Realistisk H-V-KrF samarbeid

Etter den siste meningsmålingen i Klassekampen/ Nationen å dømme vil et samarbeid mellom de tre borgerlige partiene være et realistisk alternativ å gå til valg på – som et flertallsalternativ.

Partiene får ifølge meningsmålingsinstituttets 59, 10 og 11 mandater, altså 80 mandater, kun 5 taburetter unna rent flertall.  Ved å sette seg realistiske mål, tror jeg også velgertilstrømningen vil komme, derfor er det aldeles ikke urealistisk at Venstre går til valg på dette alternativet. Det er jo blitt sagt om liberalere at det er like lang vei til sosialister (SV) og liberalister (FrPs utgangspunkt). Derfor vil et slikt samarbeid, med Høyre og KrF, være det aller beste regjeringsalternativet i Norge. Det er i dag 18 statsrådsposter (med unntak av samordningsministeren), og den mest sannsynlige fordelingen av statsrådsposter vil kanskje være en 10 + 4 + 4-løsning, der Høyre får alle de historisk tre tyngste postene (statsminister, finansminister og utenriksminister). Ikke for å undervurdere oppgavene i eksempelvis justisdepartementet, men det er disse som har vært de mest klassiske, framskutte posisjonene. Jeg har lekt meg litt med fordelingen, og her vil jeg foreslå en realistisk fordeling, ispedd noen forhåpninger. Så en liten quiz til slutt: Finn regnefeilen i mandatfordelingen?

Statsminister:                                                 (H)                   Erna Solberg

Finansminister                                                (H)                   Jan Tore Sanner

Nåværende finanspolitiske talsmann i Høyre, og en politisk ringrev som ennå ikke har fått uttelling for dette, i sin politikerkarriere, i form av statsrådsposter. Et naturlig valg som finansminister.

Utenriksminister                                            (H)                   Børge Brende

Fornyingsminister                                          (V)                   Kvinne

Ville her valgt en aldrende kanon utenfor partipolitikken, som kan forsvare liberale verdier samtidig som forvaltningen effektiviseres. MPM-reformer ville fått et liberalt utgangspunkt der valgfriheten stod i høysetet, ikke ensidig privatisering. Hvis ikke Venstre skulle fått denne posten, måtte det riktige være å bytte med næringsministerposten. Om Høyre skulle ha fått denne posten, ville en opplagt kandidat være Kristin Clemet.             

Justisminister                                                (V)                   Odd Einar Dørum

Begynner å trekke på årene, men trenger vel ingen nærmere presentasjon? En annen kandidat kunne vært John G. Bernander, dersom han skulle ønske det.

Kommunalminister                                        (H)                   Leif Johan Sevland/ Janne Johnsen

Disse har nok nok iver etter å reformere og slå sammen antallet norske kommuner, og se på fylkeskommunens framtid, der nok særlig Janne Johnsen har meninger om det sistnevnte.

Skole-, utdannings, og forskningsminister (V)                   Trine Schei-Grande

Har vist sterkt engasjement innenfor skolesaker, og for skolepartiet Venstre vil det være naturlig å kreve denne posisjonen siden det er veldig lenge de har fått sittet i utdanningsdepartementet. Allerede foreslått av Knut Arild Hareide som utdanningsminister. En tung post, men Grande har en meget stor arbeidskapasitet, og den ubestridte Venstre-lederen kommer nok til å klare å kombinere dette sammen med lederskapet av partiet.

Forsvars- og sikkerhetsminister                    (H)                   Ine Marie Eriksen Søreide

Partiets nåværende talsmann for , og leder av, utenriks- og sikkerhetskomiteen på Stortinget. En naturlig videreføring ville vært å innsette henne i denne statsrådposten. Vil nok jobbe tett med justisministeren for å bedre sikkerhetsspørsmål omkring 22. juli-tragedien, og de har vel tidligere jobbet nært, blant annet i Unge Høyre?

