Demokratisk systemkrise

De siste 20 årene har landet hatt sterke tendenser til en demokratisk systemkrise: Stortingets og stortings-representanters rolle i det demokratiske system er for vagt definert.  

Ola Borten Moe (SP-kronprins) og Ketil Solvik Olsen (FrP-kronprins) forlater Stortinget. Ifølge sistnevnte er mange Stortingsrepresentanter kunnskapsløse, mer opptatt av å latterliggjøre medrepresentanter og prate i ideologiske dogmer, enn å løse saker, kunne vi lese i Aftenbladet. Kanskje bidrar disse utsagnene til økt politikerforakt, og det tror jeg ikke Ketil Solvik Olsen ønsker, men det er prisverdig at han er ærlig. Til Nettavisen (20.09.12) sier Solvik-Olsen følgende: Stortinget har ikke påvirket Norge de siste syv årene. Landet hadde vært identisk i dag om regjeringen fikk vedtatt lovene direkte. Stortingets rolle har blitt nøytralisert, sier han, og fortsetter: - Alt vi har fått til, er å flytte en laksefjord 50 meter. Det er  grunn til å stille spørsmålet: Er Stortinget interessant tilholdssted dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen? Min påstand er at Stortinget ikke har hatt passelig makt de siste 20 årene. De siste 20 årene kan vi si at vi har hatt en demokratisk systemkrise, av ulik karakter: Enten Stortingsregjeri eller regjeringsarroganse. Det åpenbare svaret på hvorvidt representantene har for mye makt eller ikke avhenger av om vi henholdsvis har mindretallsregjering eller flertallsregjering. Slik skal det ikke være, og dette kan endres om Stortingets rolle hadde vært klart definert.  

90-tallet og «all makt i denne sal»

Venstres Johan Sverdrup uttalte kanskje noe naivt «all makt i denne sal.» Det er en flott tanke, men dette slagordet var nok vekstvilkår for det Stortingsregjeri som oppstod på særlig andre halvdel av 1990-tallet. Stortingsregjeriet er angivelig ifølge Jagland bakgrunnen for hans skjebnesvangre 36,9: Regjeringen måtte ha en tilstrekkelig maktbase i Stortinget, fordi det stadig ble vanskeligere å få til flertallsvedtak, uten en for kravstor opposisjon. Denne utviklingen av Stortingsregjeri toppet seg kanskje i 2003. Etter at samarbeidsregjeringen (H, KrF og Venstre) hadde fått vedtatt statsbudsjettet høsten 2002 sammen med FrP, støttet FrP et forslag fra Arbeiderpartiet om å øke pensjonene. Dette til tross for at FrP hadde blitt enige med regjeringspartiene om utgiftsrammen på statsbudsjettet. Følgene var at utgiftsrammen økte med 1,2 milliarder kroner. Denne uansvarlighet av Stortinget illustreres vel kanskje best med FrPs daværende leder i sosialkomitéen, som på spørsmål om han hadde regnet hvor mye dette ville koste, svarte: «Nei, det har vel ingen gjort.» Og bare for å forsikre leseren om at også regjeringen var pensjonsrause, så foreslo daværende regjering den største økningen i pensjonistenes kjøpekraft (i den årlige behandlingen i 2003) siden 1967. Man kan jo selvsagt innvende at regjeringen gjorde dette for å blidgjøre pensjonistene, fordi man ikke «kunne være dårligere» enn opposisjonspartiene. Poenget her er imidlertid at Stortinget innvilger seg myndighet til å vedta utgifter i milliardklassen, som løftes over på regjeringen, og det samtidig uten at man finner inndekning for dette. Det prinsipielle spørsmålet her er: Hva er Stortingets og dets representanters rolle i den parlamentariske styringskjeden?   

