist-partiet UNR flest seter i nasjonalforsamlingen, og 19,5 prosent av stemmene, samt 199 taburetter. Kommunistpartiet fikk 19 prosent av stemmene, som på grunn av valgordningen fikk langt færre seter enn UNR – 10 seter. Bell referer til at de bare fikk 10 seter (2002: 42). Sosialistene fikk 15,7 prosent av stemmene (44 taburetter). De radikale fikk 8,3 prosent (32 taburetter). MRP fikk 11,1 prosent (57 taburetter)  - et kristendemokratisk sentrumsparti (Wikipedia). De konservative fikk 22,9 (133 taburetter). Gaullistene hadde hegemoni på høyresiden. De gaulle dannet en form for regnbuekoallisjon, som varte til 1962 da kristendemokratene gikk ut av regjeringen. Kristendemokratene gikk ut av regjeringen på grunn av De Gaulles europapolitikk (Bell 2002: 42). Ved valget til ny nasjonalforsamling dominerte De Gaulle høyresiden, og dannet en allianse der han UNR dominerte (Bell 2002:43). De Gaulles parti og partiet Uavhengige Demokrater, anført av Valéry Giscard d’Estaing (som jeg senere med forkjærlighet vil komme tilbake til) fikk rent flertall. Industrien utgjorde hele 47 prosent av BNP allerede i 1965 (Bell 2002:20) Frankrike opplevde økonomisk nedgangstaider fra og med oljekrisen, og har siden restrukturert seg – de siste to tiårene (Bell 2002:20) Jordbruket ble også transformert etter krigen, og industrien begynte å ekspandere på det europeiske markedet.  Industrien gikk fra å være innoverrettet, til å bli en markant aktør i det internasjonale markedet, blant annet innenfor elektronikk (Bell 2002: 11). Staten har i hele etterkrigstiden spilt en aktiv rolle, der hovedanliggende har vært å beskytte franske industriinteresser (Bell 2002:20). Industrien er hovedsakelig lokalisert i Paris-regionen, den øvre delen av Rhone, og Alsacee er en gammel industriregion (Bell 2002:20). På tross av deindusrialisering, som mange andre vestlige land, er de fortsatt ledende innenfor kosmetikk, jernbaneutstyr, luftfartsprodukter, biler og elektronikk (Bell 2002:20). Frankrike har vært ett av G7-landene som har vært mest kritisk til globaliseringen vedrørende internasjonal økonomi. Både på fransk høyre- og venstreside har man vært motstander av den anglo-saksiske tro på markedskapitalisme og deregulering, individualisme og Thatcheristisk minimalstat (Bell 2002:25). Republikken har siden revolusjonen via de Gaulle stått for en sterk stat, sentralisme, likhet og velferd (Bell 2002:25). På tross av dette har man sett tiltakende statlig salg av industribedrifter under den konservative statsminister Alain Juppé (1997-2000) (Bell 2002:26).      


Politiske merkelapper
Frankrike benytter merkelapper for å beskrive policy orientering i det politiske rom.
Dette er ganske morsomt. Av merkelapper jeg kjenner til er jakobinere, bonapartister, legitimister gaullister, giscardienere og orleanister. René Remond konstruerte tre av retningene, som hadde til hensikt å skille franske høyreparter: Legitimister, Orleanister og Bonapratister. Gaullismen bygger på tanker og handlinger til Charles de Gaulle. Van Herpen hevder det er essensen i gaullismen er staten Frankrikes viktige nasjonalstatlige rolle (2004:68). Nasjonalismen er viktig i gaullismen (Fysh 1997:75) Gaullismen innebærer blant annet en sterk og uavhengig utenrikspolitikk. Det tidligere liberale partiet UDF beskrives eksempelvis som  Giscardienere og ikke-gaullister. (Fears 1988-124-125.) Giscardienere, etter den franske president Giscard E’staing, var en autentisk liberaler i liberalismens franske og engelske betydning (Fears 1988: 124). I Frankrike betyr liberalisme motstand mot statlig intervensjon i økonomien og sosialt liv, og kjennetegnes først og fremst av konstitusjonalisme. (De Ruggerio 1966: 158-176). Den engelske betydningen av liberalisme kan tolkes som betydelig offentlig intervensjon i økonomien – at liberalismen var radikal. Det skulle derfor være motsetningsfullt å på den ene siden argumentere for at fransk liberalisme innebærer betydelig intervensjon i økonomien, og på den andre siden argumentere for at de ikke innebærer intervensjon i økonomien. Hvem har rett? I mine tidligere undersøkelser av det liberale partiet i Frankrike, UDF (årene 1990 – 2005) viser dette at partiet skårer litt mer høyreorientert enn et gjennomsnittlig Vest-Europeisk liberalt parti. Paritet er derfor et tydelig sentrum-høyre parti, der standardavviket underbygger dette. Det er viktig å understreke den franske liberalismens sosiale ansikt; den er liberal og sosial (Fysh 1997:75). Det går derfor an å kombinere høyrepolitikk, med en aktiv sosialpolitikk, og det er nok i dette landskapet tidligere UDF befant seg, og dagens franske liberale bevegelse opererer innenfor. Giscardienere kan derfor kanskje defineres som en tydelig høyreorientering for det politiske sentrum, med en aktiv sosialpolitikk, og vesentlig offentlig intervensjon i økonomien – om enn noe motsetningsfull definisjon. Orleanister er beslektet med giscardismen. Orleanister er høyreorienterte. Orleanister kan defineres som en økonomisk liberal retning, som i dag gjenfinnes i moderate konservative partier. Orleanister er borgrlige, framfor populistiske.  Legitimister kan defineres som royalister. Bondapartismen kan defineres som en politisk bevegelse som står for en sterk og sentralistisk stat, hvor populistisk retorikk støtter en sterk (gjerne militant) leder. Jakobinere kan defineres som radikale.   


Frankrike i dag
I dag er jordbruket verdensledende. Frankrike er den nest største vinprodusenten i verden, de kommer på sjetteplass hva gjelder eksport av fjærkre,på femteplass som okse-eksportør, og femte plass når det gjelder eksport av frokostblandinger – og står for 23 prosent av den europeiske jordbruksproduksjon (Bell 2002: 19). Franskmennene er stolte av sitt sjenerøse helse- og velferdssystem (Bell 2002: 27). Religion strukturerer ikke lenger den politiske debatten (Bell 2002:32). Og landet ledes av den sosialistiske presidenten Hollande. Takk for denne gang, Marianne.


Kilder:

Wikipedia

Store Norske leksikon

Bell, David S (2002): ”French politics today,” Manchester University Press.

No comments: