Vi var totalt fem kolleger som avla en visitt i en nystrøken 67 kvadratmeters stor leilighet i nord-fylket i helgen. De forholdsmessig få kvadratmetrene var som skapt for sammensveising.
Røldal er vel fylkets største skianlegg? Nedfartene var både bratte og slake, men framfor alt brede. Selv om utrykningskjøretøyet flere ganger kravlet seg oppover bakken, og skapte stans i t-heisene, tror jeg ikke Røldal skianlegg opplever flere ulykker og kollisjoner enn sine fylkeskonkurrenter lenger sør – men det skulle vært artig å koblet inn SSB, for kanskje er nedfartene brattere enn eksempelvis Ålsheia, Fidjeland, Ådneram, Stavtjørn og Gilja. Anlegget har fra gammelt av hatt et fortrinn i å ha en toseters stolheis (som for øvrig beveger seg i sneglefart) og som uansett er et etterlengtet pust i bakken mellom de mange utforbakkene. I bakken snakker folk haugalandsk, og i likhet med min mor setter jeg pris på arabermål. De to varmestuene får ikke mer en terningkast 2 til 3 av meg. Inventaret er utslitt, rensligheten under pari og menyen (som jeg ikke benyttet meg av) tilsvarer standarden til en under middels norsk veikro. Men så har man da heller ikke reist til skitrekket for å få en gastronomisk opplevelse, det er vel også heller sjeldent man gjør på norske landeveier. På kvelden spilte vi Alias og Besserwisser, mens jeg kveld nummer to kapitulerte ganske tidlig på grunn av natten i forveiens rotløse tilværelse på en reiseseng, samt for mye alias – som hadde gjort meg både høyrøstet og svimmel. Leiligheten hadde et basseng å tilby, men det fikk jeg dessverre ikke benyttet meg av fordi jeg ikke visste om dette på forhånd – og hadde derfor ikke tatt med meg svømmetøy i reisesekken. Ellers var vi nede i Røldal sentrum på lørdagen, som har en kompakt liten stavkirke å tilby oss og tyske foto-turister. Ellers vil jeg berømme mine kolleger for godt, trivelig og oppbyggelig samvær, god kokkelering og helt akseptable spillelister på Spotify.
No comments:
Post a Comment