2010-tallet og «all makt i regjeringskontorene»

Fra å ha en tilstand av Stortingsregjeri har vi i dag fått en situasjon av regjeringsarroganse. Stortinget er tømt for politikkinnflytelse fra og med 2005, regjeringen har ikke tilstrekkelig demokratisk sinnelag til å lytte til mindretallet. Ingen – Ingen – forslag fra opposisjonen har de siste, i hvertfall fire årene, blitt implementert. Mindretallsvern er et viktig demokratisk prinsipp, og regjeringen burde kanskje ha en voksenopplæring i uttrykket, i en tid da statsministeren for ikke lenge siden formante om «mer åpenhet og mer demokrati.» Jeg tror en del av årsaken til merkelig atferd fra Stortingsrepresentanter, slik Ketil Solvik Olsen beskriver, skyldes at Stortingsrepresentantene ikke lenger føler ansvar for poltikken som føres. Da har vi et demokratisk problem.

Idémessig retning.

Jeg er enig med Solvik-Olsen i at ideologi alene ikke skal dominere Stortingsdebattene. Kanskje hadde representantene blitt mer pragmatiske i sin tilnærming, dersom Stortinget hadde fått større politisk ansvar? Forutsetningen er en lydhør regjering? Det må jo ellers være frustrerende for Solvik-Olsen når representanter ikke klarer å forankre sin idémessige posisjon til konkrete saker, da er jo ideologisk debatt tøvete. Kanskje nikker Ketil Solvik Olsen gjenkjennende visst vi forestiller oss at enkelte representanter i sitt ideologiske svermeri avslutter resonnementene i gåtefulle setninger fordi representanten ikke makter å ferdigstille tankerekken? Jeg vil heller ikke bidra til politikerforakt, jeg tror vi for det aller meste har svært idealistiske og samvittighetsfulle representanter. Men enkelte brukes nok Stortinget som politisk seminar; og heller ikke dette skal være en plass «hvor man har mye å lære,» men komme med løsninger – slik statsråden skal forholde seg til byråkratene. Stoltenberg-regjeringen kan jo også beskyldes for å være en ren administrasjonsregjering, på veldig mange felt, uten ideologisk retning.  Kanskje dette også bidrar til å redusere Stortinget som politisk verksted? Sannsynligvis hadde vi tjente på en bred debatt om hvilken funksjon Stortingpolitikere skal fylle. I dag er nok ikke Stortinget et tilstrekkelig interessant tilholdssted, dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen.

Fra revisorpolitikk til politisk entreprenørskap

Sommervarmen og fritid gir muligheter for refleksjon, og kanskje det klokeste som er blitt sagt fra politisk hold det siste året kommer fra Erik Solheim: vi lever i en tid med revisorpolitikk.   

Solheim legger i dette utsagnet, slik jeg har skjønt det, at større tanker, vyer og handlinger om hvordan vi skal bygge ut landet blir kvalt i redselen for å gjøre feil, med dertil hundsing i medieverdenen. Man skal ikke alltid skylde på pressen, hvilket man heller ikke gjør, men pressen må ta en stor del av ansvaret for at politikerne er blitt redde for å gjøre feil. Derfor får vi politikk i de små, oversiktelige sakene, framfor de store. De store utfordringene som Norge står overfor (samferdsel, helse, skole, osv) har helt sikkert politikerne maange tanker om, men frykten for å bli latterliggjort, av både ord og handlinger, knebler iverksettelsene av storstilte tiltak. Pressen, som ved «alle» større saker roper om krise og katastrofe, forhindrer selvsagt poltikere i å sette i verk tiltak som virkelig monner. Jeg mener ikke at pressen ikke skal påpeke feil og mangler. Men jeg mener at media oftere kan være mer balansert i sin gjengivelse på bekostning av (negativ) vinkling av saker, og kanskje henvise mer at stoffet som kommer på forsiden, til notisavdelingen. Jeg mener også pressen kan bli flinkere til å peke på konkrete saker, og skissere løsninger for saker, enn hva de gjør i dag. Konstruktivt.

