Østerrike – begredelig partiflora foran valget 2013

«Valget» skal avholdes 29. september 2013.

Det er all mulig grunn til å sette ordet «valg» i gåseøyne for de som er moderate borgerlige liberale, og som sokner mellom sosialdemokratiet og konservative. Det finnes i realiteten ingen interessante alternativer. Det tidligere partiet «Liberalt forum» har forsvunnet i Østerrike. Mange har syntes de ble for økonomisk liberale, og kartlegging har vist at de i overmåte hadde støtte fra høyere middelklasse – et velgergrunnlag som kanskje har vist seg å være for smalt til å bli et bærekraftig folkeparti over tid, samt at velgere har gått til konkurrenten FDP, og kanskje særlig BZU? De partiene som gjenstår er maktivrige partier, som SPD (Sosialdemokratene) og ØVP (konservative), som har regjert sammen de siste 5 årene, på tvers av blokkpolitikken, blant annet til forsvar for den østeriske lager-strukturen -  som jeg senere vil komme tilbake til. Oppslutningen om partiene SPD og ØVP har vært bemerkelsesverdig stabile i etterkrigstidens Østerrike, fram til 1986, da de fram til dette tidspunktet hadde mellom 87,3 og 96,4 prosent av stemmene i hvert valg. I dag har partiene rundt 50 prosent av stemmene, ifølge meningsmålinger, og omtrent 25 prosent oppslutning hver. Det finnes bare en hovedutfordrer til disse to partiene (som også forenklet sagt har rundt 25 prosent av stemmene hver): FPØ. Dette er et fremmedfiendtlig populistisk-liberalistisk parti (på ytterste høyrefløy). For lang tid tilbake, i partiets opprinnelse, var FDØ utgjort av tyske nasjonal-liberalere (med røtter tilbake til 1848), men etter at Jurg Haider (1950 – 2008) overtok partiet i 1986 har partiet gradvis endret kurs, og har ganske lenge vært landets parti for høyreorienterte, isolasjonistiske europaskeptikere. Det kan nevnes at i flere etterkrigsvalg fram til 1986 – på tross av proporsjonal valgordning – har flere regjeringer blitt dannet på bakgrunn av majoritet til ett av de to store partiene. Hovedfaktoren til hvorfor de to store partiene har redusert sin oppslutning, er hovedsakelig FPØ sin framvekst, selv om etableringen av partiene De grønne (1985) og Liberalt Forum (1993) også har bidratt litt – og senere BZU (2005). Siden 1986 har det på grunn av den parlamentariske situasjonen vært vanlig med storkoalisjon mellom ØVP og SPØ (selv om de har regjert sammen også tidligere i historien). Dette gjør Østerrike ganske unik i vest-europeisk sammenheng, med tanke på blokkoverskridende koalisjonsdannelse, selv om også Tyskland har hatt regjeringssamarbeid over sentrumskillet.

Østerisk etterkrigspolitikk

Politikken i Østerrike i etterkrigstiden har vært kjennetegnet av to hovedsaker: Skape østerisk suverenitet og gjenoppbygge landet (Muller 2006:95). Østerrike var okkupert i 10 år av allierte styrker, og forsøke på å få dem ut av landet bandt sammen de store partiene. Det andre store målet var økonomisk gjenoppbygging – som mange mente, og slik ble det – krevde et nært samarbeid mellom bønder, kapital og arbeid. I parlamentet ble disse gruppene representert ved ØVP og SPØ. To andre store saker har vært «push-and-pull»-faktorer, hva gjelder samarbeid mellom ØVP og SPØ: Det har vært behov for stramme budsjetter, etter overforbruk på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. For det andre har det vært konsensus mellom ledende politikere at Østerrike skal tilnærme seg EU. Noen av vedtakene i østerisk politikk – særlig hva angår EU (men også budsjett)– har krevd 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen, hvilket forklarer de senere tiders skapelse av storkoalisjoner mellom SPØ og ØVP. Det er også grunn til å tro at koalisjonen mellom ØVP og FPØ – i mangel på kvalifiserte flertall – har hindret dem i å implementere politikk. Sånn sett kan dette omtales som en virkelig «konservativ» regjering.   

Østeriske konfliktlinjer

Faglitteraturen beskrives konfliktlinjemønsteret i Østerrike noe forskjellig, ut i fra den litteraturen jeg har til rådighet. Wolfgang C. Muller (2006:87) beskriver hovedkonfliktlinjene som en sosio-økonomisk høyre/venstre dimensjon som den ikke overraskende viktigste politiske skillelinjen. Dette er helt jo normalt viktigste konfliktlinje  i vestlig sammenheng.  Indikatorer som inngår her for Østerrikes vedkommende er størrelsen på offentlig sektor, skattespørsmålet og størrelsen på offentlig sektor.  Kurt Richard Luther er enig i at denne konfliktlinjen er mest framtredende, men foreslår å kalle konfliktlinjen «eiendomsspørsmålet,» og da er det i hvert fall minste grunn til å tro at eiendom bør inngå som en sentral indikator i den sosio-økonomiske høyre/ venstre dimensjonen – et noe mer høyreorientert ladet dimensjonsnavn, men kan likevel gi en pekepinn på at særlig eiendom – som indikator i den sosioøkonomiske høyre/ venstre dimensjon er særlig viktig. Den andre viktige konfliktlinjen, i følge Muller, er en religiøs/ sekulær konfliktlinje. Historisk har dette delt SPØ og ØVP i like stor grad som den sosioøkonomiske høyre/ venstre dimensjonen. Økende sekularisering har imidlertid ført til at konfliktlinjen har svekket seg, selv om den fortsatt er viktig (Muller 2006:87).  Dette gjelder særlig spørsmål knyttet til abort, skilsmisse og homofili.  Her utgjør ØVP den religiøse ytterkant, mens SPØ utgjør den sekulære ytterkant. Det mest spennende i denne sammenheng er FPØ, som tradisjonelt har vært veldig anti-klerikale (altså motstandere av kirken), men som i de senere år har blitt mer religiøst orientert på grunn av økende sosialt-konservativt tankegods, av så vel ledere i partiet, medlemmer, som velgere. I dag er FPØ det nest mest sosial-konservative partiet – og etterfølger ØVP (Liberalt Forum, det nylig forsvunnede østeriske liberale partiet, har aldri bedrevet sosial-konservativ flørting) Det har de senere år vært de grønne, framfor FPØ, som har stått for synspunkter som er mer sekulære enn sosialdemokratiske SPØ.  I dag har det vokst fram andre konfliktlinjer, skriver Muller, men jeg synes personlig han er litt vel varsom med å angi nye konfliktlinjer. Muller trekker fram vekst/ vern dimensjonene, som særlig har gitt De grønne framgang. Det er grunn for å tro at både SPØ, ØVP og FPØ er vekstpartier, slik at De grønne har kanskje enerett på verne-interesser. De grønne har ligger stabilt på rundt 13-14 prosents oppslutning i 2012, hvilket er stort til å være et Vest-europeisk, så vel Vestlig, miljøparti. Kanskje har dette en sammenheng med at de tre toneangivende ikke bare har avfeid klimaproblematikken, men (nettopp derfor) latt være å inkorporere miljøspørsmål i sine partiprogram? Det er kanskje grunn for å tro det? Til sammenlikning er ikke det tilfelle for Norge, der både Venstre og SV har absorbert i betydelig grad klimaproblematikken (også andre partier, men disse var kanskje først ute) i sine partiprogram. FPØ er kanskje nettopp et protestparti mot at klima blir satt på dagsorden, samtidig som partiet protesterer også mot annen samfunnsutvikling. Den fjerde konfliktlinjen som Muller nevner er innvandringsspørsmålet. Dette har nok i særlig grad tjent FPØ (og til en viss grad BZØ), men det er grunn til å tro at dette har gjort både SPØ og ØVP ganske restriktive i spørsmålet.  En femte konfliktlinje jeg vil foreslå er internasjonalisering/ isolasjonisme, der østerrikerne er særlig delt i EU-spørsmålet. Østerrike kom jo som kjent med i EU ikke før i 1994, og har vært en konfliktlinje siden. Begge de to partiene på ytre høyre – FPØ og BZØ – er euroskeptikere. Kanskje er det grunn til å også inkludere en sjette dimensjon, Flanagans frihetlige/ autoritære konfliktlinjeakse, som nettopp markere skiller mellom gamle og nye verdier. Her er det grunn for å tro at De grønne forfekter frihetlige/ nye verdier, mens FPØ og BZØ forfekter autoritære/ gamle verdier. Kan være enig at alle nye verdier ikke nødvendigvis er frihetlige, eller at gamle verdier er autoritære, men dette er altså Flanagans begrepsapparat, og det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte dette.  Og kanskje er det noe som er overlappende i det tre siste forelagte aksene, men dette er altså bare et forslag som ikke er utarbeidet, men som kan gi et godt bilde av konfliktlinjemønsteret i Østerrike.

