Han var etterkrigstidens Venstrehøvding, som ved en misforståelse ikke ble statsminister på 1960-tallet.
For mange år siden leste jeg boka "Bent Røiseland - statsministeren vi ikke fikk". Har nå tatt fram igjen boka av Olav Garvik, Marianne Røiseland og Jens Vetland, for å skrive en artikkel om Bent Røiseland. Leste den sist i 2003 - 12 år siden. Det som fascinerer er hans jordnære og nøkterne form for mer klassisk liberalt tankegods, der hans lavmælte stil blant annet ikke gjorde han til noen stor folketaler - men likevel en dyktig debattant, særlig innenfor replikkordskiftet: "Blidt sørlandsk, men skarpt nok i kantene." Og talene, som han aldri vektla å bli uovertruffen på, kunne være av den humoristiske sorten. Men på den nordiske arena kunne han forbause eksempelvis en journalist fra Jyllandsposten: "Ordene rullede som et klippeskred." Han var svært intelligent - flink til å se svakhetene ved meningsmotstandernes argumentasjon. Han var særlig god til å stille spørsmål ved "etablerte sannheter." Det virker som det var noe svært ekte ved Bent Røiseland - bonden fra Vest-Agder. Tankene går litt til svenske Anders Chydenius, hva gjelder deler av hans tankegods (som jeg ved en senere anledning får komme tilbake til). Jeg vil kommentere underveis, da jeg vet at det alltid er lett å være etterpåklok.
Sørlandstekke, dialog og sosial bevissthet
Bent Røiseland (1902 - 1981) stod sterkt i Sørlandets kristenliv, med sine egne trosoverbevisninger. Han brukte enkle ord og uttrykk, han snakket et språk alle forstod. Han var ingen mann som tydde til ulne abstraksjoner og politiske bortforklaringer. Et eksempel på dette finner jeg ved å lese: "Vi ønsker frihet, men ikke på bekostning av naboen" Dette er langt mer jordnært og folkelig enn uttrykket "din frihet slutter der en annens begynner." Han var tydelig i sitt sosiale engasjement, og talte om å gjenreise Nord-Norge etter krigens dager. Dessuten ville han ha brede allianser i utenrikspolitikken, for å forhindre et nytt 9. april. I hele hans periode, fra 1945 til 1969, var hans sterke evne til å kommunisere med tilhørerende hans absolutte fortrinn, ifølge bokforfatterne - og TV var for han nyttig: Han snakket direkte, uten manuskript (for å sitere Churchill: Få ting krever så mye forberedelse som en improvisert tale, journ. anm). Han var en politiker som ønsket å gi folk suverenitet, som sammen med hans kristentro resulterte i at han ønsket å gi jødene et hjem. Han var kritisk til detaljstyring av næringslivet, pris- og lønnspolitikken, og et skjemavelde som gav vekstvilkår til det han omtalte som "kontorstyre." I samme åndedrag kan nevnes at han var skeptisk til offentlig byråkrativekst. Han var opptatt av de liberale frihetsidéer, men aldri at samfunnet skulle forbigå deres forpliktelser. Og heller da ikke på bekostning av naboen.
Kommunikasjon og kunnskap
Han kjempet for sin egen landsdel, hva gjaldt utbygging av veier i landsdelen, og tidlig ønsket han distriktshøyskole i Agder. Bra. Med sin autoritet og erfaring klarte han å få gjennomslag både til høyre og til venstre i politikken, for disse sakene, ifølge boka. Han kjempet også for konkurransevilkårene for næringslivet, i landsdelen.
