1. mai var jeg i Madrid i forbindelse med et kursopphold. Spanjolene har all mulig grunn til å feire arbeidernes dag.
Madrid er en fantastisk by, blant annet for deg som vil oppleve storslått arkitektur. Tidligere i år har jeg latt meg imponere av København (vinterferien), der norges hovedstad Oslo blir en fiskelandsby i forhold. Men Spania overgår selvsagt København. Det var bemerkelsesverdig mye politi uti gatene, ikke så mange tiggere som jeg hadde forestilt meg – som kanskje henger sammen med at politisirene stadig ulte utenfor hotellet – i landet som har hele tre politietater. Og det trengs kanskje for å holde orden? Situasjonen i Spania er dramatisk. Ved utgangen av 2012 var tallene tydelige, og det synes ikke som det foreløpig er noen vei ut av krisen - eller katastrofen: I løpet av de første 12 månedene steg arbeidsledigheten fra 23 prosent til 26 prosent. Budsjettunderskuddet har i løpet av 2012 steget med 2 prosent av BNP, til hele 8,9 prosent av BNP. Eiendomsprisene har falt med 15 prosent fra september 2011 til september 2012 – for å nevne noe. Det er all mulig grunn for spanjolene til å gå i demonstrasjonstog 1. mai. Statsminister Mariano Rajoy, som representerer det konservative partiet PP, har håpet på å bringe Spania ut av krisen ved å både benytte de klassiske virkemidler som har tilhørt både høyre- og venstresidens knep for innstramminger. Rajoy har brutt sine løfter om å frede pensjonene, skatteøkninger og kutt i offentlige tjenester – for skjerming av disse porteføljene har kanskje bare vært valgflesk – og viser samtidig at Rajoy ikke bare bryter løfter, men må ta i bruk alle tiltak som tenkes kan for å bringe landet på fote. Det at Rajoy i utgangspunktet ikke betrakter noen politikkområder for hellige kyr, er bra. At man i tilfelle vinner valg på utopiske løfter er ikke bra. I en slik situasjon som Spania er i er det viktig å ikke bli dogmatisk, selv om dogmatikk kan holde moralen oppe blant enkelte velgergrupper. Det triste er imidlertid at tiltakene Rajoy har satt i verk, ikke har fått landet ut av den dype nedkonjunkturen. Den har fortsatt, selv om at den kanskje hadde vært enda dypere uten Rajoys initiativer. Den tragiske hverdagen, som mange spanjoler vil ut av, er altså ikke foreløpig innen rekkevidde, etter makrotallene å dømme. Det positive i en slik situasjon er imidlertid verd å ta med seg, spansk økonomi har ikke kollapset. Euroen har heller ikke for øvrig forsvunnet. Både spansk økonomisk katastrofe og fjerning av euroen var brennaktuelt ved Rajoys maktovertakelse. Men i løpet av 2012 har man ikke gått inn i en katastrofe, selv om altså altså budsjettunderskuddet og de sosiale følgene har blitt verre. Den offentlige og private gjelden til utlandet var ved april 2013 167 prosent av BNP. Etter ett år med skatteøkninger, budsjettkutt og redningspakker for bankene har situasjonen - i hvert fall på mange områder - blitt mørkere. Et høyt rentenivå holder investeringer nede, ifølge The Economist.