Arbeids og inkluderingsminister                   (KrF)                Dagfinn Høybråthen

Har tidligere vært en svært vellykket politiker på området, og tror han vil gjøre en meget god jobb – så fremt han har lyst, eller om han velger å fortsette i den jobben han allerede har.

Samferdselsminister                                     (H)                   Thorhild Widwey

Høyres hjertebarn, og det er kanskje på tide at Høyre får denne ministerposten etter at partiet har måttet se seg forbigått på samferdselssektoren i de to foregående borgerlige regjeringene (Bondevik I og II). Ingen opplagte kandidater likevel, men jeg tror Høyre – og de som kjenner partiet – klarer å hoste opp mange kandidater.

Helse- og omsorgsminister                           (H)                   Bent Høie

En opplagt kandidat, ved å ha vært helsepolitisk talsmann i mange år. Nyter stor tillit hos Erna Solberg, og et naturlig valg for helsesaker.   

Olje- og energiminister                                 (KrF)                Knut Arild Hareide

 Barne-, likestillings-, og kirkeminister          (KrF)              Dagrunn Eriksen

Et spennende valg, som har fått kritikk i Agder-fylkene for å være for lite konservativ. Ser ut for å ha et stort barnetekke, og siden hun gjennom flere år har vært KrFs nestleder er hun et egnet valg som kirkeminister. I denne regjeringen bør man åpne for at KrF når fram i kirkespørsmål. Den ellers ganske liberale politikeren

Kulturminister                                                            (V)             Thor Bjarne Bore.

Tross sine nylige 75 år er det fortsatt en viril pensjonist vi har med å gjøre, som til daglig pløyer gjennom 10 aviser. Den tidligere Aftenblad-redaktøren har solid erfaring innenfor mediebransjen, hvilket skulle bli stadig viktigere i en omskiftelig og progressiv mediehverdag. Hans kloke avveininger (gjennom blant annet Bore-bloggen) trengs der klokskap etterspørres.  Har erfaring fra Stavanger bystyre i forrige periode, men dette er først og fremst en fagperson, framfor en politisk håndverker, og posten krever en person med faglig tyngde. Var for øvrig kulturpolitiker i bystyret (men har et bredt engasjement), og skulle kunne tilføre regjeringen også her tyngde. Blant annet observert som publikummer på ulike teaterforestillinger.  Er personlig kristen, og har hatt en rekke verv i kristne organisasjoner, så jeg tror at kirkesaker også kan legges under dette departementet, med KrFs velsignelse.

Landbruksminister                                         (V)                   Leif Helge Kongshaug

For stor konfliktlinje til at denne ministerposten overlates til Høyre, fordi mange i Høyre ønsker en nedsabling av norsk landbruk, for å si det i klare ordelag. Derfor er kanskje det mest naturlige at Venstre får denne posten, som ønsker mer næring i landbruket, samtidig som man forsvarer mange bygdeinteresser i alle de tre partiene, men kanskje mest hos mellompartiene, for å opprettholde distriktsinteresser.                       

Fiskeri- og kystminister                              (KrF)               

Miljøvernminister                                         (H)                   Kvinne

Venstre kunne selvsagt hatt denne posten, men rent partitaktisk kjennetegnes Venstre som et miljøparti, slik at partiet ikke trengs å gjøres mer viden kjent på dette området. Samtidig frykter nok Høyre en for sterk og dogmatisk Venstre-statsråd, som kan stikke kjepper i hjulene for såkalt vekst. Kanskje er det mest naturlig med en Høyre-dame her, og nettopp dame siden de ikke har vært overrepresentert hittil i denne statsrådslista. 

Næringsminister                                            (H)                   Kvinne

Mange gode kandidater i Høyre som kan utvikle næringslivet, så lenge de har verktøy i verktøykasse – det vil jo gjenstå å se.