Påkostet og godkjent «Les Miserables»

Film-musikal-dramaet basert på franskmannens Victor Hugos roman, og musikk/tekst av Schønberg og Boubil, får terningkast 4. Den er storslått, til tider gripende, av og til oppfinnsom på regi, men blir for episodisk, altoverspennende, dessuten glipper enkeltprestasjoner – som svinger fra det mesterlige til det jevne, blant enkeltpersoner (noen må simpelthen hatt enkelte dårlige dager på settet), og mellom enkeltpersoner.

Det er ikke mange skuespillere i verden som har Oscar-kvaliteter på skuespillersiden, samtidig som de har sangstemmer i verdensklasse. Castingen må ha stått overfor vanskelige avveininger. Skal man velge de store navn med begrenset sangstemme som i utgangspunktet tiltrekker seg millioner av folk til kinosaler, eller skal man velge musikalstjerner som løfter sangnumrene, men som den jevne publikummer hverken har hørt eller sett tidligere – og dertil i utgangspunktet svekkede billettinntekter? Og mestrer disse sangstjernene filmformatet, eller skal man lene seg på at skuespillere på kort tid når opp til den høye C av globalt format? Vanskelig valg. Svært vanskelig valg. «Les Miserables» kjører en blandingsformell,
 men dessverre ikke fullt ut vellykket.

Filmformatet

Regissør og skuespillere skal ha ros for at jeg aldri – ikke en eneste gang – opplever at rollefigurene overspiller. De må ha hatt mye fokus på dette. Det er svært vanskelig å kanalisere pompøs musikk og store følelser (elsk, hat, lengsler, osv) inn i en liten kameralinse, samtidig som det virker naturlig – det man synger. Jeg tror fokuset på dette har ført til at skuespillerne åpenbart enkelte ganger er redde og har en stor porsjon ærefrykt i møtet med kameraet. Russel Crowe er blant dem, som spiller etteretningstjenesten «in persona,» Javert. 20 prosent av tiden synger han helt ordinært. Men så lenge melodilinjen går oppover eller nedover klarer ikke den ellers prisbelønte filmskuespilleren å løfte sangnumrene. Det blir flatt. Lite gripende. Og Crowe svinser rundt omkring og markerer i ellers følelsesladde scener. Javert glansnummer «Stars» faller helt i gjennom, og Crowe gjør sangen til en paddeflat visesang, der Crows øyne fortrenger den hevngjerrige teksten, og får oss heller til å føle at teksten dreier seg om Crows sangpedagog: «Lord, let me find him, that I must see him, safe behind bars.»

Gripende Fantine og talentfull Marius

Jeg satt dessverre ikke med blokk og penn under filmen, så jeg klarer ikke å blinke ut sangnumrene i hodet. Men særlig «outstanding» var enkeltprestasjoner til Anne Hathaway, som for øvrig har noe musikalbakgrunn. I sangen – ikke veldig lenge uti filmen – der hun synger om sitt barn, førte til at tårekanalen åpnet seg hos meg. Hun viser fram hele sitt følelsesregister (kanskje har hun til og med enda mer å gå på?), og det er rett og slett slik at hårene reiser seg på kroppen. Hun er ikke særlig mye med i filmen, men det skulle hun ha vært, for dette skuespillerunikumet mestrer virkelig dette formatet. Også Marius (spilt av Eddie Redmayne) er også framragende. En følsom ung mann, med de mange uttrykk, som vi nok kan vente oss mye av i årene som kommer. Jean Valjean er også dyktig (spilt av Hugh Jackman), men dessverre glipper det nok litt for denne storheten mot slutten, i det som skal være en gripende scene mellom han og Marius. Det skorter faktisk litt på innlevelsesevnen, konsentrasjon og tilstedeværelse. Men ellers meget bra.   

For tro mot sceneversjonen?

Ellers er det mange massescener som er flotte og vakre (f.eks. scenen(e) med «do you hear the people sing»), men mange ganger blir det også noe forutsigbart. Verten Thenardier får mye oppfinnsom regi når han er innom (godt spilt av Sacha Baron Cohen), og morsomt er det. Men mye har vi sett hundre ganger før, og mange ganger føler jeg at rettighetshaver Cameron Macintosch har hatt en litt for klam hånd om det hele (kanskje han til og med har foreslått til filmfolkene å bruke dreiescene?). Ellers kan nevnes en glitrende, sjarmerende barneskuespiller i Gavroche, og artig er gjensynet med en som mang en gang har spilt Jean Valjean på scenen, Colm Wilkinson – denne gangen som biskop. Og flere slike skulle filmen hatt, for første bud når man skal sette opp en musikal er at man har folk som virkelig kan synge, så får de hete hva de vil. Jeg tror terningkast 5 bringer langt flere til kinosalene, enn terningkast 4 og store navn. Men jeg har ikke noe tall på det. Du har enten kunstnerisk suksess eller publikumssuksess. Dette blir – dessverre – ikke fullt ut noen av delene.