Realistisk H-V-KrF samarbeid

Etter den siste meningsmålingen i Klassekampen/ Nationen å dømme vil et samarbeid mellom de tre borgerlige partiene være et realistisk alternativ å gå til valg på – som et flertallsalternativ.

Partiene får ifølge meningsmålingsinstituttets 59, 10 og 11 mandater, altså 80 mandater, kun 5 taburetter unna rent flertall.  Ved å sette seg realistiske mål, tror jeg også velgertilstrømningen vil komme, derfor er det aldeles ikke urealistisk at Venstre går til valg på dette alternativet. Det er jo blitt sagt om liberalere at det er like lang vei til sosialister (SV) og liberalister (FrPs utgangspunkt). Derfor vil et slikt samarbeid, med Høyre og KrF, være det aller beste regjeringsalternativet i Norge. Det er i dag 18 statsrådsposter (med unntak av samordningsministeren), og den mest sannsynlige fordelingen av statsrådsposter vil kanskje være en 10 + 4 + 4-løsning, der Høyre får alle de historisk tre tyngste postene (statsminister, finansminister og utenriksminister). Ikke for å undervurdere oppgavene i eksempelvis justisdepartementet, men det er disse som har vært de mest klassiske, framskutte posisjonene. Jeg har lekt meg litt med fordelingen, og her vil jeg foreslå en realistisk fordeling, ispedd noen forhåpninger. Så en liten quiz til slutt: Finn regnefeilen i mandatfordelingen?

Statsminister:                                                 (H)                   Erna Solberg

Finansminister                                                (H)                   Jan Tore Sanner

Nåværende finanspolitiske talsmann i Høyre, og en politisk ringrev som ennå ikke har fått uttelling for dette, i sin politikerkarriere, i form av statsrådsposter. Et naturlig valg som finansminister.

Utenriksminister                                            (H)                   Børge Brende

Fornyingsminister                                          (V)                   Kvinne

Ville her valgt en aldrende kanon utenfor partipolitikken, som kan forsvare liberale verdier samtidig som forvaltningen effektiviseres. MPM-reformer ville fått et liberalt utgangspunkt der valgfriheten stod i høysetet, ikke ensidig privatisering. Hvis ikke Venstre skulle fått denne posten, måtte det riktige være å bytte med næringsministerposten. Om Høyre skulle ha fått denne posten, ville en opplagt kandidat være Kristin Clemet.             

Justisminister                                                (V)                   Odd Einar Dørum

Begynner å trekke på årene, men trenger vel ingen nærmere presentasjon? En annen kandidat kunne vært John G. Bernander, dersom han skulle ønske det.

Kommunalminister                                        (H)                   Leif Johan Sevland/ Janne Johnsen

Disse har nok nok iver etter å reformere og slå sammen antallet norske kommuner, og se på fylkeskommunens framtid, der nok særlig Janne Johnsen har meninger om det sistnevnte.

Skole-, utdannings, og forskningsminister (V)                   Trine Schei-Grande

Har vist sterkt engasjement innenfor skolesaker, og for skolepartiet Venstre vil det være naturlig å kreve denne posisjonen siden det er veldig lenge de har fått sittet i utdanningsdepartementet. Allerede foreslått av Knut Arild Hareide som utdanningsminister. En tung post, men Grande har en meget stor arbeidskapasitet, og den ubestridte Venstre-lederen kommer nok til å klare å kombinere dette sammen med lederskapet av partiet.

Forsvars- og sikkerhetsminister                    (H)                   Ine Marie Eriksen Søreide

Partiets nåværende talsmann for , og leder av, utenriks- og sikkerhetskomiteen på Stortinget. En naturlig videreføring ville vært å innsette henne i denne statsrådposten. Vil nok jobbe tett med justisministeren for å bedre sikkerhetsspørsmål omkring 22. juli-tragedien, og de har vel tidligere jobbet nært, blant annet i Unge Høyre?

