Teambuilding i Røldal

Vi var totalt fem kolleger som avla en visitt i en nystrøken 67 kvadratmeters stor leilighet i nord-fylket i helgen. De forholdsmessig få kvadratmetrene var som skapt for sammensveising. Røldal er vel fylkets største skianlegg? Nedfartene var både bratte og slake, men framfor alt brede. Selv om utrykningskjøretøyet flere ganger kravlet seg oppover bakken, og skapte stans i t-heisene, tror jeg ikke Røldal skianlegg opplever flere ulykker og kollisjoner enn sine fylkeskonkurrenter lenger sør – men det skulle vært artig å koblet inn SSB, for kanskje er nedfartene brattere enn eksempelvis Ålsheia, Fidjeland, Ådneram, Stavtjørn og Gilja. Anlegget har fra gammelt av hatt et fortrinn i å ha en toseters stolheis (som for øvrig beveger seg i sneglefart) og som uansett er et etterlengtet pust i bakken mellom de mange utforbakkene. I bakken snakker folk haugalandsk, og i likhet med min mor setter jeg pris på arabermål. De to varmestuene får ikke mer en terningkast 2 til 3 av meg. Inventaret er utslitt, rensligheten under pari og menyen (som jeg ikke benyttet meg av) tilsvarer standarden til en under middels norsk veikro. Men så har man da heller ikke reist til skitrekket for å få en gastronomisk opplevelse, det er vel også heller sjeldent man gjør på norske landeveier. På kvelden spilte vi Alias og Besserwisser, mens jeg kveld nummer to kapitulerte ganske tidlig på grunn av natten i forveiens rotløse tilværelse på en reiseseng, samt for mye alias – som hadde gjort meg både høyrøstet og svimmel. Leiligheten hadde et basseng å tilby, men det fikk jeg dessverre ikke benyttet meg av fordi jeg ikke visste om dette på forhånd – og hadde derfor ikke tatt med meg svømmetøy i reisesekken. Ellers var vi nede i Røldal sentrum på lørdagen, som har en kompakt liten stavkirke å tilby oss og tyske foto-turister. Ellers vil jeg berømme mine kolleger for godt, trivelig og oppbyggelig samvær, god kokkelering og helt akseptable spillelister på Spotify.

Fiskelykke og båtmotorhygge

I helgen var jeg midt i Byfjorden for å dra opp vintertorsken som er i farvannet for å gyte. Det endte opp med en feit lyr.

Isende frostrøyk siver ut av munnen, og kvikksølvet har rukket ned til minus 7 grader. Det er et vinterkaldt, men blikkstilt i luften. Vindrossene har vendt kursen østover, og måkeskrikene skråler fra den fjerne masten uti havgapet.  Noen rangleveisrøvere er på vei hjem fra nattens utbrudd på Chevys, mens vanntårnet strekker seg sedvanlig friskt og freidig oppover mot himmelhvelvet. Himmelen har ennå ikke rukket å gjespe, derfor er det så stille. Tre karer rusler nedi til robåten, som skal frakte oss over til Engøyholmen, hvor motorbåten ligger fortøyd. Rimet har lagt seg på dørken, og motoren ber om håndskraft før den starter. Tre karer har akkurat spruttet nedi båten, og omsider starter motoren. Båten vagger utover sundet, og er i ferd med å ta hele fjordmunningen i øyesyn, rundt neset.

-          På denne ene siden av fjorden sies det på folkemunne at det er makk i lyren, på den andre siden er lyren fri for makk, kommer det fra den ene.

-          Åja, sier du det, svarer jeg intetanende og forventningsfullt. Jeg skotter utover vannoverflaten, og tenker på at mange forfattere har skildret livet over vann, mens få har beskrevet livet under vann. Vel vitende om at søndagsmiddagen gjøres klar og omsider putrer på kokeplaten og i steikeovn hjemme, er det dagens fangst som for øyeblikket fortrenger disse tankene.

Fiskenøstet kastes uti, mens de andre to fisker med stang. Raskt rykker det snøret, og den ene av oss haler inn dagens første torsk. Ikke lenge etter kjenner jeg at det rykker i senen. Pigadø har jeg noe på kroken jeg også. Det var et kraftig rykk, kan det være torsk? Det virker slik. Jeg åler inn snøret, og om litt kommer en slibrig skapning til syne under vannoverflaten. Her er det en fisk som har gått på en skikkelig smell, han gjør vel ikke det en gang til. Det viste seg å være en lyr.

Da vi kom hjem viste det seg at det var makk i lyren. Vi var vel på feil side av fjorden, men kjekt var det!  