Det østeriske partisystemet

Det østeriske partisystemet består i dag av fem parlamentariske partier, og disse ville jeg gjennomgå under. De fem partiene er SPØ (Sozialdemokratische Partei Österreichs), ØVP (Österreichische Volkspartei), FPØ (Freiheitliche Partei Österreichs) BZØ (Bündnis Zukunft Österreich) og De Grønne (Die Grünen). Partisystemet har ellers to andre nykommere som man bør være litt oppmerksomme på, «Piratene» og «Stronach,» men de partiene drøftes ikke her. 

SPØ

Partiet er ifølge Wikipedia et av de få strømlinjeformede sosialdemokratiske partiene, som har beholdt sine sosialistiske røtter og forkastet neo-liberalismen. Kanskje er dette en måte å pakke inn i fine ordelag at partiet er sosialdemokratiske museumsvoktere? I etterkrigstiden har partiet vært en forkjemper for østeriske vestlige orientering.  I perioden 1947 – 1966 var partiet en juniorkoalisjonspartner i regjering med ØVP. I 1970 kom partiet alene tilbake til regjeringsmakten, under ledelse av Bruno Kreisky, og styrte med mindretallsregjering fram til 1971 – da de fikk flertall i underhuset, som varte gjennom valgene i 1975 og 1979. I 1983 mistet de majoriteten i parlamentet, og dannet regjering med FPØ. I september 1986, på grunn av FPØ sin dreining mot høyre, trakk SPØ seg fra koalisjonen – hvilket kostet dem mange velgere ved valget i november. SPØ dannet igjen koalisjon med ØVP i januar 1987. Regjeringen privatiserte faktisk en del (Day 2001:30). SPØ/ ØVP koalisjonen fortsatte etter valget i 1990, og SPØ var i hvert fall største parti etter valget i 1990.  Ved valget i oktober 1994 fikk SPØ katastrofeoppslutning, 35,2 prosent av stemmene – men partiet stod på å fortsette regjeringssamarbeidet med ØVP. I oktober 1995 kollapset koalisjonen grunnet uenighet om statsbudsjettet. Det ble avholdt et nytt valg til nasjonalforsamlingen i desember 1995. Mot de fleste odds ga dette en markant oppgang for SPØ, med 71 seter og 38,1 prosents oppslutning. I mars 1995 gikk derfor Vranitsky på sin femte periode som kansler, og videre koalsijon mellom SPØ og ØVP. I januar 1997, etter det valget til Europaparlamentet, som var et nederlag for SPØ, gikk Vranitsky av – og forklaringen legger man som regel på privatiseringen av Østerrikes nest største bank: «Creditanstalt,» og velgernes tilhørende misnøye.  Arkitekten bak privatiseringen var finansminister Victor Klima, og etterfulgte Vranitsky som kansler.  Det nye valget i 1999 viste en tilbakegang for SPØ  - så vel som koalisjonspartner ØVP. SPØ falt til 33,2 prosent av stemmene, hvilket ble ansett som nok et katastrofevalg. Klima gikk av, og ØVP dannet heller regjering med FPØ. Fra 2008 har partiet regjert i ny storkoalisjon, fram til nå. SPØ har ellers villet holde Østerrike utenfor NATO.   

ØVP

ØVP ble formelt dannet under nåværende navn i 1945, og var ledende koalisjonspartner sammen med SPØ i perioden 1945 – 1966. ØVP tapte knapt ved valget i 1970, og måtte etter dette tilbringe 16 år i opposisjon – til 1986. 1986 var ikke noe knakende godt valg for ØVP, men de dannet i alle tilfeller storkoalisjon med SPØ.  Koalisjonen fortsatte etter valget i 1990 – med ØVP som juniorpartner. Tidlig 1990-tall var frafallet av velgere til FPØ sterkt merkbart (Day 2001:28). Dette ble særlig synlig ved valget i 1994 – der partiet ikke fikk mer enn 27,7 prosents oppslutning. ØVP fortsatte imidlertid i koalisjon med SPØ.  ØVP/ SPØ koalisjonen falt i 1995 på grunn av uenigheter ved statsbudsjettet, og nyvalg ble skrevet ut i desember samme år.  Til alles store overraskelse førte valget til en framgang for ØVP, og fikk en andel på 28,3 prosent av stemmene. I mars 1996 gikk de inn i en ny koalisjon med SPØ.  ØVP har ønsket NATO-medlemskap for Østerrike. På det området skiller partiet seg markert fra SPØ, som har vært motstandere av NATO-medlemskap. Mange forklarer at SPØ som største regjeringspartner, og framveksten av FDP, nettopp har gått på bekostning av oppslutningen for ØVP. I oktober 1999 ble ØVP redusert til tredje største parti. Oppslutningen var nede på 26,9 prosent. Partiets leder på den tiden, Wolfgang Schussel, annonserte at partiet ville innta en opposisjonstilværelse, derfor var det særdeles overraskende at de inngikk i en koalisjonsregjering med FDP. FDP måtte imidlertid gi avkall på sine mest ytterliggående standpunkter. FPØ sin deltakelse i regjeringen førte til sanksjoner fra EU, sanksjoner som var omstridte fordi man stilte spørsmål til i hvor stor grad man kunne straffe et lands partisammensetting etter demokratiske valg. Ikke uventet kjemper det konservative partiet ØVP for tradisjoner, stabilitet og sosial orden. Partiet er spesielt motstandere av å fjerne den ufullendte splittelsen mellom kirke og stat. Partiet er generelt skeptiske til samfunnsmessig ingeniørkunst. Partiet har hovedsakelig definert seg selv som katolikker og anti-sosialister. ØVP sin økonomiske politikk har i etterkrigstiden blitt beskrevet som en sosial markedsøkonomi. I disse dager, I henhold til økonomisk politikk, står partiet for økonomisk liberalisering, der de ønsker å redusere en relativt stor offentlig sektor, velferdsreform og generell deregulering. ØVP er det partiet som ligger nærmest den katolske kirkes lære i Østerrike. I utenrikspolitikken støtter de europeisk integrasjon. Og i de siste to tiårene har partiet har partiet inntatt mer miljøvennlige standpunkt enn andre konservative partier.