Arbeids og inkluderingsminister                   (KrF)                Dagfinn Høybråthen

Har tidligere vært en svært vellykket politiker på området, og tror han vil gjøre en meget god jobb – så fremt han har lyst, eller om han velger å fortsette i den jobben han allerede har.

Samferdselsminister                                     (H)                   Thorhild Widwey

Høyres hjertebarn, og det er kanskje på tide at Høyre får denne ministerposten etter at partiet har måttet se seg forbigått på samferdselssektoren i de to foregående borgerlige regjeringene (Bondevik I og II). Ingen opplagte kandidater likevel, men jeg tror Høyre – og de som kjenner partiet – klarer å hoste opp mange kandidater.

Helse- og omsorgsminister                           (H)                   Bent Høie

En opplagt kandidat, ved å ha vært helsepolitisk talsmann i mange år. Nyter stor tillit hos Erna Solberg, og et naturlig valg for helsesaker.   

Olje- og energiminister                                 (KrF)                Knut Arild Hareide

 Barne-, likestillings-, og kirkeminister          (KrF)              Dagrunn Eriksen

Et spennende valg, som har fått kritikk i Agder-fylkene for å være for lite konservativ. Ser ut for å ha et stort barnetekke, og siden hun gjennom flere år har vært KrFs nestleder er hun et egnet valg som kirkeminister. I denne regjeringen bør man åpne for at KrF når fram i kirkespørsmål. Den ellers ganske liberale politikeren

Kulturminister                                                            (V)             Thor Bjarne Bore.

Tross sine nylige 75 år er det fortsatt en viril pensjonist vi har med å gjøre, som til daglig pløyer gjennom 10 aviser. Den tidligere Aftenblad-redaktøren har solid erfaring innenfor mediebransjen, hvilket skulle bli stadig viktigere i en omskiftelig og progressiv mediehverdag. Hans kloke avveininger (gjennom blant annet Bore-bloggen) trengs der klokskap etterspørres.  Har erfaring fra Stavanger bystyre i forrige periode, men dette er først og fremst en fagperson, framfor en politisk håndverker, og posten krever en person med faglig tyngde. Var for øvrig kulturpolitiker i bystyret (men har et bredt engasjement), og skulle kunne tilføre regjeringen også her tyngde. Blant annet observert som publikummer på ulike teaterforestillinger.  Er personlig kristen, og har hatt en rekke verv i kristne organisasjoner, så jeg tror at kirkesaker også kan legges under dette departementet, med KrFs velsignelse.

Landbruksminister                                         (V)                   Leif Helge Kongshaug

For stor konfliktlinje til at denne ministerposten overlates til Høyre, fordi mange i Høyre ønsker en nedsabling av norsk landbruk, for å si det i klare ordelag. Derfor er kanskje det mest naturlige at Venstre får denne posten, som ønsker mer næring i landbruket, samtidig som man forsvarer mange bygdeinteresser i alle de tre partiene, men kanskje mest hos mellompartiene, for å opprettholde distriktsinteresser.                       

Fiskeri- og kystminister                              (KrF)               

Miljøvernminister                                         (H)                   Kvinne

Venstre kunne selvsagt hatt denne posten, men rent partitaktisk kjennetegnes Venstre som et miljøparti, slik at partiet ikke trengs å gjøres mer viden kjent på dette området. Samtidig frykter nok Høyre en for sterk og dogmatisk Venstre-statsråd, som kan stikke kjepper i hjulene for såkalt vekst. Kanskje er det mest naturlig med en Høyre-dame her, og nettopp dame siden de ikke har vært overrepresentert hittil i denne statsrådslista. 

Næringsminister                                            (H)                   Kvinne

Mange gode kandidater i Høyre som kan utvikle næringslivet, så lenge de har verktøy i verktøykasse – det vil jo gjenstå å se.

Påkostet og godkjent «Les Miserables»

Film-musikal-dramaet basert på franskmannens Victor Hugos roman, og musikk/tekst av Schønberg og Boubil, får terningkast 4. Den er storslått, til tider gripende, av og til oppfinnsom på regi, men blir for episodisk, altoverspennende, dessuten glipper enkeltprestasjoner – som svinger fra det mesterlige til det jevne, blant enkeltpersoner (noen må simpelthen hatt enkelte dårlige dager på settet), og mellom enkeltpersoner.

