Rolv Wesenlund er død

En institusjon er borte i norsk kultur- og underholdningsliv. 

Rolv Wesenlund er kanskje mitt aller største idol, og i hvert fall den som – kanskje noe pretensiøst sagt – har formet meg mest. Jeg følte jeg kjente Rolv Wesenlund, i likhet med mange andre i Norge, men for eget vedkommende fordi jeg har brukt utallige timer foran videokassettene med Rolv Wesenlund. Jeg har vel omtrent 40 timer med Rolv Wesenlund på teip, og har alltid lest det jeg har kommet over med Rolv Wesenlund – og sett det jeg har kunnet se av «Wesenstund.». Med Rolv Wesenlund er alle mine tre store helter fra tidlig ungdomsår i graven: Trond Kirkvaag, Dag Frøland – og Rolv Wesenlund.  

TV-personligheten: Rolv Wesenlund vokste opp i en storfamilie, med onkler, tanter og bestemødre alltid nærværende tilstede, en ballast som han nok tok med seg videre i livet. Samvær med mennesker var noe som har betydd mye for han (han var som komiker ikke særlig kontroversiell, han gikk hjem i det brede lag av folket – og tok svært sjelden opp konfliktstoff – og var i hele sin framferd romslig), blant annet vist gjennom programmet Wesenstund, som gikk på TVNorge gjennom store deler av 90-tallet. Før dette vet jeg at han hadde talkshow på NRK sammen med Grosvold og Harboe, men jeg var for liten til å huske annet enn glimt. Og han hadde et talkshow på den nystartede TV-kanalen Kanal 1, på slutten av 1980-tallet, visstnok – etter det jeg har hørt – møtte folk i et svømmebasseng. Men fra denne tiden husker jeg særlig den kloke, beleste Rolv Wesenlund – med sans for innfall og digresjoner – som han hadde tatt med seg fra humorfaget (overraskelse er vesentlig innenfor humor), og enda tidligere jazzen (han var blant annet norgesmester innenfor jazz, fra tidlige år). Han klarte alltid å få gjestene til å føle seg vel, han lo med – og programmene hadde ikke et snev av konkurranse om hvem som var morsomst. Han prøvde ikke, selv om han var det – og man ble mer reflektert av å se Wesenstund.

Humoren: Noen har sagt at han «ikke sa morsomme ting, men gjorde ting morsomme.» Dette er selvsagt en forenkling (som treffende sitater gjerne er), men han var i hovedsak en inkluderende klovn som spredte glede og livskvalitet, der han aldri – aldri – var ufin mot enkeltpersoner. Han kunne bli engasjert, og gikk ikke av veien for å navngi folk i hans senere års engasjement i humor-debatten om den nye humoren (herunder Otto Jespersen), men i komikerutøvelsen var han aldri krass mot personer. Han tok fenomener og samtid på kornet, med sine skarpe persontypetegninger (Fleksnes, Bør Børson, feriebiskop Fjertnes og de utallige figurer i Norske byggeklosser), eller andre fenomener i samtiden (barnevakt, fly, skattebergeninger osv.). Noe av disse tekstene var lånt fra USA, men han hadde også skarpe iaktakelser, sydd fra eget bryst, som for eksempel boligannonser. Det sistnevnte ble brukt av Dag Frøland i revyen «Norge i våre hjerter» og er en klassiker, som også har blitt brukt av andre. Wesensteen var jazz-aktig ping-pong samtale mellom han og Harald Heide-Steen jr, når man har hørt på dette mye, kan tilvenningen til andre komikere være ganske hard – som ikke har samme «taiming» og feeling (jeg har selv hatt slike opplevelser.) En klassiker mellom disse parhestene, kom så sent som i 1981: «Geilokameratene» - med blant annet klassikeren «Hvorfor kan ikke du le, når Geilo.» Absurditeten var aldri langt unna Rolv Wesenlund – som i dette nummeret, og selv sa han i sin selvbiografiske utgivelse «Dett var dett,» at han likte det rene nonsense. Like fullt hadde han ofte en alvorlig klangbunn, og mange ganger var ikke nummerne blottet for budskap, som gjerne var noe høyreorienterte. Det være seg treg og omstendelig offentlig saksbehandling og statlig innblanding i «Norske byggeklosser,» eller Wesensteens kardinalsketsj «Supperådet,» som underliggende tok opp svulmende offentlig byråkrati og utvalgsvelde. Når vi er inne på «Norske byggeklosser» er min favorittfigur fra birollegalleriet elektriker Steen. Makan til viktig-Per, som vet at hans uunnværlige tjenester vil stoppe opp hele byggeprosessen. Wesenlunds credo i alle disse figurene er nettopp at deres unnværlighet har gått til hodet på håndverkerne, hvor alle figurene hadde navn etter datidens Arbeiderparti-statsråder. Og når vi er inne på politikk sa han i «Dett var dett» at han var konservativ med liberalt grunnsyn. Andre har omtalt han som konservativ, med liberale tendenser. Hvordan det liberale fikk utslag er ikke entydig; Det jeg ikke visste fra uken som er gått er at han satt i styret for Oslo Nye Teater – for FrP. Han var godt til høyre i politikken, men at han representerte FrP på et stadiet var nytt for meg. Men så ble også vervet en talerstol for å kritisere Carl I. Hagens nedlatende holdning til kunstnerisk virke.  

