Hinnas største kunstner

På mandag var jeg på kunstutstilling og foredrag om Bernhard Hinna. Han er født, oppvokst og etablerte seg på familiegården, et steinkast unna mitt barndomshjem.



Denne gjennomgangen av Bernhard Hinnas liv (1871-1951) og virke er basert på et foredrag av ett av hans mange oldebarn, og vil i samme åndedrag takke for en informativ og behagelig gjennomgang av Bernhard Hinnas karriere. Jeg har ikke noe peiling på kunst, men har likevel en smak – og bildet til høyre har jeg mest sansen for ut i fra det utvalget som ble presentert denne kvelden. Så flaks jeg fant den på intranettet! Utstillingsveggen bar ikke bare preget av utvalgte malerier av Bernhard Hinna, men også personlige gjenstander – blant annet en sølvmedalje fra verdensutstillingen i Paris. Og la oss slå det fast med en gang: Bernhard Hinna var anerkjent også i sin samtid.

Naturalisme og jærlandskap
Bernhard var odelsgutt, og levde av å være bonde og kunstner – etter hvert mer og mer kunstner. Han ble født på Hinna 11. juni 1871. Han var eldst av ni søsken. Og gården var beslått, den strakk seg oppover mot Sørmarka, og jordene dekker blant annet området der motorveien ligger i dag. Faren Jonas hadde en sterk personlighet, som tidlig viste interesser og oppmerksomhet overfor Bernhards kunstneriske evner. Jonas likte intelektuelt stimuli, og drøftet jevnlig store spørsmål med diktervennen Arne Garborg, særlig religiøse spørsmål. Bernhard gikk i ungdomsårene på kveldsskole i sentrum, og allerede som 19-åring maler han det jeg synes er ett av hans vakreste malerier: «Morgenstemning.» (bildet øverst til høyre). (Bildet er kanskje ikke nøyaktig bildet «Morgenstemning,» men har nesten identisk utsnitt). Vi ser i bildet Gandsfjorden, og Li-fjellet på andre siden – og er et romantisk bilde, og det er vel de bildene med et romantisk tema (dertil lyssetting), som begeistrer meg mest. Bildet er malt for 123 år siden, lenge før Hinna Park etablerte seg langs fjorden.

Veiviser og jordfar

Eilif Pettersen, en annen dyktig kunstner som i dag henger på Nasjonalgalleriet blant annet, åpnet vei for videre utvikling: Han sørget for at Bernhard Hinna fikk seg et opphold i København, på 1890-tallet. Her underviste en malermester i italiensk kunst og dansk romantikk, hvilket preget Hinna. Ellers var også samværet med andre kunststudenter stimulerende. Her fikk også Hinna stor inspirasjon av marinemaler Benetton. Bernhard Hinna var ellers en dyktig portrett- og interiørmaler, kjennetegnet ved å skildremale det jærske lyset. Han var også naturalistisk i sin stil, påvirket av Christian Kroghs malerkunst. Hinna mente at bildet «Vårsol» var kanskje noe av det beste han gjorde, malt som 33-åring, og innkjøpt av Trondheim kunstforening.

Debuten

Hans første utstilling holdt Hinna for Josefine stiftelsen på Løkkeveien, og inneholdt skarve to bilder, men det var i hvert fall en begynnelse. Deretter var det kunstutstilling i Stavanger museum, og bildet som gjerne trekkes fram fra denne utstillingen er «steinbryterne.» Bildet skildrer hardt arbeidende steinhuggere, og er et dristig bilde ut i fra datidens kriterier. Motivet er radikalt: Arbeidere, og kunstkjenneren Helliesen uttalte at han ikke orket å se sånt «graps.» Men Hinna fikk raskt rykte på seg, blant annet i hovedstaden som en banebryter, og «den djerveste naturalist.» Hvordan karrieren ville ha utviklet seg dersom han fortsatt hadde konsentrert seg om utfordrende motiver, er vanskelig å spå. Men kanskje hadde han i det minste sikkert blitt stor i ettertid, om enn ikke i sin samtid, fordi Monet uttalte seg svært så fordelaktig mot bildet – på høstutstillingen i 1895.