Utenrikspolitikk
Han tok ja-nederlaget tungt ved EF-avstemmingen i 1972, fordi han så på EEC som et prosjekt i byggingen av et fredfullt Europa. Enig, og EU har vel uomtvistelig vært et fredsprosjekt, i det ellers så krigsherjede Europa - om kanskje ikke veldig innlysende ved nåtidens greske tragedie. Og gjennom 60-tallet var Venstre det mest EU-vennlige partiet blant sentrumspartiene, hvilket også nok er tilfellet i dag. Han var en varm tilhenger av et felles nordisk forsvarssamarbeid - som var svært viktig politisk sak i etterkrigstiden. Hadde jeg levd på den tiden, hadde jeg forhåpentligvis hatt de samme ønsker. Men, som Bent Røiseland sa: "Me må holda fast på NATO." Og han gikk i bresjen for andre nordiske samarbeidstiltak, som passfri sone. Videre: Felles arbeidsmarkedsbestemmelser og TV-samarbeid på tvers av relativt små språklige forskjeller. Etter et møte i Nordisk Råd i 1968 medga den danske politiker Hilmar Baunsgaard at det var den nordiske politikeren de lyttet mest til - med hans kunnskaper, som gav han evne til å se de lange linjer og sammenhenger. Hans analyser brøt tvers i gjennom de språklige barrierene.
Kulturfeltet
Han gikk i mot opprettelsen av Norsk Tipping AS etter krigen, fordi han fryktet pengespillingens framvekst, der folk kunne spille seg fra sans og samling. Statlig velsignelse av dette så han på som umoralsk. Han nektet også at staten skulle dekke underskudd hos Riksteatret, som også ble opprettet like etter krigen, ifølge boka. Stramhet i finansene var altså et kjennemerke ved Røiseland. Og - det mer kulturradikale Dagbladet holdt han seg for god for, han var ikke enig i mye av det de skrev (da det alltid har vært en spenning mellom Vestlands-Venstre og det urbane (Dagblad-)Venstre). Han var nok kultur-ortodoks - noe jeg til en stor grad deler. Røiseland var eksempelvis et motstykke til Dagbladets ønske om å fjerne kristendoms-undervisning fra skolen. Selv syntes han parodiene av han selv var morsomme, gjort av Rolf Just Nilsen (som jeg får skrive om i en annen anledningen). Etter mitt skjønn har jo Røiseland den kanskje morsomste og mest karikerte sørlandsdialekten, vest for Kristiansand.
Forholdet til andre partier
Røiseland mente det ikke var riktig å samle alle kristne i et parti, som KrF - men at det var en sammensatt gruppe som ikke hadde nok til felles i politikken, til at de skulle samles i ett parti. Som ung stod det faktisk mellom sosialdemokratiet eller Venstre, men det ble Venstre grunnet hans syn på enkeltmenneskers sosiale ansvar og individets rett til utvikling. Svært enig. Samtidig var Venstre mer forenelig med hans kristne grunnsyn. Men gjennom hele livet hadde han respekt og tillit til Arbeiderpartiets statsråder - tross at han så på Arbeiderpartiets økende maktarroganse med skepsis. Og - det var ingen i opposisjonen som utenriksminister Hallvard Lange hadde mer tillit til, enn Bent Røiseland. Ved Venstre synkende oppslutning i valgene etter krigen, ønsket han på et tidspunkt å se på mulig sammenslåing mellom Venstre og Bondepartiet/ Senterpartiet. Han så det heller ikke umulig å samarbeide med Arbeiderpartiet, men var ambivalent. John Lyng samarbeidet han lett med, blant annet på grunn av Lyngs fortid i det tidligere "Frisinnede Venstre." Lyng forstod seg på Venstre. Røiselands forhold til Høyre generelt er imidlertid lite beskrevet i boka ut i fra hva jeg kan se, og er et savn.
Personlighet
Han var svært prinsippfast, og forlangte respekt for sine meninger - selv om man selvsagt kunne være uenig. Selv hadde han stor toleranse for andres standpunkter, ifølge boka. En naturlig gudstro preget han gjennom hele livet. Tidlig fikk han stort ansvar, 23 år gammel overtok han gården med mor og søster - og ansvarlighet ble nettopp kanskje hans brennmerke i sinnet. Bent var pedagogisk overfor barna han fikk, som en Sokrates stilte han spørsmål og fikk dem til å tenke - slik at de selv kunne treffe egne valg. I politikken viste han raushet og sann humanisme - dette var hans ledetråd i prinsippielt viktige saker. "Staffasje" lå ikke for Røiseland.