Satire og skrøner over menneskenaturen

«Gullivers reiser» av Jonathan Swift står ganske ribbet tilbake i utgivelsen fra Gyldendal.

Originalverket «Gullivers reiser» er en koloss av en bok, men mye av Swifts skriveferdigheter, skildringer og satire forsvinner nok i den norske oversettelsen i utgaven jeg har lest. Har lenge hatt et sterkt ønske om å lese denne historien som skal være en raljering over menneskets dårskap, men satt ganske slukøret tilbake. Trolig skyldes dette at det ikke går an å skjære historien til beinet, siden selve handlingsgangen (som ikke er spesielt imponerende, eller fengslende) nok er underordnet de mange avstikkerne til hovedhistorien – for det er sannsynligvis disse som er mest lesverdige.

Kort om verket
Historien fra 1726 er en roman, av den irske forfatteren Jonathan Swift, som både er en satire om menneskenaturen og en parodi av reiseskrøner fortalt av de mange reise- og eventyrlystne på 1700-tallet, da Europa erobret verden.  Boken regnes som en klassiker innen britisk litteratur, og var allerede i sin samtid en kioskvelter. Boka er beregnet på store og små, men har ulik fascinasjonskraft overfor ulike grupper.  Barn leser den nok som en ren spennings- og eventyrroman, mens den for voksne (er tenkt som) en satire. I innledningen av boken får vi en liten kortversjon av hovedpersonens Lemuel Gullivers liv. Han elsker å reise, noe som også blir hans undergang. Iløpet av hans første utferd forliser han, og blir tatt til fange av små mennesker som ikke er mer enn 10-15 cm. høye. De er innbyggere i samfunnet Lilleput. Etter at han forsikrer om at han skal oppføre seg bra, blir han tildelt en bolig i Lilleput. Det som for Lilleputtene er en kjempe, får ellers lov til å bevege seg fritt rundt i samfunn, under forutsetning at han ikke skal gjøre skade. Gulliver hjelper lilleputtene å nedkjempe sitt nabosamfunn, Blefuscianerne, ved å stjele deres flåte. Han motsetter seg imidlertid å gjøre Blefuscu til en provins av Lilleput. Gulliver dømmes til å bli blind, men rømmer da til Blefuscu, etter hjelp fra en venn. Hvordan historien utvikler seg, og hvordan det ender, er ikke det vesentligste for denne artikkelen å gjengi. Langt mer interessant er det å fortelle hva verket skal si noe om.

Hovedtema

«Gullivers reiser» har blitt omtalt som en barnefortelling, fortidig science fiction, og en forløper til den moderne romanen. Utgitt syv år etter daniel Defoes suksessrike Robinson Cruso, kan den leses som en forlengelse av denne forfatterens tro på menneskets evner. Den kan leses som en kritikk av Thomas Hobbes teorier, og Thomas Hobbes ligger fjernt fra min politiske tankegang. En mulig grunn for bokas klassikerstatus, er at den kan ses på så på så mange forskjellige måter, alt etter hvem som leser den. For mitt vedkommende var boka – i sin ribbete utgave – en kritikk av det å være menneske rett og slett, der mennesket dominerer tilværelsen over andre dyr, og for den saks skyld alt levende og dødt. I Gullivers reiser blir dette på sett og vis snudd på hovdet, der vi identifiserer oss med lilleputene, og hvordan det måtte være å forholde seg til en verden, når man er på størrelse med et ekorn. Det er ganske skremmende. I vår tid kan verket kanskje brukes til å si noe om naturforvaltning, og hvordan det fortoner seg for dyr når de er omgitt av «menneskefjell,» som er et kallenavn på Gulliver i boka. Boka skal si noe om korrupsjon, og hvordan mennesker blir korrupte. Dette kom ikke tydelig fram i gyldendals utgave.  Interessant er Gullivers forandring, som går fra å være et optimistisk menneske, til å bli en misantrop – altså mistenksom mot menneskeheten. Sånn sett sier jo boken også her noe allmenngyldig.

Konklusjon

Mye av årsaken til at verket – enn igjen, i sin ribbete utgave – mer kan leses som en barnebok, enn en satire over samfunn og mennesker, skyldes nok at Swifts mange antatte krumspring har måttet vike for en handlingsgang, som egentlig ikke er særlig interessant. Konteksten har forandret seg siden den gang, da det ikke lenger er like åpenbart at hendelser og fenomener, fra andre verdenshjørrner, er så usannsynlige – og derav heller ikke særlig latterlige lenger. På den andre siden kan det også innvendes at en del er så usannsynlig at det heller ikke er morsomt fordi det ligger fjernt fra konteksten. Bilde er altså sammensatt. Men jeg synes boka gir et fint innblikk i hvordan det måtte være å være på størrelse med et ekorn i det moderne samfunnet.

