Professor Andersens natt

Dag Solstads roman fra 1996 er tidvis forrykende morsom, og holder stand.

I sommer har jeg lest to av Dag Solstads bøker; «Den 17. roman» (2009) og «Professor Andersens natt.» (1996). Tidligere har jeg lest «Genanse og verdighet» (1994), og jeg synes Solstads univers er skikkelig fengende, med de mange angstbefengte, tvangsnevrotiske og undrende figurene.  

Andersens reise
Handlingen er hovedsakelig lagt til en jul-nyttårs høytid, og vi følger professor Andersen gjennom opphold i Oslo og Trondheim. Andersen bor på Skillebekk, og er professor i litteratur ved Universitetet i Oslo. Av og til tar han et oppgjør med forkningstradisjoner, men hovedsakelig tar han et oppgjør med seg selv, er i hvert fall selvkonfronterende, og er ellers professor innen litteratur. Det er få direkte spark til enkeltpersoner, men Andersen sveiper innom stuntreportere som herjet 90-tallet (som det i TV-sammenheng ikke var altfor mange av), i  en utrolig morsom middagsscene hos et vennepar. Det var så ellevilt at jeg måtte le høyt, og lese utdrag for andre. Det som fascinerer er Dag Solstads tydelige og betegnende personskildringer, vi føler vi ser rett i gjennom personenes laster. Ellers; noe som ikke kan forstås som noe annet enn et stikk til Edvard Hoem er å finne, når Professor Andersen (Alias Dag Solstad?), liker å lese Shakespeare-oversettelser, for å finne de mange misforståelser som har flettet seg inn i engelsk-norsk oversettelsen. Ellers er det en bok som til stadig vender tilbake til et mulig drap i nabovinduet, og Andersens overveielser over om han skal melde fra til politiet eller ikke. Feig er nok kanskje Andersen, eller veik, da han i øyeblikks overbevisning ikke melder fra til politiet for å skåne den fremmede morderen. Dette forteller ganske mye om Andersens nevrotiske karaktertrekk, og her herlig lesning – sammen med mye annet. Ellers slekter boken til en viss grad på «Genanse og verdighet,» med professoral drøfting av Ibsen (da det også denne gang er mer ubetydningsfulle sider ved Ibsen som blir behandlet). Det er all mulig grunn til å lese boken, her er lite direkte livsvisdom, Solstad forteller bare slik mennesker er. Men desto mer lystelig, og lite moraliserende. Den ytre handlingen kunne nok vært mer raffinert, men det er kanskje ikke den ytre handlingen som gjør at man leser Solstad – og det er jeg helt komfortabel med. Terningkast 5+.