Demokratisk systemkrise

De siste 20 årene har landet hatt sterke tendenser til en demokratisk systemkrise: Stortingets og stortings-representanters rolle i det demokratiske system er for vagt definert.  

Ola Borten Moe (SP-kronprins) og Ketil Solvik Olsen (FrP-kronprins) forlater Stortinget. Ifølge sistnevnte er mange Stortingsrepresentanter kunnskapsløse, mer opptatt av å latterliggjøre medrepresentanter og prate i ideologiske dogmer, enn å løse saker, kunne vi lese i Aftenbladet. Kanskje bidrar disse utsagnene til økt politikerforakt, og det tror jeg ikke Ketil Solvik Olsen ønsker, men det er prisverdig at han er ærlig. Til Nettavisen (20.09.12) sier Solvik-Olsen følgende: Stortinget har ikke påvirket Norge de siste syv årene. Landet hadde vært identisk i dag om regjeringen fikk vedtatt lovene direkte. Stortingets rolle har blitt nøytralisert, sier han, og fortsetter: - Alt vi har fått til, er å flytte en laksefjord 50 meter. Det er  grunn til å stille spørsmålet: Er Stortinget interessant tilholdssted dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen? Min påstand er at Stortinget ikke har hatt passelig makt de siste 20 årene. De siste 20 årene kan vi si at vi har hatt en demokratisk systemkrise, av ulik karakter: Enten Stortingsregjeri eller regjeringsarroganse. Det åpenbare svaret på hvorvidt representantene har for mye makt eller ikke avhenger av om vi henholdsvis har mindretallsregjering eller flertallsregjering. Slik skal det ikke være, og dette kan endres om Stortingets rolle hadde vært klart definert.  

90-tallet og «all makt i denne sal»

Venstres Johan Sverdrup uttalte kanskje noe naivt «all makt i denne sal.» Det er en flott tanke, men dette slagordet var nok vekstvilkår for det Stortingsregjeri som oppstod på særlig andre halvdel av 1990-tallet. Stortingsregjeriet er angivelig ifølge Jagland bakgrunnen for hans skjebnesvangre 36,9: Regjeringen måtte ha en tilstrekkelig maktbase i Stortinget, fordi det stadig ble vanskeligere å få til flertallsvedtak, uten en for kravstor opposisjon. Denne utviklingen av Stortingsregjeri toppet seg kanskje i 2003. Etter at samarbeidsregjeringen (H, KrF og Venstre) hadde fått vedtatt statsbudsjettet høsten 2002 sammen med FrP, støttet FrP et forslag fra Arbeiderpartiet om å øke pensjonene. Dette til tross for at FrP hadde blitt enige med regjeringspartiene om utgiftsrammen på statsbudsjettet. Følgene var at utgiftsrammen økte med 1,2 milliarder kroner. Denne uansvarlighet av Stortinget illustreres vel kanskje best med FrPs daværende leder i sosialkomitéen, som på spørsmål om han hadde regnet hvor mye dette ville koste, svarte: «Nei, det har vel ingen gjort.» Og bare for å forsikre leseren om at også regjeringen var pensjonsrause, så foreslo daværende regjering den største økningen i pensjonistenes kjøpekraft (i den årlige behandlingen i 2003) siden 1967. Man kan jo selvsagt innvende at regjeringen gjorde dette for å blidgjøre pensjonistene, fordi man ikke «kunne være dårligere» enn opposisjonspartiene. Poenget her er imidlertid at Stortinget innvilger seg myndighet til å vedta utgifter i milliardklassen, som løftes over på regjeringen, og det samtidig uten at man finner inndekning for dette. Det prinsipielle spørsmålet her er: Hva er Stortingets og dets representanters rolle i den parlamentariske styringskjeden?   

2010-tallet og «all makt i regjeringskontorene»

Fra å ha en tilstand av Stortingsregjeri har vi i dag fått en situasjon av regjeringsarroganse. Stortinget er tømt for politikkinnflytelse fra og med 2005, regjeringen har ikke tilstrekkelig demokratisk sinnelag til å lytte til mindretallet. Ingen – Ingen – forslag fra opposisjonen har de siste, i hvertfall fire årene, blitt implementert. Mindretallsvern er et viktig demokratisk prinsipp, og regjeringen burde kanskje ha en voksenopplæring i uttrykket, i en tid da statsministeren for ikke lenge siden formante om «mer åpenhet og mer demokrati.» Jeg tror en del av årsaken til merkelig atferd fra Stortingsrepresentanter, slik Ketil Solvik Olsen beskriver, skyldes at Stortingsrepresentantene ikke lenger føler ansvar for poltikken som føres. Da har vi et demokratisk problem.

Idémessig retning.

Jeg er enig med Solvik-Olsen i at ideologi alene ikke skal dominere Stortingsdebattene. Kanskje hadde representantene blitt mer pragmatiske i sin tilnærming, dersom Stortinget hadde fått større politisk ansvar? Forutsetningen er en lydhør regjering? Det må jo ellers være frustrerende for Solvik-Olsen når representanter ikke klarer å forankre sin idémessige posisjon til konkrete saker, da er jo ideologisk debatt tøvete. Kanskje nikker Ketil Solvik Olsen gjenkjennende visst vi forestiller oss at enkelte representanter i sitt ideologiske svermeri avslutter resonnementene i gåtefulle setninger fordi representanten ikke makter å ferdigstille tankerekken? Jeg vil heller ikke bidra til politikerforakt, jeg tror vi for det aller meste har svært idealistiske og samvittighetsfulle representanter. Men enkelte brukes nok Stortinget som politisk seminar; og heller ikke dette skal være en plass «hvor man har mye å lære,» men komme med løsninger – slik statsråden skal forholde seg til byråkratene. Stoltenberg-regjeringen kan jo også beskyldes for å være en ren administrasjonsregjering, på veldig mange felt, uten ideologisk retning.  Kanskje dette også bidrar til å redusere Stortinget som politisk verksted? Sannsynligvis hadde vi tjente på en bred debatt om hvilken funksjon Stortingpolitikere skal fylle. I dag er nok ikke Stortinget et tilstrekkelig interessant tilholdssted, dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen.