Rolv Wesenlund er
kanskje mitt aller største idol, og i hvert fall den som – kanskje noe
pretensiøst sagt – har formet meg mest. Jeg følte jeg kjente Rolv Wesenlund, i
likhet med mange andre i Norge, men for eget vedkommende fordi jeg har brukt
utallige timer foran videokassettene med Rolv Wesenlund. Jeg har vel omtrent 40
timer med Rolv Wesenlund på teip, og har alltid lest det jeg har kommet over
med Rolv Wesenlund – og sett det jeg har kunnet se av «Wesenstund.». Med Rolv
Wesenlund er alle mine tre store helter fra tidlig ungdomsår i graven: Trond
Kirkvaag, Dag Frøland – og Rolv Wesenlund.
TV-personligheten: Rolv Wesenlund vokste opp i en
storfamilie, med onkler, tanter og bestemødre alltid nærværende tilstede, en
ballast som han nok tok med seg videre i livet. Samvær med mennesker var noe
som har betydd mye for han (han var som komiker ikke særlig kontroversiell, han
gikk hjem i det brede lag av folket – og tok svært sjelden opp konfliktstoff –
og var i hele sin framferd romslig), blant annet vist gjennom programmet
Wesenstund, som gikk på TVNorge gjennom store deler av 90-tallet. Før dette vet
jeg at han hadde talkshow på NRK sammen med Grosvold og Harboe, men jeg var for
liten til å huske annet enn glimt. Og han hadde et talkshow på den nystartede TV-kanalen
Kanal 1, på slutten av 1980-tallet, visstnok – etter det jeg har hørt – møtte
folk i et svømmebasseng. Men fra denne tiden husker jeg særlig den kloke,
beleste Rolv Wesenlund – med sans for innfall og digresjoner – som han hadde
tatt med seg fra humorfaget (overraskelse er vesentlig innenfor humor), og enda
tidligere jazzen (han var blant annet norgesmester innenfor jazz, fra tidlige
år). Han klarte alltid å få gjestene til å føle seg vel, han lo med – og
programmene hadde ikke et snev av konkurranse om hvem som var morsomst. Han
prøvde ikke, selv om han var det – og man ble mer reflektert av å se Wesenstund.
Humoren: Noen har sagt at han «ikke sa
morsomme ting, men gjorde ting morsomme.» Dette er selvsagt en forenkling (som
treffende sitater gjerne er), men han var i hovedsak en inkluderende klovn som
spredte glede og livskvalitet, der han aldri – aldri – var ufin mot
enkeltpersoner. Han kunne bli engasjert, og gikk ikke av veien for å navngi
folk i hans senere års engasjement i humor-debatten om den nye humoren
(herunder Otto Jespersen), men i komikerutøvelsen var han aldri krass mot
personer. Han tok fenomener og samtid på kornet, med sine skarpe
persontypetegninger (Fleksnes, Bør Børson, feriebiskop Fjertnes og de utallige
figurer i Norske byggeklosser), eller andre fenomener i samtiden (barnevakt,
fly, skattebergeninger osv.). Noe av disse tekstene var lånt fra USA, men han
hadde også skarpe iaktakelser, sydd fra eget bryst, som for eksempel
boligannonser. Det sistnevnte ble brukt av Dag Frøland i revyen «Norge i våre
hjerter» og er en klassiker, som også har blitt brukt av andre. Wesensteen var
jazz-aktig ping-pong samtale mellom han og Harald Heide-Steen jr, når man har
hørt på dette mye, kan tilvenningen til andre komikere være ganske hard – som
ikke har samme «taiming» og feeling (jeg har selv hatt slike opplevelser.) En
klassiker mellom disse parhestene, kom så sent som i 1981: «Geilokameratene» -
med blant annet klassikeren «Hvorfor kan ikke du le, når Geilo.» Absurditeten
var aldri langt unna Rolv Wesenlund – som i dette nummeret, og selv sa han i
sin selvbiografiske utgivelse «Dett var dett,» at han likte det rene nonsense.
Like fullt hadde han ofte en alvorlig klangbunn, og mange ganger var ikke
nummerne blottet for budskap, som gjerne var noe høyreorienterte. Det være seg
treg og omstendelig offentlig saksbehandling og statlig innblanding i «Norske
byggeklosser,» eller Wesensteens kardinalsketsj «Supperådet,» som underliggende
tok opp svulmende offentlig byråkrati og utvalgsvelde. Når vi er inne på
«Norske byggeklosser» er min favorittfigur fra birollegalleriet elektriker
Steen. Makan til viktig-Per, som vet at hans uunnværlige tjenester vil stoppe
opp hele byggeprosessen. Wesenlunds credo i alle disse figurene er nettopp at
deres unnværlighet har gått til hodet på håndverkerne, hvor alle figurene hadde
navn etter datidens Arbeiderparti-statsråder. Og når vi er inne på politikk sa
han i «Dett var dett» at han var konservativ med liberalt grunnsyn. Andre har
omtalt han som konservativ, med liberale tendenser. Hvordan det liberale fikk
utslag er ikke entydig; Det jeg ikke visste fra uken som er gått er at han satt
i styret for Oslo Nye Teater – for FrP. Han var godt til høyre i politikken,
men at han representerte FrP på et stadiet var nytt for meg. Men så ble også
vervet en talerstol for å kritisere Carl I. Hagens nedlatende holdning til
kunstnerisk virke.
Allsidighet: På 1960-tallet var Wesenlunds
hovedvirke komiker. På 1970-tallet skjøt skuespiller-karrieren fart. Og på
1980-tallet fram til pensjonisttilværelsen ble han mer og mer en
TV-personlighet. Men det var komediekunsten som lå som bærebjelke gjennom hele
hans karriere. Selv har jeg sett Wesenlund live ved to anledninger. Første gang
var ved åpningen av Humorfestivalen i Stavanger i 1994 eller 1995. Det var
veldig morsomt, med sine innsiktsfulle betraktninger om humor, og humoristiske
anekdoter fra virkeligheten. Spesielt husker jeg historien om da tidligere
operasjef Bjørn Simensen skulle presentere «Den fyrste gong eg såg deg» i Sverige,
men dette egner seg ikke på trykk. Den andre gangen jeg så han var noe av de
siste han gjorde på scenen; «A
Funny Thing Happened on the Way to the Forum,» der jeg ikke husker den norske
tittelen. Forestillingen ble satt opp på Chat Noir. Stykket er en musikal med
musikk og tekst av Stephen Sondheim, etter en bok av Burt Shevelove and Larry Gelbart. Forestillingen var
nok neppe noen højdare i hans karriere, og fikk rettmessig lunkne kritikker i
pressen, men det var gøyalt å få oppleve Rolv Wesenlund live. Hans store
musikalrolle er uten tvil «Bør Børson jr.,» etter en glitrende bok av Johan
Falkberget, som jeg har lest. En digresjon er her på sin plass, i Wesenlunds
ånd. Parhestene Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen, henholdsvis tekst og
musikk, skrev fire store musikaler – for hver av de fire største byene vi har:
Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I Oslo ble det Oscar Braatens «Ungen.» I
Bergen ble det «Jan Herwitz.» I Stavanger ble det «Tørres Snørtevold. Og i
Trondheim ble det «Bør Børson jr.» Selv om alle er vellykkede stykker for sine
byer, er det vel Bør Børson jr. som er den mest spilte, og kanskje også mest
innbringende – der Rolv Wesenlunds mesterlige tolkning må ha mye av æren for
det. Bør Børson er en såkalt nyrik, der kanskje ikke den økonomiske innsikten
står i stil den flaksen. Rolv Wesenlund gjorde er varm tolkning av
oppkomplingen, der stykket for så vidt har universell problematikk, på tross av
at dette er og blir trøndersk folkeeie. Den musikalen har jeg sikkert sett
hundre ganger, men har pleid å spole forbi musikken – hvilket viser at det er
Wesenlunds persontolkning som er verd å studere. Det bør nevnes at det senere
på 1970-tallet ble laget en oppfølger på film: Bør Børson II. Her starter bør
Børson sin egen radiostasjon, der jeg synes filmens morsomste parti er når Bør
avvikler radiosendinger, der journalistikk og reklame sammenblandes: Alt leses
av Børson selv. Videre er det verd å nevne «Ute av drift,» som ikke lenge etter
