- Du finner EU-skeptiske torryer i begge fløyer

David Cameron varsler at det kan bli en folkeavstemming vedrørende britenes forhold til EU.  Denne krigsretorikken fra Cameron tror jeg blant annet er et strategisk grep overfor de mange EU-skeptiske briter, og for å samle partitroppene i egne rekker.

Det er en kjent sak at næværende og falne imperiale stormakter gjerne starter krig for å opprettholde indre enhet. Dette er en politikk jeg er kraftig imot, av flere årsaker. Dette krenker blant annet selvstyre og folkerett, og en darwinistisk tilnærming om «den sterkestes rett» er høyst umoralsk. Samtidig bidrar dette til å dreie fokuset bort fra innenlandske problemfylte anliggender, fordi landet er i en «krigsliknende» unntakstilstand. I stedenfor å igangsette en krig (for hvem skulle det være mot?), ser det ut for at Cameron har igangsatt det som likner krigsliknende retorikk mot EU. Disse dagers utspill er på høyden med Margareth Thatchers tordentale mot gamle EF, og hennes «We want our money back,» der de konservatives retorikk er den samme som den gang: Britene betaler for mye inn til det Europeiske fellesskap, og får lite tilbake.

Bakteppe: De konservatives landsmøte
Den konservative statsministeren i Downing Street har truet med å bruke vetoretten mot EU sitt budsjett, dersom ikke EU imøtegår britenes krav. I dette inngår det at britenes kontingent til EU sitt fellesbudsjett skal reduseres. Cameron er på knærne etter at Labour på meningsmålingene leder med over 15 prosentpoeng foran De konservative, og Cameron blåser liv i nedarvet britisk motsand mot Brussel, for at Det konservative partiet skal gjenvinne gamle gallup-høyder. Den stadig mer upopulære finansministeren George Osborne varsles ytterliggere kutt i offentlige utgifter for å få bukt med budsjettunderskuddet, etter at slaktekniven har sittet løst i de foregående budsjettene. Det er altså lite som tyder på økte skatter og avgifter for å gjenvinne balansen i budsjettet, med unntak av De konservatives vurdering av økt eiendomsskatt på de dyreste boligene, etter forslag fra Labour. Denne blogger er ikke tvilende til at skatte- og avgiftsreduksjon kan få opp produktiviteten i økonomien, og dermed øke skatte- og avgiftsinntekter i statskassen, men er ellers kritisk til om de kuttene som på dette området har blitt gitt har vært riktig diagnostisert. I en slik febrilsk situasjon gjelder det å finne en vinnersak, og da har Cameron funnet ut nye kuttposter i britenes bidrag til EU, hvilket reiser problemstillinger og samler britiske tropper mot EU. Selvsagt ikke ubegrunnet, og derfor også en sak som kan sende De konservative oppover mot meningsmålingene. Dette er nok en påminnelse om Liberaldemokratenes lille innflytelse i regjeringen Cameron, som er et pro-EU parti. Liberaldemokratenes tilstand og rolle i britisk politikk vil jeg senere komme tilbake til.

Samling mot felles fiende
En 1. amanuensis ved Universitetet i Agder uttaler at EU-skepsisen er et gjennomslag for høyrefløyen i Det konservative partiet. Også andre uttalelser i avisspalten refererer til at dette er et gjennomslag for høyrefløyen i partiet. Det stiller jeg meg imidlertid tvilende til. Jeg vil heller påstå at EU-skepsisen forener alle fløyer i det britiske konservative partiet. Det er rett og slett en kryssende konfliktlinje, som skjærer tvers gjennom fløyene. Tidligere har jeg lært at De konservative i Storbritannia utgjøres av hovedsakelig to fløyer: de nasjonal-konservative og de økonomisk liberale. At høyrefløyen skulle fått gjennomslag betyr at fløyen som er for fri flyt av varer og tjenester skulle ha fått gjennomslag (?) Det er derfor grunn til å spørre om de som bekjenner seg til denne fløyen er ekte økonomisk liberale. På den andre siden, kan man forsvare disse ved at EU i dag strekker seg langt ut over det opprinnelige mandatet om å være en økonomisk tollfri union, men et politisk utgiftssluk, som selvsagt de økonomisk liberale vil være skeptiske til. At det derfor er et gjennomslag for de økonomisk liberale, som vil redusere EU sitt politiske prosjekt, kan således sies å være riktig. En løsere handelsforbindelse kan derfor være å foretrekke, men om det er en politisk realitet er et annet spørsmål. Derfor vet jeg ikke om det er riktig å si at det er denne fløyen som har fått spesielt gjennomslag. De nasjonal-konservative er gjerne en mer økonomisk venstreorientert fløy til sammenlikning med de liberale (som gjerne historisk kanskje hadde størst gjennomslag gjennom 1960-og 1970-tallets statsminister Heath), og som vektlegger britisk samling, enhet og patriotisme. De vil gjerne bevare britienes egenart. Jeg kan ikke skjønne at også disse, med Camerons ord, har fått gjennomslag. Dette fordi utspillet fra cameron vektlegger britenes uavhengighet.