Europeiske motreaksjoner
Europa har de siste årene ført en sparepolitikk. I motsetning til den keynesianske skolen – der credoet er å bruke penger i nedgangstider, for å få fart på økonomien – har europeiske stater skjøttet økonomien mer bedriftsøkonomisk, der det gjelder å spare i krisetider. Dette for å få bukt med til dels svimlende utenlandsgjeld. Som vi har sett utgjør Spanias utenlandsgjeld 167 prosent av BNP (offentlig og privat). I Italia er utenlandsgjelden på 108 prosent av BNP. I Hellas er utenlandsgjelden på 174 prosent av BNP – og det per 30 juni 2011 (!). Innstrammingspolitikken har også hatt til hensikt å stabilisere finansmarkedene og redde Euroen. Sparepolitikken, som Tyskland har stått i spissen for, har ikke bare bremset, men redusert veksten, ifølge lederartikkelen i Aftenbladet lørdag 4. mai. Men man vet ikke om vekstratene hadde vært verre uten innsparingene, som har til hensikt å få fart på private investeringer. Til gjengjeld har man klart å forhindre at finanssektoren og Euroen har kollapset. Manglende vekst og nedskjæringer har dette sendt millioner av europeere ut i arbeidsledighet (etter det jeg hørte på turen er eksempelvis arbeidsledigheten blant spanjoler under 28 år på over 50 prosent). Ifølge lederartikkelen i Aftenbladet 4. mai har politikken vært risikofylt. Man kan samtidig stille spørsmålet om ikke dette var høyst nødvendig for å nettopp redde Europa fra kollaps, der konsekvensene kunne blitt enda større? Det er kanskje på tide å investere mer i disse landene framover, for å få fart på sysselsettingen, og stimulere til økt økonomisk virksomhet. Jeg tror det. Men Europa står samtidig også overfor en delvis strukturkrise, med relativt store velferdsstater i verdensmålestokk, som kanskje på enkelte områder sluker for stor andel av BNP til at omstilling fra trygd til arbeid, fra subsidier til sunne industribedrifter, går for langsomt, og som dermed kan bringe Europa mer i bakevja på et senere tidspunkt. Det er altså svært vanskelige avveininger man står overfor, der jeg tror intet saksområde bør skjermes for politikkdiskusjon – her gjelder det å snu hver eneste stein, og trø varsomt og klokt. Jeg er ikke økonom, men jeg klarer likevel å se at Europa trenger både omstilling og privat/ offentlig satsing i form av investeringer for å ruste seg til framtiden. Den nyinnsatte italienske statsministeren Enrico Letta sier tiden er inn for å snu, og kanskje får han den venstreorienterte franske statsministeren Hollande med på laget? Lederartikkelen i Aftenbladet viser til at det er vanskelig å få med seg Tyskland, fordi de har manøvrert seg relativt godt gjennom krisen. Det er vel av egeninteresse tyskerne da lar være å snu kursen? For det første tror jeg det er politiske forskjeller mellom høyre- og venstrepartier som hovedsakelig er den eventuelle årsaken til tysk skepsis. For det andre, tror jeg at Tyskland også kan tjene på et oppsving i middelhavslandene, som er viktige handelspartnere for Tyskland, for eksempel bilindustrien. Økt økonomisk aktivitet i disse landene vil derfor også tjene Tyskland. Men problemet med det europeiske samarbeidet er åpenbart å utforme én politikk som er tjenelig for alle EU-statene. Det er EU sitt problem. Jeg tror ikke nødvendigvis ikke at ensidig innstrammingspolitikk er riktig kurs for Spania.
Spansk politikk
Det spanske konservative sentrum-høyrepartiet PP («Folkelliansen») fikk rent flertall ved valget i 2011. Partiet vant 186 av 350 setene i underhuset. Partiet gikk opp 4,7 prosentpoeng i oppslutning siden forrige valg, hvilket skjenket dem 32 nye taburetter. Partiet som hadde regjeringsmakten inntil 2011 – PSOE (sosialdemokratene), gikk tilbake hele 15,1 prosentpoeng og fikk ikke mer enn 28,8 prosents oppslutning. Vi får ta en grundigere gjennomgang av det spanske partilandskapet ved valget i 2015. Da er det valg, og sikkert mer enn nok å berøre. The Economist stiller i en artikkel av 9. mars 2013 om Spania er det nye Tyskland? Først; BNP sank med 0,8 prosent i fjerde kvartal 2012. Mariano Rajoy sin løsning har vært å løsne på arbeidslovgivningen og kutte offentlige utgifter – der håpet har vært et tysk mirakel, ifølge Economist. Det kan være riktig politikk. Hvor stivbeint arbeidslivspolitikken er, vet jeg ikke, men dette kan forhindre nyansettelser, samt det kan forhindre å gi midlertidig arbeid der det er nødvendig – og dermed kan føre til at arbeidsledigheten er uforholdsmessig høy. Kutt i offentlige utgifter er klassisk høyrepolitikk, og jeg er ikke dogmatisk når det kommer til dette punktet – hvis det kan bidra til at penger brukes mer fornuftig. Og kanskje er tiltakene vellykede, for etter The Economist å dømme er det tegn på framgang i Spania. Produktiviteten ser ut til å øke. Og antallet private næringsdrivende har begynt å stige ettersom arbeidsledigheten stiger. Joachim Fels, sjefsøkonom ved Morgan Stanley, sier – Spania gjør mye som Tyskland gjorde for 10 år siden, men i et raskere tempo og i tøffere globale forhold. Han viser til fallende arbeidskostnader, økende eksport og en eksplosjon i spanske bilfabrikker. Men ifølge The Economist er forskjellen mellom Spania og Tyskland betydelige. Tysk utdanningssystem er blant annet mye mer arbeidsvennlig kontra det spanske. Den tyske gjenreisningen ble ledsaget av skattekutt, men Rajoy har økt skattene for å få bukt med budsjettunderskuddet, som fortsatt ved 6,7 prosent av BNP i 2012. den spanske regjeringen viser til at veksten vil komme tilbake iløpet av året, eller i 2012. Men dette virker skjørt allerede. Flere Euro-sjokk kan gi spansk økonomi et tilbakefall. Vi får heller oppsummere hvordan det har gått med Spania forut for neste valg. Jeg skal derfor her konsentrere meg om spansk historie, som sikkert blir for omfangsrik ved neste korsvei. Jeg vil konsentrere meg om noen nøkkelår: 1936 – 1939 (den spanske borgerkrig) og året 1978 – året da Spania fikk sin frie forfatning. Likevel skal jeg her koste på meg en liten gjennomgang av den spanske liberale bevegelsen.
