Det er all
mulig grunn til å sette ordet «valg» i gåseøyne for de som er moderate
borgerlige liberale, og som sokner mellom sosialdemokratiet og konservative. Det
finnes i realiteten ingen interessante alternativer. Det tidligere partiet
«Liberalt forum» har forsvunnet i Østerrike. Mange har syntes de ble for
økonomisk liberale, og kartlegging har vist at de i overmåte hadde støtte fra
høyere middelklasse – et velgergrunnlag som kanskje har vist seg å være for
smalt til å bli et bærekraftig folkeparti over tid, samt at velgere har gått
til konkurrenten FDP, og kanskje særlig BZU? De partiene som gjenstår er maktivrige
partier, som SPD (Sosialdemokratene) og ØVP (konservative), som har regjert
sammen de siste 5 årene, på tvers av blokkpolitikken, blant annet til forsvar
for den østeriske lager-strukturen - som
jeg senere vil komme tilbake til. Oppslutningen om partiene SPD og ØVP har vært
bemerkelsesverdig stabile i etterkrigstidens Østerrike, fram til 1986, da de
fram til dette tidspunktet hadde mellom 87,3 og 96,4 prosent av stemmene i
hvert valg. I dag har partiene rundt 50 prosent av stemmene, ifølge
meningsmålinger, og omtrent 25 prosent oppslutning hver. Det finnes bare en
hovedutfordrer til disse to partiene (som også forenklet sagt har rundt 25
prosent av stemmene hver): FPØ. Dette er et fremmedfiendtlig
populistisk-liberalistisk parti (på ytterste høyrefløy). For lang tid tilbake,
i partiets opprinnelse, var FDØ utgjort av tyske nasjonal-liberalere (med
røtter tilbake til 1848), men etter at Jurg Haider (1950 – 2008) overtok
partiet i 1986 har partiet gradvis endret kurs, og har ganske lenge vært
landets parti for høyreorienterte, isolasjonistiske europaskeptikere. Det kan
nevnes at i flere etterkrigsvalg fram til 1986 – på tross av proporsjonal
valgordning – har flere regjeringer blitt dannet på bakgrunn av majoritet til
ett av de to store partiene. Hovedfaktoren til hvorfor de to store partiene har
redusert sin oppslutning, er hovedsakelig FPØ sin framvekst, selv om
etableringen av partiene De grønne (1985) og Liberalt Forum (1993) også har
bidratt litt – og senere BZU (2005). Siden 1986 har det på grunn av den
parlamentariske situasjonen vært vanlig med storkoalisjon mellom ØVP og SPØ
(selv om de har regjert sammen også tidligere i historien). Dette gjør
Østerrike ganske unik i vest-europeisk sammenheng, med tanke på blokkoverskridende
koalisjonsdannelse, selv om også Tyskland har hatt regjeringssamarbeid over
sentrumskillet.
Østerisk etterkrigspolitikk
Politikken i
Østerrike i etterkrigstiden har vært kjennetegnet av to hovedsaker: Skape østerisk
suverenitet og gjenoppbygge landet (Muller 2006:95). Østerrike var okkupert i
10 år av allierte styrker, og forsøke på å få dem ut av landet bandt sammen de
store partiene. Det andre store målet var økonomisk gjenoppbygging – som mange
mente, og slik ble det – krevde et nært samarbeid mellom bønder, kapital og
arbeid. I parlamentet ble disse gruppene representert ved ØVP og SPØ. To andre
store saker har vært «push-and-pull»-faktorer, hva gjelder samarbeid mellom ØVP
og SPØ: Det har vært behov for stramme budsjetter, etter overforbruk på 1970-
og begynnelsen av 1980-tallet. For det andre har det vært konsensus mellom
ledende politikere at Østerrike skal tilnærme seg EU. Noen av vedtakene i
østerisk politikk – særlig hva angår EU (men også budsjett)– har krevd 2/3
flertall i nasjonalforsamlingen, hvilket forklarer de senere tiders skapelse av
storkoalisjoner mellom SPØ og ØVP. Det er også grunn til å tro at koalisjonen
mellom ØVP og FPØ – i mangel på kvalifiserte flertall – har hindret dem i å
implementere politikk. Sånn sett kan dette omtales som en virkelig «konservativ»
regjering.
