Johan Ludwig Mowinckel var en av de fremste politikerne i
mellomkrigstiden. Han var foruten utenriksminister, statsminister i tre
perioder for Venstre - klemt mellom ideologier på fløyer.
Mowinckel er Venstres hittil siste statsminister. JLM var talsmann for
den pragmatiske fornuft (Hovdenakk 2014:7). Han var ivrig motstander av enhver
form for ytterlighet (Hovdenakk 2014:62). Tillatter meg å omtale Johan Ludwig
Mowinckel for JLM, for enkelthets skyld. I mellomkrigsårene var han den
udiskutable leder for Venstre, og hadde også det parlamentariske ansvaret. Han
var den siste representant for det statsbærende partiet Venstre. Han
var den tredje skipsreder som ble statsminister i Norge, etter Christian
Michelsen og Gunnar Knudsen (Hovdenakk 2014:7). Hans næringslivsbakgrunn gav
seg nok utslag i stramme budsjetter (ingen keynesianisme der i gården, her
skulle man styre butikken som en privathusholdning) - og han hadde ellers en
iver for entreprenørskap. Han var prinsippfast i vern om liberale rettigheter,
i en omskiftelig politisk tid i mellomkrigsårene (Hovdenakk 2014:8). Han hadde
sikkert lest sin Adam Smith, da han trodde på frihandel som dresserende
fredseffekt mellom stater. Han var en varm tilhenger av Folkeforbundet i sin
opprettelse (det som senere ble FN).
Kulturliberaler
For de som er opptatt av høyre- venstre-terminologi var han ortodoks i
økonomiske spørsmål. Innenfor det kulturelle felt var han finansmessig raus (Hovdenakk
2014:58). Da han var ordfører i Bergen gav han ny tomt til utvidelse av museet,
og han sørget for pengeinnsamling til samme institusjon, da de skulle bygge
nytt (Hovdenakk 2014:58). Han omtales gjerne som en kulturliberaler: Ateist,
republikaner og en prinsippfast forsvarer av frie, kulturelle ytringer
(Hovdenakk 2014:8). Selv var han riksmålsmann, men støttet målrørsla - og
markerte dette blant annet ved å gi sine skip norrøne navn (Hovdenakk 2014:8).
Han donerte ellers penger til ulike kulturelle formål i sin hjemby Bergen
(Hovdenakk 2014:8). Som ung hadde han
omfattende kulturelle og sosiale interesser, en bevissthet han nok arvet fra
sin framgangsrike far, på det forretningsmessige området. JLM var som ung
usedvanlig glad i å lese historie og skjønnlitteratur, han leste lyrikk og sang
(Øksnevad 1963:15). Som gymnasiast (Øksnevad 1963:15; Hovdenakk 2014:20) kunne
han alle versene av Marsailliasen (som skiller seg i fra norske stubber og stev
i lengde red anm.). Teater, musikk og kunst var han svært mottakelig for
(Øksnevad 1963:15).
"Slekt skal følge slekters gang"
JML sin tippoldefar la til kai ved Bryggen i Bergen 1754, etter utfart
fra Tyskland, undertiden da et av de siste hanseatiske kontorene stengte
(Øksnevad 1963:13). Han fikk tre barn, og ble valgt til Stortingsmann i 1822,
ble en dynamisk leder for det store handelshuset i byen (Øksnevad 1963:14). Et
par generasjoner etterpå: JLM ble født den 22. oktober, 1870 – med merkantil
elite i hvert eneste slektsledd. Moren levde ikke lenger enn til 30. oktober
1871. JLM var mellomstemann av i alt tre søsken (Øksnevad 1963:14), der moren
døde 14 dager etter hun fødte den minste (ibid). Hjemmet var altså uten en mor,
men med en arbeidssom og framgangsrik far, et kjøpmannstalent som stilte store
krav til seg selv og andre (Øksnevad 1963:14) og yngstemann ble tidlig
tilknyttet farens forretningsvirksomhet (Øksnevad 1963:15) JLM gikk sin egen
vei til dels, og ville bli reder, men det var ikke uaktuelt å gå i sin
bestefars fotspor - å bli politiker (Øksnevad 1963:15). Som barn ble han raskt
et lederemne i ungeflokken (Øksnevad 1963:15). Han var tidlig opptatt av norsk
og europeisk politikk (Øksnevad 1963:15). Han vokste opp i en kulturell
blomstringstid for Bergen (Hovdenakk 2014: 17).