Spansk liberalisme
Sett utenfra er det ett nystiftet parti (grunnlagt 2007) som får min støtte i spansk politikk: «UPyD». Det er partiet som kan oversettes som «Union, framgang og demokrati.» Partiet er et sosial-iberalt parti, som forkaster baskisk og katalansk nasjonalisme – der baskerne og katalanerne i ytterste konsekvens ønsker løsrivelse fra Spania. Disse herværende nasjonalistpartiene er representert i nasjonalforsamlingen under henholdsvis «EAJ-PNV» og «CiU.» UPyD ønsker å endre valglovgivingen, som favoriserer regionale partier (og derfor gjerne nasjonalistiske partier). Istedenfor ønsker de å styrke sentralmakten, og forening av Spania. Ved sitt første valg i 2008 fikk UPyD 1 mandat og 1,2 prosents oppslutning nasjonalt. I det seneste valget til nasjonalforsamlingen, avholdt 20. november 2011, fikk partiet 4,7 prosents oppslutning, og ble landets fjerde største parti – med sine fem taburetter i parlamentet. Motivet for dannelsen av partiet var kampen mot ETA, og deres utøvelse av politisk motivert vold. De ønsker å styrke det spanske demokratiet, herunder motsetter de seg regionalisme og regional nasjonalisme. Ideologisk skildrer UPyD seg selv som et parti som verken tilhører høyre- eller venstresiden. Partiet definerer seg selv som et progressivt parti, uten politiske merkelapper – men partiet kan nok omtales som sosial-liberalt. Kanskje er den beste betegnelsen «uavhengige borgerlige?» De mener at det europeiske nasjonalstatssystemet generelt har utspilt sin rolle, og ønsker seg en europeisk føderasjon, basert på borgerskap og ikke bare en internasjonal organisasjon strukturert av nasjoner. De tror på et føderalt Europa; av borgere – ikke nasjoner. Det omtales i Spania under overskriften transversalismo - som betyr verken høyre eller venstre, altså et blokkoverskridende parti. Partiet ønsker å reformere den spanske konstitusjonen/ grunnloven av 1978, særlig på tre områder: De ønsker å fjerne særrettigheter som enkelte geografiske områder har, de ønsker å likestille alle borgeres rettigheter og plikter – på tvers av territoriale, lingvistiske (språklige) ideologiske og religiøse forskjeller, og de ønsker å forsterke maktfordelingsprinsippet. Partiet ønsker videre å forsterke sekularismen. De mener valgloven trenger en revisjon, som ifølge UPyD tjener interessene til de to store partiene, og de regional-nasjonalistiske partiene. På det økonomiske og sosiale områder ønsker de å fremme utvikling av spansk økonomi, og dets konkurransekraft. Staten skal være til for å korrigere ulikheter. Overfor immigrasjonsspørsmålet er partiet ikke kulturrelativister – som de mener åpner grunnen for religiøs fundamentalisme. Istedenfor skal staten være til for å spre det sekulære budskapet – og ellers sivile rettighetsverdier til befolkningen. Ingenting av dette er jeg direkte uenig i – selv om jeg synes at troen på å utslette fundamentalisme går veien om sekulær ensretting, er vel naiv og farefull. UPyD går inn for å styrke den Europeiske Union.