Det er ikke mange skuespillere i verden som har Oscar-kvaliteter på skuespillersiden, samtidig som de har sangstemmer i verdensklasse. Castingen må ha stått overfor vanskelige avveininger. Skal man velge de store navn med begrenset sangstemme som i utgangspunktet tiltrekker seg millioner av folk til kinosaler, eller skal man velge musikalstjerner som løfter sangnumrene, men som den jevne publikummer hverken har hørt eller sett tidligere – og dertil i utgangspunktet svekkede billettinntekter? Og mestrer disse sangstjernene filmformatet, eller skal man lene seg på at skuespillere på kort tid når opp til den høye C av globalt format? Vanskelig valg. Svært vanskelig valg. «Les Miserables» kjører en blandingsformell,
 men dessverre ikke fullt ut vellykket.

Filmformatet

Regissør og skuespillere skal ha ros for at jeg aldri – ikke en eneste gang – opplever at rollefigurene overspiller. De må ha hatt mye fokus på dette. Det er svært vanskelig å kanalisere pompøs musikk og store følelser (elsk, hat, lengsler, osv) inn i en liten kameralinse, samtidig som det virker naturlig – det man synger. Jeg tror fokuset på dette har ført til at skuespillerne åpenbart enkelte ganger er redde og har en stor porsjon ærefrykt i møtet med kameraet. Russel Crowe er blant dem, som spiller etteretningstjenesten «in persona,» Javert. 20 prosent av tiden synger han helt ordinært. Men så lenge melodilinjen går oppover eller nedover klarer ikke den ellers prisbelønte filmskuespilleren å løfte sangnumrene. Det blir flatt. Lite gripende. Og Crowe svinser rundt omkring og markerer i ellers følelsesladde scener. Javert glansnummer «Stars» faller helt i gjennom, og Crowe gjør sangen til en paddeflat visesang, der Crows øyne fortrenger den hevngjerrige teksten, og får oss heller til å føle at teksten dreier seg om Crows sangpedagog: «Lord, let me find him, that I must see him, safe behind bars.»

Gripende Fantine og talentfull Marius

Jeg satt dessverre ikke med blokk og penn under filmen, så jeg klarer ikke å blinke ut sangnumrene i hodet. Men særlig «outstanding» var enkeltprestasjoner til Anne Hathaway, som for øvrig har noe musikalbakgrunn. I sangen – ikke veldig lenge uti filmen – der hun synger om sitt barn, førte til at tårekanalen åpnet seg hos meg. Hun viser fram hele sitt følelsesregister (kanskje har hun til og med enda mer å gå på?), og det er rett og slett slik at hårene reiser seg på kroppen. Hun er ikke særlig mye med i filmen, men det skulle hun ha vært, for dette skuespillerunikumet mestrer virkelig dette formatet. Også Marius (spilt av Eddie Redmayne) er også framragende. En følsom ung mann, med de mange uttrykk, som vi nok kan vente oss mye av i årene som kommer. Jean Valjean er også dyktig (spilt av Hugh Jackman), men dessverre glipper det nok litt for denne storheten mot slutten, i det som skal være en gripende scene mellom han og Marius. Det skorter faktisk litt på innlevelsesevnen, konsentrasjon og tilstedeværelse. Men ellers meget bra.   

For tro mot sceneversjonen?

Ellers er det mange massescener som er flotte og vakre (f.eks. scenen(e) med «do you hear the people sing»), men mange ganger blir det også noe forutsigbart. Verten Thenardier får mye oppfinnsom regi når han er innom (godt spilt av Sacha Baron Cohen), og morsomt er det. Men mye har vi sett hundre ganger før, og mange ganger føler jeg at rettighetshaver Cameron Macintosch har hatt en litt for klam hånd om det hele (kanskje han til og med har foreslått til filmfolkene å bruke dreiescene?). Ellers kan nevnes en glitrende, sjarmerende barneskuespiller i Gavroche, og artig er gjensynet med en som mang en gang har spilt Jean Valjean på scenen, Colm Wilkinson – denne gangen som biskop. Og flere slike skulle filmen hatt, for første bud når man skal sette opp en musikal er at man har folk som virkelig kan synge, så får de hete hva de vil. Jeg tror terningkast 5 bringer langt flere til kinosalene, enn terningkast 4 og store navn. Men jeg har ikke noe tall på det. Du har enten kunstnerisk suksess eller publikumssuksess. Dette blir – dessverre – ikke fullt ut noen av delene.  