Skolegang og annen skolering
Han rasket med seg latin-eksamen på Bergen katedralskole, filosofi ved
Universitetet i Oslo - før det bar til utlandet: Praktisk erfaring innenfor
shipping (Øksnevad 1963:15), som faren hadde gjort (Hovdenakk 2014:20). Først
Bremen, så London, og han kom innom mange ansette meglerfirma - der han skaffet
seg venner og forbindelser for livet (Øksnevad 1963:15-16). Mowinckel fulgte
nøye med på Gladstones moralske genistreker for liberalismen i England, mens
det særlig var den liberalistiske tilnærming (Manchester-skolen red. anm.) som
inspirerte han. (Gladstone var statsminister i fire perioder, og gav seg ikke
som statsminister før han ble 85 år gammel). Mowinckel ble en frihandelsmann,
og for de "åpne dørers" politikk (Øksnevad 1963:17). JLM så nemlig
hvordan forholdet mellom Frankrike og Tyskland forringet handelssamkvemmet
(Øksnevad 1963:18). Han slo seg ned i den franske byen Tours, som kanskje mer
enn noen annen fransk by åpner vei for studiet av de humanistiske vitenskaper
(Øksnevad 1963:18). Han hadde teft for organisasjonsarbeid (Hovdenakk 2014:20).
Han var tilknyttet Den norske Klub i
London, som drev med diskusjoner innenfor ulike emner, samt innslag med
kunstnere og andre former for kulturelle opptredener (Hovdenakk 2014:20).
Kanskje bidrog dette til Mowinckels noe frilynte sinnelag?
Rederlærling og grunder
I 1893 ble han ansatt hos reder
og den senere statsminister Michelsen, som på den tiden var ordfører i Bergen,
og Stortingsrepresentant- samtidig. Mowinckel var allerede da sterkt politisk
engasjert. 27 år gammel (i 1897), ble
Mowinckel enkemann, og enslig far. Vi vet lite om JLM følelser knyttet til
dette, men som mange andre er det grunnlag for å tro at han døyver smertene
gjennom arbeid. JLM ble valgt inn i bystyret i 1899, 29 år gammel. Mowinckel
ble ved rederikontoret til 1901. Christinan Michelsen ble på mange måter en
mentor for den 13 år yngre Mowinckel (Hovdenakk 2015:22). Så startet JLM for
seg selv. Fra sitt etter hvert nye kontor i Olav Kyrres gate 9 kjøpte han en
båt, med lagringsplass for 4350 tonn. Kjøpesummen ble fordelt på 100 aksjer,
hvor han eide halvparten selv, noe hans far og bror, noe av Michelsen og ellers
øvrig båtpersonell (Øksnevad 1963:18). Etterpå ble det flere skip og i 1912 etablerte
han "A/S J. Ludwig Mowinckel dampskipsrederi." I 1899 ble han valgt
inn i (bystyre) og i Bergens formannskap, og alt i 1902 ble han ordfører - den
yngste i byens historie (32 år). Samme år giftet han seg på nytt, med den
20-årige Sigfrid Sundt (senere ble det skilsmisse, og en tredje kone).
En politiker blir født
Det er vanskelig å plassere Mowinckel langs
en høyre-venstre akse, men foruten at han i økonomisk politikk generelt var
ortodoks, er han tydelig radikal i andre saker: Flaggsaken (et rendyrket norsk
flagg) eksempelvis. Han var en ordkunstner, som dyrket den gode formuleringen
og kvikke replikk. Men han var også et stort administrasjonstalent. 31 år
gammel (i 1902), ble han valgt altså valgt til bergensk ordfører – og byen var
i voldsom vekst. De kommunale utgiftene eksploderte, eller rettere sagt mer enn
fordoblet seg i perioden 1890 til 1900. Dette krevde tiltak om måtehold, noe
som passet Mowinckel vel.