Den spanske borgerkrigen (1936 – 1939)
Dette var en kamp mellom den spanske høyresiden (kalt nasjonalister) og venstresiden (kalt republikanere), som endte med høyresidens seier. Etter venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten, under ledelse av Manual Azana i 1936, ble det innledet en periode med ustabilitet og konflikt i Spania (Det er viktig å huske på at verken verdensøkonomien var bra på det tidspunktet, samtidig som Europa på denne tiden var preget av en tidsånd av autoritære politiske strømninger.) Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen Jose Calvo Sotelo. Samme år forsøkte en gruppe høyere offiserer å begå statskupp mot den nye regjeringen. Opprøret ble etter hvert støttet av konservative spanske grupper, som Confederación Espanola de Derechas Autonomas eller C.E.D.A, karlistene og den fascistiske Falange. Nasjonalistene hadde aktiv militær støtte og fikk våpen fra Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia. Republikken fikk kjøpt en del militært utstyr fra Sovjetunionen og Mexico, men den vestlige ikke-intervensjonspolitikken medførte raskt at den republikanske (og demokratiske) regjeringen ikke fikk kjøpe våpen. De to siste årene av krigen sloss venstresiden i praksis uten noen våpenhjelp utenfra. Nasjonalistene hadde en hovedsakelig rural, konservativ, katolsk basis, og ble støttet av adelen, hæren og den kastillianske kirken, og ønsket og gjeninnføre monarkiet. Venstresiden, som først og fremst omfattet sosialister, anarkosyndikalister (blanding av anarkisme og fagforeningstyre) og liberale hadde støtte fra de nasjonale elitene og kirken i Baskerland og Cataluna, fattige landarbeidere, og fra mer sekulære og urbane miljøer i hele landet. Nasjonalistene, under ledelse av de tre generalene Francisco Franco, Emilio Mola og Jose Sanjurjo, satte inn størstedelen av hæren mot den venstreorienterte regjeringen, men møtte sterk motstand fra lojale hær- og marineavdelinger og fra sivile som avvæpnet garnisoner og grep til våpen. Mange enkeltsoldater sluttet seg også til Folkefronten. Først etter tre års blodige kamper gikk nasjonalistene seirende ut av borgerkrigen. Francisco Franco ble Spanias diktator. Alle andre partier ble forbudt, eller innlemmet i Francos statsbærende parti. Krigen ble utkjempet med omfattende terror og massakrer på begge sider, mot fanger og mot faktiske og antatte motstandere. Krigen fikk en bred internasjonal pressedekning, som formidlet terror og drap, uten at denne pressedekningen alltid bar preg av kildekritikk. Særlig tidlig i krigen var pressedekningen ofte ryktebasert. Den katolske kirke gav sterk støtte til høyresiden og framstilte krigen som et moderne korstog, noe som ble forsterket av venstresidens drap på nonner og prester. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig,» hvor reporterne gjennom sine reportasjer ønsket «å støtte saken.» Utenfor Spania var meningene delte. I Norge støttet Aftenposten høyresiden, mens venstreorienterte aviser støttet venstresiden.