Østeriske konfliktlinjer
Faglitteraturen
beskrives konfliktlinjemønsteret i Østerrike noe forskjellig, ut i fra den
litteraturen jeg har til rådighet. Wolfgang C. Muller (2006:87) beskriver
hovedkonfliktlinjene som en sosio-økonomisk høyre/venstre dimensjon som den
ikke overraskende viktigste politiske skillelinjen. Dette er helt jo normalt viktigste
konfliktlinje i vestlig sammenheng. Indikatorer som inngår her for Østerrikes
vedkommende er størrelsen på offentlig sektor, skattespørsmålet og størrelsen
på offentlig sektor. Kurt Richard Luther
er enig i at denne konfliktlinjen er mest framtredende, men foreslår å kalle
konfliktlinjen «eiendomsspørsmålet,» og da er det i hvert fall minste grunn til
å tro at eiendom bør inngå som en sentral indikator i den sosio-økonomiske
høyre/ venstre dimensjonen – et noe mer høyreorientert ladet dimensjonsnavn,
men kan likevel gi en pekepinn på at særlig eiendom – som indikator i den
sosioøkonomiske høyre/ venstre dimensjon er særlig viktig. Den andre viktige
konfliktlinjen, i følge Muller, er en religiøs/ sekulær konfliktlinje. Historisk
har dette delt SPØ og ØVP i like stor grad som den sosioøkonomiske høyre/
venstre dimensjonen. Økende sekularisering har imidlertid ført til at
konfliktlinjen har svekket seg, selv om den fortsatt er viktig (Muller
2006:87). Dette gjelder særlig spørsmål
knyttet til abort, skilsmisse og homofili.
Her utgjør ØVP den religiøse ytterkant, mens SPØ utgjør den sekulære
ytterkant. Det mest spennende i denne sammenheng er FPØ, som tradisjonelt har
vært veldig anti-klerikale (altså motstandere av kirken), men som i de senere
år har blitt mer religiøst orientert på grunn av økende sosialt-konservativt
tankegods, av så vel ledere i partiet, medlemmer, som velgere. I dag er FPØ det
nest mest sosial-konservative partiet – og etterfølger ØVP (Liberalt Forum, det
nylig forsvunnede østeriske liberale partiet, har aldri bedrevet
sosial-konservativ flørting) Det har de senere år vært de grønne, framfor FPØ,
som har stått for synspunkter som er mer sekulære enn sosialdemokratiske SPØ. I dag har det vokst fram andre
konfliktlinjer, skriver Muller, men jeg synes personlig han er litt vel varsom
med å angi nye konfliktlinjer. Muller trekker fram vekst/ vern dimensjonene,
som særlig har gitt De grønne framgang. Det er grunn for å tro at både SPØ, ØVP
og FPØ er vekstpartier, slik at De grønne har kanskje enerett på
verne-interesser. De grønne har ligger stabilt på rundt 13-14 prosents
oppslutning i 2012, hvilket er stort til å være et Vest-europeisk, så vel
Vestlig, miljøparti. Kanskje har dette en sammenheng med at de tre
toneangivende ikke bare har avfeid klimaproblematikken, men (nettopp derfor)
latt være å inkorporere miljøspørsmål i sine partiprogram? Det er kanskje grunn
for å tro det? Til sammenlikning er ikke det tilfelle for Norge, der både
Venstre og SV har absorbert i betydelig grad klimaproblematikken (også andre
partier, men disse var kanskje først ute) i sine partiprogram. FPØ er kanskje
nettopp et protestparti mot at klima blir satt på dagsorden, samtidig som
partiet protesterer også mot annen samfunnsutvikling. Den fjerde konfliktlinjen
som Muller nevner er innvandringsspørsmålet. Dette har nok i særlig grad
tjent FPØ (og til en viss grad BZØ), men det er grunn til å tro at dette har
gjort både SPØ og ØVP ganske restriktive i spørsmålet. En femte konfliktlinje jeg vil foreslå
er internasjonalisering/ isolasjonisme, der østerrikerne er særlig delt
i EU-spørsmålet. Østerrike kom jo som kjent med i EU ikke før i 1994, og har
vært en konfliktlinje siden. Begge de to partiene på ytre høyre – FPØ og BZØ –
er euroskeptikere. Kanskje er det grunn til å også inkludere en sjette
dimensjon, Flanagans frihetlige/ autoritære konfliktlinjeakse, som
nettopp markere skiller mellom gamle og nye verdier. Her er det grunn for å tro
at De grønne forfekter frihetlige/ nye verdier, mens FPØ og BZØ forfekter
autoritære/ gamle verdier. Kan være enig at alle nye verdier ikke nødvendigvis
er frihetlige, eller at gamle verdier er autoritære, men dette er altså
Flanagans begrepsapparat, og det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte
dette. Og kanskje er det noe som er
overlappende i det tre siste forelagte aksene, men dette er altså bare et
forslag som ikke er utarbeidet, men som kan gi et godt bilde av
konfliktlinjemønsteret i Østerrike.