FPØ

Partiet FPØ ble etablert i 1956, og det var lenge ansett som et parti for gammelnazister (Luther 1988:213). I 1979 ble partiet imidlertid inkludert i foreningen Liberal Internationals, og har ikke bare med medlemskapet – men jf. utviklingen i partiet – blitt et mer stuerent liberalt parti, i hvert fall inntil Jurg Haider overtok lederskapet i partiet i 1986. FPØ forfekter det tyske (politiske) begrepet Heimat. Heimat er vanskelig å oversette, men kan kanskje best betegnes som nasjonal enhet eller fedrelandsenhet. Partiet har under ledelse av Heinz-Christian Strache fokusert på nettopp «Heimat» og sosialpolitikk. Dette betyr at partiet fremmer østerisk identitet og sosial velferd. Økonomisk står partiet for regulert liberalisme, og er kanskje noe mer moderate enn BZØ i den økonomiske politikken. Men; også FPØ ønsker privatisering og lave skatter – men ønsker samtidig å forsvare velferdsstaten. Akkurat på det økonomiske området fortoner ikke partiet å ligge særlig langt fra mitt politiske ståsted. Partiet argumenterer videre for at dagens velferdsordninger ikke kan opprettholdes med landets nåværende innvandring. Kanskje er partiet ikke så ulikt noen fraksjoner i det norske Fremskrittspartiet, på enkelte områder. FPØ har blitt beskrevet som et høyreorientert, populistisk, nasjonalkonservativt, høyrekonservativt, høyrenasjonalt og ytterste høyre. Kanskje var dette mer betegnende under Jurg Haiders ledelse, enn det er under Strache. Det kan jo nevnes at jeg vurderer det slik at FPØ er et utpreget «kader-parti,» for å bruke Duvergers betegnelse, og kan på grunn av sin elitistiske lederkultur (altså mye makt til leder(ne), variere mye ettersom hvem som nettopp leder partiet. Deres nasjonalisme er likevel sterk, det samme er – ifølge Wikipedia - deres libertarianske profil, med vekt på «freiheitlich.» det er vanskelig for meg å vite om dette stemmer overens i med dagens politikk, men FDP har i hvert fall de siste 25 årene vært kjennetegnet av dette. På bakgrunn av det som her er skrevet kan det virke som om partiet snakker litt med to tunger; «ja, takk begge deler» i den økonomiske politikken. Kanskje heller ikke her ulikt ett norsk parti. Prinsippet «individuell frihet» i samfunnet var allerede en bærebjelke for FPØ på 1950-tallet. Partiet forente liberalisme med vennlighet overfor Tyskland, hvilket partiet selv ikke har sett på som noe motsetningsfullt. Fra andre halvdel av 1980-tallet og i løpet av 1990 tallet utviklet partiet seg i den økonomiske politikken, som allerede berørt. De støtter skattereduksjon, mindre statlig intervenering og privatisering.  Sent på 2000-tallet har partiet igjen gått noe tilbake til sitt gamle kjennemerke, der de kombinerer skattereduksjon osv. med støtte for velferdsstaten. Det triste er at de i stor grad har lagt roten til de fleste sosiale problemer på innvandring, og deres «sugerør-ned-i-statskassen»- mentalitet, som ifølge FPØ truer velferdsstaten, herunder pensjoner. Anti-establishment-holdninger står sentralt i partiet, et trekk som alltid har vært framtredende i det tredje tyske lageret, som jeg vil komme tilbake til. I løpet av 1980- og 1990-tallet var det tiltakende misnøye blant stadig flere østeriske velgere, med topartistyret av SPØ og ØVP. Dette skjedde samtidig med at Jurg Haider var leder for partiet, som presenterte FPØ som det eneste partiet som kunne utfordre topartiregjeringene. FPØ kritiserte sterkt på den makten som angivelig lå konsentrert rundt en elite, fram til FPØ inntok regjeringskontorene i 2000. På 1990-tallet ville partiet erstatte «Den andre østeriske republikken» med en «tredje republikk.» Dette er en politikk jeg i hovedsak støtter, noe som henger sammen med det antikvariske og kasteaktige Lager-systemet, hvilket jeg senere vil komme tilbake til. Hovedessensen i forslaget er kanskje dette, men FPØ kjempet i så måte for konkrete politiske som skulle forandre Østerrike fra «en partistat til mer borgerdemokrati» Partiet ønsket flere folkeavstemminger, direkte valgt føderal president, betydelig reduksjon i antallet ministre, og overlate mer makt til delstatene og lokale beslutningsorgan. Undersøkelser har vist at anti-establishment-holdninger til partiet kan i stor grad forklare dets høye oppslutning, og det er berettiget og vil berøres nærmere vedrørende lager- og proporz-systemet. De fleste FPØ-representantene i nasjonal-forsamlingen hoppet imidlertid over til BZØ i 2005. Immigrasjon/ innvandring har vært en het potet i østerisk politikk siden 1980-tallet – fra tiåret da innvandring ble drøftet med mer kritiske øyne i den Vestlige verden. Under Haiders lederskap forandret immigrasjonsskepsisen seg innad i FDP, fra å ikke være på listen over de 10 viktigste sakene i 1989, til å være den nest viktigste saken i 1992. Partiet hadde en underskriftsaksjon i 1993, som kan oversettes med «Østerrike først,» hvor hensikten var å forlange en folkeavstemming om å stille seg positiv eller negative til følgende uttalelse: «Østerrike er ikke et immigrasjonsland.» Østerrike ønsket å beskytte kulturell identitet og sosial sameksistens, noe de bare mente kunne opprettholdes ved innvandringsstopp. På slutten av 1990-tallet advarte partiet i økende grad mot ytterliggående islamister, noe som senere ble utvidet til en bekymring mot islamisering av samfunnet og et økende antall muslimer generelt. Iløpet av perioden med ØVP-FPØ-regjering ble også innvandringen redusert, der antallet som fikk innvilget asyl sank fra 32.000 i 2003 til 13.300 i 2006. Fra midten av 1980-tallet ble også begrepet «Heimat» vektlagt sterkere, og blitt en sentral del av FPØ sitt tankegods. Under Strahes lederskap har begrepet «Heimat» blitt videreutviklet til å stikke dypere enn tidligere. FPØ sin posisjon endret seg mellom 1989 til 1990, fra å gå fra ja til EU til Nei til EU – og de støttet ikke uventet nei-siden da landet gikk inn i EU i 1994. Siden 1990 har også euroskeptisismen og østerisk patriotisme tiltatt. FPØ opponerte mot å erstatte den østeriske shillingen med euroen i 1998, men tapte også den kampen. FPØ har også vært motstander av tyrkisk innlemmelse i EU, fordi de representerer en helt annen politiske kultur. Skulle Tyrkia innlemmes, vil Østerrike forlate EU, ifølge FPØ. FPØs holdning til USA og Midtøsten  har utviklet seg over tid. Mens noen høyreorienterte fraksjoner i partiet holdt ant-amerikanske posisjoner på 1970- og 1980-tallet (på grunn av amerikansk kulturhegemoni og deres overskygging av Europa på politikkens verdensscene). FPØ har utviklet en mer positiv holdning til USA under Jurg Haiders lederskap på 1980- og 1990-tallet. Dette forandret seg imidlertid i 2003 etter at Haider besøkte Irak (jo det er sant), og uttalte at amerikansk politikk ikke var særlig annerledes en Iraks – under Bush jr.  Israel har også etter hvert blitt en skyteskive for FPØ, og sånn sett skiller partiet seg fra norske FRP – som det på noen områder er naturlig å sammenlikne seg med, men altså ikke deres holdning til verken USA eller Israel. Under Heinz-Christian Straches lederskap fra 2010 har partiet imidlertid blitt mer vennligsinnet overfor Israel. Partiet har i hele 2012 omtrent ligget på 22-23 prosents oppslutning, der toppnoteringen i valg skjedde i 1999 – da partiet fikk 26,9 prosents oppslutning. Partiet har sittet i koalisjonsregjering med kristelig-demokratiske ØVP i perioden 2000 – 2005. Men går vi tilbake til perioden 1983 - 1986 regjerte de sammen med sosialdemokratene SPØ, så det er tydelig at partiet har gjennomgått et politisk hamskifte – fra å være et moderat sentrumsparti, til å tidvis etter dette tilhøre ytterste høyre. Taktomskiftet kom etter at Jurg Haider overtok lederklubba i partiet i 1986, og det er sannsynlig at partiet under hans lederskap har vært enda lenger økonomisk til høyre – enn hva tilfellet er i dag og under Strahes lederskap. Sammen med andre høyrepartier besøkte FPØ Israel i desember 2010. Der slo de fast Israels rett til å forsvare seg selv, fordi de hadde rett til å eksistere, og spesielt mot muslimsk terror. Hva som defineres som terror kan imidlertid diskuteres. Strahe har uttalt at møte med den amerikanske “tea party bevegelsen” er høyst interessant. Han har også erklært seg som venn av Serbia, og FPØ forkaster Kosovos uavhengighet, og har erklært deres støtte til Serbia. FPØ ønsker for øyeblikket å trekke Østerrike fra euro-samarbeidet. FPØ er ikke per dags dato medlem av noen europeiske eller internasjonale politiske organisasjoner. Deres medlemskap i LI (Liberal Internationals) varte i perioden 1978 – 1993. Partiet har i dag kontakt med nordiske partier så vel andre partier;  Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Siden vi er inne på høyrefløyen i østerisk politikk nevnes også BZØ. Partiet er økonomisk liberalt og sosialt konservativt. Partiet ser ut for å stjele stemmer fra det kristeligdemokratiske ØVP og FDP i dets forsvar for middelklassen og en fri markedsøkonomi.  BZØ ønsker flat skatt, foreslått på 39 prosent av inntekten. Vider: Privatisering, avbyråkratisering og reduksjon i budsjettunderskuddet. Partiet er ikke like innvandringsfiendtlige som FPØ – partiet vil innføre grønt kort. Men også dette partiet, i likhet med FDP, er euroskeptikere. BZØ vil innføre sterkere brukerfinansiering av utdanning, og ønsker ellers å avskaffe verneplikten. I valget mellom BZØ og FDP synes jeg BZØ stikker av med det lengste strået på mange områder, men partiet ligger lenger økonomisk til høyre i den økonomiske politikken enn hva jeg er tilhenger av. Partiet har ikke nådd høyere enn omtrent gjennomsnittlig 3 prosent på målingene i 2012. Ikke noen av partiene FPØ og BZØ ligger særlig nært mitt politiske ståsted. 

