Fra revisorpolitikk til politisk entreprenørskap

Sommervarmen og fritid gir muligheter for refleksjon, og kanskje det klokeste som er blitt sagt fra politisk hold det siste året kommer fra Erik Solheim: vi lever i en tid med revisorpolitikk.   

Solheim legger i dette utsagnet, slik jeg har skjønt det, at større tanker, vyer og handlinger om hvordan vi skal bygge ut landet blir kvalt i redselen for å gjøre feil, med dertil hundsing i medieverdenen. Man skal ikke alltid skylde på pressen, hvilket man heller ikke gjør, men pressen må ta en stor del av ansvaret for at politikerne er blitt redde for å gjøre feil. Derfor får vi politikk i de små, oversiktelige sakene, framfor de store. De store utfordringene som Norge står overfor (samferdsel, helse, skole, osv) har helt sikkert politikerne maange tanker om, men frykten for å bli latterliggjort, av både ord og handlinger, knebler iverksettelsene av storstilte tiltak. Pressen, som ved «alle» større saker roper om krise og katastrofe, forhindrer selvsagt poltikere i å sette i verk tiltak som virkelig monner. Jeg mener ikke at pressen ikke skal påpeke feil og mangler. Men jeg mener at media oftere kan være mer balansert i sin gjengivelse på bekostning av (negativ) vinkling av saker, og kanskje henvise mer at stoffet som kommer på forsiden, til notisavdelingen. Jeg mener også pressen kan bli flinkere til å peke på konkrete saker, og skissere løsninger for saker, enn hva de gjør i dag. Konstruktivt.

Skyttergraver

Et eksempel er et dogmatisk forhold poltikerne har til handlingsregelen. Jeg er enig i at man i utgangspunktet ikke skal «gamble» med folks privatøkonomi. Men FrP, og Ketil Solvik-Olsen har jo selvsagt et svært godt poeng, når han hevder at vi må få et mer nyansert bilde på hvordan vi kan øke vår oljepengebruk, ut over dagens 4 prosents avkastning av oljeformuen. Jeg er ikke en ivrig tilhenger av dette isolert sett, men flere politikere vet mer enn godt at handlingsregelen i dag minner mye om «tenk-på-et-tall.» Det er selvsagt ikke slik at dette er den innlysende riktige måten på hvordan man bruker pengene på for at norsk økonomi ikke skal koke over, det avgjørende er hvordan man bruker pengene. Som sagt, jeg er ikke tilhenger av nødvendigvis mer oljepengebruk, men det avgjørende er hvordan man bruker pengene – eksempelvis til investering for nåtidige og framtidige generasjoner. Håper derfor at partiene kan frigjøre seg fra sitt dogmatiske forhold til oljepengebruken – enten for, eller imot.  

Tankeeksperiment

Noen partier har tidvis etterspurt et utenlandsbudsjett. Deriblant har røster i FrP tatt til orde for dette.  Tanken er at mye varer kan handles i utlandet, uten at det skaper press på norsk økonomi – for, eksempel biler i offentlig tjeneste, maskineri og andre teknologiske nyvinninger. Det som nok har ført til at FrP ikke er ubetinget positiv til et utenlandsbudsjett, er følgende tankeeksperiment: I dag utgjør bistand omtrent 1 prosent av dette norske statsbudsjettet. Hva er problemet for norsk økonomi om man setter inn 100 milliarder på en konto i Etiopia, som da ville tilsvart 10 prosentpoengs økning av det norske statsbudsjettet? Ingenting. Dette eksempelet viser at FrP kanskje ikke er ufortrødent positiv til et eget utenlandsbudsjett, der vi kunne skuflet inn titalls milliarder til U-land? Eksempelet viser i hvert fall at det har med hvordan man bruker pengene, om det er bistand eller til innkjøp av varer i Norge (som i best tenkelige fall kunne frigjort arbeidskraft gjennom effektivisering, og skapt mindre press på norsk økonomi.)

Hva skal gjøres for å hindre inflasjonspress?

Tilbake til utgangspunktet: Hva skal vi bruke en eventuelt fornyet entreprenørskap til, for å forhindre press i økonomien, samtidig som man bygger ut landet? Vi kunne rustet opp den nedslitte norske jernbanen eksempelvis, gradvis over år. Man kunne startet med å hyre inn utenlands arbeidskraft til dette, for å vise solidaritet med arbeidsledighetstyngende EU-land. De kunne bodd på anlegg, fått maten servert (av utenlandske kokker), der jeg er sikker på at det eneste presset de skaper i norsk økonomi er omsetningen på brusautomaten. Over tid må de skapes en mentalitetsendring til i utdanningssektoren, der anseelsen for håndverkere blir oppjustert, slik at flere blir håndverkere, og derfor i utgangspunktet skaper et mindre press på lønnsnivået i håndverkerstanden. Det er altfor få håndverkere i dette i Norge. Vi må derfor gjøre noe med utdanningssystemet, hvilket i dag skaper press i norsk økonomi. Ikke gjennom tvang, men gjennom gulerøtter og statusoppgradering. Dette er bare én, om en stor utforfring, som Norge står overfor. Et annet felt vil være boligpolitikken, som gjennom mangel på fagfolk har en for lav utbyggingstakt i de store byene, fordi finansdepartementet ser at det offentlige, ved å ta grep, skaper press i norsk økonomi. For øvrig er det tøvete at det er såpass gunstig å eie sekundærbolig, her kunne man frigjort mange boliger over natten ved å skatteskjerpelser på sekundærbolig. Men tilbake til poenget, kunne man gjort langt mer om man turte å se politikken mer i sammenheng. Dette krever større tanker, færre slagord – og en presse som ikke er på jakt etter politikernes feiltrinn, men vyer.