Skyttergraver

Et eksempel er et dogmatisk forhold poltikerne har til handlingsregelen. Jeg er enig i at man i utgangspunktet ikke skal «gamble» med folks privatøkonomi. Men FrP, og Ketil Solvik-Olsen har jo selvsagt et svært godt poeng, når han hevder at vi må få et mer nyansert bilde på hvordan vi kan øke vår oljepengebruk, ut over dagens 4 prosents avkastning av oljeformuen. Jeg er ikke en ivrig tilhenger av dette isolert sett, men flere politikere vet mer enn godt at handlingsregelen i dag minner mye om «tenk-på-et-tall.» Det er selvsagt ikke slik at dette er den innlysende riktige måten på hvordan man bruker pengene på for at norsk økonomi ikke skal koke over, det avgjørende er hvordan man bruker pengene. Som sagt, jeg er ikke tilhenger av nødvendigvis mer oljepengebruk, men det avgjørende er hvordan man bruker pengene – eksempelvis til investering for nåtidige og framtidige generasjoner. Håper derfor at partiene kan frigjøre seg fra sitt dogmatiske forhold til oljepengebruken – enten for, eller imot.  

Tankeeksperiment

Noen partier har tidvis etterspurt et utenlandsbudsjett. Deriblant har røster i FrP tatt til orde for dette.  Tanken er at mye varer kan handles i utlandet, uten at det skaper press på norsk økonomi – for, eksempel biler i offentlig tjeneste, maskineri og andre teknologiske nyvinninger. Det som nok har ført til at FrP ikke er ubetinget positiv til et utenlandsbudsjett, er følgende tankeeksperiment: I dag utgjør bistand omtrent 1 prosent av dette norske statsbudsjettet. Hva er problemet for norsk økonomi om man setter inn 100 milliarder på en konto i Etiopia, som da ville tilsvart 10 prosentpoengs økning av det norske statsbudsjettet? Ingenting. Dette eksempelet viser at FrP kanskje ikke er ufortrødent positiv til et eget utenlandsbudsjett, der vi kunne skuflet inn titalls milliarder til U-land? Eksempelet viser i hvert fall at det har med hvordan man bruker pengene, om det er bistand eller til innkjøp av varer i Norge (som i best tenkelige fall kunne frigjort arbeidskraft gjennom effektivisering, og skapt mindre press på norsk økonomi.)

Hva skal gjøres for å hindre inflasjonspress?

Tilbake til utgangspunktet: Hva skal vi bruke en eventuelt fornyet entreprenørskap til, for å forhindre press i økonomien, samtidig som man bygger ut landet? Vi kunne rustet opp den nedslitte norske jernbanen eksempelvis, gradvis over år. Man kunne startet med å hyre inn utenlands arbeidskraft til dette, for å vise solidaritet med arbeidsledighetstyngende EU-land. De kunne bodd på anlegg, fått maten servert (av utenlandske kokker), der jeg er sikker på at det eneste presset de skaper i norsk økonomi er omsetningen på brusautomaten. Over tid må de skapes en mentalitetsendring til i utdanningssektoren, der anseelsen for håndverkere blir oppjustert, slik at flere blir håndverkere, og derfor i utgangspunktet skaper et mindre press på lønnsnivået i håndverkerstanden. Det er altfor få håndverkere i dette i Norge. Vi må derfor gjøre noe med utdanningssystemet, hvilket i dag skaper press i norsk økonomi. Ikke gjennom tvang, men gjennom gulerøtter og statusoppgradering. Dette er bare én, om en stor utforfring, som Norge står overfor. Et annet felt vil være boligpolitikken, som gjennom mangel på fagfolk har en for lav utbyggingstakt i de store byene, fordi finansdepartementet ser at det offentlige, ved å ta grep, skaper press i norsk økonomi. For øvrig er det tøvete at det er såpass gunstig å eie sekundærbolig, her kunne man frigjort mange boliger over natten ved å skatteskjerpelser på sekundærbolig. Men tilbake til poenget, kunne man gjort langt mer om man turte å se politikken mer i sammenheng. Dette krever større tanker, færre slagord – og en presse som ikke er på jakt etter politikernes feiltrinn, men vyer.