BZØ

BZØ tilhører den samme leiren som FPØ, men er noe mer liberalistisk, og noe mindre innvandrerskeptiske. Partiet overtok umiddelbart FPØ sin plass i koalisjonsregjeringen med ØVP, da partiet ble dannet 3. april 2005, av Jurg Haider. BZØ fikk visekansleren, og to ministerposter. Partiet vant syv seter ved valget i 2006. Ved valget i september 2008 fikk partiet sitt store gjennombrudd, og 21 taburetter – uten at dette kostet FPØ samlede valgoppslutning. 13 dager etter valget omkom Jurg Haider i en trafikkulykke. Joseph Bucher tok over som leder i 2009og har vært det siden. Under hans lederskap beveget partiet seg økonomisk til høyre. De har holdt på sin sosial konservatisme. Partiet har forsøkt å ta stemmer fra ØVP, i deres forsvar for middelklassen. Partiet støtter en fri markedsøkonomi, og flat skatt – på 39 prosent. De ønsker storstilt privatisering, reduksjoner i både byråkrati og offentlig gjeld. De ønsker at EU skal ha et felles forsvar, men er faktisk også euroskeptikere. De ser etter all trolighet for seg et annet type EU enn hva tilfellet er i dag.  Ifølge Wikipedia ble BZØ dannet fordi Jurg Haider mislyktes i å gjøre FDØ til et moderat parti. Hvorvidt dette er tilfellet vet jeg ikke, men Jurg Haider ønsket i alle tilfeller et noe annet FPØ enn hva tilfellet var i 2005. Partiet fikk 4,1 prosent av stemmene til nasjonalforsamlingen i 2006. Det har vært diverse maktkamper i partiets korte historie, men det berøres ikke her. Istedenfor konsentrerer jeg meg om politikkens innhold. 15. oktober 2009 beskrev partiet seg som et sentrum-høyre parti, og inntok en mer moderat holdning i også den økonomiske politikken i forhold til FPØ. Under Joseph Buchers lederskap har partiet blitt økonomisk liberalt og sosialt konservativt. Bucher har uttalt at han ønsker at BZØ skal bli Østerrike sitt svar på tyske FDP, men uttalte samtidig at det var en del han ikke var enig med det tyske FDP i. BZØ beskriver seg selv som «ideologisk frie, men framoverrettede, men røtter i tradisjonelle verdier.» Å kalle seg ideologisk frie er tøvete i betydningen av at politikk har sine ideologiske bindinger, om enn ikke partiet er bundet til én retning. I begynnelsen forandret partiprogrammet seg hyppig, inntil Josef Bucher ble partiets leder. Etter han overtok ledervervet har partiet innført et program som kan kalles «rettsliberal/ rechtsliberal» (som er høyreorientert liberalisme, eller kanskje konservativt liberalt.) BZØ sitt fokus er hovedsakelig bekjempelse av nye skatter, og flere reformer. I den økonomiske sfæren/ finanspolitikken ønsker BZØ reduksjon av budsjettunderskuddet, som står for 80 prosent av BNP (!). Partiet står for privatisering av virksomheter, herunder deler av det østeriske føderale jernbaneselskapet. Bucher har foreslått å gjerne 25000 offentlige tjenestemenn. Partiet fikk over 10 prosent ved forrige valg i 2008. Mirakler må til for at BZØ er i nærheten av samme valgoppslutning.