Det østeriske partisystemet
Det østeriske
partisystemet består i dag av fem parlamentariske partier, og disse ville jeg
gjennomgå under. De fem partiene er SPØ (Sozialdemokratische
Partei Österreichs), ØVP (Österreichische
Volkspartei), FPØ (Freiheitliche Partei Österreichs) BZØ (Bündnis
Zukunft Österreich) og De Grønne (Die Grünen). Partisystemet har ellers to andre
nykommere som man bør være litt oppmerksomme på, «Piratene» og «Stronach,» men
de partiene drøftes ikke her.
SPØ
Partiet er
ifølge Wikipedia et av de få strømlinjeformede sosialdemokratiske partiene, som
har beholdt sine sosialistiske røtter og forkastet neo-liberalismen. Kanskje er
dette en måte å pakke inn i fine ordelag at partiet er sosialdemokratiske
museumsvoktere? I etterkrigstiden har partiet vært en forkjemper for østeriske
vestlige orientering. I perioden 1947 –
1966 var partiet en juniorkoalisjonspartner i regjering med ØVP. I 1970 kom
partiet alene tilbake til regjeringsmakten, under ledelse av Bruno Kreisky, og
styrte med mindretallsregjering fram til 1971 – da de fikk flertall i
underhuset, som varte gjennom valgene i 1975 og 1979. I 1983 mistet de
majoriteten i parlamentet, og dannet regjering med FPØ. I september 1986, på
grunn av FPØ sin dreining mot høyre, trakk SPØ seg fra koalisjonen – hvilket
kostet dem mange velgere ved valget i november. SPØ dannet igjen koalisjon med
ØVP i januar 1987. Regjeringen privatiserte faktisk en del (Day 2001:30). SPØ/
ØVP koalisjonen fortsatte etter valget i 1990, og SPØ var i hvert fall største
parti etter valget i 1990. Ved valget i
oktober 1994 fikk SPØ katastrofeoppslutning, 35,2 prosent av stemmene – men
partiet stod på å fortsette regjeringssamarbeidet med ØVP. I oktober 1995
kollapset koalisjonen grunnet uenighet om statsbudsjettet. Det ble avholdt et
nytt valg til nasjonalforsamlingen i desember 1995. Mot de fleste odds ga dette
en markant oppgang for SPØ, med 71 seter og 38,1 prosents oppslutning. I mars
1995 gikk derfor Vranitsky på sin femte periode som kansler, og videre
koalsijon mellom SPØ og ØVP. I januar 1997, etter det valget til
Europaparlamentet, som var et nederlag for SPØ, gikk Vranitsky av – og
forklaringen legger man som regel på privatiseringen av Østerrikes nest største
bank: «Creditanstalt,» og velgernes tilhørende misnøye. Arkitekten bak privatiseringen var
finansminister Victor Klima, og etterfulgte Vranitsky som kansler. Det nye valget i 1999 viste en tilbakegang
for SPØ - så vel som koalisjonspartner
ØVP. SPØ falt til 33,2 prosent av stemmene, hvilket ble ansett som nok et
katastrofevalg. Klima gikk av, og ØVP dannet heller regjering med FPØ. Fra 2008
har partiet regjert i ny storkoalisjon, fram til nå. SPØ har ellers villet
holde Østerrike utenfor NATO.