Frank Znort Quartet

Etter å ha reist rundt i Norge perioden 26. juni til 7.juli er den største kunstneriske opplevelsen

Frank Znort Quartet. De var vanvittig dyktige, og gnistret av spilleglede!

Først var jeg et par dager i Oslo, onsdag 26. juni til lørdag 29. juni, med innlagt besøk i Moss der jeg så Mosserevyen «Hver gang vi støtes,» terningkast 5. Fikk ellers med meg årets Sommerlatter, som jeg syntes var terningkast tre (en anmelder hadde gitt showet terningkast 2). Terningkast 2 synes jeg bør gis til forestillinger som er direkte eller tidvis flaue, og det var ingenting direkte å gremmes over i showet. Det som imidlertid trakk ned var gamle vitser (dvs. vitser som har blitt sagt, eller kunne blitt sagt på nittitallet. Jeg mener ikke at vitser som kunne blitt sagt på nittitallet nødvendigvis er dårlige, men når spiller på gamle og forslitte stereotypier og klisjebilder er det som om vitsene tilhører en annen tid. Jeg er vel formsmessig glad i det klassiske, men ikke gammelmodige vitser). Vil likevel berømme artistene for at de gav alt, det koster å stå for en forestilling som har fått såpass medfart som denne. Revyen i Moss var av det klassiske revyslaget, men tekstene var til dels svært gode – med artige konsepter, som jeg er så gla i – og aktører (alle jenter) som gir full pupp hele veien. Det er langt fra usannsynlig at noen av aktørene om kort tid bringes fram på enda større scener.

Risør/ Tvedetrand  

Lørdag 29. juli dro jeg til en hytte som familien min hadde leid mellom Risør og Tvedestand, og var der fram til fredag. Her var det 6 dager med avslapping, der jeg av kontormessige aktiviteter fikk lest, sett og skrevet, tekster og musikk. Jeg fikk laget en to-tre melodisnutter, og sammen med de jeg har fra før av, skal det bli artig å spille disse inn i et hjemmestudio til en venn/ kollega, de nærmeste dagene. Kanskje jeg blogger med om dette senere? I tillegg reiste familien til både Kragerø, Risør og Lyngør. Kragerø er en koselig by, med snirklete gater, yrende folkeliv, og Fabian Stang kom til og med tuslende i gaten – i utslitt shorts og feriemodus. Risør er ikke like koselig, men desto mer staselig – da det ser ut for at den historiske rikdommen har stått sterkere her enn i Kragerø. Det var alt i alt en meget vellykket ferie, med skiftende vær og dertil ulike klær. Men det er hyggelig at gradestokken står automatisk 5 grader på Sør- og Østlandet, kontra Vestlandet.  

Veggli

Deretter bar turen til Veggli, fredag til søndag – da jeg ankom Kongsberg like over 17.00, og var hjemme i Jåttåvågen 19.07. Der skulle jeg besøke et søskenbarn av meg som med samboer har slått seg ned på gård (i tillegg til sivile jobber), et steinkast unna familiegården. Det var en fin anledning å besøke dem, siden unnskyldningen var Kongsberg jazzfestival – omtrent en times kjøretur unna. På gården fikk jeg se både griser, kaniner og høns – og samboeren til mitt søskenbarn var en ivrig og dyktig kokk, som serverte nydelig oppdrettsgris. Det er jo en del av policyen på denne bloggen og ikke blande inn andre enn meg selv, så jeg sier ikke annet enn at det var et skikkelig trivelig helgeopphold, og hyggelig gjensyn med familie. Jeg må benytte andledningen til å skryte av Kongsberg, en ærverdig by, som historisk vel har hvilt på flere hjørnesteinsbedrifter, gruvevirksomhet, myntverksteder og ikke minst i den senere tid, våpenfabrikken.Det er noe solid over arkitekturen, og lekent over jazzen – en herlig kombinasjon. På lørdagen så vi Kaisers Orchester, som jeg for første gang så på Blå i 2002/ 2003 – før de gav ut sitt første album. Jeg var den gang i ekstase over bandets uttrykk, og siden første platen er resten – som det forslitt heter – historie. Avskjedsturné-konserten fortjener terningkast 5, det var et storslått show og en alltid opplagt Jan Ove Ottesen. Likevel var det store høydepunktet oppvarmings- og avslutningsbandet Frank Znort Quartet, som stod til terningkast 6.