De grønne

De grønne ble dannet i 1987, av tre ulike grupperinger som totalt vant åtte taburetter ved valget i 1986. Partiet økte sin oppslutning til 10 taburetter ved valget i 1990, og kjempet mot regjeringens ønske om å bli med i EU. I oktober 1994 fikk partiet 13 seter i nasjonalforsamlingen, og 7,3 prosents oppslutning. Partiet falt imidlertid tilbake til 4,8 prosent og 9 seter ved valget i 1995. Etter dette har partiet 7,4 prosent i 1999, 9,5 prosent i 2002, 11,1 prosent i 2006 og 10,4 prosent i 2008. Det ligger kanskje an til at partiet gjør sitt sterkeste valg i partiets over 25 år lange historie.  I tillegg til økologiske saker som miljøbeskyttelse, ønsker de å verne om minoriteters rettigheter og ønsker en sosial-økologisk skattereform. Deres charter fra 2001 er «direkte demokrati, ikke-vold, økologi, solidaritet, feminisme og selv-determinering. Undersøkelser har vist at partiet i særlig grad har appellert til unge, urbane og høyere utdannede.

Særtrekk ved det østerriske samfunnet

Østerisk politikk kjennetegnes av et sinnrikt «lager-» og proporz-system. Et «lager» kan beskrives som en subkultur (Luther 1999: 119) – om enn avansert utgave. Østerrike kan historisk bli sett på som sosialt fragmentert, fordi lager systemet har delt befolkningen i ulike subkulturer – hvilket kanskje har bidratt til underutvikling av en nasjonal identitet (Luther 1999:121). Dette er noe som ganske sikkert FPØ har fanget opp, og vunnet en del oppslutning på – men det ligger utenfor å diskutere her. På grunn av sitt «lager»-system regnes Østerrike som et svært sterkt korporativt samfunn, foran Norge som også scorer høyt – ifølge Lijphart. I korte trekk går «lager» ut på parti-politisk binding til offentlige kontorer (Luther 1988:213-214). Fram til 1980-tallet var Østerrike dominert av en pillarisering av samfunnslivet, der de to toneangivende subkulturene var den sosialistiske (og/ eller senere sosialdemokratiske) og den katolsk-konservative. En myriade av «Lager»-spesifikke arbeidsmessige, utdanningsmessige og kulturelle foreninger sørget for at medlemmene av et lager kunne følges «fra vugge til grav»(Luther 1999:123) - i det lageret, som jeg forstår det, man er født inn i på grunn av sin sosiale og kulturelle herkomst. Østerrikerne har herunder vært mistenksomme til folk tilhørende et annet lager enn dem selv (Luther 1999:123). Dette har jo selvsagt bidratt til en svært stabil oppslutning om partiene som har hentet sin støtte fra sine respektive to største «lagrene.» Dette forklarer også hvorfor østerrikerne har en av de aller største andelene av partimedlemskap i verden: Det gjelder nemlig å ha partiboka i orden. «Proporz»-systemet er et forferdelig system – etter slik jeg har skjønt det – der partiene får tildelt flertallet av offentlige stillinger ut i fra hvilket valgoppslutning partiene har i nasjonalforsamlingen (!). Dette er jo et antikvarisk og grusomt patron-klient forhold, som har bidratt til at politikken i Østerrike har blitt et særinteresse-spill. Proporz-systemet gjør jo at partipolitikken skjærer tvers i gjennom samfunnslivet – et «partiokrati» som bare Belgia og Italia er et snev i nærheten av (Luther 1999:125). Historisk har eksempelvis ØVP hatt en binding til den katolske-konservative subkulturen. I praksis vil jo dette systemet bety at for mange østerrikere har partimedlemskap vært en forutsetning for tilgang til husly, jobber og andre aktiviteter. Noe mer frihetlig og illiberalt finner man vel neppe, derfor har jeg stor sans for partier som representerer det tredje, langt mer uavhengige lageret, selv om FPØ er for innvandrerfiendtlig og BZØ er for langt til høyre i den økonomiske politikken. Det tredje lageret regnes for det tysk-nasjonale, som historisk har hatt bindinger til nazistene  (Muller 2006:94). Luther er litt mer vennligsinnet i sin beskrivelse av det tredje lageret, og skildrer dette lageret som å være utgjort av særlig anti-sosialisme og anti-klerikale. Trolig har den anti-kirkelige motstanden blitt svekket, men det tredje lageret kan likevel fortsatt beskrives som anti-sosialister. Wandruszka har karakterisert østerisk politikk som en sameksistens av tre ulike subkulturer, der hvert av de tre «lagrene» har sine tre respektive partier: SPD, ØVP og FDP. Framveksten av «lager»-systemet tilskrives 1880-tallet, og landets feilslått omlegging til en laisezz-faire-økonomi. Disse «lagerne» var i utgangspunktet dannet for å beskytte marginaliserte grupper, for å gjengi det med Luthers positive klangbunn. Det sosialistiske/ sosialdemokratiske klientellet var vanligvis en urban arbeiderklasse, folkene som tilhørte det katolske partiet var normalt småborgerskapet og bønder, mens de nasjonal-liberale rekrutterte spesielt blant bønder og offentlige tjenestemenn («Beamte»). Akademiske grupperinger hadde alltid hatt en forkjærlighet for det nasjonal-liberale i Østerrike (Luther 1988:214). Men; det tredje lagerets nasjonalisme forandret seg raskt fra å være en liberal-nasjonal rasjonell frigjøringsbevegelse, til å bli et sosialdarwinistisk prosjekt (Luther 1988:214). Dette var og er uforenelig med sosial-liberalismen. Det liberale lageret kjennetegnes særlig av anti-klerikalisme og konstitusjonalisme.  Ulike partier, som har representert det tredje lageret har blitt sett på som anti-system partier, og derfor ikke alltid like velegnede som koalisjonspartnere. Dette har forandret seg noe med tid og stunder, ettersom FPØ – som tradisjonelt har vært fanebærer for det tredje lageret – har endret seg noe over tid – som vi har sett. Måtte Liberalt Forum gjenoppstå.     

Kilder:

-         Wikipedia

-         Luther, Kurt Richard: “Austria – From moderate to polarized Pluralism” i Changing party systems in western Europe, David Broughton og Mark Donovan (red). London: Pinter Press

-         Muller, Wolfgang C.: “Austria – Tight coalitions and stable government” i Coalition governments in western Europe, wolfgang C. Muller og Kårre Strøm (red). Oxford: Oxford University press.

Liechtenstein – Europas høyrejuvel?

«Det progressive borgerpartiet» inntok 

regjeringskontorene i Liechtenstein i mars, etter at paritets konservative statsministerkandidat Adrian Hasler vant parlamentsvalget i februar.