Virksomme ord
35 år gammel, i 1905, uttalte ordfører Mowinckel (Øksnevad 1963:11):
"Endelig er vi blitt oss selv," en av setningene i hans 17. mai-tale,
der han ble avbrutt av o’heier og o’hoier etter hver eneste linje, i den
improviserte talen (Øksnevad 1963:12). En stor folketaler var han kanskje,
etter Bergens Tidende å dømme - som kan sies å servere en fasit på talerstolens
ordkunstneri: "Hans begeistring gnistret gjennom en fullkommen spontanitet
i tanke og form, med rytmisk sikkerhet nådde han opp til de høyder, hvor folket
mellom de syv fjell fikk oppfyllt alle sine forventninger."
"Er det en aldersgrense for når man blir tørr bak ørene?"
I 1902 – da Venstre hadde eksistert i 18 år,
kom det interne rivninger i partiet. Johannes Steen (V) trakk seg tilbake som
statsministeren, og overlot kontoret til Otto Blehr (V). Striden stod på flere
fronter, blant annet de radikale som ville frigjøre seg helt fra Sverige, mens
de moderate ville forhandle med svenskene. I dette klimaet steg Christian
Michelsen fram, og ønsket et mindre sosial-liberalt Venstre, i betydning vekt
på strammere budsjetter og større såkalt ansvarlighet. Han appellerte dermed
til forretningsfolk og (selveiende) bønder på landsbygda (Hovdenakk 2014:31). Da JLM ble valgt inn på Stortinget (i 1906 – med 18 knappe stemmer mer
enn motkandidaten i sin valgkrets Kalfaret), ble etter hvert forholdet til den
någet eldre læremester Michelsen vanskelig. Mowinckel spurte om det var en
aldersgrense før man ble tørr bak ørene? De tilhørte ikke sjeldent to ulike
leire. JLM tilhørte en fløy av Venstre som ønsket folkeforsikring (Øksnevad
1963:26), og var dermed mer venstreorientert enn Michelsen. 63 mot 59 stemmer
beholdt regjeringen likevel stillingen, som hadde stilt kabinettspørsmål på
saken - og som hadde falt, hadde det ikke vært for at Venstre-representanter
var av en eller annen merkelig grunn fraværende under voteringen. Etter hvert
som vassdrag og konsesjonssakene skred fram rundt 1907, konsoliderte Venstre
sin stilling, og sakene virket samlet innad (Øksnevad 1963:26). Blant annet ble
den nye proteksjonismen hyggelige toner i folkets ører. Mowinckel (36 år) ble
formann i Jernbanekomiteen, hvilket gav han muligheter til å sluttføre arbeidet
med Bergensbanen (Hovdenakk 2014:36). I 1907 trakk Michelsen seg tilbake,
grunnet skrantende helse. Utenriksminister Jørgen Løvland (60) tok over
statsminister-roret. Frisinnede Venstre oppstod imidlertid på dette tidspunkt,
med Christian Michelsen som maskot - og partiet lå nært opptil Høyre. Ved
valget i 1909 led "Det konsoliderte Venstre" et sviende nederlag, da
under Gunnar Knudsen, som hadde overtatt statsministerposten (Øksnevad
1963:27). Regjeringen Knudsen hadde blitt dannet i 1908, med blant annet
politikeren Castberg som framtidsrettet og radikal statsråd. Mowinckel tapte
Bergens-mandatet ved valget 1909. Kanskje medvirkende årsak var at elektoratet
i Bergen ikke betraktet Mowinckel som tilstrekkelig tørr bak ørene?
"Venstresiden av venstrefløyen i Venstre"
"JLM var i virkeligheten sosialist," sa ivrige kritikere -
da drittpakker også eksisterte den gangen.
