Satire og skrøner over menneskenaturen

«Gullivers reiser» av Jonathan Swift står ganske ribbet tilbake i utgivelsen fra Gyldendal.

Originalverket «Gullivers reiser» er en koloss av en bok, men mye av Swifts skriveferdigheter, skildringer og satire forsvinner nok i den norske oversettelsen i utgaven jeg har lest. Har lenge hatt et sterkt ønske om å lese denne historien som skal være en raljering over menneskets dårskap, men satt ganske slukøret tilbake. Trolig skyldes dette at det ikke går an å skjære historien til beinet, siden selve handlingsgangen (som ikke er spesielt imponerende, eller fengslende) nok er underordnet de mange avstikkerne til hovedhistorien – for det er sannsynligvis disse som er mest lesverdige.

Kort om verket
Historien fra 1726 er en roman, av den irske forfatteren Jonathan Swift, som både er en satire om menneskenaturen og en parodi av reiseskrøner fortalt av de mange reise- og eventyrlystne på 1700-tallet, da Europa erobret verden.  Boken regnes som en klassiker innen britisk litteratur, og var allerede i sin samtid en kioskvelter. Boka er beregnet på store og små, men har ulik fascinasjonskraft overfor ulike grupper.  Barn leser den nok som en ren spennings- og eventyrroman, mens den for voksne (er tenkt som) en satire. I innledningen av boken får vi en liten kortversjon av hovedpersonens Lemuel Gullivers liv. Han elsker å reise, noe som også blir hans undergang. Iløpet av hans første utferd forliser han, og blir tatt til fange av små mennesker som ikke er mer enn 10-15 cm. høye. De er innbyggere i samfunnet Lilleput. Etter at han forsikrer om at han skal oppføre seg bra, blir han tildelt en bolig i Lilleput. Det som for Lilleputtene er en kjempe, får ellers lov til å bevege seg fritt rundt i samfunn, under forutsetning at han ikke skal gjøre skade. Gulliver hjelper lilleputtene å nedkjempe sitt nabosamfunn, Blefuscianerne, ved å stjele deres flåte. Han motsetter seg imidlertid å gjøre Blefuscu til en provins av Lilleput. Gulliver dømmes til å bli blind, men rømmer da til Blefuscu, etter hjelp fra en venn. Hvordan historien utvikler seg, og hvordan det ender, er ikke det vesentligste for denne artikkelen å gjengi. Langt mer interessant er det å fortelle hva verket skal si noe om.

Hovedtema

«Gullivers reiser» har blitt omtalt som en barnefortelling, fortidig science fiction, og en forløper til den moderne romanen. Utgitt syv år etter daniel Defoes suksessrike Robinson Cruso, kan den leses som en forlengelse av denne forfatterens tro på menneskets evner. Den kan leses som en kritikk av Thomas Hobbes teorier, og Thomas Hobbes ligger fjernt fra min politiske tankegang. En mulig grunn for bokas klassikerstatus, er at den kan ses på så på så mange forskjellige måter, alt etter hvem som leser den. For mitt vedkommende var boka – i sin ribbete utgave – en kritikk av det å være menneske rett og slett, der mennesket dominerer tilværelsen over andre dyr, og for den saks skyld alt levende og dødt. I Gullivers reiser blir dette på sett og vis snudd på hovdet, der vi identifiserer oss med lilleputene, og hvordan det måtte være å forholde seg til en verden, når man er på størrelse med et ekorn. Det er ganske skremmende. I vår tid kan verket kanskje brukes til å si noe om naturforvaltning, og hvordan det fortoner seg for dyr når de er omgitt av «menneskefjell,» som er et kallenavn på Gulliver i boka. Boka skal si noe om korrupsjon, og hvordan mennesker blir korrupte. Dette kom ikke tydelig fram i gyldendals utgave.  Interessant er Gullivers forandring, som går fra å være et optimistisk menneske, til å bli en misantrop – altså mistenksom mot menneskeheten. Sånn sett sier jo boken også her noe allmenngyldig.

Konklusjon

Mye av årsaken til at verket – enn igjen, i sin ribbete utgave – mer kan leses som en barnebok, enn en satire over samfunn og mennesker, skyldes nok at Swifts mange antatte krumspring har måttet vike for en handlingsgang, som egentlig ikke er særlig interessant. Konteksten har forandret seg siden den gang, da det ikke lenger er like åpenbart at hendelser og fenomener, fra andre verdenshjørrner, er så usannsynlige – og derav heller ikke særlig latterlige lenger. På den andre siden kan det også innvendes at en del er så usannsynlig at det heller ikke er morsomt fordi det ligger fjernt fra konteksten. Bilde er altså sammensatt. Men jeg synes boka gir et fint innblikk i hvordan det måtte være å være på størrelse med et ekorn i det moderne samfunnet.