ØVP
ØVP ble
formelt dannet under nåværende navn i 1945, og var ledende koalisjonspartner
sammen med SPØ i perioden 1945 – 1966. ØVP tapte knapt ved valget i 1970, og
måtte etter dette tilbringe 16 år i opposisjon – til 1986. 1986 var ikke noe
knakende godt valg for ØVP, men de dannet i alle tilfeller storkoalisjon med
SPØ. Koalisjonen fortsatte etter valget
i 1990 – med ØVP som juniorpartner. Tidlig 1990-tall var frafallet av velgere
til FPØ sterkt merkbart (Day 2001:28). Dette ble særlig synlig ved valget i 1994
– der partiet ikke fikk mer enn 27,7 prosents oppslutning. ØVP fortsatte
imidlertid i koalisjon med SPØ. ØVP/ SPØ
koalisjonen falt i 1995 på grunn av uenigheter ved statsbudsjettet, og nyvalg
ble skrevet ut i desember samme år. Til
alles store overraskelse førte valget til en framgang for ØVP, og fikk en andel
på 28,3 prosent av stemmene. I mars 1996 gikk de inn i en ny koalisjon med
SPØ. ØVP har ønsket NATO-medlemskap for
Østerrike. På det området skiller partiet seg markert fra SPØ, som har vært motstandere
av NATO-medlemskap. Mange forklarer at SPØ som største regjeringspartner, og
framveksten av FDP, nettopp har gått på bekostning av oppslutningen for ØVP. I
oktober 1999 ble ØVP redusert til tredje største parti. Oppslutningen var nede
på 26,9 prosent. Partiets leder på den tiden, Wolfgang Schussel, annonserte at
partiet ville innta en opposisjonstilværelse, derfor var det særdeles
overraskende at de inngikk i en koalisjonsregjering med FDP. FDP måtte imidlertid
gi avkall på sine mest ytterliggående standpunkter. FPØ sin deltakelse i
regjeringen førte til sanksjoner fra EU, sanksjoner som var omstridte fordi man
stilte spørsmål til i hvor stor grad man kunne straffe et lands
partisammensetting etter demokratiske valg. Ikke uventet kjemper det konservative
partiet ØVP for tradisjoner, stabilitet og sosial orden. Partiet er spesielt
motstandere av å fjerne den ufullendte splittelsen mellom kirke og stat. Partiet
er generelt skeptiske til samfunnsmessig ingeniørkunst. Partiet har
hovedsakelig definert seg selv som katolikker og anti-sosialister. ØVP sin
økonomiske politikk har i etterkrigstiden blitt beskrevet som en sosial
markedsøkonomi. I disse dager, I henhold til økonomisk politikk, står partiet
for økonomisk liberalisering, der de ønsker å redusere en relativt stor
offentlig sektor, velferdsreform og generell deregulering. ØVP er det partiet
som ligger nærmest den katolske kirkes lære i Østerrike. I utenrikspolitikken
støtter de europeisk integrasjon. Og i de siste to tiårene har partiet har
partiet inntatt mer miljøvennlige standpunkt enn andre konservative partier.
FPØ
Partiet FPØ
ble etablert i 1956, og det var lenge ansett som et parti for gammelnazister
(Luther 1988:213). I 1979 ble partiet imidlertid inkludert i foreningen Liberal
Internationals, og har ikke bare med medlemskapet – men jf. utviklingen i
partiet – blitt et mer stuerent liberalt parti, i hvert fall inntil Jurg Haider
overtok lederskapet i partiet i 1986. FPØ forfekter det tyske (politiske)
begrepet Heimat. Heimat er vanskelig å oversette, men kan kanskje best betegnes som
nasjonal enhet eller fedrelandsenhet. Partiet har under ledelse av
Heinz-Christian Strache fokusert på nettopp «Heimat» og sosialpolitikk. Dette
betyr at partiet fremmer østerisk identitet og sosial velferd. Økonomisk står
partiet for regulert liberalisme, og er kanskje noe mer moderate enn BZØ i den
økonomiske politikken. Men; også FPØ ønsker privatisering og lave skatter – men
ønsker samtidig å forsvare velferdsstaten. Akkurat på det økonomiske området
fortoner ikke partiet å ligge særlig langt fra mitt politiske ståsted. Partiet
argumenterer videre for at dagens velferdsordninger ikke kan opprettholdes med
landets nåværende innvandring. Kanskje er partiet ikke så ulikt noen fraksjoner
i det norske Fremskrittspartiet, på enkelte områder. FPØ har blitt beskrevet
som et høyreorientert, populistisk, nasjonalkonservativt, høyrekonservativt,
høyrenasjonalt og ytterste høyre. Kanskje var dette mer betegnende under Jurg
Haiders ledelse, enn det er under Strache. Det kan jo nevnes at jeg vurderer
det slik at FPØ er et utpreget «kader-parti,» for å bruke Duvergers betegnelse,
og kan på grunn av sin elitistiske lederkultur (altså mye makt til leder(ne),