Riktignok stod han sammen med Castberg i å forbedre småfolks kår, løfte
arbeiderstanden og styrke fagforeningsvernet, men en trenger ikke være
sosialist (Øksnevad 1963:27), fortalte Mowinckel, fra Stortingets talerstol –
noe hans generelle ortodokse økonomiske politikk kanskje vitner om? Castberg
var riktignok en del av Arbeiderdemokratene, som senere inngikk i Venstres
venstrefløy (Hovdenakk 2014:38). Også Gunnar Knudsen ble karakterisert som
statssosialist, av enkelte i kommentariatet - da Gunnar Knudsen blant annet
kjempet for monopoler som var til fordel for staten. Castberg ville styrke
selveierskapet og jordnære menneskers rett til gård og grunn, men ble likevel
beskyldt for å skulle avskaffe eiendomsrettighetene. I 1912 fikk Venstre sin
solide revansj (som vi skal se under), og i mellomtiden hadde JLM vært ordfører
i Bergen (fra 1911). Mowinckel kan tilskrives opprettelsen av Den
norske-amerika linje, samt etableringen av Rederiforbundet (Øksnevad 1963:28). I
Stortinget nøt Mowinckel tillitt av sine egne, han forsvarte nemlig
Venstre-medlemmer ved eventuelle politiske feiltrinn (Hovdenakk 2014:49).
Samtidig raljerte han heftig overfor sine politiske meningsmotstandere (Hovdenakk
2014: 49-50), senere gjaldt dette eksempelvis Høyrepolitikeren C.J. Hambro
(Hovdenakk 2014:67).
Norsk-amerikanske forbindelser
og Norsk rederforbund
Mowinckel gikk i bresjen for dannelsen av "Den norske
Amerikalinje," som skulle være Nordens utfart til United States - der
Mowinckel mente dette vil ha sosialøkonomiske og kulturelle ringvirkninger for
nasjonen (Øksnevad 1963:30). Bergen - New York var den greieste løsning. Etter
bestillinger på to skip hos et britisk skipsverft kom "Kristianiafjord"
og "Bergensfjord" i 1913. I perioden 1911 - 1939 var han direksjonens
nestformann (Øksnevad 1963:35). I 1909 ledet han det konstituerende møte i
Norsk rederforbund, i Oslo (Øksnevad 1935:36).
"Dette
argument om at det er staten kontra borger, eller borger kontra
staten, er et argument man ofte hører i konservative munner, men som ikke imponerer
meg det ringeste."
Johan Ludvig Mowinkel.
Han kunne ryke inn i temperamentsfulle orddueller. Onde tunger ville
ha det til at dette var store høydepunkt innenfor norsk scenekunst. I
rederforbundet ble han høyt ansett, og han bidrog med viktige innspill helt fram
til 2. verdenskrigs utbrudd, blant annet ved det som ble omtalt som en lysende
intelligens.
1. verdenskrig
Ved Stortingsvalget 1912 steg Venstre opp mot nye høyder, 70
representanter, fra tidligere 47 (sosialistene fikk 23, mot tidligere 11). Mowinckel
fikk Stortingsplass. Den tidligere Venstremann Konow ble bedt om å overta etter
Michelsen i 1909, og samarbeidsregjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Dette
var slitsomt, siden både Høyre og Frisinnede Venstre strevde med ulike
fraksjoner som ville dra koalisjonen i ulike retninger. Venstres Gunnar Knudsen
dannet derfor regjering etter 1912 (hvorpå Mowinckel ble en mangeårig viktig
støttespiller for Gunnar Knudsen). Den sjuårige regjeringen fant ikke plass til
Mowinckel, som forble i Stortinget (Øksnevad 1963:42). Han kunne ikke, fordi
ateisten var ikke medlem av statskirken (Hovdenakk 2014:49). Likevel ble han
med i regjeringens indre krets, uten statsrådspost eller portefølje (Hovdenakk
2014:53). Men han ble ikke mindre enn Odelstingspresident, i 1915 (Hovdenakk
2014:54). Statsbudsjettet forble spartansk under Gunnar Knudsen. Dette på grunn