Frank Znort Quartet

Enten om sangen er den sleske «Icecream-man,» eller den norske mer fornemme «Voi voi» , svinger det – absolutt hele veien – for dette omtrent 8-manns- og kvinneorkesteret. Til vanlig holder de hus på Blå, Grunerløkka, men er også hjemmehørende på en jazzfestival – på Kongsberg. Det spruter av liv, musikalitet og galskap i skjønn forening, som ikke bare må høres, men oppleves. Folk fra alle verdenshjørner, om enn ikke geografisk, så i hjertet – bombarderer deg med en flower power-ånd som får selv den ivrigste NATO-entusiastene til å skjelve i knehasene. Dette MÅ du en gang få med deg – live.

Professor Andersens natt

Dag Solstads roman fra 1996 er tidvis forrykende morsom, og holder stand.

I sommer har jeg lest to av Dag Solstads bøker; «Den 17. roman» (2009) og «Professor Andersens natt.» (1996). Tidligere har jeg lest «Genanse og verdighet» (1994), og jeg synes Solstads univers er skikkelig fengende, med de mange angstbefengte, tvangsnevrotiske og undrende figurene.  

Andersens reise
Handlingen er hovedsakelig lagt til en jul-nyttårs høytid, og vi følger professor Andersen gjennom opphold i Oslo og Trondheim. Andersen bor på Skillebekk, og er professor i litteratur ved Universitetet i Oslo. Av og til tar han et oppgjør med forkningstradisjoner, men hovedsakelig tar han et oppgjør med seg selv, er i hvert fall selvkonfronterende, og er ellers professor innen litteratur. Det er få direkte spark til enkeltpersoner, men Andersen sveiper innom stuntreportere som herjet 90-tallet (som det i TV-sammenheng ikke var altfor mange av), i  en utrolig morsom middagsscene hos et vennepar. Det var så ellevilt at jeg måtte le høyt, og lese utdrag for andre. Det som fascinerer er Dag Solstads tydelige og betegnende personskildringer, vi føler vi ser rett i gjennom personenes laster. Ellers; noe som ikke kan forstås som noe annet enn et stikk til Edvard Hoem er å finne, når Professor Andersen (Alias Dag Solstad?), liker å lese Shakespeare-oversettelser, for å finne de mange misforståelser som har flettet seg inn i engelsk-norsk oversettelsen. Ellers er det en bok som til stadig vender tilbake til et mulig drap i nabovinduet, og Andersens overveielser over om han skal melde fra til politiet eller ikke. Feig er nok kanskje Andersen, eller veik, da han i øyeblikks overbevisning ikke melder fra til politiet for å skåne den fremmede morderen. Dette forteller ganske mye om Andersens nevrotiske karaktertrekk, og her herlig lesning – sammen med mye annet. Ellers slekter boken til en viss grad på «Genanse og verdighet,» med professoral drøfting av Ibsen (da det også denne gang er mer ubetydningsfulle sider ved Ibsen som blir behandlet). Det er all mulig grunn til å lese boken, her er lite direkte livsvisdom, Solstad forteller bare slik mennesker er. Men desto mer lystelig, og lite moraliserende. Den ytre handlingen kunne nok vært mer raffinert, men det er kanskje ikke den ytre handlingen som gjør at man leser Solstad – og det er jeg helt komfortabel med. Terningkast 5+.