den ble skrevet av briten og farsemesteren Ray Cooney, fikk sin norske versjon
– på scene og film – med Rolv Wesenlund. Selv har jeg spilt Reidar Willien
(Wesenlunds rollefigur i «Ute av drift») på Stills, med The Follies
revyproduksjoner, i 2012. Som en av to oversettere slo det meg at manuset (dvs
det som kom til uttrykk på filmen) var morsommere en originalmanuset. Den
oversettelsen stod Rolv Wesenlund for, hvilket tilbakeviser de som måtte mene
at Rolv Wesenlund var en middelmådig tekstforfatter. Selvsagt er det lettere å
krydre manuset, enn å finne det opp, men Rolv Wesenlund gjorde her en glitrende
for-norskningsjobb. Wesenlund var i filmen i stor grad Wesenlund (om enn noe
mer kalkulert enn hans tidligere rollefigurer), og hadde vel kanskje en svakhet
i å ikke ta alle situasjoner inn over seg. Men det funket, for det var Rolv vi
ville se. To høydepunkt på videre trekkes fram fra hans filmvirke: Douglas og
skandinavisk filmmedvirkning. Douglas – en film som handler om
etterretningstjenesten, og med samme regissør som Norske byggeklosser: Pål
Bang-Hansen, skal visstnok være – sier forståsegpåere – Rolv Wesenlunds beste
film. Den har jeg ikke sett. Han skal visstnok ha en seriøs rolle. Den skulle
jeg gjerne ha sett. Er det noen som har denne, skal jeg betale for anskaffelse
av den. Dette viser nok – at med Rolvs alvorlige klangbunn (klovner går jo som
regel hjem og griner etter opptredener, sier myten) – så kunne nok Rolv ha
gjort mye bra seriøs film hvis han hadde fått sjansen, for han forstod film og
TV-mediet. Av andre alvorlige roller kan nevnes Mr. Bumble i «Oliver,» der jeg
en gang i tiden hørte utdrag fra denne, og Wesenlund hadde jo en habil – om
ikke stor – sangstemme. Av andre musikalroller kan nevnes dragartisten i «La
cage aux folles,» hvilket gjenspeiler Rolv Wesenlunds hjertevarme, da sammen
med svenske Sven Bertil Taube. Men alvoret fikk nok utløp i «Jeppe på bjerget,»
der han spilte tittelrollen, og han hadde ellers suksess med musikalen «Sommer
i Tyrol.» Hans kjærlighet lå nok til de skrå bredder, med kona Ruth som solid
ankerfeste. Selv sa han at han måtte ut av teatrets mørke sal, og det tror jeg
han har helt rett i: Uten forankring i livet utenfor teatersalen, så tror jeg
man forvitrer og stagnerer kunstnerisk. Det er verd å nevne at Rolv Wesenlund
deltok i flere svenske og danske filmer. Fra Sverige kan nevnes elektriker
Grieg i det som vel har tittelen «Andrés luftferd» (kostelig klipp på youtube),
og «nordmannen» i «Familien Gyldenkål vinner valget.» Hovedrolleinnehaveren i
denne filmen får jeg skrive om i en annen anledning, og kanskje merkes filmen
av at personkjemien mellom dem ikke er av de beste, men Wesenlund gjør en
naturlig tolkning av personen – selv om innsigelsen kan være at han ikke skaper
særlig framdrift.
Frankrike, Cannes: Det kan skrives så mye om han,
jeg har ikke tømt meg for halvparten en gang – jeg kunne holdt på i timesvis.
«Bergenbeat.» Fleksnes-episodene. Wesensteen. Wesenstund. Samfunnsdebattanten.
Forfatteren. Cand-mag-studenten, der han var en av de første
statsvitenskapskandidatene. Biografien «Dett var dett,» osv. Det bør i
hvertfall nevnes at en så populær person trenger avkobling og fred – og det får
han nå. I sitt jordiske liv søkte han tilflukt på den franske riviera. Rolv Wesenlund hadde leilighet i
Cannes, leilighet på Frogner, og i hvert fall inntil relativt nylig hus i
Vestfold. Leiligheten i Cannes var visstnok liten, men helt sikker stor nok til
å flykte fra Norge – et sted der alle ville ha en bit av han. Men kanskje hadde
han ikke helt fri i Cannes heller, for dukket det opp en nordmann på den
franske Rivieraen, kjente de han nok igjen. Det kanskje morsomste jeg leste i
uken som er gått, er hvordan Rolv håndterte hvordan folk kom bort til han ved
resturantbordet: Han var høflig og interessert nok til å slå av en prat, men da
de norske forbipasserende fikk lyst til å sette seg ned ved han, svarte han:
«Ikke sitt!» Jeg synes jeg hører han.
No comments:
Post a Comment