av tidligere tiders overforbruk, samt at nå når de bedre tidene kom, ønsket man
å bygge seg opp likvider for verre framtidsutsikter. Foregående regjering hadde
tatt opp 12 millioner i lån for å finansiere forsvarsutgifter (Øksnevad
1963:42). Inndekningen skulle skje over fem år, med økning i
formuesbeskatningen (Øksnevad 1963:42). Venstre ønsket å gjennomføre flere
reformer på det sosialpolitiske felt (Øksnevad 1963:42). Men tiden var preget
av sterk agitasjon - for eller imot forsvarsutgiftene (Øksnevad 1963:43),
kanskje på grunn av at Norge lå nokså geopolitisk fredfullt plassert, i manges
øyne. Mowinckel var opprørt over
sosialisters slagord som "Vi har ikke råd" eller "det nytter
ikke."JLM talte varmt for utvidelse av verneplikten i marinen, fra seks
til tolv måneder. JLM gikk også inn for utvidelse av øvelsestiden i hæren. Det er derfor litt urettferdig – som vi senere
skal se – at Mowinckel ble beskyldt for å bygge entydig ned Forsvaret, og legge
veien åpen for tysk invasjon? Nøytralitetspolitikken mente han var det beste
bolverk for fred (Hovdenakk 2014:53), og han advarte mot å føre en
tyskfiendtlig politikk (ibid). Og han
fikk på sitt vis rett: Da tyskerne trappet opp ubåt-krigen forsvant halvdelen
av handelsflåten, og 2000 sjøfolk mistet livet (Hovdenakk 2014:54).
Jo sterkere vi kan fastslå vår nøytralitet, jo kraftigere kan vi gi uttrykk for at vi under en krig ønsker å være nøytrale."
Johan
Ludwig Mowinckel
Det ble etterhvert vanskelig å være
nøytral, ved situasjonen som oppstod. Da det nye
Stortinget trådte sammen 1916, ble JLM valgt til førstepresident, dvs
Stortingspresident (Øksnevad 1963:47) og for Venstre ble han samtidig
parlamentarisk leder (ibid). Året etter ble han valgt til formann i den 17
manns store, nyopprettede utvidede utenrikskomitéen. Arbeidskonflikter skapte
uro. Og den ene vanskeligheten etter den andre oppstod i forhold til Tyskland og
de allierte. I en omskiftelig tid var han en varm forsvarer av den borgerlige
venstreside (Hovdenakk 2014:59).
Mellomkrigsårene generelt
"La oss ikke
tale for meget om samling, men la oss øve samarbeid"
Han ble sett på som den store brobyggeren på 1920- og 1930-tallet. Han
ble en dreven parlamentariker, ekspert i å manøvrere gjennom flertall utgått av
mindretallsregjeringene. Han ønsket ikke en borgerlig samlingsregjering i disse
årene, fordi han var redd for at dette ville splitte folket i to leire
(Hovdenakk 2014:8). Imidlertid hadde han tidligere, under første verdenskrig,
talt varmt for en borgerlig samlingsregjering (Hovdenakk 2014:54) – så han var
ikke entydig i dette spørsmålet. Han ønsket at Venstre skulle spille en
nøkkelrolle i norsk politikk, som brobyggeren – mellom Arbeiderpartiet på
venstresiden og Høyre på høyresiden. Han ville ikke at spesielle
gruppeinteresser skulle få makt eller innflytelse (Hovdenakk 2014:8). Den
karismatiske, frisinnede og omgjengelige Mowinckel hadde flere politiske
venner, enn fiender (Hovdenakk 2014:9). De politiske slagene gjorde han som
regel innad med sine egne, i eget parti (Hovdenakk 2014:30). Blant annet så han
på utenriksministeren Ihlen som svak og vinglete (Hovdenakk 2014:55)
Fredsdue
Han var initiativtaker til opprettelsen av Foreningen Norden
(Hovdenakk 2014:62). I en pamflett utgitt i forkant av valget i 1918 går han
inn for fortsatt frihandel, og er en sterk motstander av korntollen (Hovdenakk
2014:65). Hva gjelder by- og land-Venstre ble han forbundet med det første, en
borgerlig liberalist, sa flere.