Det var totalt fire partier som stilte til valg ved parlamentsvalget. Foruten det toneangivende høyrepartiet «det progressive borgerpartiet,» var hovedmotstander det kristeligdemokratiske sentrum-høyre partiet (?) «fedrelandsunionen» - VU. På tredje plass kom de kristelig-demokratiske utbryterne, som kaller seg «De uavhengige.» Partiet hevder selv de ikke er noe parti. Kanskje heller er de et en-saks-parti? Sammenslutningen hevder de forenes i kampen mot budsjettunderskuddet. Slike partier kan variere med virke virkemidler de ønsker å benytte for å gjøre dette, og jeg vet ikke eksakt hvilke virkemidler partiet forfekter. Det er i alle tilfeller grunn for å tro at også dette er et borgerlig parti. Men se her da, det finnes et fjerde og sentrum-venstreorientert parti også i Liechtenstein:  «Den frie listen,» som beskriver seg selv som et sosialdemokratisk, økologistisk parti. Interessant er det at det virker som om innbyggerne i det lille kongedømme dreier noe til venstre ved valget i februar, der «Den frie listen» vinner 2 mandater, og det nyopprettede partiet «De uavhengige» vinner totalt 4 taburetter. De to største partiene taper henholdsvis en og fem mandater, i en nasjonalforsamling som totalt huser 25 representanter. Liechtenstein har altså ved dette valget blitt mer partipolitisk fragmentert, noe landet nok prøver å forhindre med sperregrense på 8 prosent. Tredje og fjerde partiet har gjort det oppsiktsvekkende bra, og vesentlig bedre enn den omfattende meningsmålingen med 10.000 respondenter, offentliggjort i avisen «Liechtenstein Vaterland,» et par dager før valget.

Konservativ/ kristeligdemokratisk regjeringskoalisjon eller konservativ mindretallsregjering?

Parlamentsvalget var altså et valg til «Landtag,» som er en to-kammer nasjonalforsamling. Valgordningen er proporsjonal fordeling, og representantene velges til en periode på fire år. Miniputtstaten – med sine drøyt 218.000 innbyggere (mindre enn Bergen)– pekte altså på Adrian Hasler som statsminister, i kraft av at han er statsministerkandidat for det største partiet i nasjonalforsamlingen (partiets formann er etter det jeg har skjønt ikke Adrian Hasler, men Ernst Welch). Partiet mistet ett mandat siden forrige valg i 2009, ble partiet ble ved forrige valg det største partiet – og gikk forbi partiet som opplevde et velgerras: «Fedrelandsunionen.» Selv om landet har blitt mer fragmentert, har det kanskje blitt lettere for konservative «Det progressive borgerparti» å stable sammen en regjering, siden partiet – med 40,0 prosents oppslutning, får flertall med ett av alle de resterende partiene i nasjonalforsamlingen? Dette er et særdeles gunstig utgangspunkt for styring.  Men i et historisk perspektiv er kanskje det mest opplagte regjeringsalternativet en koallisjon med det mer liberale «Fedrelandsunioen.» Disse to partiene var i sin tid den lengstregjerende europeiske koallisjonen, et samarbeid som ble avsluttet såpass langt tilbake som i 1993. Jeg kjenner for lite til politikken i Liechtenstein til å svare på spørsmålet: «på tid til å ta opp tråden igjen – 20 år etter?» Siden vi er inne på historie kan det fortelles at partiet «det progressive borgerparti» ble stiftet i 1918, og har hatt majoriteten av representantene i en vanvittig lang periode, 1928 til 1970 – og ellers perioden 1974 - 1978. Partiet har historisk vært det statsbærende partiet i Liechtenstein. I «den lange konservative perioden» fram til 1970 var de enerådende i regjeringskontorene, i perioden 1970 til 1974 var de juniorpartner i regjeringskoalisjonen, likeledes perioden 1978 – 1993. Hva som helt skjedde i perioden 1993 – 1997 har jeg ikke kildetilgang til å svare på, men ved valget i 1997 gikk de uventet i opposisjon etter å ha tapt en taburett, til 10 plasser i nasjonalforsamlingen, og ble en kritiker – framfor en samarbeidspartner – til «Fedrelandsunionen.» I perioden fra 1997 til 2001 ble Liechtenstein nemlig ledet av Mario Frick i «Fedrelandsunionen.» Liechtenstein ble i perioden bokstavelig talt ledet av en gutt, siden Frick kun var 28 år da han tiltrådte. Han ledet Liechtenstein i en periode med oppløftende økonomisk utvikling. Han var – kanskje enn noe uforståelig – forfekter av å gi prinsen av Liechtenstein mer formell makt, ved den nye konstitusjonen av Liechtenstein, som ble vedtatt 2003. I perioden 2001 til 2009 het statsministeren Otmar Hasler, for «det progressive borgerpartiet. Hvorvidt dette var en koalisjonsregjering eller ikke, vet jeg ikke, og jeg er også usikker på om Otmar er i slekt med Adrian – dagens statsminister – siden de har samme etternavn. Den forrige regjeringen var under ledelse av Klaus Tschütscher, fra «Fedrelandsunionen.» Som dere ser har statministeren notorisk vekslet mellom de to store partiene, «Det progressive borgerpartiet» og «Fedrelandsunionen,» siden 1928 – med skiftende samarbeidsmønstre. I dag er det altså konservative «det progressive borgerpartiet» som styrer.

«Fedrelandsunionen» 

Etter valgresultatet var jeg usikker over hvorvidt «Fedrelandspartiet» ville inngå i koalisjon med «Det progressive borgerpartiet». Partiene har henholdsvis 33,5 prosent og 40,0 prosent oppslutning, og ville hatt styrt med omtrent ¾ av velgerne i ryggen. «Fedrelandspartiet» er tidligere i artikkelen omtalt som et kristeligdemokratisk parti. Partiet regnes i alle tilfeller for å være noe mer sentrumsorientert enn «Det progressive borgerpartiet.» «Fedrelandsunionen» har mere liberale strømninger enn «det progressive borgerpartiet.» I oppslagsverket «Political parties of the world» beskrives partiet som «det mer liberale» av de to store partiene. Partiet står for demokrati og sosial framgang, derfor synes jeg – apropos det førstnevnte – at det var ganske oppsiktsvekkende at partiet ved konstitusjonen av 2003 gav prinsen av Liechtenstein større makt. Partiet, som kjemper for sosial framgang, ble dannet etter 1. verdenskrig. Da under et annet navn, «Folkepartiet.» Historisk har partiet tiltrukket seg arbeiderklassestemmegiving i Liechtenstein, og kanskje viser underlagsmaterialet at partiet nettopp lekker stemmer til det mer sosialdemokratiske «Den frie listen.» Partiet opplevde et solid velgerfall i 2001, da partiet gikk inn for å overlate mer makt til prinsen, framfor folket. Partiet hadde statsministeren under forrige parlamentsperiode, 2009 – 2013, ved Klaus Tschuetscher. Partiet styrte denne perioden med absolutt flertall – 13 av 25 seter I nasjonalforsamlingen. Eksperter og meningsmålinger forventet at “Det progressive borgerpartiet vil beholde makten I 2009, men slik gikk det altså ikke. Fedrelandspartiet fikk ved valget i 2009 utrolige 47,6 prosent av stemmene (mot «det progressive borgerpartiets» 43,5 prosent av stemmene). Ifølge Political Intelligence Briefing skyldtes de konservatives valgnederlag kritikk av statsminister Otmar Hasler, skatteskandale og Liechtensteins kontroversielle bankpraksis. Rikets bankpraksis førte igjen til økt oppslutning om partiet «Den frie listen,» et velgertap som også kom det mer liberale «Fedrelandsunionen» til gode. Det skrivende stund blir det spennende hvilken tilværelse den mer liberale «fedrelandsunionen nå velger: samarbeid eller opposisjon til konservative «Det progressive borgerpartiet?»