Venstre-verv
Leder av Venstre ble han i 1952 (til 1964), blant mange andre verv - men Røiseland ivret ikke etter sjefsvervet, der hans avmålthet også bidrar til forklaringen på hvorfor han aldri ble statsminister. Det var ikke administrative oppgaver som lå hans hjerte nærmest. Han var den hittil yngste Venstre-lederen i historien, med sine 50 år. Og han lå lenger til høyre enn en annen Venstre-nestor - Gunnar Garbo. Han var blant de moderate og konservative - mot de radikale, i Venstre - men Garbo og Røiseland la vekt på hva som forente dem. Røiselands autoritet og kompromissvilje bidrog nok til å stable sammen den kortvarige borgerlige regjeringen i 1963 - der det ikke var selvfølge å samarbeide med Høyre. Og han ble fellesparlamentarisk leder for alle de borgerlige partiene - i steden for statsminister - under regjeringen Borten. Og - Borten var ikke dynamisk nok for Røiseland (og i hvert fall ikke for Kåre Willoch).
Hvorfor ble aldri Røiseland statsminister?
Anders Lange pekte på Bent Røiseland, når statsministerspørsmålet kom på banen (Det var han som startet "Anders Langes parti for setningskonstruksjoner som er ekstremt lange" journ. anm) Lange var liberalist, og fordømte alt som kunne smake av ventreside-politikk. (Morsomt sitat, når han taler på Youngstorget: "Å avskaffe hele statsskatten") I flere brev oppfordret han faktisk Røiseland til å bli statsminister. Krf opplyste tidlig i forhandlingene at de ikke ville fremme egen kandidat, men pekte på Røiseland eller Per Borten. Senterpartiet fremmet sin egen Per Borten, mens Venstre og Gunnar Garbo lanserte Røiseland, ifølge forfatterne. Høyre innså at de denne gang ikke ville kunne få statsministeren, at den måtte komme fra sentrum. For å gjøre en lang historie kort, så var det viktigere for Venstre at KrF ikke fikk Kirke- og undervisningsdepartementet, og når de satte alle kluter inn på dette glapp statsministerposten. Det endte med at Venstre verken fikk kirke-, undervisnings- eller statsministersaker i sin portefølje. Korvald stiller i sin memoarbok spørsmål til om det var riktig? Ifølge boka "Røiseland - statsministeren vi ikke fikk" hadde Kåre Willoch stor sans for Røiseland. Og mer om regjeringsspillet (hvorfor Røiseland ikke ble statsminister), kan man lese om i Kåre Willochs glitrende bok: "Myter og virkelighet - " der Willoch, i motsetning til Korvald, er tydelig på at det ikke var riktig å unnvære Røiseland som statsminister, framfor Borten: Venstres framgang, etter mange års tilbakegang fram til valget i 1965, skyldes folkets tillitt til Bent Røiseland (2002:84) - hvor Willoch i motsetning til forfatterne bak Røiseland-boka vektlegger at Høyre fremmet sin egen statsministerkandidat i John Lyng. Når det ikke skjedde at Lyng ble statsminister, men Borten, framfor Røiseland, er Willochs bemerkning: Et komplott i Høyres stortingsgruppe førte til at Borten, framfor Røiseland, ble statsminister, der Willoch gjengir daværende sjefredaktør i Aftenposten Egil Sundar (2002:90-91). Og om Røiseland mer enn antyder Willoch at han nok hadde vært en mer progressiv statsminister - og mer forenelig med viktige høyresaker. (Ellers er det veldig morsomt, når den ellers sindige Willoch bruker ordet malplassert, på side 94)
Røiseland - statsministeren vi ikke fikk
For mer om Røiseland vil jeg absolutt anbefale boka. Der kan du blant annet lese mer om Røros-saken, Cuba-krise, industriskandaler som King Bay og mer om mennesket Røiseland. Røiseland har fulgt meg siden jeg første gang leste boka i 2003, og er 12 år etter et stort forbilde og rettesnor i mitt politiske engasjement.
No comments:
Post a Comment