Venstre får min stemme

Medlem av partiet har jeg vært siden år 2000, og mitt valg av parti blir ikke svekket av at Thor Bjarne Bore har ledet programkomiteens arbeid med nytt partiprogram for perioden 2013 – 2017 – som har fått det velklingende navnet «Frihet, fremtid og fellesskap.» Det er et glitrende politisk program, selv om en aldri kan være enig i alt.

Jeg nikker stor sett beundringsverdig når Thor Bjarne Bore skriver. Han er vel en av dem jeg setter aller høyest i norsk samfunnsdebatt. En omtale av Thor Bjarne Bore får bli ved en annen anledning. Forrige uke deltok jeg på venstreskolen 1 og 2, som er en innføring i Venstres organisasjon og politikk. Mitt motiv for å delta på seminaret var utelukkende lærelyst, og jeg tror ikke jeg engasjerer meg organisatorisk – i alle fall med det første. Selvsagt kan jeg bidra med leserinnlegg, og springe rundt med pamfletter i postkasser til folk, men jeg vokter meg vel for debatter og stands. Til det setter jeg blant annet for mye pris på tilværelsen som fri og uavhengig. Men nå til Venstres politikk.

For å begynne øverst så synes jeg slagordet «Folk først» er et godt slagord. Det spiller kanskje først og fremst på mennesker foran systemer. Det spiller også på ordet «folk,» som jeg synes på en illustrerende måte setter enkeltmennesket inn i konteksten av et fellesskap. Enda bedre likte jeg forrige valgkamps slagord (2009), som jeg erindrer som «frihet og fellesskap.» Det setter også enkeltmennesket inn i konteksten av å tilhøre et fellesskap med andre mennesker – en god venstresetning er jo som kjent «din frihet slutter der en annens frihet begynner.» For øvrig synes jeg et dårlig slagord har vært «Du er sjefen,» brukt ved valget i enten 2001 eller 2005, som nettopp ikke setter individet inn i konteksten av samhørighet eller fellesskap.

Venstres fanesaker 

Venstre kjører fram fire merkesaker: Miljø, skole, småbedrifter og velferd. Viktige stikkord som jeg knytter til disse sakene er bærekraftig utvikling, kunnskap, livsutfoldelse, entreprenørånd, skaperkraft og trygghet. Selv liker jeg bedre ordet sosialt ansvar i stedenfor velferd, siden begrepet velferd i all hovedsak forbindes med kroner og ører. Det er også belastet med å tenke offentlige stønader og overføringer, framfor omsorgen for hverandre. For meg er det et politisk anliggende å snakke om saker som verken kan måles i budsjettkroner eller lover, derfor synes jeg begrepet sosialt ansvar et bedre venstreord for å markere partiet som opptatt av ansvarlighet. Kanskje en av de største forklaringer på at jeg anser meg som borgerlig er fordi frihet og ansvar går hånd i hånd, der vi nettopp skal være gode samfunnsborgere for hverandre. I samme åndedrag kan jeg nevne at jeg nok ikke er sosialdemokrat fordi jeg mener at offentlige tiltak fratar enkeltmennesker ansvar for hverandre, fordi man overlater til det offentlige å ordne opp i alt som er galt. Og jeg er ikke konservativ, siden jeg er av den oppfatning (innenfor området som her diskuteres) at man snakker mer om enkeltindividet framfor enkeltmennesket, der troen på mennesker som kortsiktig og snever-tenkende nyttemaksimerende ikke er tjenelig for et godt samfunn.