Situasjonen i april 2013

Hvordan gikk det til etter valget i Liechtenstein?  Jo, ifølge konstitusjonen er regjeringen et kollegialt organ som etter det jeg har skjønt ikke skal bestå av mer en fem statsråder, ifølge grunnloven. Siden 27. mars 2013 har landet blitt styrt av en koalisjonsregjering under ledelse av Adrian Hasler, med ytterligere to ministre fra sitt eget parti «Det progressive borgerpartiet» og to fra det mer liberale «Fedrelandsunionen. Det ble altså en sentrum-høyre-regjering, etter overveldende flertall til de to store borgerlige partiene. Ingen nye blokkoverskridende eksperimenter denne gangen heller, ei heller mindretallsregjering med vekslende støtte.  

En framtidig statsminister: Sveinung Rotevatn

Det er landsmøte i Venstre i helgen, og kanskje har jeg aldri vært mer enig i politikkformuleringene enn nå? Tidligere har jeg skrytt av partiprogrammet, og jeg blir ikke mindre entusiastisk med de landsmøte-vedtakene som tikker inn. Det er rett og slett et eventyrlig og realistisk partiprogram. En som ligger mitt hjerte svært nær er den fremragende Sveinung Rotevatn.

Vedtakene har jeg fått med meg via twitter. Først til et vedtak som slekter på skattefradragsordningen jeg nylig blogget om: Venstre vil gi skattefradrag hvis du iverksetter energibesparende tiltak i egen bolig. Jeg mener skattefradrag burde vært gitt på alle tiltak i egen bolig som også utvider boligmassen for utleieformål, siden dette ville gjort noe med huspresset i de store byene. Men begge tiltak har i alle tilfeller det til felles at dette vil komme små- og mellomstore bedrifter til gode. Man kan selvsagt peke på problemer med kontroll og byråkratisering i arbeidet med å definere energibesparende tiltak, og derfor burde således all renovering trekkes fra. Men dette er i hvertfall et skritt i riktig retning. Et vedtak som jeg ikke mener er skritt i riktig retning er å innføre allmenn verneplikt, også for kvinner. Man kan argumentere på ulikt vis, men jeg synes Unge Venstre sitt forslag om profesjonalisering av forsvaret er riktigere vei å gå – selv om høvdinghelten Odd Einar Dørum er i mot dette. Man skal ikke tvinge folk til allmenn verneplikt, og denne uretten blir ikke bedre om den også skal gjelde for kvinner. Dessuten tror jeg ekspertstyrker er mer formålstjenelig for å løse framtidens militære utfordringer. Kunnskap er det viktigste grunnlaget for verdiskaping, demokrati og velferd: Venstre vil i den forbindelse gi 3 prosent av BNI til forskning; herunder øke grunnbevilgningene solid til universitet og høyskole. Et ambisiøst og framtidsrettet tiltak. Hvordan disse pengene skal brukes innenfor kunnskapssektoren kan man jo særlig stille spørsmål til; forenklet sagt – skal det tilfalle i bredde eller i dybden – men i alle tilfeller er forskning nøkkelen til et framtidig kunnskap- og fordomsfritt samfunn. Venstre sier nei til karakterer i barneskolen. Flott! Man trenger ikke et sorteringssamfunn fra man er barn – heller ikke hva gjelder kunnskap. Gode underveisvurderinger er veien å gå, der læring framfor noe er en prosess. Venstre sider ja til obligatorisk fremmedspråksundervisning fra femte trinn. Dette er en fornuftig måte for barn til å bygge identitet og tilhørighet, der man sier nei til Frmaskrittspartiets assimilieringspolitikk, der man skal gi avkall på opphav for å tilpasse seg det såkalt norske – en helt tøvete debatt på mange vis. Samtidig støtter jeg Venstre sitt forslag om å stille krav til norskkunnskaper til innvandrere. På den måten kan de bli godt integrert, det vil si fungere i det norske samfunnet. Dette er avveinings-Venstre på sitt beste. Jeg skulle ønske at Venstre samtidig tok inn over seg at Norge ikke trenger å lære mennesker opp i to skriftspråk, der jeg skulle ønske at Venstre – som følge av et stadig mer multikulturelt samfunn – vedtok at elever bare skal kunne å beherske å skrive én form for norsk: Enten bokmål eller sidemål. Venstre vil ha en moderne industripolitikk, der bedriftene skal stilles til ansvar for egne utslipp. Kjempebra, og begrensning av eksternaliteter er knallbra! Varig vern av sårbare havområder er også kjempebra: Nasjonalparker til havs, for å verne om fiskeindustrien. Stiller imidertid spørsmål til om områedene som foreslås vernet er for omfattende? Studenter skal få lov til å være studenter, heter det fra Venstres landsmøte. Der er jeg helt enig, av mange grunner. Det skal ikke være slik at studenter skal være avhengig av foreldrenes lommebok og økonomi vedrørende evnen til å overleve – og ressursene man har til å få tid til å fordype seg i pensum. Dette er en av vår tids største kunnskapsutfordringer. Derfor er det bra med 11 måneders studiestøtte, at den prisreguleres – og ellers høynes (Hvilket kan gjøres med de forespeilte 3 prosentene til forskning). 1 % av BNI til bistand er også bra, som komplementeres med fri import fra lavinntektsland. Har litt problemer med å skulle definere lavinntekstsland, der noen urettferdig vil havne akkurat utenfor definisjonen, men mer frihandel og mindre proteksjonisme er bra. Hva gleder bistand kan den kanaliseres feil til å regelrett bygge opp autoritære regimer, men da tror jeg mer på kunnskap om dette, framfor å redusere bistanden fra verdens rikeste land. Venstre viderefører også arven etter Lars Sponheim, med ordene: Venstre tuller ikke med penger, vi tuller ikke med næringslivet, vi tuller ikke med handlingsregelen. Dette er kanskje å kaste glør i øynene på Framskrittspartiet, som nettopp vil rykke ved handlingsregelen. Kanskje er det riktig at Venstre med dette får en framtidig nærings- og handelsminister, der de nok ikke er store nok til å kreve finansministeren.  Listen kunne vært mye lengre, men det er altså disse sakene jeg har bitt meg merke i på twitter.

En regjeringssjef?    