Et samfunn vi skal leve i - saksnummer 15C?7¤89

Denne saken krever en forklaring. For et par år siden var det debatt om hvorvidt resturantkjeden Hooters skulle få etablere seg i Stavanger. Jeg er verken sterkt for eller imot, men det var ikke måte på hvordan saken opprørte enkelte kilder. Enkelte glupinger, blant annet en forsker, uttalte noe så langt inn i blodtåka at «dette egentlig handler om velferdsstaten.» Denne uttalelsen ga inspirasjon til dette innlegget, men kom aldri på trykk i Stavanger Aftenblad.

Den amerikanske resturantkjeden Hooters ønsker å etablere seg i Stavanger. En utfyllende definisjon vanskelig å gi, det ligger et sted mellom en familieresturant og syndens pøl, inntil vi får framlagt lengdemålene på t-skjortene.

André Hageseter

Ombudsmann for dyptpløyende analyse og vidtfavnende diskusjoner.

Saken: Forskere hevder dette (t-skjortene, altså) har med velferdssamfunnet å gjøre. (Aftenbladet torsdag 14.januar). Vi må ikke glemme at Hooters også strider mot søylene i den norske

forsvars- og sikkerhetspolitikken. En svekket solidaritetsfølelse, (referanse: 14. januar), ja visst!. Finnes det historier om dette tidligere, her?

Historieforelesing: Den siste registrerte, lovlydige og kommunalt godkjente t-skjorteservering

ble avviklet under Harald Hårfagre, i år 1031 (det var den gang Hetland og Madla kommune
ennå ikke var slått sammen til Stavanger, 1965, journ.anm, så det er jo et definisjonsspørsmål om dagens bystyrepolitikere skal stilles til ansvar.) Vi har ikke tradisjon for dette i Vågen under varme sommerdager, under sandvolleyballen – det er jo det saken egentlig dreier seg om. Vi skal ikke så langt tilbake i historien, år 1023, da lettkledd servering skulle sette hela i taket (Ordruken er litt uheldig, vi hadde den gang verken heler eller tak, så dette reiser jo egentlig spørsmål om vi har tradisjon for trehusbebyggelse og stilletheler i Stavanger) Kanskje bør vi få større kommunal regi på pils- og utringning. (Servering fra V-halser har jeg sett ved selvsyn) Hooters kan være en kanalisering av lettkledde oppgaver til de mest nidkjære, som sporadisk, på grensen til frekvent, står for underholdningen på enkelte av byens utesteder, og det av begge kjønn (!), sene lørdagskvelder. (Er det en brannfakkel å kanskje etterspørre en anbudsrunde?) Denne saken dreier seg egentlig om
”salg av kropp (aftenbladet 14. januar). Høyre kan vel ikke sitte å se på at Hooters får monopol på
salg av kropper? Det er jo det saken egentlig dreier seg om (FrP har jo sagt allerede at de vil se)
Dette reiser forferdelig mange spørsmål. Har vi historier om ”dette” her? (eller ”her”?) Ryktene sier at det oppstod seanser under en festseilas for Oscar 2, (nå hopper vi flere århundrer framover i tid)
hvor det var tilrop om skjenking fra ei lettkledd svenske – det er jo det saken egentlig dreier seg om.
Hennes oldefar var riktignok fra Orkenøyene (Verdivalg var oppe 14. januar, og kanskje han forårsaket hennes mer uslepne tilnærming til ”måten hun henvendte seg på”) og kongen, Oskar den II, var jo også svensk (og kanskje var de gift, men dette kan jo ha vært et rent forretningsmessig forhold, ikke ulikt Hooters?). Det kom i hvert fall oppglødde ”o’heier og o’hoier”fra folk med bløte konsonanter, så ”dette” har en viss forankring til folk som var bosatt sør/vest i riket (Hvis de da ikke var oppfostrert med en amme). Det er jo det saken egentlig dreier seg om. Jeg vet ikke om det er en vesentlig forskjell om denne seansen foregikk til sjøs, og ikke til lands –  men det foregikk i norsk terriotorialfarvann (Undertegnede 1896: 629) – så pupper og pils har en viss forankring i den norske skipsflåte (eksempelvis Bergesen – det er jo det saken egentlig dreier seg om) Tilropene (de tidligere nevte o’hoiene) kom fra svaksynte, tilblitt ved lesekyndige (som heller ikke den gang hadde førsterett på alfabetet – det er jo det saken egentlig dreier seg om). Bokinteressen ble kombinert med det Aftenbladet av 14.januar omtaler som ”salg av kropp” (det er jo det saken egentlig dreier seg om, tradisjonelt sett.) Eller var det maten? Lammet hører jo med til påsken, og geistlige (– folk fra flere lag egentlig) som alltid har slått ring rundt flere bøker i en og samme bok: Matteus Evangeliget, Jobs bok, osv, i bibelen – med andre ord ”tunge økonomiske interesser” (Begrep fra 14. januar”, og for mer om skrift, les ”alfabet”, ”o’hoier” ”Bergesen” og hele avisen for øvrig,” hvor alt egentlig staves rett fram)  Da er kardinalspørsmålet, ”er det plass til høytider og trøyer i ett og samme samfunn?  På den ene siden, både ja og nei. Kanskje Hooters bør få rødt lys, og ivhertfall ikke rød lykt? Overfor alle de aspekter som Hooters-saken berører -  åh,  vent litt: For ikke å forglemme de ti bud, som kanskje allerede for 3 milliarder år siden var fullstendig pulverisert, så: tradisjon? Kristningen av Norge la seg jo ganske raskt, og da blir kardinalspørsmålet todelt: Hvor tunge er jentene, og hvorfor selger Arne Larsen Økland pizzaer under dekknavnet Dolly’s forparter? PPS: Allerede 14 minutter etter første vulkanutbrudd på Notodden, omtrent tre milliarder år f.kr. (bruker forkortelse, vil nødig
dra inn flere elementer og enkeltpersoner i dette) så var det en dame som tok av seg overdelen i Hokksund, med en Brigg i neven. Vi fikk begreper som ”Måltid” og ”Servering” Hun var svært intelligent, men klarte aldri å få inn i skolten at ”dette” handlet om likestilling. Håper ”dette” klargjør premissene i diskusjonen. Det konkluderes med at det aldri tidligere har blitt servert mat og pils i tre nummer for små T-shorter i Vågen.