variere mye ettersom hvem som nettopp leder partiet. Deres nasjonalisme er likevel
sterk, det samme er – ifølge Wikipedia - deres libertarianske profil, med vekt
på «freiheitlich.» det er vanskelig for meg å vite om dette stemmer overens i
med dagens politikk, men FDP har i hvert fall de siste 25 årene vært
kjennetegnet av dette. På bakgrunn av det som her er skrevet kan det virke som
om partiet snakker litt med to tunger; «ja, takk begge deler» i den økonomiske
politikken. Kanskje heller ikke her ulikt ett norsk parti. Prinsippet «individuell
frihet» i samfunnet var allerede en bærebjelke for FPØ på 1950-tallet. Partiet
forente liberalisme med vennlighet overfor Tyskland, hvilket partiet selv ikke
har sett på som noe motsetningsfullt. Fra andre halvdel av 1980-tallet og i
løpet av 1990 tallet utviklet partiet seg i den økonomiske politikken, som
allerede berørt. De støtter skattereduksjon, mindre statlig intervenering og
privatisering. Sent på 2000-tallet har
partiet igjen gått noe tilbake til sitt gamle kjennemerke, der de kombinerer
skattereduksjon osv. med støtte for velferdsstaten. Det triste er at de i stor
grad har lagt roten til de fleste sosiale problemer på innvandring, og deres
«sugerør-ned-i-statskassen»- mentalitet, som ifølge FPØ truer velferdsstaten,
herunder pensjoner. Anti-establishment-holdninger står sentralt i partiet, et
trekk som alltid har vært framtredende i det tredje tyske lageret, som jeg vil
komme tilbake til. I løpet av 1980- og 1990-tallet var det tiltakende misnøye
blant stadig flere østeriske velgere, med topartistyret av SPØ og ØVP. Dette
skjedde samtidig med at Jurg Haider var leder for partiet, som presenterte FPØ
som det eneste partiet som kunne utfordre topartiregjeringene. FPØ kritiserte sterkt
på den makten som angivelig lå konsentrert rundt en elite, fram til FPØ inntok
regjeringskontorene i 2000. På 1990-tallet ville partiet erstatte «Den andre
østeriske republikken» med en «tredje republikk.» Dette er en politikk jeg i
hovedsak støtter, noe som henger sammen med det antikvariske og kasteaktige
Lager-systemet, hvilket jeg senere vil komme tilbake til. Hovedessensen i
forslaget er kanskje dette, men FPØ kjempet i så måte for konkrete politiske
som skulle forandre Østerrike fra «en partistat til mer borgerdemokrati»
Partiet ønsket flere folkeavstemminger, direkte valgt føderal president,
betydelig reduksjon i antallet ministre, og overlate mer makt til delstatene og
lokale beslutningsorgan. Undersøkelser har vist at anti-establishment-holdninger
til partiet kan i stor grad forklare dets høye oppslutning, og det er
berettiget og vil berøres nærmere vedrørende lager- og proporz-systemet. De
fleste FPØ-representantene i nasjonal-forsamlingen hoppet imidlertid over til
BZØ i 2005. Immigrasjon/ innvandring har vært en het potet i østerisk politikk
siden 1980-tallet – fra tiåret da innvandring ble drøftet med mer kritiske øyne
i den Vestlige verden. Under Haiders lederskap forandret immigrasjonsskepsisen
seg innad i FDP, fra å ikke være på listen over de 10 viktigste sakene i 1989,
til å være den nest viktigste saken i 1992. Partiet hadde en underskriftsaksjon
i 1993, som kan oversettes med «Østerrike først,» hvor hensikten var å forlange
en folkeavstemming om å stille seg positiv eller negative til følgende
uttalelse: «Østerrike er ikke et immigrasjonsland.» Østerrike ønsket å beskytte
kulturell identitet og sosial sameksistens, noe de bare mente kunne
opprettholdes ved innvandringsstopp. På slutten av 1990-tallet advarte partiet
i økende grad mot ytterliggående islamister, noe som senere ble utvidet til en
bekymring mot islamisering av samfunnet og et økende antall muslimer generelt.
Iløpet av perioden med ØVP-FPØ-regjering ble også innvandringen redusert, der
antallet som fikk innvilget asyl sank fra 32.000 i 2003 til 13.300 i 2006. Fra
midten av 1980-tallet ble også begrepet «Heimat» vektlagt sterkere, og blitt en
sentral del av FPØ sitt tankegods. Under Strahes lederskap har begrepet
«Heimat» blitt videreutviklet til å stikke dypere enn tidligere. FPØ sin
posisjon endret seg mellom 1989 til 1990, fra å gå fra ja til EU til Nei til EU
– og de støttet ikke uventet nei-siden da landet gikk inn i EU i 1994. Siden