Allsidighet: På 1960-tallet var Wesenlunds hovedvirke komiker. På 1970-tallet skjøt skuespiller-karrieren fart. Og på 1980-tallet fram til pensjonisttilværelsen ble han mer og mer en TV-personlighet. Men det var komediekunsten som lå som bærebjelke gjennom hele hans karriere. Selv har jeg sett Wesenlund live ved to anledninger. Første gang var ved åpningen av Humorfestivalen i Stavanger i 1994 eller 1995. Det var veldig morsomt, med sine innsiktsfulle betraktninger om humor, og humoristiske anekdoter fra virkeligheten. Spesielt husker jeg historien om da tidligere operasjef Bjørn Simensen skulle presentere «Den fyrste gong eg såg deg» i Sverige, men dette egner seg ikke på trykk. Den andre gangen jeg så han var noe av de siste han gjorde på scenen;  «A Funny Thing Happened on the Way to the Forum,» der jeg ikke husker den norske tittelen. Forestillingen ble satt opp på Chat Noir. Stykket er en musikal med musikk og tekst av Stephen Sondheim, etter en bok av Burt Shevelove and Larry Gelbart. Forestillingen var nok neppe noen højdare i hans karriere, og fikk rettmessig lunkne kritikker i pressen, men det var gøyalt å få oppleve Rolv Wesenlund live. Hans store musikalrolle er uten tvil «Bør Børson jr.,» etter en glitrende bok av Johan Falkberget, som jeg har lest. En digresjon er her på sin plass, i Wesenlunds ånd. Parhestene Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen, henholdsvis tekst og musikk, skrev fire store musikaler – for hver av de fire største byene vi har: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I Oslo ble det Oscar Braatens «Ungen.» I Bergen ble det «Jan Herwitz.» I Stavanger ble det «Tørres Snørtevold. Og i Trondheim ble det «Bør Børson jr.» Selv om alle er vellykkede stykker for sine byer, er det vel Bør Børson jr. som er den mest spilte, og kanskje også mest innbringende – der Rolv Wesenlunds mesterlige tolkning må ha mye av æren for det. Bør Børson er en såkalt nyrik, der kanskje ikke den økonomiske innsikten står i stil den flaksen. Rolv Wesenlund gjorde er varm tolkning av oppkomplingen, der stykket for så vidt har universell problematikk, på tross av at dette er og blir trøndersk folkeeie. Den musikalen har jeg sikkert sett hundre ganger, men har pleid å spole forbi musikken – hvilket viser at det er Wesenlunds persontolkning som er verd å studere. Det bør nevnes at det senere på 1970-tallet ble laget en oppfølger på film: Bør Børson II. Her starter bør Børson sin egen radiostasjon, der jeg synes filmens morsomste parti er når Bør avvikler radiosendinger, der journalistikk og reklame sammenblandes: Alt leses av Børson selv. Videre er det verd å nevne «Ute av drift,» som ikke lenge etter den ble skrevet av briten og farsemesteren Ray Cooney, fikk sin norske versjon – på scene og film – med Rolv Wesenlund. Selv har jeg spilt Reidar Willien (Wesenlunds rollefigur i «Ute av drift») på Stills, med The Follies revyproduksjoner, i 2012. Som en av to oversettere slo det meg at manuset (dvs det som kom til uttrykk på filmen) var morsommere en originalmanuset. Den oversettelsen stod Rolv Wesenlund for, hvilket tilbakeviser de som måtte mene at Rolv Wesenlund var en middelmådig tekstforfatter. Selvsagt er det lettere å krydre manuset, enn å finne det opp, men Rolv Wesenlund gjorde her en glitrende for-norskningsjobb. Wesenlund var i filmen i stor grad Wesenlund (om enn noe mer kalkulert enn hans tidligere rollefigurer), og hadde vel kanskje en svakhet i å ikke ta alle situasjoner inn over seg. Men det funket, for det var Rolv vi ville se. To høydepunkt på videre trekkes fram fra hans filmvirke: Douglas og skandinavisk filmmedvirkning. Douglas – en film som handler om etterretningstjenesten, og med samme regissør som Norske byggeklosser: Pål Bang-Hansen, skal visstnok være – sier forståsegpåere – Rolv Wesenlunds beste film. Den har jeg ikke sett. Han skal visstnok ha en seriøs rolle. Den skulle jeg gjerne ha sett. Er det noen som har denne, skal jeg betale for anskaffelse av den. Dette viser nok – at med Rolvs alvorlige klangbunn (klovner går jo som regel hjem og griner etter opptredener, sier myten) – så kunne nok Rolv ha gjort mye bra seriøs film hvis han hadde fått sjansen, for han forstod film og TV-mediet. Av andre alvorlige roller kan nevnes Mr. Bumble i «Oliver,» der jeg en gang i tiden hørte utdrag fra denne, og Wesenlund hadde jo en habil – om ikke stor – sangstemme. Av andre musikalroller kan nevnes dragartisten i «La cage aux folles,» hvilket gjenspeiler Rolv Wesenlunds hjertevarme, da sammen med svenske Sven Bertil Taube. Men alvoret fikk nok utløp i «Jeppe på bjerget,» der han spilte tittelrollen, og han hadde ellers suksess med musikalen «Sommer i Tyrol.» Hans kjærlighet lå nok til de skrå bredder, med kona Ruth som solid ankerfeste. Selv sa han at han måtte ut av teatrets mørke sal, og det tror jeg han har helt rett i: Uten forankring i livet utenfor teatersalen, så tror jeg man forvitrer og stagnerer kunstnerisk. Det er verd å nevne at Rolv Wesenlund deltok i flere svenske og danske filmer. Fra Sverige kan nevnes elektriker Grieg i det som vel har tittelen «Andrés luftferd» (kostelig klipp på youtube), og «nordmannen» i «Familien Gyldenkål vinner valget.» Hovedrolleinnehaveren i denne filmen får jeg skrive om i en annen anledning, og kanskje merkes filmen av at personkjemien mellom dem ikke er av de beste, men Wesenlund gjør en naturlig tolkning av personen – selv om innsigelsen kan være at han ikke skaper særlig framdrift.