Var det et Egner år?

I fjor hadde Thorbjørn Egner (1912 – 1990)  vært 100 år. 

Rogaland Teater satte opp Karius og Baktus, mens Sola Kulturhus spilte Hakkebakkeskogen inn i fjoråret. Distriktet kan derfor sies å ha tatt Egner året på alvor.  Sjøl har jeg vært så heldig å være med i to Egner forestillinger: Folk og røvere i Kardemomme by (1990, Rogaland teater) og Hakkebakkeskogen (2011, Sola Kulturhus). Henholdsvis spilte jeg Jonatan og Elg. Det var med Egner det startet for meg, og om det ikke har sluttet, føltes det likevel som et slags «ringen er sluttet» når jeg var med i Hakkebakkeskogen.  Det som er så flott med Egner er at han har en moral og oppbyggelige verdier i stykkene sine, som vi alle har godt av å høre. Men moralpreken alene gjør ikke stykkene, og jeg håper at arvtakeren Bjørn Egner har slakket av på alle de begrensningene som pålegges når et teater skal sette opp en Egner-forestillingen. Uten fornyelse tror jeg Egner-stykkene vil forsvinne, med moderniseringen holder historiene som bare det.

Karaktertrekk

I anledning jubileumsåret tok jeg fram en biografi som jeg har kjøpt for mange år siden. Biografien er skrevet av Christopher Hals Gylseth, og kom ut i 2000, og jeg kjøpte den vel umiddelbart. Jeg har aldri lest hele, men lest store deler av den – både i 2000 og 2012 . For meg står hans koselige, romslige stemme klarest i minnet. Eller for å sitere Ole Paus karakteristikk: Han er ikke en stemme, han er et fang. Per Asplin beskrev han som «perfeskjonist, elskverdig, men sta og bestemt» Kanskje ikke ulikt en rollefigur fra hans eget dikterunivers? Han hadde nok sterke visjoner, klar moral og en enorm arbeidskapasitet. Antagelig har ingen annen forfatter i Norge hatt større kontroll over sitt eget verk – hva enten gjelder bokutgivelser eller framføringer i radio, på teaterscenen, på fjernsyn, eller på film. Resutlatet er at historiene bli fortalt veldig likt, uten særlig variasjoner, skriver Gylseth. Dette er selvsagt både en styrke og svakhet med Egner. Thorbjørn Egner beskrives ellers som et innesluttet og privat menneske, en mann som i stor grad definerte seg selv ut i fra sitt arbeid. Nøkkelen til å forstå hans personlighet ligger derfor gjemt i selve utøvelsen av hans kunstneriske virke, fortsetter Gylseth. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i denne betraktningen. Mye ved Egner kan sikkert forstås dersom man studerer hans virke. Men at diktningen skulle gjenspeile Egner som egen person vil være å redusere dikterrollen til en som har sluttet å dikte, men skriver om seg selv. Det vil være å ikke ta dikteren på alvor. Han bli av Gylseth beskrevet som en som krevde det som rettmessig skulle tilkomme han. De gangene han mente seg dårlig behandlet, gikk det tilsvarende sterkt innpå han. Han var både viljesterk, selvsentrert og nærtakende – hvilket ikke skulle være helt ukjent for kunstnersjeler, så vel som andre som vil noe. Denne personligheten ble hans styrke og svakhet i møte med det norske kulturlivet, ifølge Gylseth.