1990 har også euroskeptisismen og østerisk patriotisme tiltatt. FPØ opponerte
mot å erstatte den østeriske shillingen med euroen i 1998, men tapte også den
kampen. FPØ har også vært motstander av tyrkisk innlemmelse i EU, fordi de
representerer en helt annen politiske kultur. Skulle Tyrkia innlemmes, vil
Østerrike forlate EU, ifølge FPØ. FPØs holdning til USA og Midtøsten har utviklet seg over tid. Mens noen
høyreorienterte fraksjoner i partiet holdt ant-amerikanske posisjoner på 1970-
og 1980-tallet (på grunn av amerikansk kulturhegemoni og deres overskygging av
Europa på politikkens verdensscene). FPØ har utviklet en mer positiv holdning
til USA under Jurg Haiders lederskap på 1980- og 1990-tallet. Dette forandret
seg imidlertid i 2003 etter at Haider besøkte Irak (jo det er sant), og uttalte
at amerikansk politikk ikke var særlig annerledes en Iraks – under Bush
jr. Israel har også etter hvert blitt en
skyteskive for FPØ, og sånn sett skiller partiet seg fra norske FRP – som det
på noen områder er naturlig å sammenlikne seg med, men altså ikke deres
holdning til verken USA eller Israel. Under Heinz-Christian Straches lederskap
fra 2010 har partiet imidlertid blitt mer vennligsinnet overfor Israel. Partiet
har i hele 2012 omtrent ligget på 22-23 prosents oppslutning, der
toppnoteringen i valg skjedde i 1999 – da partiet fikk 26,9 prosents
oppslutning. Partiet har sittet i koalisjonsregjering med
kristelig-demokratiske ØVP i perioden 2000 – 2005. Men går vi tilbake til perioden
1983 - 1986 regjerte de sammen med sosialdemokratene SPØ, så det er tydelig at
partiet har gjennomgått et politisk hamskifte – fra å være et moderat
sentrumsparti, til å tidvis etter dette tilhøre ytterste høyre. Taktomskiftet
kom etter at Jurg Haider overtok lederklubba i partiet i 1986, og det er
sannsynlig at partiet under hans lederskap har vært enda lenger økonomisk til
høyre – enn hva tilfellet er i dag og under Strahes lederskap. Sammen med andre
høyrepartier besøkte FPØ Israel i desember 2010. Der slo de fast Israels rett
til å forsvare seg selv, fordi de hadde rett til å eksistere, og spesielt mot
muslimsk terror. Hva som defineres som terror kan imidlertid diskuteres. Strahe
har uttalt at møte med den amerikanske “tea party bevegelsen” er høyst
interessant. Han har også erklært seg som venn av Serbia, og FPØ forkaster
Kosovos uavhengighet, og har erklært deres støtte til Serbia. FPØ ønsker for
øyeblikket å trekke Østerrike fra euro-samarbeidet. FPØ er ikke per dags dato
medlem av noen europeiske eller internasjonale politiske organisasjoner. Deres
medlemskap i LI (Liberal Internationals) varte i perioden 1978 – 1993. Partiet
har i dag kontakt med nordiske partier så vel andre partier; Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Siden
vi er inne på høyrefløyen i østerisk politikk nevnes også BZØ. Partiet er
økonomisk liberalt og sosialt konservativt. Partiet ser ut for å stjele stemmer
fra det kristeligdemokratiske ØVP og FDP i dets forsvar for middelklassen og en
fri markedsøkonomi. BZØ ønsker flat
skatt, foreslått på 39 prosent av inntekten. Vider: Privatisering,
avbyråkratisering og reduksjon i budsjettunderskuddet. Partiet er ikke like
innvandringsfiendtlige som FPØ – partiet vil innføre grønt kort. Men også dette
partiet, i likhet med FDP, er euroskeptikere. BZØ vil innføre sterkere
brukerfinansiering av utdanning, og ønsker ellers å avskaffe verneplikten. I
valget mellom BZØ og FDP synes jeg BZØ stikker av med det lengste strået på
mange områder, men partiet ligger lenger økonomisk til høyre i den økonomiske
politikken enn hva jeg er tilhenger av. Partiet har ikke nådd høyere enn
omtrent gjennomsnittlig 3 prosent på målingene i 2012. Ikke noen av partiene
FPØ og BZØ ligger særlig nært mitt politiske ståsted.
BZØ
BZØ tilhører
den samme leiren som FPØ, men er noe mer liberalistisk, og noe mindre
innvandrerskeptiske. Partiet overtok umiddelbart FPØ sin plass i
koalisjonsregjeringen med ØVP, da partiet ble dannet 3. april 2005, av Jurg
Haider. BZØ fikk visekansleren, og to ministerposter. Partiet vant syv seter
ved valget i 2006. Ved valget i september 2008 fikk partiet sitt store
gjennombrudd, og 21 taburetter – uten at dette kostet FPØ samlede
valgoppslutning. 13 dager etter valget omkom Jurg Haider i en trafikkulykke.