2. verdenskrig
Han ble den første langvarige Arbeiderparti-statsministeren Johan
Nygaardsvolds nærmeste rådgiver, fram mot andre verdenskrig (Hovdenakk 2014:9).
Og han var tilknyttet regjeringen Nygaardsvold, da de satt i London. Han ble
sett på som den som bidrog til nedbyggingen av norsk forsvarsevne, fram mot
andre verdenskrig – dessverre (Hovdenakk 2014:9). Han ble syndebukk for de
mange feilgrep på forsvarsfeltet – etter sin død i 1943, sant og si. Ufint, men
sant. Han ble imidertid viden kjent for sit vidsyn og forståelse for mennesker,
tross at han selv tilhørte det øvre samfunnssjikt fra børjan av. Ivrige
kritikere av Mowinckel mente at det var få konkrete saker som stod igjen etter
han (Hovdenakk 2014:9).
Mellomkrigstid
I 1919 vedtok Stortinget en grunnlovsendring, som medførte at folk som
ikke var medlem av statskirken også kunne sitte ved kongens bord (Hovdenakk
2014:72). Regjeringen Knudsen ble sittende, tross kraftig tilbakegang ved
valget 1918 og den høye statsgjelden fra 1. verdenskrig. Knudsen regjeringen
gikk av, og paralellen til Willochs bensinavgift-nei i 1986 er slående: Knudsen
gikk av fordi han ikke godtok en økning i veibudsjettet på 1 million kroner
(Hovdenakk 2015:73). Dette var i 1920, og en Høyre-regjering overtok. Etter en del tumulter overtok Venstre Otto
Blehr (74) statsminister-embetet i 1921. Johan Ludwig Mowinckel ble handelsminister.
Og våren 1922 ble han utenriksminister, etter at Arnold Ræstad trakk seg,
grunnet uoverenstemmelser om alkoholhandel med de iberiske landene. Noen spør
seg hvorfor ikke JLM ikke overtok statsminister, framfor det som var en
aldrende mann? Svaret kan ligge i at Otto Blehr var den mest samlende, i en
uoversiktelig tid. Men krisen bare økte under Blehrs lederskap (som ikke må
forveksles med Blair red. anm.), fordi Norge for alvor begynte å merke de
økonomiske påkjenningene krigen hadde brakt med seg (Hovdenakk 2014:76). Som
handelsminister forsøkte JLM å normalisere forholdet til Sovjetunionen, som på den tiden ikke hadde blitt anerkjent
av andre land på grunn av den revolusjonære fare de utgjorde (Hovdenakk
2014:77). Den såkalte paripolitikken ble betydningsfull for Mowinckel, som
foruten utenrikspolitikk hadde handelsspørsmål i sin portefølje. Kjernen i
paripolitikken var at kronen skulle være sterkest mulig (Hovdenakk 2014:85).
Våren 1923 måtte Blehr-regjeringen kaste kortene, etter at Stortinget ikke
godtok den nye handelsavtalen med Portugal (Hovdenakk 2014:86). Mowinckel
vendte tilbake til vervet som Stortingspresident og Venstres parlamentariske
leder. Det var stadige spenninger mellom det liberale by-Venstre og det
konservative bonde-Venstre, som bidrog til at Mowinckel sa nei til å bli
re-nominert til Stortinget. Statsministerposten kunne bli hans, men balansekunstneren
sa likevel nei. Det er også grunn til å tro at han ikke lenger stod helt inne
for partiprgrammet (Hovdenakk 2014:90). Etter at Bergen Venstre hadde rokkert
på posisjonene til de øverste tre plasser på Stortingslista, der en overlærer
ble byttet ut til fordel for en forretningsmann, sa Mowinckel likevel ja, fra
førsteplassen på lista. I årene etter 1920 ser man en mer liberalistisk
Mowinckel (Hovdenakk 2014:67).
Konflikter ute og
strid hjemme
Sommeren 1924 ble JLM statsminister, og satt i 20 urolige måneder. Mer
om dette kan du lese ved en annen anledning.
