Var det et Egner år?

I fjor hadde Thorbjørn Egner (1912 – 1990)  vært 100 år. 

Rogaland Teater satte opp Karius og Baktus, mens Sola Kulturhus spilte Hakkebakkeskogen inn i fjoråret. Distriktet kan derfor sies å ha tatt Egner året på alvor.  Sjøl har jeg vært så heldig å være med i to Egner forestillinger: Folk og røvere i Kardemomme by (1990, Rogaland teater) og Hakkebakkeskogen (2011, Sola Kulturhus). Henholdsvis spilte jeg Jonatan og Elg. Det var med Egner det startet for meg, og om det ikke har sluttet, føltes det likevel som et slags «ringen er sluttet» når jeg var med i Hakkebakkeskogen.  Det som er så flott med Egner er at han har en moral og oppbyggelige verdier i stykkene sine, som vi alle har godt av å høre. Men moralpreken alene gjør ikke stykkene, og jeg håper at arvtakeren Bjørn Egner har slakket av på alle de begrensningene som pålegges når et teater skal sette opp en Egner-forestillingen. Uten fornyelse tror jeg Egner-stykkene vil forsvinne, med moderniseringen holder historiene som bare det.

Karaktertrekk

I anledning jubileumsåret tok jeg fram en biografi som jeg har kjøpt for mange år siden. Biografien er skrevet av Christopher Hals Gylseth, og kom ut i 2000, og jeg kjøpte den vel umiddelbart. Jeg har aldri lest hele, men lest store deler av den – både i 2000 og 2012 . For meg står hans koselige, romslige stemme klarest i minnet. Eller for å sitere Ole Paus karakteristikk: Han er ikke en stemme, han er et fang. Per Asplin beskrev han som «perfeskjonist, elskverdig, men sta og bestemt» Kanskje ikke ulikt en rollefigur fra hans eget dikterunivers? Han hadde nok sterke visjoner, klar moral og en enorm arbeidskapasitet. Antagelig har ingen annen forfatter i Norge hatt større kontroll over sitt eget verk – hva enten gjelder bokutgivelser eller framføringer i radio, på teaterscenen, på fjernsyn, eller på film. Resutlatet er at historiene bli fortalt veldig likt, uten særlig variasjoner, skriver Gylseth. Dette er selvsagt både en styrke og svakhet med Egner. Thorbjørn Egner beskrives ellers som et innesluttet og privat menneske, en mann som i stor grad definerte seg selv ut i fra sitt arbeid. Nøkkelen til å forstå hans personlighet ligger derfor gjemt i selve utøvelsen av hans kunstneriske virke, fortsetter Gylseth. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i denne betraktningen. Mye ved Egner kan sikkert forstås dersom man studerer hans virke. Men at diktningen skulle gjenspeile Egner som egen person vil være å redusere dikterrollen til en som har sluttet å dikte, men skriver om seg selv. Det vil være å ikke ta dikteren på alvor. Han bli av Gylseth beskrevet som en som krevde det som rettmessig skulle tilkomme han. De gangene han mente seg dårlig behandlet, gikk det tilsvarende sterkt innpå han. Han var både viljesterk, selvsentrert og nærtakende – hvilket ikke skulle være helt ukjent for kunstnersjeler, så vel som andre som vil noe. Denne personligheten ble hans styrke og svakhet i møte med det norske kulturlivet, ifølge Gylseth.

 Oppvekst

Thorbjørn Egner kom til verden sommeren 1912 i Oslo. Ingen andre europeiske hovedsteder vokser raskere på denne tiden, enn nettopp Oslo. Han ble født inn i fattigstrøket Kampen i Oslo. Han var praktisk anlagt, og Egner følte dermed ikke behov for å tilbringe mer tid i det noe teoretiske skolevesenet enn nødvendig. Han hadde dessuten svært gode evner, som gikk mer i retning av det kreative enn akademiske. Som et slags utdannelseskompromiss ble far og sønn enige om at han skulle gå på handelsskole på kveldstid, mens dagene kunne brukes til dyrking av kreative interesser. Han ble kjent i nabolaget som en alvorlig ung mann, skriver Gylseth, antakelig fordi han grublet på hva det skulle bli av han. 1 1930, 18 år gammel, begynte han på Studentenes Friundervisning på Møllergaten skole, der han ble leder av teatergruppen, og skrev skuespill og revy. Dette var et kunstnerisk verksted, hvor man leste både lyrikk og aktuell norsk dramatikk. 19 år gammel ble han innkalt av lensmannen på Nesodden, mistenkt for å bedrive samfunnsnedbrytende virksomhet med sin revyinteresse. Ordensmakten hadde nemlig funnet ut at en sommerrevy var under planlegging på Blylaget på Nesodden. Godt ikke slik inntreffer anno 2013. Det gode borgerskapet sto nemlig i fare for å bli uthengt. En stund tenkte Thorbjørn Egner på å bli teatermaler, før interessen to retningen av instruktørarbeid. Han fant sin kunstneriske bane, i skjæringspunktet med det tradisjonelle om moderne allerede i tjueårsalderen.  

Ung voksen 

Egner sto på terskelen til sitt profesjonelle gjennombrudd ved utbruddet av 2. verdenskrig. Han hadde oppnådd mye i livet, men adskillig mer ugjort. Han tumlet med ambisiøse planer, og lengtet etter å sette dem ut i livet. Tidsperioden hadde han ikke i ryggen, vil jeg påstå. Norge var preget av økonomisk krise, arbeidsledighet, ekstreme politiske ideologier. Han skrev tekster under krigen som tyskerne gjennomskuet som antinazistisk satire, gjennom tilsynelatende uskyldige barnefortellinger.  Karius og Baktus så dagens lys i 1941. Det var politisk slagside i det han skrev, blant annet hevder Gyseth at dyrene i Hakkebakkeskogen hadde funnet ut at et lovregulert sosialdemokratisk samfunn var det beste. Enig med Gylseth her, og må derfor stille spørsmål ved enkelte forståsegpåere som mener at man finner anarkistiske trekk hos Egner i andre av hans barneskuespill, «Folk og røvere i Kardemomme by.» Riktignok har Egner en forkjærlighet for røverne, men at det skulle være en hyllest til forbryterstanden og derav anarkistiske trekk, stiller jeg meg sterk tvilende til – røverne blir jo blant annet til slutt gode, lovlydige borgere.     

Vanvittig produksjon

I årene 1940 – 1945 står Egner bak ikke mindre enn atten bokutgivelser. Krigsårene var ifølge Gylseth Egners litterære og kunstneriske gjennombruddsperiode, der hans mange talenter kom offentligheten for øyet. Suksessen lot ikke vente på seg. I tilegg til hans enorme produksjon, førte han et utstrakt sosialt liv i mange foreninger og forbund – det er imponerende at han rakk å være familemann og småbarnsfar i tilegg, skriver Gylseth. Thorbjørn Egner regnes ellers ikke for å være morsom i større forsamlinger, fortsetter Gylseth. Kanskje henger dette sammen med at han nettopp var et svært privat menneske.  Imidlertid hadde han en egen evne til å komme i kontakt med folk i kulturlivet. Men hva hadde vel denne evnen vært uten at han var en kunstnerisk gigant?