Grunnfilosofien

Et av høydepunktene i partiprogrammet kommer raskt, og jeg tror at Thor Bjarne Bore har vært svært delaktig i utformingen: Venstres ti prinsipper. Disse gjengis under:

1. Friheten skal gjelde overalt, for alle. Venstre jobber for at alle skal ha mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Friheten gjelder overalt, for alle.

2. Det personlige ansvaret er ufravikelig. Alle har ansvar for egne valg. Dette er like grunnleggende som retten til frihet. Folk som gis ansvar, griper muligheten – og vinner økt verdighet og frihet gjennom det. De som trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det.

3. Alle har ansvar for hverandre, for miljøet og for kommende generasjoner. Alle har ansvar for hverandre og for å sikre at kommende generasjoner har samme muligheter til frihetsutfoldelse som oss. Grunnlaget for frie liv skaper vi best ved å bygge sterke felles institusjoner, bekjempe fattigdom og å respektere naturen.

4. Frihet forutsetter åpenhet og rettferdighet. En fri verden kjennetegnes av verdighet og muligheter for alle. Frie samfunn er rettferdige og åpne. Enhver person skal kunne nå enhver posisjon i samfunnet.

5. Alle er likeverdige, men ingen er like. Liberalismen er raus. Det er en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Dette krever respekt for ulikhet og toleranse for at det gode liv ikke er likt for alle.

6. Politikk skal fremme livskvalitet og menneskelig vekst. Liberal politikk skal ikke bare sikre velstand, men også fremme livskvalitet og menneskelig vekst. Det gode liv skapes gjennom kultur og åndsliv, frivillig arbeid og læring. Venstre skal sikre dette som reelle muligheter for alle.

7. Politisk makt skal komme nedenfra. Politisk makt og styring skal forankres i demokratiske institusjoner og i folkevalgte organer. Stemmerett for alle, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og trosfrihet er grunnleggende liberale rettigheter.

8. Makt skal spres og balanseres. Et liberalt samfunn har fire bærebjelker: demokratiet, rettsstaten, det sivile samfunn og markedsøkonomien. Venstre vil sikre åpenhet, uavhengighet og samspill i disse institusjonene. Maktspredning og åpne prosesser er nødvendig for å hindre autoritær politikk, maktmisbruk og korrupsjon.

9. Den liberale staten er upartisk, sterk og begrenset. Den liberale staten må sikre frihet og muligheter for alle, uten å frata den enkelte ansvar. Staten må være nøytral, den må verne om mindretallets rettigheter og den må respektere begrensningene i egen makt. Myndighetene skal være lett tilgjengelige for borgeren. For liberale er det forskjell på det vi ikke liker og det vi vil forby.

10. Liberalismen er optimistisk og alltid underveis. Det liberale samfunnet er alltid underveis og åpent for bedre løsninger. Venstres optimisme bunner i en sterk tillit til menneskenes skaperkraft. Vi tror på at det i fellesskap er mulig å legge grunnlag for frie liv, overalt - for alle.

Programformuleringer

Jeg blir glad og oppstemt når jeg leser formuleringene overfor, selv om jeg ikke alltid har klart eller klarer å etterleve prinsippene. Men så har mennesker alltid noe å strekke seg etter? Under vil jeg gjengi standpunkter jeg er enig i, der jeg iblant vi komme med egne merknader. Jeg konsentrer meg om skole i dag. Programformuleringene er uthevet i kursiv.

Nøkkelen til å gjenreise respekt for læreren tror jeg er å gi læreren opplevelse av å bli verdsatt.  Derfor mener jeg at man må gjøre to ting som vil øke lærerens selvfølelse og frihet, det er å øke lønnen og redusere timetallet. Også på den måten kan man opprettholde det man ofte sorterer som «unødvendig skolebyråkrati,» siden læreren da får mer tid til dette. Ellers er jeg enig i Venstres programformulering:

Igangsette en full gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet.