 Oppvekst

Thorbjørn Egner kom til verden sommeren 1912 i Oslo. Ingen andre europeiske hovedsteder vokser raskere på denne tiden, enn nettopp Oslo. Han ble født inn i fattigstrøket Kampen i Oslo. Han var praktisk anlagt, og Egner følte dermed ikke behov for å tilbringe mer tid i det noe teoretiske skolevesenet enn nødvendig. Han hadde dessuten svært gode evner, som gikk mer i retning av det kreative enn akademiske. Som et slags utdannelseskompromiss ble far og sønn enige om at han skulle gå på handelsskole på kveldstid, mens dagene kunne brukes til dyrking av kreative interesser. Han ble kjent i nabolaget som en alvorlig ung mann, skriver Gylseth, antakelig fordi han grublet på hva det skulle bli av han. 1 1930, 18 år gammel, begynte han på Studentenes Friundervisning på Møllergaten skole, der han ble leder av teatergruppen, og skrev skuespill og revy. Dette var et kunstnerisk verksted, hvor man leste både lyrikk og aktuell norsk dramatikk. 19 år gammel ble han innkalt av lensmannen på Nesodden, mistenkt for å bedrive samfunnsnedbrytende virksomhet med sin revyinteresse. Ordensmakten hadde nemlig funnet ut at en sommerrevy var under planlegging på Blylaget på Nesodden. Godt ikke slik inntreffer anno 2013. Det gode borgerskapet sto nemlig i fare for å bli uthengt. En stund tenkte Thorbjørn Egner på å bli teatermaler, før interessen to retningen av instruktørarbeid. Han fant sin kunstneriske bane, i skjæringspunktet med det tradisjonelle om moderne allerede i tjueårsalderen.  

Ung voksen 

Egner sto på terskelen til sitt profesjonelle gjennombrudd ved utbruddet av 2. verdenskrig. Han hadde oppnådd mye i livet, men adskillig mer ugjort. Han tumlet med ambisiøse planer, og lengtet etter å sette dem ut i livet. Tidsperioden hadde han ikke i ryggen, vil jeg påstå. Norge var preget av økonomisk krise, arbeidsledighet, ekstreme politiske ideologier. Han skrev tekster under krigen som tyskerne gjennomskuet som antinazistisk satire, gjennom tilsynelatende uskyldige barnefortellinger.  Karius og Baktus så dagens lys i 1941. Det var politisk slagside i det han skrev, blant annet hevder Gyseth at dyrene i Hakkebakkeskogen hadde funnet ut at et lovregulert sosialdemokratisk samfunn var det beste. Enig med Gylseth her, og må derfor stille spørsmål ved enkelte forståsegpåere som mener at man finner anarkistiske trekk hos Egner i andre av hans barneskuespill, «Folk og røvere i Kardemomme by.» Riktignok har Egner en forkjærlighet for røverne, men at det skulle være en hyllest til forbryterstanden og derav anarkistiske trekk, stiller jeg meg sterk tvilende til – røverne blir jo blant annet til slutt gode, lovlydige borgere.     

Vanvittig produksjon

I årene 1940 – 1945 står Egner bak ikke mindre enn atten bokutgivelser. Krigsårene var ifølge Gylseth Egners litterære og kunstneriske gjennombruddsperiode, der hans mange talenter kom offentligheten for øyet. Suksessen lot ikke vente på seg. I tilegg til hans enorme produksjon, førte han et utstrakt sosialt liv i mange foreninger og forbund – det er imponerende at han rakk å være familemann og småbarnsfar i tilegg, skriver Gylseth. Thorbjørn Egner regnes ellers ikke for å være morsom i større forsamlinger, fortsetter Gylseth. Kanskje henger dette sammen med at han nettopp var et svært privat menneske.  Imidlertid hadde han en egen evne til å komme i kontakt med folk i kulturlivet. Men hva hadde vel denne evnen vært uten at han var en kunstnerisk gigant?