Frankrike, Cannes: Det kan skrives så mye om han, jeg har ikke tømt meg for halvparten en gang – jeg kunne holdt på i timesvis. «Bergenbeat.» Fleksnes-episodene. Wesensteen. Wesenstund. Samfunnsdebattanten. Forfatteren. Cand-mag-studenten, der han var en av de første statsvitenskapskandidatene. Biografien «Dett var dett,» osv. Det bør i hvertfall nevnes at en så populær person trenger avkobling og fred – og det får han nå. I sitt jordiske liv søkte han tilflukt på den franske riviera.  Rolv Wesenlund hadde leilighet i Cannes, leilighet på Frogner, og i hvert fall inntil relativt nylig hus i Vestfold. Leiligheten i Cannes var visstnok liten, men helt sikker stor nok til å flykte fra Norge – et sted der alle ville ha en bit av han. Men kanskje hadde han ikke helt fri i Cannes heller, for dukket det opp en nordmann på den franske Rivieraen, kjente de han nok igjen. Det kanskje morsomste jeg leste i uken som er gått, er hvordan Rolv håndterte hvordan folk kom bort til han ved resturantbordet: Han var høflig og interessert nok til å slå av en prat, men da de norske forbipasserende fikk lyst til å sette seg ned ved han, svarte han: «Ikke sitt!» Jeg synes jeg hører han.

Klima vil sikre borgerlig valgseier II

Tidligere har jeg skrevet av klima vil sikre borgerlig valgseier. Jeg er ikke mindre sikker nå, etter at MDG har passert sperregrensen.