Puritaner

Om Bernhard var religiøs vet jeg ikke, men han hadde en langt mer striglet og vanlig livsform enn enkelte kunstnerkolleger. Alexander L. Kielland var faktisk den første som kjøpte bilde av Hinna. Han ble invitert hjem til Kielland til frokost. Bernhard tok på seg sin fineste kledning, men tok samtidig på seg sitt kjennemerket: Sløyfen og kunstnerhatten. Da han ankom Kiellands bolig ved Breiavannet  lukket en tjenestepike hos Kielland opp, hvorpå Hinna fikk beskjed om at Kielland spiste frokost 11.30. Bernhard svarte lakonisk: «Da spiser vi middag.» Det endte med at Bernhard spiste middag hjemme, med påfølgende frokost hos Kielland. 26 år maler han bildet «selvportrett,» (1897)  som utstråler varme farger og harmoni. Og Bernhard Hinna var kanskje først og fremst en sjeldent harmonisk kunstner? Og bildet «mor» viser kanskje hans kjærlighet til moren, inspirert av Krogh.

Familieliv

Kona kom fra julabygdå, altså Malmheim. Hennes arbeidskapasitet bidrog nok til å avlaste arbeidsbyrden til Bernhard, slik at han fikk tid til å male. De giftet seg i 1908. De fikk 5 barn, 4 gutter og en jente. Regine Hinna, altså hans kone, ordner med finanser, skatt og andre trivialiteter. Bernhard hadde et noe konservativt drag over seg, likte ikke de store forandringene – hvilket blant annet førte til at et gammelt lerketre – plantet av mor – aldri ble hugget, men stod lagelig upraktisk til på eiendommen. Og glad i barn var han. En av etterkommerne, Ester Bakka, kan fortelle at han pleide å lage dukkerteater for dem, med skyggene fra malingstubene. Han snekret også gjenstander til barna. Og apropos familieliv og den dyktige portrettmaler; etterkommere kan skrive under på at bildet «mor og far» likner veldig på Bernhards foreldre. Selv synes jeg bildet «Søndag morgen» er et illustrerende bilde fra perioden, hva gjelder Bernhards evner til å male solskinnet som siver inn i huset. Vakkert – og romantisk. 

Århundreskiftet

I 1899 stiller han ut bildet «Myrlænde,» der hans tidligere malerlærer Valentin Kielland utroper bildet som det beste av i alt fem bilder – og bildet henger i dag på Nasjonalgalleriet. I år 1900 og 1901 vanker nok et kvalitetsstempel for Bernhard: Han blir tildelt statens kunstnerstipend, en virkelig stor anerkjennelse av forståsegpåere i sin samtid. Pengene brukte han blant annet til videreutvikling, og studerte hos selveste Matisse. I 1901 dro han til Italia (og Frankrike), besøkte Venezia – og Paris, og fanget selvsagt det karakteristiske ved stedene. I 1909 skriver Stavanger Aftenblad at folk må kjøpe bilder på en Bernhard Hinna-utstilling i Sparekassen, der de spekulerer i at det skal finansiere et lengre utenlandsopphold. Og han solgte – 20 malerier. Maleriet «Boulevard St. Michel» viser også endret uttrykk etter Paris-oppholdet, og bildet «Småbarn i skogen» viser sterke impresjonistiske tendenser. Bernhard Hinna ble nå en av de første nordmenn som vi vet solgte bilder i større europeiske byer. Andre vakre bilder fra denne perioden kan nevnes «Lyngmyr» (97 x 150 cm.) og «Utsikt mot Gandsfjorden (97 x 109 cm) – begge fra 1911, for han vendte alltid tilbake til det hjemlige.

Storhetstiden

Mange mener han malte sine beste malerier i perioden 1910 – 1920. Han malte mye utendørs. Framgangsmåten var gjerne å tegne motivet på plassen, mens han fullførte malingen i malerstua. I 1918 så «Eventyr» dagens lys, noe dystrere og mørkere enn mange tidligere bilder. I 1912 kom maleriet «Skogbunnen,» som jeg synes er eventyrlig frodig og vakkert. I 1918 kommer også bildet «sigøynere,» som kanskje hadde slått seg ned for en overnatting eller to i nærheten av Hinna. I 1925 feirer Stavanger by 800-års jubileum, der Kunstmuseumet åpner på Madlaveien. Kongen får selvsagt omvisning – av Bernhard Hinna. Det verserer noen småhistorier om dette, der kongen forelsker seg i et bildet på rundtturen, som senere viser seg å være ett av Bernhard Hinnas malerier.

Alderdom

På sin 75. år. sdag blir han intervjuet av Stavanger Aftenblad, og får spørsmål om han merker noe av årene. «Ja, det hefter meg i arbeidet» kom det fra den produktive Bernhard Hinna. Siste utstilling hadde han i 1946 i kunstforeningen. Han hadde da fremdeles framtidsplaner og var ellers frisk, men plutselig satte et fall og lårhalsbrudd en stopper for videre arbeid. Han døde november i 1951. Fortsatt står det lille huset på Grannesveien, og måtte det stå til evig minne om bydelens største kunstner: Bernhard Hinna.