Det vil alltid være et liberalt mål å redusere byråkrati, men noe byråkrati er alltid nødvendig. Ofte kan rapporteringer være høyst nødvendig for både elev og lærer: regelmessig gjennomgang om eleven har den ønskede utviklingen (faglig og menneskelig), og om enn ikke kontroll, så et åpnere system for gjennomsyn om læreren gjør en tilstrekkelig god jobb. Å redusere timetallet vil jo skape et forsterket behov for lærere, men dette er noe som kan gjennomføres i løpet av en satsingsperiode på for eksempel 4 år, altså i perioden 2013-2017. Siden rekrutteringen til læreryrket er vanskelig (selv om det har lysnet), så tror jeg det er nødvendig å heve anseelsen – operasjonalisert som lønn og timetall – før man kan se om det er mulig å innføre minimumskaraktren 4 i matematikk og norsk. Stusser kanskje litt på at karakteren 4 i matematikk på videregående skal være et minimumskrav, når det sikkert finnes mange glitrende lærere i samfunnsfag, RLE, Mat og helse, gym, kunst og håndverk osv. som har slitt med cosinus og tangens i vgs.-matematikken.

 «Gi skolene frihet til å lage egne valgfag tilpasset elevenes ønsker og behov.»

«Venstre vil ikke ha en heldagsskole. Venstre prioriterer tiltak som bidrar til å heve kvaliteten på opplæringen fremfor økt timetall per uke. Flere timer ikke er ensbetydende med økt læring, og det er allerede stor mangel på faglærte lærere i skolen.»

«Igangsette en full gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet»

Videreføre nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre mange nok lærere.

Innføre fagkrav i alle enkeltfag for å undervise; fra og med ungdomstrinnet skal alle nytilsatte lærere ha 60 studiepoeng eller tilsvarende realkompetanse i faget de underviser i.

Dette må være et langsiktig mål, som jeg synes er ambisiøst å få til innen utgangen av 2017. Siden det er mangel på eksempelvis matematikk-lærere, vil det være uhensiktsmessig å fjerne sikkert mange dyktige matematikk-lærere med 45 studiepoeng matematikk (altså tilsvarende matematikk 2, UiS), og kanskje karakteren 6 i den videregående skole. Dette synes jeg for øvrig ikke er å sette folk foran systemet.  

Øke opptakskravene på grunnskolelærerutdanningen ved å ha krav om karakteren 4 eller bedre i norsk og matematikk, for å sikre at alle lærerstudenter har tilstrekkelig kompetanse i de grunnleggende ferdighetene.

Også dette må være et langsiktig mål, som jeg synes er ambisiøst å få til innen utgangen av 2017.

Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger, og øke lærlingtilskuddet.

Etablere flere læreplasser i staten.

Innføre lektor II-stillinger der man kan ha stilling i næringslivet og i skolen samtidig.

Styrke satsningen på fjernundervisning og desentralisert undervisning.

Hinnas største kunstner

På mandag var jeg på kunstutstilling og foredrag om Bernhard Hinna. Han er født, oppvokst og etablerte seg på familiegården, et steinkast unna mitt barndomshjem.



Denne gjennomgangen av Bernhard Hinnas liv (1871-1951) og virke er basert på et foredrag av ett av hans mange oldebarn, og vil i samme åndedrag takke for en informativ og behagelig gjennomgang av Bernhard Hinnas karriere. Jeg har ikke noe peiling på kunst, men har likevel en smak – og bildet til høyre har jeg mest sansen for ut i fra det utvalget som ble presentert denne kvelden. Så flaks jeg fant den på intranettet! Utstillingsveggen bar ikke bare preget av utvalgte malerier av Bernhard Hinna, men også personlige gjenstander – blant annet en sølvmedalje fra verdensutstillingen i Paris. Og la oss slå det fast med en gang: Bernhard Hinna var anerkjent også i sin samtid.