Tall viser at MDG for tiden tar godt for seg av potensielle AP-velgere. Som jeg tidligere har skrevet, viser en annen generell tendens til at MDG tar fra SV, dernest Venstre. Det som er farlig med en for sterk miljøbevissthet i valgkampen, er at dette kan bringe Venstre under sperregrensen, i kamp om velgerne med MDG. Jeg tror ikke det, og det av to grunner: I) Venstre vil tjene på at miljø bringes på banen, siden partiet har høy troverdighet og god politikk på området. II) Venstre har andre strenger å spille på enn kun miljø – en liberal politikk.

Som jeg tidligere blir FrP sett på som et anti-miljøparti i folkets øyne. FrP vil derfor også få økt oppslutning tror jeg, ved at miljø bringes på banen, fordi de vil kapre velgere av Arbeiderpartiet. Men hva nytte har FrP av det, dersom H, V, KrF og MDG får flertall? Jo, vi kan ende opp med en ren Høyre-regjering, som henter vekslende støtte fra V, KrF og MDG på den ene siden, og FrP på den andre siden. I alle tilfeller vil miljøsaken sikre borgerlig flertall, siden også MDG har sagt de vil kunne samarbeide med Høyre. Dersom MDG svikter borgerlig leir (etter hvert), er det også flertall av H, V, KrF og FrP - som alle har sagt de foretrekker borgerlig politikk. Jeg holder derfor fast ved at klimaspørsmålet vil sikre borgerlig valgseier. Men kanskje viktigst av alt, for Høyre: Ved at miljøsaken bringes på banen, øker sjansen for en ren Høyreregjering.

Høyrefolk bør vokte seg vel for å si at MDG sitt budsjett ikke henger på greip. Med det vil de skyve samarbeidspartnere fra seg. Drømmeregjeringen hadde selvsagt vært Høyre, Venstre, KrF og Miljøpartiet de grønne. Dette er ikke urealistisk heller, dersom Høyre får rett oppunder 30 prosent, MDG 4,2 prosent og Venstre og KrF rundt 5-6 tallet. Men jeg tror et slik flertall, hvis en majoritet kan oppnås også med FrP, ikke realiseres, til fordel for en ren Høyre-regjering. Det er Høyre som har makten til å bestemme.

Klima vil sikre borgerlig valgseier

Miljøspørsmålet er det de rød-grønne frykter aller mest. Den er viktig for kloden. Og det vil  sikre borgerlig valgseier.

Avveiningen mellom å sikre borgerlig fire-partiflertall, eller å vinne H/FrP flertall, er nok en debatt som surrer på Høyres hus og blant strategene. Jeg mener det er et for politisk høyt spill å satse på det sistnevnte, samt at jeg mener de beste politiske løsningene ligger i liberale Venstre. Av disse to årsakene vil jeg at klima bør bli en hovedsak i valgkampen.  

Trusselen fra MDG

Undersøkelser har vist at velgertilførselen til MDG kommer 2/3 fra SV, og 1/3 fra Venstre – forenklet sagt. Ved å sette klima på dagsorden, vil man øke antall mennesker som stemmer miljømessig. Da vil Miljøpartiet de grønne kanskje få 1-2 direktemandater, SV vil kanskje få bittelitt (og kravle over sperregrensen) eller litt ned fordi lekkasjen til MDG er for stor, og så har vi Venstre som vil plassere seg trygt på rundt 5-6 prosent i hvert fall. For de øvrige partiene er det mindre forrykninger, men heller ikke det er sikkert. FrP vil være det eneste anti-system partiet som kaprer velgere blant dem som mener at klimaforandringene ikke er menneskeskapt, og dermed fiske i samme farvann som Arbeiderpartiet med tanke på at de tar velgere som «protesterer mot at klima blir sayt på dagsorden." Høyre har vist seg løsningsorientert langs aksen vekst-vern, og vil derfor heller ikke tape så mye på dette, siden partiet står for noen innovative løsninger på området. Det er usikkert hva som vil skje med Høyres oppslutning i tilfelle, men jeg tror neppe på de store forskyvningene. Arbeiderpartiet vil like miljøspørsmålet minst siden partiet har liten troverdighet og har klart å gjennomføre lite i 8 år i regjeringskontorene. Dernest SV, som frykter for stor velgerlekkasje til MDG.

