Stor skuespillerkunst!

Meryl Streep imponerer som vanlig, denne gang i rollen som Margareth Thatcher i filmen
 «The iron lady.»

Det er utrolig hvordan Streep klarer å karikere fru. Thatcher så på kornet, samtidig som hun klarer å være situasjonen, når hun spiller – med mesterlig finmimikk, som jeg ikke vet er Thatcher, Streeps eller en hvilken som helst gammel dames reaksjonsmønstre – men det er uansett mesterlig. Hun lager et helstøpt menneske av Margareth Thatcher, ikke en kald isdronning som uten mål og mening satte hardt i mot, men et menneske vi får medfølelse for. Margareth Thatcher stod for konservative verdier, og det var prinisippene som Margareth Thatcher hele tiden forsvarte. Man skal være tro mot sine prinsipper, mener også jeg, blant annet også derfor mener jeg filmen presenterer henne som en respektabel dame. Filmen framstiller dessuten Thatcher som en særdeles talefør dame, og det er noen fantastiske sitater og logiske tankerekker i filmen som er vakre, og tankevekkende. Filmen er på bare 1 time og 41 minutter. Det synes jeg er  for kort. Filmen veksler mellom nåtid, fortid, og enda fjernere fortid. Disse hoppene er ikke vanskelige å følge, men filmen gaper over veldig mye på  ganske kort tid. Det gjør at filmen ikke er noen beretning for de historieinteresserte, men heller for dem som ønsker å se hvordan det er å ha aldersdemens, for dette vies tilstrekkelig oppmerksomhet – altså nåtiden. Jeg forstår ikke helt denne prioriteringen, man trenger ikke underslå dette faktum, men jeg spør meg selv om hvor interessant egentlig dette er. Vi er vel ikke der at vi tror at statsledere kan være fritatt for demens, så spennende er vel ikke tematikken heller? Det er heller ikke en film for deg som utelukkende vil oppleve hvordan det er å ha demens, men når jeg sier at de spanderer rikelig med tid på dette, mener jeg at «joda, vi forstår at Margareth i dag roter for mye,» og ellers opptar seg med hva gamle opptar seg med, nemlig prisstigningen. Selv om det sistnevnte nok er ekstra nødvendig å følge med på for en (eks-)statsminister. Filmen framstiller ofte hennes politiske overbevisning som av svært personlig karakter: det er gjerne personlige opplevelser som former hennes poltiske synspunkter. Deriblant attentatet på en av hennes aller mest fortroligste medarbeidere, som fører til hennes kompromissløse forhold til IRA. Et kjent Thatcher-sitat i så måte, som nok burde være med i filmen (hvis det ikke var det?), er: Terrorisme blir aldri politikk, terrorisme er og blir terrorisme. Dette er i det hele tatt en dame av få kompromisser, hvilket også blir hennes svanesang: Margareth Thatcher blir tvunget til å gå av i 1991 på grunn av hennes innførsel av flat skatt. Scenene som framstiller dette, hennes siste tid som regjeringsleder, blir kanskje i overmåte overdrevne. Ellers fungerer hennes mann som Thatchers muntrasjonsråd, og man kan sågar spørre om ikke også flere konservative har vært kritisk til framstillingen av så vel han, som henne. Alt i alt: En film vel verd å få med seg, særlig for de som liker politisk kontekst. Terningkast 5.