Naturalisme og jærlandskap
Bernhard var odelsgutt, og levde av å være bonde og kunstner – etter hvert mer og mer kunstner. Han ble født på Hinna 11. juni 1871. Han var eldst av ni søsken. Og gården var beslått, den strakk seg oppover mot Sørmarka, og jordene dekker blant annet området der motorveien ligger i dag. Faren Jonas hadde en sterk personlighet, som tidlig viste interesser og oppmerksomhet overfor Bernhards kunstneriske evner. Jonas likte intelektuelt stimuli, og drøftet jevnlig store spørsmål med diktervennen Arne Garborg, særlig religiøse spørsmål. Bernhard gikk i ungdomsårene på kveldsskole i sentrum, og allerede som 19-åring maler han det jeg synes er ett av hans vakreste malerier: «Morgenstemning.» (bildet øverst til høyre). (Bildet er kanskje ikke nøyaktig bildet «Morgenstemning,» men har nesten identisk utsnitt). Vi ser i bildet Gandsfjorden, og Li-fjellet på andre siden – og er et romantisk bilde, og det er vel de bildene med et romantisk tema (dertil lyssetting), som begeistrer meg mest. Bildet er malt for 123 år siden, lenge før Hinna Park etablerte seg langs fjorden.

Veiviser og jordfar

Eilif Pettersen, en annen dyktig kunstner som i dag henger på Nasjonalgalleriet blant annet, åpnet vei for videre utvikling: Han sørget for at Bernhard Hinna fikk seg et opphold i København, på 1890-tallet. Her underviste en malermester i italiensk kunst og dansk romantikk, hvilket preget Hinna. Ellers var også samværet med andre kunststudenter stimulerende. Her fikk også Hinna stor inspirasjon av marinemaler Benetton. Bernhard Hinna var ellers en dyktig portrett- og interiørmaler, kjennetegnet ved å skildremale det jærske lyset. Han var også naturalistisk i sin stil, påvirket av Christian Kroghs malerkunst. Hinna mente at bildet «Vårsol» var kanskje noe av det beste han gjorde, malt som 33-åring, og innkjøpt av Trondheim kunstforening.

Debuten

Hans første utstilling holdt Hinna for Josefine stiftelsen på Løkkeveien, og inneholdt skarve to bilder, men det var i hvert fall en begynnelse. Deretter var det kunstutstilling i Stavanger museum, og bildet som gjerne trekkes fram fra denne utstillingen er «steinbryterne.» Bildet skildrer hardt arbeidende steinhuggere, og er et dristig bilde ut i fra datidens kriterier. Motivet er radikalt: Arbeidere, og kunstkjenneren Helliesen uttalte at han ikke orket å se sånt «graps.» Men Hinna fikk raskt rykte på seg, blant annet i hovedstaden som en banebryter, og «den djerveste naturalist.» Hvordan karrieren ville ha utviklet seg dersom han fortsatt hadde konsentrert seg om utfordrende motiver, er vanskelig å spå. Men kanskje hadde han i det minste sikkert blitt stor i ettertid, om enn ikke i sin samtid, fordi Monet uttalte seg svært så fordelaktig mot bildet – på høstutstillingen i 1895.

Puritaner

Om Bernhard var religiøs vet jeg ikke, men han hadde en langt mer striglet og vanlig livsform enn enkelte kunstnerkolleger. Alexander L. Kielland var faktisk den første som kjøpte bilde av Hinna. Han ble invitert hjem til Kielland til frokost. Bernhard tok på seg sin fineste kledning, men tok samtidig på seg sitt kjennemerket: Sløyfen og kunstnerhatten. Da han ankom Kiellands bolig ved Breiavannet  lukket en tjenestepike hos Kielland opp, hvorpå Hinna fikk beskjed om at Kielland spiste frokost 11.30. Bernhard svarte lakonisk: «Da spiser vi middag.» Det endte med at Bernhard spiste middag hjemme, med påfølgende frokost hos Kielland. 26 år maler han bildet «selvportrett,» (1897)  som utstråler varme farger og harmoni. Og Bernhard Hinna var kanskje først og fremst en sjeldent harmonisk kunstner? Og bildet «mor» viser kanskje hans kjærlighet til moren, inspirert av Krogh.