Venstre

Årsaken til at miljø bør bli hovedsak i valgkampen er at Venstre er det partiet som har størst troverdighet blant de etablerte partiene i dette spørsmålet. SV har vist at de har liten gjennomføringskraft i samkvem med Arbeiderpartiet, mens Venstre kan vise til stolt historie på dette området, samt beste politikk. Foruten den siste meningsmålingen i Nationen/ klassekampen i dag, som gir de blå-blå rent flertall (hvilket de også har hatt før), er det sannsynlig at et borgerlig flertall valgdagen kunne sikres ved at Venstre (og for så vidt KrF) kommer over sperregrensen. Det er ikke selvsagt at Venstre og KrF kommer over sperregrensen slik valgkampen kan utvikle seg, der jeg særlig tenker på steile fronter mellom rød-grønne og blå-blått alternativ, men også annet. Høyre og FrP ser ut til å spille et høyt spill med enighet om ny helsereform, som kan være fin på papiret – men svært vanskelig og kostnadsmessig gjennomførbarhet. For mye fokus på Blå-blått flertall kan få boblen til å sprekke, for jeg tror ikke befolkningen de facto er så blå-blå som meningsmålingene kan gi inntrykk av. Meningsmålinger er ikke valg. Da vil et Venstre (og KrF) under sperregrensen være en katastrofe for de borgerlige, siden dette kan bringe de rød-grønne til makten i fire år til.  

Arbeiderpartiets strateger

Antakelsen min er at Arbeiderpartiet har tre strategier foran valget 9. september, for å skulle berge at Ap blir det største partiet – slik Thorbjørn Jagland uttalte det:

I)                    Satse på at alle saker handler om «rettferdig fordeling» (tror de har skrotet begrepet «fellesskap»)

II)                  Stø kurs for Norge (eller sagt med et 2013-slagord: Vi tar Norge videre)

III)                Jens som person (selv om nok appellen har bleknet)

Jeg tror for øvrig prioriteringene er i den rekkefølgen: Rettferdighet, stabilitet og personpopularitet.

Ellers er det lite konkret som Arbeiderpartiet har sakseierskap til for tiden. Men de kan vinne mye på at Høyre/FrP dummer seg ut retorisk med saker som strider mot såkalte «norske verdier.» De blå-blå må vokte seg vel.

SV kan splitte borgerlige med #norskeverdier

SV kjører en valgkampanje der ønsker en debatt om hvilke verdier som skal råde i det norske samfunnet. SV vet at dette kan splitte de borgerlige partiene. De borgerlige vet at de kommer seg i gjennom splittelsen ved å snakke om konkrete saker, fordi et tidvis ulikt verdisyn likevel kan føre til enighet om konkrete politiske saker – også fordi de borgerlige klarer å enes om viktige prinsipper.

Kampanjen minner mye om en hybrid mellom (KrFs) verdikommisjonen og (Aps) norske hus. Styrken til verdikommisjonen var at den appelerte til verdier i enkeltmennesket, som kanskje kan være nødvendig i en tid da den sosiale kapitalen ser ut til å være forsvinnende. Ansvar til enkeltmennesket står her sentralt, og kan ikke vedtas politisk, hvilket er noe av problemet med SV sin kampanje – siden SV har en tro på at ”alt” kan løses med offentlig intervensjon eller inngrep. SV har i sin kampanje  avbildet kjente SV-topper, der eksempelvis bunadskledde Audun Lysbakken spiser kebab foran stabbur. Fellesnevneren for alle bildene er en nasjonalromantisk og tidvis samtidig ispedd multikulturell framstilling av partitoppene, som på sett og viss bringer tankene tilbake på nasjonsbyggende partier fra 1800-tallet – om enn i modernisert utgave. Er det slik på SVs partikontor for tiden danser orientalske danser etter Grieg-musikk, mens det er full fyr på halal-får-i-kålen? Det er nok mange forklaringer på hvorfor SV kommer med kampanjen. En forklaring er selvsagt at SV ønsker en revitalisert verdidebatt om hvilke verdier det norske samfunnet skal bygge på. En forklaring på hvorfor SV reiser en verdidebatt er fordi partiet ønsker fokuset bort fra at partiet ikke har gjennomført en betydelig økonomisk omfordeling,  derfor vil partiet at vi heller skal ”snakke Norge opp”. En annen forklaring på kampanjen henger sammen med tendensen vi ser i den moderne partikonkurransen, at velgerne kjemper om velgerne i midten (såkalte catch-all-parti) der SV nå ønsker å framstille seg som limet som holder Norge fast fra å rive seg løs i sammenføyningene, med å nettopp forene gamle og nye verdier, symbolisert med bunad/ stabbur og kebab, der partiet fanger usikre velgere i midten ved å relansere seg som nasjonalliberalt sentrumsparti. Og sist – men ikke minst – ønsker partiet å splitte borgerlig leir: Ikke-sosialistiske partier skiller seg i synet på gamle og nye verdier.