Sveinung Rotevatn imponerer. Han har i en rekke uttalelser vist at han er en Venstre-mann som tenker bredde i programformuleringene, og politiske plasserer han seg mellom Arbeiderpartiet og Høyre – for å si det enkelt, men viser samtidig til at Høyre er den mest naturlige samarbeidspartneren i praktisk politikk. Etter mitt skjønn kan jeg ikke forstå noe annet enn at den mannen er en framtidig statsminister.

"…if you want to test a man's character, give him power."

…men det kan være en dyrekjøpt opplevelse. De fleste har vel likevel opplevd at tillit blir misbrukt.

Sitatet er av Abraham Lincoln. I vinter så jeg filmen om USAs 16. president sammen med en kamerat. Filmen syntes jeg var middelmådig, terningkast 3 om jeg erindrer rett (Steven Spielberg har regissert filmen, og han har kanskje også hatt andre produksjonsroller. Kritikerne later til å ikke tørre å kaste under terningkast 4, når det dreier seg om Spielberg.) Bakgrunnen for min lunkne opplevelse av filmen skyldes – om jeg husker riktig – hovedsakelig to forhold: For det første er det lite å hente for de som ønsker å vite mer om mennesket Abraham Lincoln. Hans liv blir overfladisk behandlet fordi handlingen omhandler spillet og drakampen mellom ulike fraksjoner i nasjonalforsamlingen om nytt grunnlovsforslag. For det andre, som henger sammen med det første, blir det for mye teknikaliteter omkring det nye grunnlovsforslaget som filmens handling tar utgangspunkt i.  

Sitater fra Abraham Lincoln glimret også med sitt fravær i filmen - Abraham Lincolns sitater er verd en diskusjon i seg selv. Her vil det gjennomgås noen av dem.

Hans sitater er dyp livsvisdom, og noen ganger ispedd humor. Et sitat av den humoristiske sorten, men som like fullt er svært klok er:

«Better to remain silent and be thought a fool than to speak out and remove all doubt.»

Ofte tar det lang tid før jeg tar ordet på et sted, eller i en forsamling, med den mer eller mindre ubevisste tanken om at jeg ikke må dumme meg ut, fordi jeg ikke har fakta inne, eller har andre holdninger enn den rådende. Da kan det være greit å støtte seg til Abraham Lincoln-sitatet, og føle seg ikke så dum som tilfellet er når man levner all tvil. Husk på at Einstein ikke snakket før han var fire år, visstnok i frykt for å ikke si noe feil. Meg og Einstein, Einstein og meg.  

Human action can be modified to some extent, but human nature cannot be changed.

Ett av mine absolutte favorittsitater av Abraham Lincoln. Er enig i at det enkelte menneskets natur er i hovedsak ganske uforandelig. Imidlertid kan lover og moral – som kan forandres noe over tid, og ved moral også noe av menneskets væremåte – begrense noe av utslagene mennesket har på negativ atferd. Det kan samtidig være grunn til å føye til at de fleste er utstyrt med noe ulikt moralsyn, slik at det som oppfattes som umoral hos noen, kan oppfattes aktverdig av andre. Imidlertid er jeg enig i Abraham Lincoln i at menneskets natur stort sett er uforandelig. Derav tror jeg ikke folk forandrer seg i særlig grad i gjennom et livsløp, selv om selvsagt noen sider ved dem selv kan vektlegges litt ulikt i de forskjellige faser. Jeg mener at man trenger ikke å ilegge verken et positivt eller negativt menneskesyn for å mene dette: Om mennesket er grunnleggende godt eller dårlig er irrelevant for å tro om mennesket forandrer seg eller ei.

I don't think much of a man who is not wiser than he was yesterday.

Sitatet utviser forsåvidt et positivt syn på læring, og trop å framskritt. Jeg tror det er viktig for mennesket å hele tiden strekke seg, å bli bedre, på alle livets områder. Den som ikke velger å se framover, men henfaller til reaksjonisme og nostalgi/ mimring – som også er aspekter ved sitatet – tror jeg har liten tro eller frykt for framtiden. Det er et dårlig utgangspunkt for å møte morgendagen, derfor har jeg alltid valgt å se framover. Enkelte har vel opplevd at folk har henfalt til et tidligere stadier i livsløpet når man står ovenfor problemer eller utfordringer? Beklager at dette blir noe abstrakt, men vil unngå å snakke om temaet i klare ordelag.  

You cannot escape the responsibility of tomorrow by evading it today.

“Frihet og ansvar” henger som kjent i sammen. Å løpe fra ansvaret i dag frir deg ikke fra ansvaret i morgen. Man kan alltid bli hjemsøkt av fortiden, og derfor bør ikke ens frihet bli bundet i lenker av tiden som var. Derfor bør man hver dag leve som ansvarsfulle individer, som tar ansvaret for seg selv, sine nærmeste og samfunnet – slik at man ikke blir hjemsøkt av fortidig atferd.  

«I will prepare and some day my chance will come.»

Dette sitatet tolker jeg spesielt i to henseender: For det første, selv om dagen i dag kan oppleves trøblete, spiller sitatet på at det nettopp finnes en morgendag, en framtid. En dag vil jo fornuften seire? Og for det andre, får du ikke uttelling for den jobben du gjør i dag – her og nå – finnes det en framtid der man kan få uttelling for det arbeidet som gjennom tid har vært nedlagt. Sitatet spiller på at det gjelder å stå på, for sitatet reflekterer tanken om at fornuft og framtiden vil seire.

No man is good enough to govern another man without that other's consent.

Har tidligere blogget om autoritet, og jeg tror heller ikke at noen lar seg styre uten deres samtykke. Jeg tror dette i aller høyeste grad gjelder på medmenneskelig nivå, framfor på høyere nasjonalstatlig, demokratisk nivå.

“If this is coffee, please bring me some tea; but if this is tea, please bring me some coffee.”

Ikke så veldig begeistret for utsagnet, siden dette kan tolkes i flere retninger, der særlig ett aspekt er lite moralsk. En kan jo åpenbart tolke dette sitatet som at gresset alltid vil være grønnere på den andre siden. «the other man’s grass is always greener, the sun shines brighter on the other side,» som det heter i sangen (om enn ikke tekst av Abraham Lincoln.) Tolker man utsagnet dit hen, tror jeg det har mye for seg. Hvis utsagnet imidlertid skal tolkes som vilkårlighet, dirigering og slaveriliknende tilstander – der det siste nok neppe var i Abraham Lincolns tanker – er jeg svært lite begeistret for sitatet.

«You can not strenghten the poor, by weakening the rich»

Ett av mine absolute favorittsitater av Abramham Lincoln, som forøvrig ellers har mange “can not…»-sitater. Dette kan tolkes på politisk så vel som mellommenneskelig nivå. Jegg synes det på mellommenneskelig nivå er mest fruktbart. For meg handler sitatet enklest sett at «man blir ikke bedre ved å gjøre andre dårligere.» De fleste har vel opplevd at misunnelse og sjalusi er drivkraften noen har til å rive noen ned fra det de opplever som en pidestall.  

Så kan man avslutte med et sitat som står godt i sin enkelthet, og bør være et kompass for hvordan man bør håndtere livet:

Whatever you are, be a good one.