Spania under Franco
I 1945 – etter å indirekte å ha støttet Hitler-Tyskland – var Spania politisk isolert. Stormaktene nektet Spania medlemskap i FN, men mot slutten av 1940-årene opptok landet forbindelser med Argentina og landene i Midtøsten. Vestmaktenes negative holdning til Franco-Spania ble også verre ettersom den kalde krige skred framover. Storbritannia endret holdning etter den konservative valgseieren i 1951. I 1953 inngikk Spania en avtale som ga USA rett til å opprette militæranlegg i Spania. I 1955 kom Spania med i FN, og i juli 1959: OEEC. Utenrikspolitikken i 1950- og 1960-årene var preget av strid om de marokkanske områdenes status, og strid med Storbritannia og Gibraltar. Grensen mot Gibraltar var stengt i perioden 1969 – 1982. Etter falangistenes maktovertakelse (Franco-tilhengerne) ble all opposisjon undertrykket, og mange som hadde forsvart republikken ble fengslet og henrettet. Snart begynt francos regime å bære preg av de mange fraksjonsstridene innenfor falangistbevegelsen, forsvaret og kirken. Men framfor alt var det forholdet til monarkistene som dominerte innenrikspolitikken. I 1947 erklærte Franco at han hadde som mål å gjeninnføre monarkiet i Spania, og han anerkjente tronpretendenten Don Juan Alfons 13s tredje sønn. Fram til 1950-årene var spansk økonomi under streng statskontroll. Den økonomiske og militære tilnærmingen til vestmaktene førte til en økonomisk liberalisering. Regjeringen la forholdene til rette for utenlandske investeringer og lempet på den statlige styringen for å fremme økonomisk vekst. Den store turisttrafikken i 1960-årene bidrog også til å styrke landets økonomi. Opposisjonen mot regimet økte. På fabrikkene oppstod først illegalt de såkalte arbeidskommisjoner ved siden av fascistisk kontrollerte CNS (Confederación Nacional Sindicalista, der både arbeidsgivere og arbeidere var medlemmer). Samtidig blusset de regionale motsetninger igjen opp. Fra 1960-årene ble den militante ETA dominerende i den baskiske nasjonalistiske bevegelsen, og det fant sted attentater og mord i baskerområdene. Den sosiale uro ble møtt både med forsøk på undertrykkelse og visse former for politisk liberalisering. Det kom ved flere anledninger til sammenstøt mellom politi og demonstrerende studenter og arbeidere.En forfatningsendring i 1966 innførte direkte valg til Cortes, uten at politiske partier ble tillatt. Fagbevegelsen fikk formelt ny status, som skulle gjøre den uavhengig av statlig innflytelse og kontroll. Reformen ble gjennomført på et tidspunkt da den økonomiske fremgangen var særlig markert. 1969 utpekte general Franco prins Juan Carlos som sin etterfølger som statssjef. Dette vakte misnøye blant antimonarkistiske falangister og blant karlistene. Juni 1973 utnevnte Franco ny sjef for regjeringen, etter at han selv hadde vært Presidente del Gobierno siden han tok makten i 1939. Admiral Luis Carrero Blanco, som i mer enn 20 år hadde vært medlem av regjeringen, ble nå dens sjef. Han ble imidlertid drept av ETA ved et attentat samme år.
Det demokratiske Spania
Francos død 20. november 1975 og utnevnelsen av Juan Carlos til konge bante veien for nye krefter: Den nye kongen, liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupperinger fikk gradvis gjennomført en rekke reformer i demokratisk retning som gjorde Spania til et annet samfunn. Politiske fanger ble løslatt, pressen uttalte seg friere, baskernes språklige rettigheter ble godkjent og den politiske venstresiden organiserte seg. Etter at Adolfo Suarez overtok som regjeringssjef 1976, ble forbudet mot politiske partier opphevet, og det ble gitt amnesti til politiske fanger og skrevet ut frie valg for første gang siden 1936. En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre. Både Cataluña og Baskerland fikk indre selvstyre etter folkeavstemninger 1979. Andre regioner fulgte etter, og Spania ble delt inn i 17 autonome områder. Januar 1981 trakk Suárez seg som statsminister etter en rekke lokale valgnederlag. I februar samme år stormet en gruppe sivilgardister under ledelse av Antonio Tejero nasjonalforsamlingen og holdt de deputerte som gisler. Militærkommandanten i Valencia var med på kuppforsøket. Kong Juan Carlos gjorde det imidlertid klart at kuppet skjedde mot hans vilje. Tejero gav seg, og i dagene etter ble flere høyere offiserer arrestert som medskyldige. Kongen fikk selv en stor del av æren for at kuppet ikke spredte seg. I 1981 ble Spania medlem av NATO, og i 1986 av EF (EU) Etter Spanias inntreden i EU ble økonomien åpnet opp, industrien modernisert og infrastrukturen forbedret. Oppgangen ble snudd til nedgang i 1992. De påfølgende årene ble pesetaen devaluert fire ganger, noe som førte til minsket underskudd i handelsbalansen og noe lavere inflasjon. Spanias økonomi var i 1990-årene først og fremst preget av den høye arbeidsløsheten. I 1996 var arbeidsløsheten 22,6 %, den desidert høyeste i EU og dobbelt så høy som EU-gjennomsnittet. Januar 1994 brøt det ut generalstreik blant 10,8 millioner arbeidere. Senere har det vært store protester mot nedskjæringer i de sosiale ytelsene, skatteøkninger og den høye arbeidsløsheten. En situasjon som ikke er ulikt den Spania opplever i dag.
No comments:
Post a Comment