Familieliv

Kona kom fra julabygdå, altså Malmheim. Hennes arbeidskapasitet bidrog nok til å avlaste arbeidsbyrden til Bernhard, slik at han fikk tid til å male. De giftet seg i 1908. De fikk 5 barn, 4 gutter og en jente. Regine Hinna, altså hans kone, ordner med finanser, skatt og andre trivialiteter. Bernhard hadde et noe konservativt drag over seg, likte ikke de store forandringene – hvilket blant annet førte til at et gammelt lerketre – plantet av mor – aldri ble hugget, men stod lagelig upraktisk til på eiendommen. Og glad i barn var han. En av etterkommerne, Ester Bakka, kan fortelle at han pleide å lage dukkerteater for dem, med skyggene fra malingstubene. Han snekret også gjenstander til barna. Og apropos familieliv og den dyktige portrettmaler; etterkommere kan skrive under på at bildet «mor og far» likner veldig på Bernhards foreldre. Selv synes jeg bildet «Søndag morgen» er et illustrerende bilde fra perioden, hva gjelder Bernhards evner til å male solskinnet som siver inn i huset. Vakkert – og romantisk. 

Århundreskiftet

I 1899 stiller han ut bildet «Myrlænde,» der hans tidligere malerlærer Valentin Kielland utroper bildet som det beste av i alt fem bilder – og bildet henger i dag på Nasjonalgalleriet. I år 1900 og 1901 vanker nok et kvalitetsstempel for Bernhard: Han blir tildelt statens kunstnerstipend, en virkelig stor anerkjennelse av forståsegpåere i sin samtid. Pengene brukte han blant annet til videreutvikling, og studerte hos selveste Matisse. I 1901 dro han til Italia (og Frankrike), besøkte Venezia – og Paris, og fanget selvsagt det karakteristiske ved stedene. I 1909 skriver Stavanger Aftenblad at folk må kjøpe bilder på en Bernhard Hinna-utstilling i Sparekassen, der de spekulerer i at det skal finansiere et lengre utenlandsopphold. Og han solgte – 20 malerier. Maleriet «Boulevard St. Michel» viser også endret uttrykk etter Paris-oppholdet, og bildet «Småbarn i skogen» viser sterke impresjonistiske tendenser. Bernhard Hinna ble nå en av de første nordmenn som vi vet solgte bilder i større europeiske byer. Andre vakre bilder fra denne perioden kan nevnes «Lyngmyr» (97 x 150 cm.) og «Utsikt mot Gandsfjorden (97 x 109 cm) – begge fra 1911, for han vendte alltid tilbake til det hjemlige.

Storhetstiden

Mange mener han malte sine beste malerier i perioden 1910 – 1920. Han malte mye utendørs. Framgangsmåten var gjerne å tegne motivet på plassen, mens han fullførte malingen i malerstua. I 1918 så «Eventyr» dagens lys, noe dystrere og mørkere enn mange tidligere bilder. I 1912 kom maleriet «Skogbunnen,» som jeg synes er eventyrlig frodig og vakkert. I 1918 kommer også bildet «sigøynere,» som kanskje hadde slått seg ned for en overnatting eller to i nærheten av Hinna. I 1925 feirer Stavanger by 800-års jubileum, der Kunstmuseumet åpner på Madlaveien. Kongen får selvsagt omvisning – av Bernhard Hinna. Det verserer noen småhistorier om dette, der kongen forelsker seg i et bildet på rundtturen, som senere viser seg å være ett av Bernhard Hinnas malerier.

Alderdom

På sin 75. år. sdag blir han intervjuet av Stavanger Aftenblad, og får spørsmål om han merker noe av årene. «Ja, det hefter meg i arbeidet» kom det fra den produktive Bernhard Hinna. Siste utstilling hadde han i 1946 i kunstforeningen. Han hadde da fremdeles framtidsplaner og var ellers frisk, men plutselig satte et fall og lårhalsbrudd en stopper for videre arbeid. Han døde november i 1951. Fortsatt står det lille huset på Grannesveien, og måtte det stå til evig minne om bydelens største kunstner: Bernhard Hinna.