Joseph Bucher tok over som leder i 2009og har vært det siden. Under hans
lederskap beveget partiet seg økonomisk til høyre. De har holdt på sin sosial
konservatisme. Partiet har forsøkt å ta stemmer fra ØVP, i deres forsvar for
middelklassen. Partiet støtter en fri markedsøkonomi, og flat skatt – på 39
prosent. De ønsker storstilt privatisering, reduksjoner i både byråkrati og offentlig
gjeld. De ønsker at EU skal ha et felles forsvar, men er faktisk også
euroskeptikere. De ser etter all trolighet for seg et annet type EU enn hva
tilfellet er i dag. Ifølge Wikipedia ble
BZØ dannet fordi Jurg Haider mislyktes i å gjøre FDØ til et moderat parti.
Hvorvidt dette er tilfellet vet jeg ikke, men Jurg Haider ønsket i alle
tilfeller et noe annet FPØ enn hva tilfellet var i 2005. Partiet fikk 4,1
prosent av stemmene til nasjonalforsamlingen i 2006. Det har vært diverse
maktkamper i partiets korte historie, men det berøres ikke her. Istedenfor
konsentrerer jeg meg om politikkens innhold. 15. oktober 2009 beskrev partiet
seg som et sentrum-høyre parti, og inntok en mer moderat holdning i også den
økonomiske politikken i forhold til FPØ. Under Joseph Buchers lederskap har
partiet blitt økonomisk liberalt og sosialt konservativt. Bucher har uttalt at
han ønsker at BZØ skal bli Østerrike sitt svar på tyske FDP, men uttalte
samtidig at det var en del han ikke var enig med det tyske FDP i. BZØ beskriver
seg selv som «ideologisk frie, men framoverrettede, men røtter i tradisjonelle
verdier.» Å kalle seg ideologisk frie er tøvete i betydningen av at politikk
har sine ideologiske bindinger, om enn ikke partiet er bundet til én retning. I
begynnelsen forandret partiprogrammet seg hyppig, inntil Josef Bucher ble
partiets leder. Etter han overtok ledervervet har partiet innført et program
som kan kalles «rettsliberal/ rechtsliberal» (som er høyreorientert
liberalisme, eller kanskje konservativt liberalt.) BZØ sitt fokus er
hovedsakelig bekjempelse av nye skatter, og flere reformer. I den økonomiske
sfæren/ finanspolitikken ønsker BZØ reduksjon av budsjettunderskuddet, som står
for 80 prosent av BNP (!). Partiet står for privatisering av virksomheter,
herunder deler av det østeriske føderale jernbaneselskapet. Bucher har
foreslått å gjerne 25000 offentlige tjenestemenn. Partiet fikk over 10 prosent
ved forrige valg i 2008. Mirakler må til for at BZØ er i nærheten av samme
valgoppslutning.
De grønne
De
grønne ble dannet i 1987, av tre ulike grupperinger som totalt vant åtte
taburetter ved valget i 1986. Partiet økte sin oppslutning til 10 taburetter
ved valget i 1990, og kjempet mot regjeringens ønske om å bli med i EU. I
oktober 1994 fikk partiet 13 seter i nasjonalforsamlingen, og 7,3 prosents oppslutning.
Partiet falt imidlertid tilbake til 4,8 prosent og 9 seter ved valget i 1995. Etter
dette har partiet 7,4 prosent i 1999, 9,5 prosent i 2002, 11,1 prosent i 2006
og 10,4 prosent i 2008. Det ligger kanskje an til at partiet gjør sitt
sterkeste valg i partiets over 25 år lange historie. I tillegg til økologiske saker som
miljøbeskyttelse, ønsker de å verne om minoriteters rettigheter og ønsker en
sosial-økologisk skattereform. Deres charter fra 2001 er «direkte demokrati,
ikke-vold, økologi, solidaritet, feminisme og selv-determinering. Undersøkelser
har vist at partiet i særlig grad har appellert til unge, urbane og høyere
utdannede.
Særtrekk ved det østerriske samfunnet
Østerisk
politikk kjennetegnes av et sinnrikt «lager-» og proporz-system. Et «lager» kan
beskrives som en subkultur (Luther 1999: 119) – om enn avansert utgave. Østerrike
kan historisk bli sett på som sosialt fragmentert, fordi lager systemet har
delt befolkningen i ulike subkulturer – hvilket kanskje har bidratt til
underutvikling av en nasjonal identitet (Luther 1999:121). Dette er noe som
ganske sikkert FPØ har fanget opp, og vunnet en del oppslutning på – men det
ligger utenfor å diskutere her. På grunn av sitt «lager»-system regnes
Østerrike som et svært sterkt korporativt samfunn, foran Norge som også scorer
høyt – ifølge Lijphart. I korte trekk går «lager» ut på parti-politisk binding
til offentlige kontorer (Luther 1988:213-214). Fram til 1980-tallet var
Østerrike dominert av en pillarisering
av samfunnslivet, der de to toneangivende subkulturene var den sosialistiske
(og/ eller senere sosialdemokratiske) og den katolsk-konservative. En myriade
av «Lager»-spesifikke arbeidsmessige, utdanningsmessige og kulturelle
foreninger sørget for at medlemmene av et lager kunne følges «fra vugge til
grav»(Luther 1999:123) - i det lageret, som jeg forstår det, man er født inn i
på grunn av sin sosiale og kulturelle herkomst. Østerrikerne har herunder vært
mistenksomme til folk tilhørende et annet lager enn dem selv (Luther 1999:123).