Den frihetlige/ autoritære akse

Akademikeren og professoren Scott Flanagan peker på en framvoksende verdikonflikt mellom gamle og nye verdier, som skaper skillelinjer i og mellom partiene. Scott Flanagan kaller dette en frihetlig-autoritær akse. I kjølvannet av Robert Ingleharts teorier om en postmateriell revolusjon,  peker Scott Flanagan på at dette innebærer en verdikonflikt mellom gamle og nye verdier, som ikke får utslag i materialistiske saker – men er en verdikonflikt som må ses uavhengig økonomiske saker. Et annet navn på nye verdier er frihetlige verdier. Flanagan hevder at eksempler på nye verdier er personlig og politisk frihet, deltakelse (medbestemmelsesrett generelt) i styre, samfunnet, og jobb, liket, toleranse – særlig for minoriteter, åpenhet til nye ideer og livsstiler og ellers oppmerksomhet omkring spørsmål som knytter seg til livskvalitet. Et annet navn på gamle verdier er autoritære verdier. Flanagan hevder at eksempler på gamle verdier er respekt for autoriteter, pliktsomhet, disiplin, intoleranse for minoriteter, konformitet i vaner og støtte til tradisjonell religion og moral. Videre er autoritære verdier lojalitet, lydighet og paternalisme. Flanagan er ikke særlig utdypende når det kommer til hvilke politiske saker som kjennetegner henholdsvis gamle og nye verdier – foruten innvandring, men nevner miljøbeskyttelse som eksempel på frihetlige verdier, og sterkt forsvar som eksempel på autoritære verdier. For det første skal ikke verdiene berøre uenighet mellom partiene som går på økonomiske spørsmål, og man kan spørre seg om ikke alle de hittil nevnte politikkområder representerer økonomiske aspekter? Det som er helt innlysende er at SV ikke samsvarer med med teorien når de lanserer sosial likhet som en viktig verdi det norske samfunnet skal bygges på: Sosial likhet er et annet ord for sosial utjevning, og berører klassiske skiller mellom Høyre- og venstresiden på den sosioøkonomiske høyre/ venstre akse. Et annet problem er at det kan være problematisk å skulle grunngi at bestemte verdier alene skal kunne forklare politiske standpunkt: Det er grunn for å tro at det er polisk sammensatte ideologier/ teorier som bestemmer politiske standpunkt, og at det derfor ikke er én bestemt verdi (som lojalitet) som ligger bak et politisk syn. For det tredje er det grunn for å argumentere at frihetlige og autoritære verdier kan ligge bak ett og samme standpunkt, fordi verdiene på frihetlig og autoritær pol ikke utgjør åpenbare motsetninger: Man kan ha respekt for autoriteter, samtidig som man eksempelvis ønsker medbestemmelsesrett. Poenget i denne sammenheng er at det er vanskelig å peke på hvilke verdier som ligger bak ulike politiske standpunkt, og således kan det være litt hult når SV forsøker å starte en verdidebatt, som skal forankres til ulike politiske standpunkt mellom partiene.

Gamle og ny-borgerlige

Flanagans teorier om gamle og nye verdier er tolket som at det skiller den gamle høyreside fra den nye høyreside. Derfor splittes også FrP og Venstre seg i synet på frihetlige og autoritære verdier. Undersøkelser jeg har gjort viser at Venstre eksempelvis, dersom man forsøker å operasjonalisere verdiene til konkrete politiske saker, er nokså delt mellom gamle og nye verdier. Jeg har ikke foretatt en undersøkelse av FrP, men jeg vil tro at de skårer utpreget mer autoritært enn Venstre. En løsning for de borgerlige partiene er å snakke om prinsipper, siden det er mye verdier som ligger innebakt i prinsipper. Da kan Venstre og FrP enes om borgerlig politikk, blant annet frihet og ansvar til enkeltmennesket, maktfordeling, toleranse, upartiskhet, privat eiendomsrett, fri konkurranse, næringsfrihet, mangfold, valgfrihet, troen på enkeltmenneskets og dets skaperkraft, likhet for loven og flertallsstyre med mindretallsvern.