Dette har jo selvsagt bidratt til en svært stabil oppslutning om partiene som
har hentet sin støtte fra sine respektive to største «lagrene.» Dette forklarer
også hvorfor østerrikerne har en av de aller største andelene av
partimedlemskap i verden: Det gjelder nemlig å ha partiboka i orden. «Proporz»-systemet
er et forferdelig system – etter slik jeg har skjønt det – der partiene får
tildelt flertallet av offentlige stillinger ut i fra hvilket valgoppslutning
partiene har i nasjonalforsamlingen (!). Dette er jo et antikvarisk og grusomt
patron-klient forhold, som har bidratt til at politikken i Østerrike har blitt
et særinteresse-spill. Proporz-systemet gjør jo at partipolitikken skjærer
tvers i gjennom samfunnslivet – et «partiokrati» som bare Belgia og Italia er
et snev i nærheten av (Luther 1999:125). Historisk har eksempelvis ØVP hatt en
binding til den katolske-konservative subkulturen. I praksis vil jo dette
systemet bety at for mange østerrikere har partimedlemskap vært en forutsetning
for tilgang til husly, jobber og andre aktiviteter. Noe mer frihetlig og
illiberalt finner man vel neppe, derfor har jeg stor sans for partier som representerer
det tredje, langt mer uavhengige lageret, selv om FPØ er for
innvandrerfiendtlig og BZØ er for langt til høyre i den økonomiske politikken. Det
tredje lageret regnes for det tysk-nasjonale, som historisk har hatt bindinger
til nazistene (Muller 2006:94). Luther
er litt mer vennligsinnet i sin beskrivelse av det tredje lageret, og skildrer
dette lageret som å være utgjort av særlig anti-sosialisme og anti-klerikale.
Trolig har den anti-kirkelige motstanden blitt svekket, men det tredje lageret
kan likevel fortsatt beskrives som anti-sosialister. Wandruszka har
karakterisert østerisk politikk som en sameksistens av tre ulike subkulturer,
der hvert av de tre «lagrene» har sine tre respektive partier: SPD, ØVP og FDP.
Framveksten av «lager»-systemet tilskrives 1880-tallet, og landets feilslått
omlegging til en laisezz-faire-økonomi. Disse «lagerne» var i utgangspunktet
dannet for å beskytte marginaliserte grupper, for å gjengi det med Luthers
positive klangbunn. Det sosialistiske/ sosialdemokratiske klientellet var vanligvis
en urban arbeiderklasse, folkene som tilhørte det katolske partiet var normalt
småborgerskapet og bønder, mens de nasjonal-liberale rekrutterte spesielt blant
bønder og offentlige tjenestemenn («Beamte»).
Akademiske grupperinger hadde alltid hatt en forkjærlighet for det
nasjonal-liberale i Østerrike (Luther 1988:214). Men; det tredje lagerets
nasjonalisme forandret seg raskt fra å være en liberal-nasjonal rasjonell
frigjøringsbevegelse, til å bli et sosialdarwinistisk prosjekt (Luther
1988:214). Dette var og er uforenelig med sosial-liberalismen. Det liberale
lageret kjennetegnes særlig av anti-klerikalisme og konstitusjonalisme. Ulike partier, som har representert det tredje
lageret har blitt sett på som anti-system partier, og derfor ikke alltid like
velegnede som koalisjonspartnere. Dette har forandret seg noe med tid og
stunder, ettersom FPØ – som tradisjonelt har vært fanebærer for det tredje
lageret – har endret seg noe over tid – som vi har sett. Måtte Liberalt Forum
gjenoppstå.
Kilder:
-
Wikipedia
-
Luther, Kurt Richard: “Austria – From
moderate to polarized Pluralism” i Changing
party systems in western Europe, David Broughton og Mark Donovan (red).
London: Pinter Press
-
Muller, Wolfgang C.: “Austria – Tight
coalitions and stable government” i Coalition governments in western Europe,
wolfgang C. Muller og Kårre Strøm (red). Oxford: Oxford University press.
No comments:
Post a Comment